Følgende tekst er et rundskriv signert av Marx og Engels, adressert til August Bebel, Wilhelm Liebknecht, Karl Bracke m.fl. I rundskrivet truer Marx og Engels med å ta offentlig avstand fra det tyske sosialdemokratiske partiet. Redaksjonen.
London, 17./18. september 1879
Kjære Bebel,
Besvarelsen av deres brev av 20. august er blitt forsinket, dels på grunn av Marx’ forlengede fravær, dels på grunn av enkelte mellomliggende begivenheter, først ankomsten av Richters «Jahrbuch», deretter av Hirsch.
Jeg må slutte at Liebknecht ikke har forelagt dem mitt siste brev til ham, skjønt jeg uttrykkelig påla ham å gjøre det. Ellers ville de sikkert ikke ha fremført for meg de samme grunner som Liebknecht gjorde gjeldende, og som jeg allerede har besvart i det brevet.
La oss nå gjennomgå de enkelte punktene som saken dreier seg om.
I. Forhandlingene med C. Hirsch
Liebknecht spør Hirsch om han vil overta redaksjonen av det partiorganet som skulle grunnlegges i Zürich. Hirsch ønsker opplysninger om bladets økonomiske grunnlag: hvilke midler som står til rådighet, og hvem som stiller dem til veie. For det første for å vite om bladet ikke allerede etter et par måneder ville gå under. For det andre for å forsikre seg om hvem som holder snoren til pengesekken og dermed i siste instans har herredømmet over bladets linje. Liebknechts svar til Hirsch: «alt i orden, du får det nærmere fra Zürich» – Liebknecht til Hirsch, 28. juli — kommer ikke frem. Fra Zürich kommer derimot et brev fra Bernstein til Hirsch, 24. juli, der Bernstein meddeler at «man har gitt oss i oppdrag å stå for opprettelsen og tilsynet med bladet». Det hadde funnet sted en drøfting «mellom Viereck og oss», hvor man fant at «Deres stilling ville bli noe vanskeliggjort av de uoverensstemmelser de som ‘Laterne’-mann har hatt med enkelte kamerater, skjønt jeg ikke anser denne betenkeligheten for særlig tungtveiende». Om bladets økonomiske grunnlag: ikke et ord.
Hirsch svarer omgående, 26. juli, med spørsmål om bladets materielle situasjon. Hvilke kamerater har forpliktet seg til å dekke underskuddet? Inntil hvilket beløp og for hvor lang tid? Spørsmålet om redaktørens lønn spiller her overhodet ingen rolle. Hirsch vil bare vite om «midlene er sikret for å holde bladet i live i minst ett år».
Bernstein svarer 31. juli: Et eventuelt underskudd vil bli dekket ved frivillige bidrag, hvorav noen (!) allerede er tegnet. På Hirschs betenkeligheter med hensyn til den linje han tenker å gi bladet – om dette nedenfor – følger misbilligende bemerkninger og forskrifter: «På dette må tilsynskommisjonen insistere desto mer som den selv igjen står under kontroll, dvs. er ansvarlig. Om dette punkt må de altså komme til forståelse med tilsynskommisjonen.» Omgående, om mulig telegrafisk, svar ønskes.
Altså: I stedet for ethvert svar på sine berettigede spørsmål får Hirsch beskjed om at han skal redigere under en tilsynskommisjon som sitter i Zürich, hvis anskuelser avviker meget vesentlig fra hans egne, og hvis medlemmer ikke engang blir navngitt for ham!
Hirsch, med full rett opprørt over denne behandlingen, foretrekker å komme til forståelse med Leipzig-folkene. Hans brev av 2. august til Liebknecht må være dem kjent, ettersom Hirsch uttrykkelig forlangte at det skulle meddeles dem og Viereck. Hirsch ville endog underkaste seg en tilsynskommisjon i Zürich i den grad denne gjorde skriftlige bemerkninger til redaksjonen og disse kunne videresendes for en avgjørelse fra kontrollkommisjonen i Leipzig.
Liebknecht skriver imidlertid 28. juli til Hirsch: «Foretaket er naturligvis finansiert, siden hele partiet + Höchberg står bak. Men jeg bryr meg ikke om detaljene.»
Liebknechts neste brev inneholder igjen intet om det økonomiske grunnlaget, men bare forsikringen om at Zürich-kommisjonen ikke er noen redaksjonskommisjon, men bare betrodd administrative og finansielle oppgaver. Ennå 14. august skriver Liebknecht det samme til meg og forlanger at vi skal overtale Hirsch til å akseptere. De selv er ennå 20. august så lite underrettet om den virkelige sammenhengen at de skriver til meg: «Han» – Höchberg – «har ikke større stemme i bladets redaksjon enn enhver annen kjent partikamerat.»
Endelig mottar Hirsch et brev fra Viereck, 11. august, hvor det innrømmes at «de tre som er bosatt i Zürich, som redaksjonskommisjon skulle ta fatt på grunnleggelsen av bladet og, med samtykke fra de tre i Leipzig, velge en redaktør … så vidt jeg minnes, sto det i punkt 2 av de meddelte beslutningene at nevnte grunnleggelseskomite skulle overta så vel det politiske som det finansielle ansvar overfor partiet … Av dette synes det for meg å følge at … en overtakelse av redaksjonen ikke kan komme på tale uten medvirkning fra de tre som er bosatt i Zürich og som partiet har gitt i oppdrag å grunnlegge bladet.»
Her hadde Hirsch endelig i det minste noe bestemt, om enn bare om redaktørens stilling overfor Zürich-folkene. De er en redaksjonskommisjon, og de har også det fulle politiske ansvar. Uten deres medvirkning kan ingen redaksjon overtas. Kort sagt, Hirsch blir ganske enkelt instruert til å komme til enighet med de tre i Zürich, hvis navn fremdeles ikke er oppgitt for ham.
Men for å gjøre forvirringen fullstendig skriver Liebknecht et etterskrift under Vierecks brev: «Singer fra Berlin var nettopp her og berettet: Tilsynskommisjonen i Zürich er ikke, slik Viereck mener, en redaksjonskommisjon, men i det vesentlige en administrativ kommisjon, som overfor partiet, dvs. overfor oss, er finansielt ansvarlig for bladet. Naturligvis har dets medlemmer også rett og plikt til å drøfte det redaksjonelle med deg – en rett og en plikt som for øvrig enhver partikamerat har. Å sette deg under formynderskap er de ikke bemyndiget til.»
De tre i Zürich og ett medlem av Leipzig-utvalget — det eneste som var til stede under forhandlingene — fastholder at Hirsch skal stå under offisiell ledelse fra Zürich-folkene, et annet Leipzig-medlem benekter dette rett ut. Og under slike forhold skal Hirsch bestemme seg, før herrene er enige seg imellom? At Hirsch hadde rett til å få kjennskap til de vedtatte beslutningene, som inneholdt de betingelser han ble anmodet om å underkaste seg, synes man ikke å ha tenkt på. Og det desto mindre når Leipzig-folkene ikke virket interessert i selv å forstå disse beslutningene. Hvordan skulle ellers de ovennevnte selvmotsigelser være mulige?
Dersom Leipzig-folkene ikke kan bli enige om de fullmakter som er overdratt Zürich-folkene, er Zürich-folkene derimot fullstendig på det rene med dem.
Schramm til Hirsch, 14. august: «Hadde de nå ikke den gang skrevet at de i et tilsvarende tilfelle» – som tilfellet med Kayser – «ville gå frem på samme måte igjen, med en tilsvarende skrivemåte, da ville vi ikke ha forspilt et eneste ord rundt dette. Men slik saken står, må vi overfor denne erklæringen fra dem, forbeholde oss retten til å avgi en avgjørende stemme om opptak av artikler i det nye bladet.»
Brevet til Bernstein, der Hirsch skal ha sagt dette, er fra 26. juli, lenge etter konferansen i Zürich, hvor de tre Zürich-folkenes fullmakter var blitt fastlagt. Men i Zürich svevet man så høyt på følelsen av egen byråkratiske allmakt at man, som svar på et senere brev fra Hirsch, gjorde krav på et nytt maktmiddel, nemlig retten til å avgjøre hvilke artikler som skulle opptas. Dermed var redaksjonskommisjonen allerede blitt en sensurkommisjon.
Først da Höchberg kom til Paris, fikk Hirsch av ham vite navnene på medlemmene av de to kommisjonene.
Når forhandlingene med Hirsch altså brøt sammen, hva skyldtes det?
- den hårdnakkede nektelse, både fra Leipzig-folkene og fra Zürich-folkene, av å meddele ham noe reelt om det finansielle grunnlaget til bladet og dermed om muligheten for å holde bladet i live, om så bare i ett år. Den tegnede summen fikk han først vite av meg her – etter deres meddelelse til meg. Det var altså knapt mulig å trekke noen annen slutning av de tidligere meddelelsene – partiet + Höchberg – enn at bladet enten allerede nå i overveiende grad var finansiert av Höchberg, eller i hvert fall snart ville bli helt avhengig av hans tilskudd. Og denne siste muligheten er ennå langt fra utelukket. Summen på .. hvis jeg leser riktig – 800 mark er nøyaktig den samme – 40 pund sterling – som foreningen her måtte yte til «Freiheit» i første halvår.
- Liebknechts gjentatte forsikring, som siden har vist seg å være fullstendig uriktig, om at Zürich-folkene slett ikke skulle kontrollere redaksjonen offisielt, og den forvekslingskomedie som oppstod av dette.
- den til slutt oppnådde visshet om at Zürich-folkene ikke bare skulle kontrollere redaksjonen, men sensurere den, og at han, Hirsch, i den sammenheng bare ville få rollen som stråmann.
At han under disse omstendigheter avslo, kan vi bare gi ham rett i. Leipzig-kommisjonen er, som vi hører av Höchberg, dessuten blitt forsterket med to medlemmer som ikke bor på stedet, og kan altså bare gripe raskt inn dersom de tre i Leipzig er enige. Dermed flyttes det virkelige tyngdepunkt fullstendig til Zürich, og med folkene der ville verken Hirsch eller noen annen virkelig revolusjonært og proletarisk innstilt redaktør ha kunnet virke i et lengre tidsrom. Mer om dette senere.
II. Bladets tilsiktede linje
Allerede 24. juli underretter Bernstein Hirsch om at de uoverensstemmelser han som «Laterne»-mann har hatt med enkelte kamerater, ville gjøre hans stilling vanskeligere.
Hirsch svarer at bladets linje etter hans mening i alminnelighet måtte være den samme som «Laterne»s, dvs. en linje som unngår forfølgelse i Sveits og ikke unødig skremmer i Tyskland. Han spør hvem disse kameratene er, og fortsetter: «Jeg kjenner bare én, og jeg lover dem at jeg i et tilsvarende tilfelle av disiplinstridig opptreden vil behandle ham nøyaktig på samme måte.»
På dette svarer Bernstein, opphauset av sin nye offisielle status som sensor: «Hva nå bladets linje angår, er tilsynskommisjonens oppfatning riktignok den at ‘Laterne’ ikke skal gjelde som forbilde. Etter vår mening skal bladet i mindre grad gå opp i politisk radikalisme, og i stedet holde fast på et prinsipielt sosialistisk standpunkt. Tilfeller som angrepet på Kayser, som ble misbilliget av alle kamerater uten unntak (!), må under alle omstendigheter unngås.»
Og så videre, og så videre. Liebknecht kaller angrepet på Kayser «en brøler», og Schramm anser det som så farlig at han på grunn av det ilegger Hirsch sensur.
Hirsch skriver enda en gang til Höchberg at et tilfelle som Kaysers «ikke kan forekomme dersom det finnes et offisielt partiorgan hvis klare fremstillinger og velmente vink ikke kan bli frekt tilsidesatt av en representant».
Også Viereck skriver at det i det nye bladet var «foreskrevet» en «lidenskapsløs holdning og størst mulig ignorering av alle oppståtte uoverensstemmelser». Det skulle ikke være noen «forstørret Laterne», og Bernstein «kunne man høyst bebreide at han er av en for moderat støpning, dersom det i en tid da vi likevel ikke kan seile for fulle flagg, er noen bebreidelse».
Hva er så dette tilfellet Kayser, denne utilgivelige forbrytelse som Hirsch skal ha begått? Kayser taler og stemmer i Riksdagen, som den eneste blant de sosialdemokratiske representantene, for beskyttelsestoll. Hirsch anklager ham for å ha krenket partidisiplinen ved at Kayser
- stemmer for indirekte skatter, hvis avskaffelse partiprogrammet uttrykkelig krever;
- bevilger Bismarck penger og dermed krenker den første grunnregel for all vår partitaktikk: Ikke etn øre til denne regjeringen.
På begge punkter har Hirsch unektelig rett. Og etter at Kayser på den ene siden hadde tilsidesatt partiprogrammet, som representantene jo gjennom kongressvedtak så å si var tatt i ed på, og på den andre siden hadde tilsidesatt den mest uavviselige, aller første grunnregel i partitaktikken, ved å votere penger til Bismarck som takk for sosialistloven, hadde Hirsch etter vårt syn også fullstendig rett i å gå så hardt løs på ham som han gjorde.
Vi har aldri kunnet begripe hvordan man i Tyskland kunne bli så voldsomt forbitret over dette angrepet på Kayser. Nå forteller Höchberg meg at «fraksjonen» hadde gitt Kayser tillatelse til hans opptreden, og at man på grunn av denne tillatelsen anser Kayser for dekket.
Dersom det forholder seg slik, er dette likevel ganske drøyt. For det første kunne Hirsch like lite vite noe om denne hemmelige beslutningen som den øvrige verden. Dernest blir blamasjen for partiet, som før kunne veltes over på Kayser alene, bare enda større ved denne historien, og likeledes Hirschs fortjeneste ved å ha lagt disse smakløse talemåtene og Kaysers enda mer smakløse avstemning åpent frem for hele verden og dermed reddet partiets ære. Eller er det tyske sosialdemokratiet virkelig blitt smittet av den parlamentariske sykdom, i den tro at Den hellige ånd utgytes over de valgte ved folkevalg, at fraksjonsmøter forvandles til ufeilbarlige konsiler og fraksjonsvedtak til uangripelige dogmer?
En brøler er riktignok begått, men ikke av Hirsch. Den er begått av de representantene som dekket Kayser med sitt vedtak. Og dersom de som fremfor alle er kalt til å våke over opprettholdelsen av partidisiplinen, selv bryter denne partidisiplinen så eklatant ved et slikt vedtak, så er det desto verre. Enda verre er det imidlertid dersom man hever seg til den tro at det ikke var Kayser, gjennom sin tale og avstemning, og de andre representantene gjennom sitt vedtak, som hadde krenket partidisiplinen, men Hirsch, fordi han angrep Kayser til tross for dette vedtaket, som han endatil ikke kjente til.
Det er for øvrig sikkert at partiet i spørsmålet om beskyttelsestoll har inntatt den samme uklare og ubesluttsomme holdning som hittil i nesten alle økonomiske spørsmål som har fått praktisk betydning, for eksempel når det gjelder riksjernbanene. Det kommer av at partiorganene, særlig «Vorwärts», i stedet for å diskutere disse spørsmålene grundig, med forkjærlighet har befattet seg med konstruksjonen av den fremtidige samfunnsordning. Da spørsmålet om beskyttelsestoll etter sosialistloven plutselig fikk praktisk betydning, sprikte meningene i de mest forskjellige avskygninger, og det fantes ikke en eneste på plass som hadde den forutsetningen som er nødvendig for å danne en klar og riktig dom: kjennskap til forholdene i den tyske industrien og dens stilling på verdensmarkedet. Blant velgerne kunne beskyttelsestollvennlige strømninger hist og her heller ikke utebli, og disse ville man også ta hensyn til. Den eneste måten å komme ut av denne forvirringen på, nemlig å oppfatte spørsmålet rent politisk – slik det ble gjort i «Laterne» – ble ikke slått inn på med besluttsomhet. Derfor kunne det ikke unngås at partiet i denne debatten for første gang opptrådte nølende, usikkert og uklart og til slutt blamerte seg grundig gjennom og sammen med Kayser.
Angrepet på Kayser blir nå brukt som anledning til å forelese for Hirsch i alle tonearter at det nye bladet på ingen måte skulle etterligne «Laterne»s utskeielser, at det i mindre grad skulle gå opp i politisk radikalisme enn være i prinsippet sosialistisk og lidenskapsløst. Og dette ikke mindre fra Viereck enn fra Bernstein, som nettopp fordi han er for moderat, synes å fremstå for ham som den rette mann, siden man jo nå ikke kan seile for fulle flagg.
Men hvorfor drar man i det hele tatt til utlandet, om ikke for å seile for fulle flagg? I utlandet er det intet som står i veien for det. I Sveits finnes ikke de tyske presse-, forenings- og straffelovene. Der kan man altså ikke bare si de tingene som man hjemme, allerede før sosialistloven, ikke kunne si på grunn av de vanlige tyske lovene, man er også forpliktet til å si dem. For her står man ikke bare overfor Tyskland, men overfor Europa, og man har plikt til, så langt de sveitsiske lovene tillater det, utilslørt å legge det tyske partis veier og mål frem for Europa. Den som i Sveits ville binde seg til tyske lover, ville nettopp bare bevise at han er disse tyske lovene verdig og i virkeligheten ikke har annet å si enn det som i Tyskland før unntaksloven var tillatt å si. Heller ikke må det tas hensyn til muligheten av at redaksjonen midlertidig får avskåret sin tilbakevending til Tyskland. Den som ikke er rede til å risikere dette, hører ikke hjemme på en så utsatt ærespost.
Enda mer. Det tyske partiet er gjennom unntaksloven blitt lyst i bann og fredløshet nettopp fordi det var det eneste alvorlige opposisjonsparti i Tyskland. Dersom det i et utenlandsk organ takker Bismarck ved å oppgi rollen som det eneste alvorlige opposisjonsparti, ved å opptre pent og tamt og ta imot sparket med lidenskapsløs fatning, da beviser det bare at det var sparket verdig. Av alle tyske emigrantblader som siden 1830 har utkommet i utlandet, er «Laterne» sikkert et av de mest moderate. Men dersom «Laterne» allerede var for frekk – da kan det nye organet bare kompromittere partiet overfor meningsfellene i de ikke-tyske landene.
III. Manifestet fra de tre i Zürich
I mellomtiden har Höchbergs «Jahrbuch» kommet oss i hende, og det inneholder en artikkel, «Tilbakeblikk på den sosialistiske bevegelsen i Tyskland», som, slik Höchberg selv har sagt meg, er forfattet nettopp av de tre medlemmene av Zürich-kommisjonen. Her har vi deres autentiske kritikk av den hittidige bevegelsen og dermed deres autentiske program for det nye organets linje, i den grad denne avhenger av dem.
Allerede helt i begynnelsen heter det:
«Bevegelsen, som Lassalle oppfattet som eminent politisk, som han ikke bare kalte arbeiderne til, men alle ærlige demokrater, i hvis spiss vitenskapens uavhengige representanter og alle menn fylt av sann menneskekjærlighet skulle marsjere, flatet under J. B. von Schweitzers presidium ut til en ensidig interessekamp for industriarbeiderne.»
Jeg undersøker ikke om og i hvilken grad dette historisk forholder seg slik. Den særlige bebreidelse som her rettes mot Schweitzer, består i at Schweitzer skal ha forflatet lassalleanismen, som her oppfattes som en borgerlig-demokratisk-filantropisk bevegelse, til en ensidig interessekamp for industriarbeiderne. Forflatet den ved at han utdypet dens karakter som klassekamp for industriarbeiderne mot borgerskapet. Videre bebreides han for sin «avvisning av det borgerlige demokrati». Hva har da det borgerlige demokrati i det sosialdemokratiske partiet å gjøre? Dersom det består av «ærlige menn», kan det slett ikke ønske å tre inn i dette, og dersom det likevel vil tre inn, da bare for å lage kvalm.
Det lassalleanske parti «foretrakk på mest mulig ensidig vis å opptre som arbeiderparti». Herrene som skriver dette, er selv medlemmer av et parti som på mest mulig ensidig vis opptrer som arbeiderparti. De innehar nå embeter og verdigheter i dette partiet. Her foreligger en absolutt uforenlighet. Mener de det de skriver, må de tre ut av partiet, eller i det minste nedlegge embeter og verdigheter. Gjør de ikke det, innrømmer de dermed at de akter å bruke sin offisielle stilling til å bekjempe partiets proletariske karakter. Partiet forråder altså seg selv dersom det lar dem beholde embeter og verdigheter.
Etter disse herrenes oppfatning skal altså det sosialdemokratiske parti ikke være et ensidig arbeiderparti, men et allsidig parti for «alle menn fylt av sann menneskekjærlighet». Fremfor alt skal det bevise dette ved å legge av seg de rå proletariske lidenskapene og stille seg under ledelse av dannede, filantropiske borgere for «å danne en god smak» og «lære den gode tone» (s. 85). Da vil også enkelte lederes «lasaronaktige opptreden» vike for en høyst respektabel «borgerlig opptreden». Som om det ytre lasaronaktige ved dem det her siktes til, ikke nettopp er det minste man kan bebreide dem! Da vil også «tallrike tilhengere fra de dannede og besittende klassers kretser innfinne seg. Disse må imidlertid først vinnes dersom den … drevne agitasjon skal oppnå håndgripelige resultater.» Den tyske sosialismen har «lagt altfor stor vekt på å vinne massene og derved forsømt å drive energisk (!) propaganda i de såkalte høyere lag av samfunnet». For «partiet mangler ennå menn som er skikket til å representere det i Riksdagen». Men det er «ønskelig og nødvendig å betro mandatene til menn som har hatt tilstrekkelig anledning og tid til å gjøre seg grundig fortrolig med de aktuelle sakene. Den enkle arbeider og småmester … har bare i sjeldne unntakstilfeller den nødvendige ro og tid til det.» Velg altså borgere!
Kort sagt: Arbeiderklassen er av seg selv ute av stand til å frigjøre seg. For å gjøre det må den stille seg under ledelse av «dannede og besittende» borgere, som alene har «anledning og tid» til å gjøre seg fortrolig med det som gagner arbeiderne. Og for det andre skal borgerskapet slett ikke bekjempes, men vinnes – gjennom energisk propaganda.
Men dersom man vil vinne de øvre lag av samfunnet, eller bare deres velmenende elementer, må man for all del ikke skremme dem. Og her mener de tre i Zürich å ha gjort en beroligende oppdagelse:
«Partiet viser nettopp nå, under trykket fra sosialistloven, at det ikke er villig til å gå den voldelige, blodige revolusjonens vei, men er besluttet på … å slå inn på lovlighetens, dvs. reformens, vei.» Altså: Dersom de 500–600 000 sosialdemokratiske velgerne, en tiendedel til en åttendedel av hele velgerskaren, dessuten spredt over hele det vidstrakte landet, er så fornuftige at de ikke løper hodet mot veggen og forsøker en «blodig revolusjon» én mot ti, så beviser det at de også for all fremtid forbyr seg selv å utnytte en voldsom utenlandsk begivenhet, en av denne fremkalt plutselig revolusjonær oppbrusning, ja endog en seier for folket vunnet i en derav oppstått kollisjon! Dersom Berlin en gang igjen skulle være så udannet å lage en 18. mars, må sosialdemokratene, i stedet for å delta i kampen som «barrikadesyke pøbler» (s. 88), snarere «slå inn på lovlighetens vei», dempe gemyttene, rydde bort barrikadene og om nødvendig marsjere sammen med den herlige krigshæren mot de ensidige, rå, udannede massene. Eller dersom herrene hevder at de ikke mente det slik, hva mente de da? Det blir enda bedre.
«Jo mer rolig, nøktern og gjennomtenkt partiet viser seg å være i sin kritikk av de rådende forholdene og i sine forslag til endringer, desto mindre er sannsynligheten for at det nåværende vellykkede trekket» (innføringen av sosialistloven) «vil gjenta seg – et trekk som har skremt borgerskapet fra sans og samling gjennom frykten for det røde spøkelset» (s. 88).
For å ta fra borgerskapet den siste rest av frykt skal det klart og utvetydig bevises for det at det røde spøkelset virkelig bare er et spøkelse, at det ikke eksisterer. Men hva er hemmeligheten bak det røde spøkelset, om ikke borgerskapets frykt for den uunngåelige kampen på liv og død mellom seg selv og proletariatet, frykten for det uunngåelige utfallet av den moderne klassekampen? Avskaff klassekampen, så vil borgerskapet og «alle uavhengige mennesker» «ikke vegre seg for å gå hånd i hånd med proletarene»! Og de som da blir snytt, er nettopp proletarene.
Måtte altså partiet ved ydmyk og angerfull opptreden bevise at det en gang for alle har lagt av seg de «utilbørligheter og utskeielser» som gav anledning til sosialistloven. Hvis det frivillig lover at det bare vil bevege seg innenfor sosialistlovens skranker, vil vel Bismarck og borgerskapet ha den godhet å oppheve denne da overflødige loven!
«Man må forstå oss rett», vi vil ikke «oppgi vårt parti og vårt program; men vi mener at vi i årevis fremover har nok å gjøre dersom vi retter hele vår kraft, hele vår energi mot å oppnå visse nærliggende mål, som under alle omstendigheter må være vunnet før det kan bli tale om å virkeliggjøre de mer vidtgående bestrebelsene». Da vil også borgere, småborgere og arbeidere slutte seg til oss i massevis, de som «nå skremmes bort av de vidtgående kravene …».
Programmet skal ikke oppgis, men bare utsettes – på ubestemt tid. De godtar det, ikke for seg selv i sin egen levetid, men etter sin død, som et arvestykke til sine barn og barnebarn. I mellomtiden bruker man sin «hele kraft og energi» på all slags småplukk og lappverk på den kapitalistiske samfunnsorden, slik at det likevel skal se ut som om noe skjer, samtidig som borgerskapet ikke blir skremt. Da foretrekker jeg virkelig kommunisten Miquel, som beviser sin urokkelige overbevisning om det kapitalistiske samfunns uunngåelige fall om noen hundre år ved at han svindler friskt i vei, yter sitt redelige bidrag til krakket i 1873, og dermed virkelig gjør noe for den bestående ordens sammenbrudd.
En annen forseelse mot den gode tone var også de «overdrevne angrepene på entreprenørene, som jo «bare var barn av sin tid». «Skjellingen på Strousberg og lignende folk … ville det derfor vært bedre å la være». Dessverre er alle mennesker «bare barn av sin tid», og dersom dette er en tilstrekkelig unnskyldning, kan man ikke lenger angripe noen. All polemikk, all kamp fra vår side opphører. Vi tar rolig imot alle spark fra våre motstandere, fordi vi, de vise, jo vet at de «bare er barn av sin tid» og ikke kan handle annerledes enn de gjør. I stedet for å betale dem tilbake sparkene med renter, burde vi snarere beklage de stakkars.
Likeledes hadde partiets stillingtagen for Kommunen tross alt den ulempen «at folk som ellers var velvillig stemt overfor oss, ble støtt bort, og at borgerskapets hat mot oss i det hele tatt ble forstørret». Og videre er partiet «ikke helt uten skyld i at oktoberloven kom i stand, for det har på unødig måte økt borgerskapets hat».
Der har de programmet til de tre sensorene i Zürich. Det lar ingenting tilbake å ønske hva gjelder tydelighet. Aller minst for oss, som kjenner alle disse talemåtene svært godt fra 1848. Her hører vi småborgerskapets representanter, fulle av angst for at proletariatet, drevet av sin revolusjonære situasjon, skulle «gå for langt». I stedet for bestemt politisk opposisjon – allmenn megling; i stedet for kamp mot regjering og borgerskap – forsøk på å vinne og overtale dem; i stedet for trassig motstand mot mishandling ovenfra – ydmyk underkastelse og innrømmelsen av at man har fortjent straffen. Alle historisk nødvendige konflikter omtolkes til misforståelser, og enhver diskusjon avsluttes med forsikringen: I hovedsaken er vi jo alle enige. Folkene som i 1848 opptrådte som borgerlige demokrater, kan nå like gjerne kalle seg sosialdemokrater. For de førstnevnte var den demokratiske republikken like uoppnåelig fjern som omveltningen av den kapitalistiske orden er for de sistnevnte, og derfor fullstendig irrelevant for nåtidens politiske praksis. Man kan megle, inngå kompromisser og drive filantropi etter hjertens lyst. Slik går det også med klassekampen mellom proletariat og borgerskap. På papiret anerkjenner man den, fordi man jo ikke lenger kan bortforklare den. I praksis tildekkes, utvannes og svekkes den. Det sosialdemokratiske parti skal ikke være noe arbeiderparti, det skal ikke pådra seg borgerskapets eller i det hele tatt noens hat, det skal fremfor alt drive energisk propaganda blant borgerskapet. I stedet for å legge vekt på vidtgående mål, som skremmer borgerskapet og uansett er uoppnåelige i vår generasjon, skal det heller bruke hele sin kraft og energi på de småborgerlige lappereformer som gir den gamle samfunnsorden nye støtter, og som derved kanskje kan forvandle den endelige katastrofen til en gradvis, stykkevis og mest mulig fredelig oppløsningsprosess. Dette er de samme menneskene som opprettholder et skinn av uopphørlig aktivitet, men som ikke bare selv ikke gjør noe, men også forsøker å sørge for at ingenting i det hele tatt blir gjort, bortsett fra – tomt prat. De samme folkene hvis frykt for enhver handling i 1848 og 1849 hemmet bevegelsen på hvert eneste trinn og til slutt førte den til fall. De samme folkene som aldri ser reaksjonen og så blir helt forbauset over til slutt å finne seg i en blindgate hvor verken motstand eller flukt er mulig. De samme folkene som vil stenge historien inne i sin trange spissborgerlige horisont, og over hodene på hvilke historien uavbrutt fortsetter sin gang.
Hva deres sosialistiske innhold angår, er dette allerede tilstrekkelig kritisert i «Manifestet», kapitlet om «den tyske eller sanne sosialisme». Der klassekampen som ubehagelig eller «rå» foreteelse skyves til side, gjenstår ingen annen basis for sosialismen enn «sann menneskekjærlighet» og tomme talemåter om «rettferdighet».
Det er en uunngåelig foreteelse, begrunnet i utviklingens gang, at også folk fra den hittil herskende klassen slutter seg til det kjempende proletariat og tilfører det danningselementer. Dette har vi allerede klart uttalt i «Manifestet». Men her må to ting bemerkes:
For det første må disse folkene, for å være til nytte for den proletariske bevegelse, også virkelig bringe med seg danningselementer. Men det er dessverre ikke tilfellet med det store flertall av de tyske borgerlige konvertittene. Verken «Zukunft» eller «Neue Gesellschaft» har brakt noe som har ført bevegelsen ett skritt videre. Av virkelig, faktisk eller teoretisk dannelsesstoff er det der absolutt mangel. I stedet finner man forsøk på å bringe de sosialistiske tanker, overflatisk tilegnet, i samklang med de forskjelligste teoretiske standpunkter som herrene hadde brakt med seg fra universitetet eller annetsteds fra, og hvor det ene var enda mer forvirret enn det andre, takket være den forråtnelsesprosess som restene av den tyske filosofi befinner seg i i dag. I stedet for først selv å studere den nye vitenskap grundig, klippet enhver den snarere til etter sitt medbrakte standpunkt, laget seg uten videre sin egen privatvitenskap og opptrådte straks med pretensjonen om å ville lære den bort. Derfor finnes det blant disse herrene omtrent like mange standpunkter som hoder. I stedet for å bringe klarhet i noe som helst har de bare anrettet en fryktelig forvirring – heldigvis nesten bare blant seg selv. Slike danningselementer, hvis første prinsipp er å lære bort det de ikke har lært, kan partiet godt unnvære.
For det andre. Når slike folk fra andre klasser slutter seg til den proletariske bevegelse, er det første krav at de ikke bringer med seg rester av borgerlige, småborgerlige osv. fordommer, men uten forbehold tilegner seg den proletariske anskuelsesmåte. Disse herrene er imidlertid, som påvist, gjennomsyret av borgerlige og småborgerlige forestillinger fra topp til tå. I et så småborgerlig land som Tyskland har disse forestillingene sikkert sin berettigelse. Men bare utenfor det sosialdemokratiske arbeiderparti. Dersom herrene konstituerer seg som sosialdemokratisk småborgerparti, står de i sin fulle rett. Man kunne forhandle med dem, etter omstendighetene inngå samarbeid med dem osv. Men i et arbeiderparti er de et forfalskende element. Finnes det grunner til foreløpig å tåle dem der, består forpliktelsen i bare å tåle dem, ikke å tillate dem noen innflytelse på partiledelsen, og å være seg bevisst at bruddet med dem bare er et tidsspørsmål. Denne tiden synes for øvrig å være kommet. Hvordan partiet enda lenger kan tåle forfatterne av denne artikkelen i sin midte, forekommer oss ubegripelig. Kommer partiledelsen derimot mer eller mindre i hendene på slike folk, blir partiet ganske enkelt avvæpnet, og det er slutt på den proletariske brodden.
Når det gjelder oss selv, er det, med tanke på hele vår bakgrunn, bare én vei å gå. I nesten 40 år har vi understreket at klassekampen er historiens umiddelbare drivkraft, og særlig at klassekampen mellom borgerskapet og proletariatet er den store drivkraften bak den moderne samfunnsomveltning. Derfor kan vi umulig samarbeide med mennesker som søker å fjerne denne klassekampen fra bevegelsen. Ved grunnleggelsen av Internasjonalen formulerte vi uttrykkelig kampropet: Arbeiderklassens frigjøring må være arbeiderklassens eget verk. Vi kan altså ikke samarbeide med folk som åpent uttaler at arbeiderne er for udannede til å frigjøre seg selv og først må befris ovenfra, av filantropiske stor- og småborgere. Dersom det nye partiorganet inntar en linje som svarer til disse herrenes anskuelser, en borgerlig og ikke proletarisk linje, står det oss, hvor beklagelig det enn ville være, ikke annet igjen enn offentlig å erklære oss imot det og oppgi den solidariteten som vi hittil har representert det tyske partiet med i utlandet. Men så langt kommer det forhåpentligvis ikke.
Det er meningen at dette brevet skal videresendes til alle fem medlemmene av komiteen i Tyskland, samt til Bracke….
Vi har heller ingen innvendinger mot at det videresendes til folkene i Zürich.
Karl Marx, Friedrich Engels
