a) om definisjonen
Som utgangspunkt for framstillingen av finanskapitalens dominans siterer Lenin Hilferdings definisjon: «’En stadig større andel av industriens kapital’, skriver Hilferding, ’tilhører ikke fabrikantene som bruker den. De får bare disposisjonsrett over kapitalen gjennom bankene, som representerer de egentlige eierne. På den annen siden må banken anbringe en stadig større del av sin kapital i industrien. Derved blir den i stadig større grad industriell kapitalist. Jeg vil kalle den bankkapital, altså kapital i pengeform, som på denne måten i virkeligheten forvandles til industriell kapital, for finanskapital.» Finanskapital er altså «kapital bankene råder over, og som anvendes av fabrikantene.»[1]
Ved første øyekast er problemet med denne definisjonen at den – i den grad den er korrekt – ser ut til å være for generell: den gjengir den rentebærende kapitalens allmenne bestemmelse. Penger lånes ut og skal fungere som kapital i låntakerens hender – dvs. bevare den lånte verdien og i tillegg produsere en merverdi – slik at pengeutlåneren, når realiseringsprosessen er avsluttet, ikke bare kan få tilbakebetalt det lånte beløpet, men også en del av merverdien (pengerente). «Hele transaksjonen foregår, i henhold til våre antakelser, mellom to typer kapitalister, pengekapitalisten og den industrielle eller kommersielle kapitalisten.»i[2] Antagelsen var «at pengene virkelig brukes som kapital.»ii[3] Hvorfor det trengs et nytt ord for å uttrykke at bankene låner ut penger til industrifolk i et større omfang, framgår ikke umiddelbart av definisjonen.
Det som er galt er påstanden om at banken, ved å «fiksere» pengekapital i industrien, skulle bli en industrikapitalist. Banken ville ha blitt en industrikapitalist hvis den i stedet for å låne ut pengene sine, brukte dem ved å kjøpe produksjonsmidler og arbeidskraft. I dette tilfellet ville banken fungere som varekjøper. Pengekapitalen har da en pengefunksjon – den tjener som et middel til å kjøpe varer. Låner banken derimot ut penger, fungerer den som selger av en vare. Den selger penger som kapital, som en vare, og denne varens bruksverdi består av å fungere som kapital i hendene til fabrikanten som kjøper den.
Riktignok selger banken pengekapital i begge tilfeller. Men i det første tilfellet er denne pengekapitalen et uselvstendig stadium i industrikapitalens kretsløp og suppleres av andre stadier, nemlig transformasjonen til produktiv kapital (produksjonsmidler og arbeidskraft) og deretter til varekapital – som alle er former for samme kapital i hendene til samme eier. I det andre tilfellet er pengekapitalen en selvstendig kapitalform, som med sin spesielle bevegelsesform – utlån til andre kapitalister – utgjør innholdet til en særskilt forretningsbransje. Uansett hvilken særegenhet Hilferding forsøker gripe med begrepet pengekapital, gjentar han den gamle feilen der «pengekapital forveksles med pengekapital i betydningen rentebærende kapital, mens pengekapital i førstnevnte betydning alltid bare er en midlertidig kapitalform, til forskjell fra de andre kapitalformene, varekapital og produktiv kapital».[4]
En annen feil kommer til uttrykk i setningen om at finanskapital er «kapital bankene råder over, og som anvendes av fabrikantene». Fabrikanten kan ikke bruke kapital han ikke råder over. Den lånte kapitalen er riktignok ikke hans eiendom, men han har lånt den nettopp for å kunne råde over den. Han har andres eiendom til sin rådighet. Kreditten gir «den enkelte kapitalist eller den som regnes som kapitalist en absolutt rett, innenfor visse grenser, til å råde over fremmed kapital og eiendom, og dermed over fremmed arbeid».[5]
Hilferding mener også at bankene, som eiere av lånekapitalen, kontrollerer kapitalen som brukes i industrien. Han sier at «industriens avhengighet av bankene (…) er en konsekvens av eierskapet».[6] Dette er også ensidig. Banken er ikke bare en långiver, men også en låntaker. En stor andel av bankkapitalen som bankene låner ut mot renter, er lånt til dem av industrien. I så henseende «er det feil å betrakte midlene det moderne bankvesenet råder over, utelukkende som midlene til inaktive pengeeiere. For det første er det den delen av kapitalen som fabrikanter og kjøpmenn for øyeblikket besitter i en ubrukt pengeform, som pengereserve eller kapital, som skal investeres. Det er altså ledig kapital, men ikke kapitalen til de ledige. For det andre er det den andel av alles inntekt og oppsparing som permanent eller midlertidig er bestemt til akkumulasjonen. Og begge deler er avgjørende for bankvesenets karakter.»[7] Konsekvensen er at «verken långiveren eller brukeren av denne kapitalen er dens eiere eller produsenter.»[8] Hilferding sier mer korrekt i samme avsnitt: Fabrikanter «har bare tilgang til kapital gjennom banken, som representerer eieren overfor dem». Så fabrikantene kontrollerer kapitalen, og ikke banken, som bare representerer eieren. I definisjonen av «finanskapital» har Hilferding dermed utelatt det riktige som det uvesentlige.
Gjennom denne feilen får «finanskapital», som i utgangspunktet virket umulig å skille fra rentebærende kapital, dens spesielle karakter. På den ene siden nevnes ikke bankenes rolle som låntakere, og dermed overses, på denne siden, kredittsystemets avhengighet av reproduksjonsprosessen, og på den andre siden får de som långivere tilsynelatende råderett over industrikapitalen. Til slutt får kredittinstitusjonene et skinn av å være industrielle kapitalister og direkte involvert i den umiddelbare produksjonsprosessen. På denne måten gjøres den avhengige sfæren om til en selvstendig sfære, kredittoverbygningen blir det avgjørende grunnlaget.[9]
Disse feilene går alle ut på å i teorien fjerne grensene som reproduksjonsprosessen setter mot bankenes makt, og å erklære kreditten som den avgjørende og dominerende faktoren i industrien. «Bankenes makt vokser, de blir initiativtakere og til slutt dominerende i industrien.»[10] Lenin sier det samme med andre ord: «Etter hvert som bankvesenet utvikler seg og konsentreres i noen få institusjoner, forvandler bankene seg fra beskjedne mellommenn til allmektige monopolinnehavere, som råder over nesten hele pengekapitalen til alle kapitalister og mindre næringsdrivende og likeens over størstedelen av produksjonsmidlene og råstoffkildene i vedkommende land eller i en rekke land.»[11]
Hilferdings definisjon ble overtatt av Lenin sammen med dens teoretiske feil. Han har kun lagt til referansen til monopolene, men ser at monopolenes rolle også framgår av helheten i Hilferdings fremstilling. Om dette tillegget skriver han: «Konsentrasjonen av produksjonen, monopoler som vokser fram av denne konsentrasjonen, bankenes sammensmelting eller sammenvoksing med industrien – dette er opprinnelseshistorien til finanskapitalen og innholdet i dette begrepet.»[12] Skreddersydd til fusjonen av bankmonopolet og industrimonopolet definerer han senere finanskapital som «bankkapitalen til noen få monopolistiske storbanker, fusjonert med kapitalen til monopolistiske industriforeninger».[13]
«Sammenslåingen» eller «sammensmeltingen» av bankene med industrien har så langt bare blitt diskutert i den grove varianten som ignorerer grunnleggende kjensgjerninger i økonomisk teori: banken blir industriell kapitalist. Hva begrepet «finanskapital» egentlig betyr og hvilken historisk virkelighet som gjenspeiles i det er ennå ikke avklart. Den vesentlige ledetråden til dette er gitt av Lenin på grunnlag av et sitat av Otto Jeidels, som i 1905 publiserte en avhandling med tittelen «Das Verhältnis der deutschen Großbanken zur Industrie mit besonderer Besonderer Beschreibung der Eisenindustrie» (Forholdet mellom de tyske storbankene og industri med særlig hensyn til jernindustrien). Hilferding, som hadde denne studien i hånden da han utarbeidet Finanskapitalen, uttrykte sin ros,[14] Lenin beskrev det som «et av de beste verkene om de tyske storbankenes forhold til industrien».[15] «Vi anser det som nødvendig», skriver Lenin, «å sitere nettopp Jeidels formuleringer om dette spørsmålet, som har studert dem mest grundig.» Jeidels behandler to fenomener: på den ene siden «den universelle karakteren til finansinstitusjonene som arbeider for industrien» og på den andre siden deres «bestrebelser etter å basere sine industriforbindelser på faste, regelmessige forretningsforbindelser og på å gjøre det mulig å utvide og utbygge disse gjennom et forgrenet representantskapssystem. I forhold til disse to innflytelsessfærene er utstedelsesvirksomheten relativ mindre viktig for storbankenes industriforbindelser. Å alminneliggjøre forbindelsen med industrien er den ene tendensen, å gjøre den permanent og intensiv, er den andre. …»[16]
b) Industriforbindelsene til tyske storbanker (Jeidels)
I det følgende vil Jeidels’ resultater og synspunkter bli skissert i deres hovedtrekk. Da framstillingen av universalbankens virksomhet ikke er Jeidels’ egentlige emne, er det nødvendig med noen innledende betraktninger.
Utviklingen av de tyske bankene fra institusjoner med begrensede virksomhetsområder til universalbanker skjedde rundt siste fjerdedel av 1800-tallet. Bak transaksjonenes allsidighet eller «universelle karakter» ligger det i hovedsak to typer kredittransaksjoner. På den ene siden mottok bankene innskudd og foretok ulike typer kortsiktige kredittransaksjoner (kreditter på brukskontoer, vekseltransaksjoner, pantsatte banklån). På den annen side ga de langsiktige lån som – i den grad de ikke også stod som kreditter på kortsiktige poster – hadde form av verdipapirtransaksjoner («securities transactions»). Dette kan f.eks. skje når nye aksjeselskaper opprettes ved at banken overtar de nye aksjene eller obligasjonene (fastrentede verdipapirer) – ved kjøp eller på provisjon – og sørger for salg av disse på børsen eller til egne kunder. Tilsvarende emisjonstransaksjoner vil kunne gjennomføres i forbindelse med kapitalutvidelser, omdanning av eksisterende private selskaper til aksjeselskaper, omorganiseringer og fusjoner. I tillegg handlet bankene med verdipapirer, plasserte bankkapital i verdipapirer og sørget for oppbevaring, kjøp og salg av disse på vegne av sine kunder.
Den andre gruppen, verdipapirhandel i alle former, gjorde bankene særlig avhengige av konjunkturene og bevegelsene på børsen, men også av fremgangen til de enkelte industribedriftene de – delvis frivillig og delvis ufrivillig – var knyttet til i lengre perioder. Tendensen til varige forretningsforbindelser med industrien skyldtes delvis den vanlige konkurransen over en fast kundekrets, og delvis den høye risikoen ved langsiktige utlån det ikke var verdisikkerhet for, siden selskapskonkurs devaluerer både industrikapitalen og aksjene. Dersom banken ikke ønsket å avstå fra å gi langsiktige lån, måtte den finne metoder slik at den kunne holdes løpende orientert om industribedriftens utvikling og – om nødvendig – påvirke dens forretningsbeslutninger.
En omfattende overvåking av finansielle transaksjoner var mulig dersom det aktuelle industriselskapet utelukkende gjennomførte sine betalings- og kredittransaksjoner gjennom én enkelt bank og forble permanent tilknyttet denne banken. I hvert fall fra bankens side ble en slik sammenslutning muliggjort ved at banken faktisk tilbød alle typer banktjenester som en industribedrift kunne trenge. Utviklingen av de tyske bankene til universalbanker la grunnlaget for omfattende og langvarige forhold til industribedriftene. Med kortsiktig låne- og innskuddsvirksomhet tilbød banken megling av ordinære betalingstransaksjoner; ved mer omfattende kapitalbehov eller ved ekstraordinære omstendigheter, som f.eks omorganiseringer, fusjoner osv., stilte den opp med tilsvarende former for langsiktig kreditt. På grunnlag av dette universelle tilbudet kunne Jeidels formulere følgende prinsipp: «Bankene må ledsage industribedriften fra dens fødsel til dens død, fra dens stiftelse til dens oppløsning, og bistå den i samtlige av forretningslivets ordinære og ekstraordinære finansielle forløp, og til gjengjeld dra nytte av dem. Denne perfekte forbindelsesformen mellom bankverdenen og industrien må overvinne mange hindringer og er ennå ikke regelen, men den kan allerede observeres klart og tydelig i historien til en rekke industribedrifter.xviii
Hvilke midler hadde banken nå til rådighet for å gjøre forbindelsen til de enkelte selskapene permanente, og hvor tilpasset var de til dette formålet? Jeidels mener det viktigste og mest grunnleggende virkemiddelet, som også kan anvendes i størst mulig utstrekning, er det faste forretningsforholdet basert på driftsregnskapet, som gir mulighet for løpende innsyn i virksomhetens økonomiske situasjon, og innenfor denne rammen gis det under visse omstendigheter også investeringslån. «(Det finnes) – slik det gjentatte ganger har blitt understreket – ikke noe bedre middel for å øve en planlagt og varig innflytelse på en industribedrift og dermed indirekte fremme banken.» For Jeidels er tilsynsrådet den andre betydelige innflytelseskilden. «Bankene kan forfølge to mål ved å utnytte denne juridiske institusjonen: Å etablere relasjoner med bransjen – også med andre banker, forøvrig – eller å utøve direkte innflytelse på selskapene, uavhengig av om de begrenser seg til bare å føre tilsyn og sørge for at det ikke skjer noe som motstrider deres interesser, eller om de griper inn på eget initiativ på vegne av selskapets skjebne.» Derimot er direkte aksjeposter i industriselskaper, ifølge Jeidels betraktninger, bare av underordnet betydning: det er «ikke et karakteristisk kjennetegn og ikke den vanlige metoden for industriforbindelsene til en stor bank».
«Man kan si at en permanent deltakelse i industribedrifter bidrar til industriell konsentrasjon og som sådan er en driftsform for industribedrifter, mens det ligger i bankens natur å bare håndtere de relaterte transaksjoner og å betrakte aksjeeierskapet bare som et middel til et spesielt mål, og ikke som et middel til et allment industripolitisk system.» Det samme gjelder utstedelsesvirksomheten, som, slik Jeidels viser, er utsatt for sterke konjunktur- og konkurransepåvirkninger og derfor er et lite egnet grunnlag for stabile relasjoner til industrien. «Å basere forbindelsen med industribedriftene hovedsakelig på utstedelsesvirksomhet vil være å gi avkall på varigheten til en slik forbindelse og å utsette selve utstedelsesvirksomheten for enda mer tilfeldighet og konkurranse.»
Disse virkemidlene skisserer imidlertid bare hvilke former bankenes forhold til industrien kan foregå i. Når det gjelder bankenes reelle innflytelse på industrien, stiller Jeidels to spørsmål: «1. påvirker bankene framskittet til den industrielle konsentrasjonen? og 2. tar de initiativet selv, eller overlater de det til industrien, hvis trender de bare følger?» I svaret på disse spørsmålene skiller han mellom forholdet til enkeltbedrifter, til «kollektive foretak» (Loewekonsernet, elektrisitetsselskaper, småbaner) og til slutt til hele industrigrener.
Når det gjelder enkeltbedriftene, konkluderer Jeidels at bankenes stilling «i det store og hele [er] passiv». Han hevder allment «at industribedriftene – fremfor alt de store selskapene med kompliserte forretningsprosesser – utvikler seg etter tekniske prinsipper, på egenhånd, på eget initiativ, men ofte med penger og annen støtte fra bankene. Hvis man her kan fastslå en industriell konsentrasjon, blir den bare tilrettelagt av bankene, ikke positivt fremmet av dem.»
Jeidels har et veldig liknende syn på forholdet mellom storbankene og «kollektive foretak». Han er kritisk til at «innvirkningen til nye krefter, som man finner i bankene» skulle forklare den raske konsentrasjonsprosessen i bla. elektroindustrien. Snarere er grunnen til bankenes økende rolle ganske enkelt «at utviklingen av disse foretakene, i kraft av deres raske tempo og allsidighet, skaper et ekstraordinært stort kapitalbehov og er forbundet med så mange finansielle transaksjoner at bankene får en mye større mulighet til å delta her enn i andre næringer. Bankenes posisjon når det gjelder å overlate den enkelte fabrikk til seg selv under normale omstendigheter og bare gripe inn når det er nødvendig, som institusjoner for kredittformidling og kapitalinvestering, kan forbli uendret. For de to tilfellene som så langt har blitt vurdert gjelder følgende prinsipp: «En planlagt, direkte påvirkning på den industrielle utviklingen har ikke utviklet seg i bankenes forbindelse til industrien: det industrielle initiativet har ikke gått over til bankene.»
Jeidels opplyser at det i forbindelse med storbankenes oppførsel overfor hele industrigrener finnes en viss «industripolitikk», nemlig en bevisst fremming av konsentrasjon. Dette gjelder også deres oppførsel overfor kartellene, kullsyndikatet og stålverksforeningen, men han understreker på bakgrunn av tidligere erfaringer: «Uansett hvilken kartelltype bankene har forbindelse med, og uansett hvordan de gjør det, selv gjennom et rent banktiltak som å opprette en syndikatkonto, gjelder likevel det allmenne utsagnet om at drivkraften er bransjen selv, selv om bankene utvilsomt tilpasser seg deres utvikling.» I motsetning til ideen om at utviklingen finner sted ved at storbankene overtar styringen av den totale samfunnsproduksjonen, sier han: «Det er storbankene fremmed å skulle strebe etter en allmenn industriutforming fra et enhetlig ståsted, på en planmessig måte. Bankene beklager selvfølgelig at det ikke råder evig solskinn i det økonomiske livet, i sine forretningsplaner diskuterer de trusselen om eller forekomsten av overproduksjon med advarsel eller resignasjon», men de har ingen prinsipper når det gjelder hvordan man kan oppnå det ene og unngå det andre. Deres målrettede innflytelse består ikke av noe annet enn promoteringen av økt konsentrasjon i industrien. Det Jeidels også prøver å bevise i dette tilfellet er at «industripolitikken til de store bankene i hovedsak blir diktert av industrien».
I motsetning til dette bildet presenterer Jeidels noen av handlingene til de store tyske bankene i utlandet. «De tyske storbankenes innsats for å organisere en del av oljeindustrien, med den rumenske i sentrum, under deres kontroll, utgjør – i prinsippet – det maksimale initiativet og den største selvstendige industrielle aktiviteten som storbankene sålangt har utvist i Tyskland og i utlandet.» Det beskrives i detalj «hvordan en bank systematisk setter i sving alle krefter som er nødvendige for å skape en industri på kort tid – krefter av teknisk, finansiell og kommersiell karakter – på en måte som neppe ville lykkes dersom en industribedrift eller mindre finansielle makter hadde forsøkt det samme.»
I Romania fant man et maksimumsinitiativ for å skape en industri – i Tyskland en industripolitikk som i hovedsak ble diktert av industrien: Jeidels ser årsaken til denne forskjellen i den ulike utviklingsgraden av selve industriproduksjonen. Mens det i Tyskland allerede finnes en storindustri hvis kredittkrav bankene må tilpasse seg, så kunne de operere mye mer uavhengig i et tilbakestående land som Romania. Utenlandske investeringer i industrielt utviklede land bekrefter denne forklaringen, og det gjør også «utstedelsesaktiviteten til nordamerikanske jernbaner, som ikke medfører en avgjørende og varig innflytelse på dem (…) Forskjellen mellom de to landene (USA og Romania) i kapitalrikdom, i økonomisk, politisk, og overordnet kulturelt utviklingsnivå, ligger til grunn for denne forskjellige posisjonen til den tyske bankverdenen».
Framstillingen av bankenes framvekst som «industriens herrer» og «allmektige monopolister», støttes ikke av Jeidels, som, slik Lenin riktig påpeker, har gjennomført det grundigste studiet av spørsmålet. På flere ulike måter peker han på rammene bankene opererer innenfor. Deres avhengighet av industrien viser seg nettopp der storindustrien er mest utviklet. Makten de oppnår ved å disponere samfunnets ledige kapital er bundet til til de skiftende verdiøkningsbetingelsene i en reproduksjonsprosess de ikke bestemmer selv, men er nødt til å tilpasse seg.
Jeidels er langt fra den oppfatning at bankene kan begrense de objektive lovene gjennom «bevisst regulering». Han beskriver heller ikke noen «sammensmelting» av bankkapital og industrikapital i den forstand at bankene selv blir fabrikanter eller «disponerer» industrikapital: «formen til denne kredittformidlingen og dermed også bankenes organisering har endret seg med den storstilte kapitalistiske industrielle utviklingen, men i sitt vesen har banken forblitt det den var: en kredittinstitusjon.» I sitt vesen forblir banken utenfor den umiddelbare reproduksjonsprosessen, som den i det vesentlige reagerer på, og selv dens målrettede intervensjon for økt industriell konsentrasjon går bare ut på at «de store bankene gjør industriens politikk til sin egen».
Det ordet «fusjon» umiddelbart uttrykker, er fremveksten av en enhetlig substans der forskjellene mellom opprinnelig adskilte ting forsvinner. I så måte uttrykker det billedlig at kredittinstitusjonen og industribedriften blir ett, og dermed forsvinner kredittsystemets grunnleggende avhengighet av produksjonsprosessen og det skapes rom for den forvridde forestillingen om at allmektige monopolbanker dominerer industrien.[17] For et differensiert syn på forbindelsen mellom bankene og industrien, som vi finner hos Jeidels, er dette begrepet uegnet. Videre viser en titt på andre land hvor lite basert det er på konkret forskning. Jeidels hadde bevisst begrenset sin undersøkelse til tyske forhold, «å klargjøre disse sammenhengene i Østerrike og Frankrike, England og USA, som i så henseende utgjør forskjellige typer, er selvsagt en oppgave for en selvstendig undersøkelse.»
c) Det engelske banksystemet
I motsetning til det tyske universalbanksystemet er det engelske banksystemet kjennetegnet av en velstrukturert arbeidsdeling. De store aksjebankene var rene innskuddsbanker, dvs. de spesialiserte seg på den første av de to forretningsområdene som ble nevnt ovenfor: de mottok innskudd og utførte kortsiktige utlån. I motsetning til dette ble utstedelses- og investeringsaktivitetene utført av spesielle investeringsselskaper, Investment Trusts, som heller ikke drev vanlig bankvirksomhet (på samme måte som innskuddsbankene) og ikke ble ansett som banker i det hele tatt. Investeringsvirksomheten utenfor England ble igjen håndtert av spesialbanker, utenlandsbankene og kolonibankene, mens de store britiske innskuddsbankene knapt nok virket utenfor England. Den internasjonale bankvirksomheten, finansieringen av den britiske importhandelen, megling av internasjonale valutatransaksjoner og utstedelse av utenlandske statsobligasjoner ble forvaltet av handelsbanker. Handelsbankene var private bankhus som hadde oppstått ved at handelsselskaper gikk inn i bankvesenet på 1700-tallet. Ingen av bankene som her er nevnt foretok forsikrings- eller investeringstjenester for engelsk industri. «Det er velkjent at de engelske bankene ikke utsteder verdipapirer (…), og selv ikke de private bankfolkene (…), de store finansmennene og meglerfirmaene, interesserer seg regelmessig for innenlandske verdipapirer til industrien.»[18]
Hvis begrepet «finanskapital», selv om det er teoretisk ukorrekt, i det minste gjenspeiler tyske forhold, viser det seg å være en feilaktig generalisering overfor engelsk bankvirksomhet. Det fantes ingen universalbanker i England som opprettholdt permanente og intensive forbindelser med industrien. Lenin siterer flere ganger fra Riessers arbeid om «de store tyske bankene og deres konsentrasjon», og der står det: «Det er imidlertid sikkert at de engelske Joint Stock Banks (aksjebanker), i overensstemmelse med teorien, holdt seg helt unna stiftelses- og utstedervirksomhet og fra børsspekulasjon. Dette er imidlertid forbundet med den store ulempen at de ikke interesserte eller interesserer seg for de nystiftede selskapene og verdipapirene som utstedes av dem, mens det er en spesiell fordel ved det tyske systemet at de tyske bankene, om ikke annet, så av hensyn til deres utstedelseskreditt, permanent kontrollerer utviklingen av selskapene som er grunnlagt av dem.»[19]
Riesser hinter her i forbifarten til at det engelske banksystemet hadde sin egen teori. I følge det engelske synet var ikke langsiktig investeringskreditt en del av bankvirksomheten i det hele tatt. Bare kortsiktig kreditt var «vanlig» bankvirksomhet, og bare dette var tillatt for solide banker. Det hadde utviklet seg faste prinsipper og regler for denne bransjen, som enhver bankmann kunne forholde seg til, og som han også fulgte av egeninteresse. Fram til rundt slutten av 1800-tallet hersket den oppfatning i den tyske borgerlige økonomien at faktisk, legitim bankvirksomhet var engelsk, mens stiftelses- og utstedelsesvirksomhet ikke var bankoppgaver.[20]
Men i Tyskland hadde virkeligheten for lengst gått den andre retningen, og det måtte teorien ta høyde for. Det oppsto en omfattende litteratur om spørsmålet om hvorvidt universalbanker eller spesialbanker bedre ivaretar oppgavene til en kredittinstitusjon.[21] Den historiske utviklingen til de tyske bankene ble undersøkt, deres konsentrasjonsprosess ettergått, sammen med utviklingen av deres forhold til industrien. Den tyske bankvirksomheten ble sammenlignet med andre land, særlig England, med henblikk på dets stabilitet og effektivitet, og med finansieringsselskaper i utlandet (som ikke trengte å være banker), og man prøvde å utvikle prinsipper, retningslinjer og råd for universalbanker.
Dette er konteksten til arbeidene ved bla. Schulze-Gävernitz, Jeidels og Riesser, som tok til orde for den universelle banktypen. Det ble imidlertid også klart at det var ulike historiske forutsetninger som lå til grunn for de ulike banksystemene. Riesser skriver for eksempel: «De tyske bankene utviklet seg (…) fra begynnelsen av i den nærmeste forbindelse til befolkningens stadig små formuer og til behovene til tysk industri og handel, i direkte motsetning til det engelske systemet, som f.eks. for sin del, i nær forbindelse med engelske behov, med konsentrasjonen av handel og kreditt som var tilfellet i England, og med den engelske rikdom – samtlige elementer som manglet i Tyskland – fra begynnelsen gjennomførte en skarp separasjon mellom innskuddsbankene og øvrige banker.»[22]
Omveltningen i tysk borgerlig teori fant et uttrykk – og ble bearbeidet på en spesiell måte – av Hilferding, som forsøker å teoretisk beskrive dannelsen av det tyske universalbanksystemet med et marxistisk vokabular. Ettersom han dermed, som det skal vises, forveksler rentebærende kapital i det hele tatt og bankers utstedervirksomhet spesielt, med åger, er det nødvendig å kort forklare hvilken rolle ågerkapital spiller i Marx’ teori.
Marx regner ågerkapital som en av de antediluvianske kapitalformene, som eksisterte lenge før den kapitalistiske produksjonsmåten. Det er en form for rentebærende kapital, men den er preget av at låntakerne er ikke-kapitalistiske: på den ene siden «de overdådige storprodusentene, hovedsakelig godseiere”, på den andre siden småprodusenter som eier deres egne produksjonsmidler, «her er håndverkeren inkludert, men særlig bonden».[23] Derimot er den rentebærende kapitalen basert på den kapitalistiske produksjonsmåten, som nevnt ovenfor, og kjennetegnet av utlån til kapitalister. Med utviklingen av moderne kreditt- og bankvesen, som oppsto i kampen mot ågerkapitalen, ble den rentebærende kapitalen tilpasset forholdene og behovene til den kapitalistiske produksjonsmåten.
På den andre siden beholder den rentebærende kapitalen sin form som ågerkapital «overfor personer eller klasser eller under forhold der lån ikke forekommer og ikke kan forekomme i den kapitalistiske produksjonsmåtens forstand, der lån baseres på et individuelt behov, som i en pantelånerforretning, der det lånes til den som nyter rikdom til forspillelse, eller hvor produsenten er en ikke-kapitalistisk produsent, en småbruker, håndverker osv…, det vil si fortsatt eier av sine egne produksjonsbetingelser som umiddelbar produsent, og til slutt når den kapitalistiske produsenten selv opererer i en så liten skala at han tilnærmer seg produsentene som arbeider selv.»[24] Dermed er ikke ågerkapital den kapitalform som er karakteristisk for den kapitalistiske produksjonsmåten. Der den hersker, antyder den at førkapitalistiske produksjonsforhold har forrang.
Hilferding vet at i England «arrangerer innskuddsbankene bare sirkulasjonskreditt».[25] Med «sirkulasjonskreditt» menes handelskreditt, den kreditten som «kapitalistene som er virksomme i reproduksjonen gir hverandre»[26], som Marx sier det, og som henger sammen med bankens pengekreditt. Fra bankens side har vi å gjøre med den kortsiktige kredittvirksomheten, hvilket ifølge den engelske teorien er den «virkelige» bankvirksomheten, og denne spiller nå en dobbeltrolle i Hilferdings teori: For det første definerer han den engelske innskuddsbanken gjennom bankkapitalens allmenne bestemmelse; for det andre begrenser han den rentebærende kapitalens underordning under de kapitalistiske produksjonsforholdene til handelskredittens betingelser: «Ågerkapitalen er underordnet industrikapitalen (…) Som bankkapital formidler den kredittoperasjoner blant de produktive».[27] «Den» i siste setning er fortsatt ågerkapital, som Hilferding her forveksler med rentebærende kapital generelt, og som nå opptrer i form av den engelske innskuddsbanken, der den i stedet for å ågre, må nøye seg med å være en beskjeden mellommann gjennom byttehandler og lignende.
Når den maskerte ågerkapitalen nå går over til investeringer og utstedelsesvirksomheter og gir langsiktige lån til investering av fast kapital, så vokser den ifølge Hilferding ut av formen «bankkapital» (i virkeligheten vokser den bare ut av formen til den engelske inskuddsbanken) og dermed opphever den ifølge Hilferding sin underordning under indutrikapitalen (i virkeligheten opphever den bare sin gamle begrensning til «ordinær» kredittvirksomhet). Med langsiktig kreditt til investeringer i fast kapital endres nemlig også «bankenes stilling overfor industrien.»[28] «Den midlertidige interessen blir en permanent interesse, og jo større kreditt, jo mer andelen av lånekapital omdannet til fast kapital dominerer, jo større og mer permanent blir denne interessen. Men samtidig vokser bankens innflytelse på selskapet (…).»[29] Med utviklingen av aksjeselskapene og utstedelsesvirksomheten, kaster ågerkapitalen endelig av seg formene for sin underordning under kapitalistisk industri og kommer til sin rettmessige plass.
Slik den tidligere tappet de små produsentene og ødela den rike grunneiendommen, slik ødelegger den nå storindustrien: «Mobiliseringen av kapital og den stadig økende kredittutvidelsen fører gradvis til en fullstendig forandring av pengekapitalistenes posisjon. Bankenes makt vokser, de blir industriens grunnleggere og til slutt herskere, hvis profitt de tilraner seg som finanskapital, akkurat som den gamle ågermannen en gang med sin ‘rente’ tilranet seg bøndenes arbeid og grunneierens rente. Hegelianeren kunne snakke om negasjonens negasjon: Bankkapitalen var negasjonen av ågerkapitalen og ble selv negert av finanskapitalen. Sistnevnte er syntesen av ågerkapital og bankkapital, og tilegner seg fruktene av den samfunnsmessige produksjonen på et uendelig høyere trinn av den økonomiske utviklingen.»[30]
At Hilferding sidestiller opprettelsen, utstedelsen og handelen med verdipapirer, med åger, er igjen basert på polemikken til de eldre tyske økonomene som favoriserte den engelske bankteorien. Schäffle snakket om «ågervirksomheten og de destruktuve operasjonene» til banker som var involvert i verdipapirvirksomhet, og Adolf Wagner erklærte at de i hovedsak skyldte deres fortjeneste «til rovdrift på lettsindigheten, uerfarenheten og profittjakten til folkelige kretser som deltok i børsspillet».[31] Universalbanken var faktisk en «syntese», ved at den kombinerte «vanlig» kredittvirksomhet med verdipapirvirksomheten og tilbød begge former for kredittformidling under et og samme tak. Når Hilferding beskriver «finanskapital» som en «syntese av åger- og bankkapital», tolker han bare synspunktet til den eldre borgerlige økonomien i Tyskland, som regnet universalbankene som en sammensmeltning av «ekte» bankvirksomhet med ågerspekulasjon. Dette leder så til det syn at med fremveksten av universalbanksystemet i Tyskland, erstattes den gamle og skikkelige kapitalismen som beskrives av den engelske bankteorien med en ny kapitalisme som beskrives av teorien om «finanskapital».
På denne måten, gjennom Hilferdings forsøk på å forstå en bestemt historisk utvikling ved hjelp av den marxistiske politiske økonomiens allmenne termer, har en rekke andre feil blitt åpenbare for oss: Hilferding forveksler rentebærende kapital i det hele tatt med ågerkapital, han begrenser bankkapitalen til en særegen form av denne, den engelske inskuddsbanken; han forveksler formidlingen av handelskreditt med den rentebærende kapitalens underordning til den kapitalistiske produksjonsmåten, mens utstedervirksomhet blir forstått som åger, som ikke lenger er underordnet den kapitalistiske produksjonsmåten. Bak alle disse feilene ligger en og samme metode, der spesielle historiske former feilidentifiseres med allmenne begreper som Marx regnet som «nødvendige for å karakterisere den kapitalistiske produksjonsmåten overhodet».[32] De spesielle formene som utviklet seg i Tyskland så derfor ut til å antyde en kvalitativ endring i produksjonsmåtens allmenne karakter, en prosess Hilferding fremstilte som «nødvendig og uunngåelig, fordi den springer ut av den kapitalistiske utviklingens lover».[33]
På grunn av denne falske generaliseringen og dens fundamentale betydning, betraktet også Lenin dannelsen av universalbanker og deres forhold til industrien, som beskrevet av Jeidels, som et kvalitativt vendepunkt som ville føre utover kapitalismen som sådan: «Det 20. århundre er således vendepunkt fra den gamle til den nye kapitalismen, fra kapitalens herredømme som sådan til finanskapitalens herredømme.»[34] Det feilaktige synet på ågerkapitalen og dens utvikling, slik Hilferding hadde beskrevet den, er gjenkjennelig i setningen: «Kapitalismen, som begynte sin utvikling som liten ågerkapital, avslutter sin utvikling som stor ågerkapital.»[35] Lenin anvender her Hilferdings teori på Frankrike, hvor det etter hans mening fant sted en «særlig hurtig utvikling av finanskapitalen»[36], og hvor bl.a. den kvalitative forskjellen mellom industrikapitalens epoke og finanskapitalen så ut til å vise seg spesielt tydelig.
d) Den franske rentierstaten
Lenin brukte Lysis’ polemikk «Mot finansoligarkiet i Frankrike» for å beskrive fransk finanskapital. Bildet han tegnet av det franske finansoligarkiet viser også hva han bebreider det for: «Seks tyske banker er representert i tilsynsstyret til de 113 viktigste industriselskapene i Tyskland – gruvedrift, metallurgisk industri, elektrisitet, kjemiske produkter (… ). Ingenting av denne typen eksisterer i vårt land.» Våre banker «dedikerer seg ikke til noen langsiktig virksomhet, de styrer ikke kursen til en eneste virksomhet, verken i Frankrike eller i utlandet.» «(…) de styrter landet vårt inn i en økonomisk død (…) Hvordan skulle industrien kunne utvikle seg, hvordan kunne nye selskaper stiftes i Frankrike, når all tilgjengelig kapital systematisk eksporteres til utlandet?» Det Lysis bebreider det franske finansoligarkiet er nettopp deres «avvisning» av å «fusjonere» med fransk industri. I detaljene til brosjyrens argument finnes det selvfølgelig visse overdrivelser, men den fikk sterk respons i Frankrike og fremhever landets spesielle omstendigheter.[37]
Etter en beskjeden begynnelse i andre halvdel av 1700-tallet hadde industrialiseringen gått relativt sakte i løpet av 1800-tallet. Årsakene kan ikke diskuteres i detalj her. La oss bare påpeke det ene karakteristiske faktum at med den franske revolusjonen og oppløsningen av føydal jordeiendom så oppstod den frie parsell-eiendom ved selvforsynte bønder. Mens det frie bondevesen i England, til sammenlikning, var forsvunnet allerede rundt 1750, så var utvandringen fra landsbygda i Frankrike på 1800-tallet så begrenset at Engels i 1877 fremdeles kunne skrive om småbøndene «som utgjør den store massen av den franske befolkning».[38]
Selv på begynnelsen av 1900-tallet var det fortsatt familiebedrifter som dominerte den franske økonomien.[39] Aksjeselskaper hadde bare en marginal utbredelse.[40] Kartelldannelser var sjeldne.[41] Kapitalgrunnlaget til selv ledende bedrifter i tungindustrien var forholdsvis liten.[42] Den langsomme akkumulasjonen viste seg også i det faktum at deres foretrukne form var selvfinansiering: bankkapital ble nesten ikke brukt. «Av 300 millioner som ble brukt på nye investeringer mellom 1900 og 1912, kom bare 20 millioner fra bankene og deres kunder. Derfor manglet de materielle og personlige båndene mellom tungindustrien og de store kredittinstituttene. Fabrikkene forble selvstendige, men de har også måttet legge begrensninger på seg selv når det gjelder utvidelsen av sine anlegg.»[43] Det som her sies om tungindustri gjelder i enda større grad for andre grener av den franske økonomien.
Marx bemerket en gang at «i land der industrikapitalen ennå ikke er fullt utviklet, som i Frankrike», er det en tendens til å betrakte rentebærende kapital som «den grunnleggende formen for kapital» eller som kapital «par excellence»[44] – en tendens som også viste seg i praksis i Frankrike. Profittjakten, som bare kom beskjedent til uttrykk som nyinvestering av ytterligere produktiv kapital, kom desto mer til uttrykk – i økende grad siden andre halvdel av 1800-tallet – i investeringer i fastforrentede verdipapirer og i urban eiendom.[45] «Staten gjorde sitt til dette ved å – siden Napoleon III. – utstede obligasjoner i økende grad og derved forplikte og binde borgerskapet, som var opptatt med å maksimere profitten gjennom spekulasjon på grunnlag av det utbredte eierskapet av verdipapirer. Så tilbakeholdende dette borgerskapet opptrådte når det gjaldt utviklingen av produksjonsapparatet, var de dristige, i begynnelsen rent eventyrlige, når det gjaldt investeringer i utlandet (…)»[46]
Det manglet ikke på forsøk på å bruke samfunnets tilgjengelige kapital til å utvikle industrien. Crédit Mobilier ble grunnlagt i 1852, en av de første universalbanker i det hele tatt, og dens grunnleggere, som var gamle representanter for skolen til Saint-Simon, assosierte den med målet om ikke bare å bidra til utviklingen av den franske økonomien gjennom etableringen av industribedrifter og langsiktig finansiering av industrien, men om å skape et universelt bank- og kredittsystem som skulle gjøre det mulig å styre og regulere hele produksjonen. Marx så i Crédit Mobilier «en form som i det hele tatt bare kunne råde i et land som Frankrike, der verken kredittsystemet eller storindustrien hadde utviklet seg til moderne høyder».[47] Dens konkurs i 1867 ble ikke det eneste tilbakeslaget som møtte de franske bankene i den langsiktige investeringsvirksomheten og spekulasjonen i verdipapirer. Konkursen til Société de l’Union Générale i 1882, som utløste børspanikk og en allmenn bankkrise, markerte et vendepunkt for fransk bankvirksomhet. Fra det tidspunktet ble det etablert en inndeling mellom innskuddsbanker og utstedende banker i Frankrike (om enn ikke i en helt klar form).[48] De store bankene som Crédit Lyonnais og Société Générale, som hadde lidd store tap som følge av krisen, reduserte sine langsiktige utlån og ble innskuddsbanker – Crédit Lyonnais som den mest fremtredende. Men selv emisjonsbankene, som forøvrig var betydelig mindre enn de nevnte innskuddsbankene, hadde liten interesse for fransk industri og var bare unntaksvis involvert i industribedrifter.[49] Denne smale interessen falt imidlertid sammen med industriens svake etterspørsel etter langsiktige lån, og det lave antallet av aksjeselskaper.
Uansett kan det grunnleggende slåes fast at unversalbanken ble forlatt. De tette båndene til fransk industri ble erstattet av utenlandske investeringsvirksomheter, som igjen ikke ble dominert av direkte industriell finansiering, men av statsobligasjoner.[50] «Når investeringsbankene engasjerte seg mer i utlandet enn hjemme, var det sannsynligvis ikke bare fordi de kunne forvente større fortjeneste her, men selvfølgelig også fordi fransk industri, hvor det var relativt få store bedrifter før første verdenskrig, bare i ganske beskjeden grad benyttet seg av det rikt utstyrte franske kapitalmarkedet.»[51]
Lysis snur sammenhengen på hodet når han gir kapitaleksporten til «Europas ågerkarler»[52] skylden for Frankrikes «økonomiske død» (en annen av hans overdrivelser). Lenin følger ham i dette: «Alle forhold i det økonomiske livet gjennomgår en dyptgående forandring som følge av denne forvandlingen av kapitalismen.»[53] Den overflodige franske lånekapitalen var ikke et uttrykk for en høyt utviklet, «overmoden»[54] kapitalisme, og heller ikke for en «særlig rask utvikling av finanskapitalen», men ble ledsaget av nølende industriell utvikling og en utbredt preferanse for rentebærende investeringer.
Lenin er i samsvar med Hilferdings misvisende generaliseringer når han forsøker å demonstrere sammensmeltingen av bank- og industrikapital og industriens avhengighet av bankene med de britiske og (spesielt) de franske bankene. Basert på regnskapsforvaltningen til visse kapitalister, skriver han: «Men så snart denne operasjonen antar gigantiske dimensjoner, blir det tydelig at en håndfull monopolister underkaster seg hele den kommersielle og industrielle driften av det kapitalistiske samfunnet ved å – gjennom bankkontoer, driftskontoer og andre finansielle operasjoner – først skaffe seg midler til nøyaktig informasjon om forretningssituasjonen til individuelle kapitalister, for deretter å kontrollere og påvirke dem ved å utvide eller redusere, tilrettelegge eller hindre tildelingen av kreditt, og til slutt ved å fullstendig bestemme deres skjebne, ta kapital fra dem eller sette dem i stand til å øke sin kapital raskt og i stor skala osv.»[55]
Klarere kan det neppe uttrykkes at kapitalismen som en lovbasert produksjonsmåte har forsvunnet og at monopolistenes allmakt har tatt dens plass. For hvordan kan «hele det kapitalistiske samfunnets kommersielle og industrielle virksomhet» fortsatt bestemmes av vareproduksjonens lover hvis den er underlagt en håndfull monopolister? De bestemmer inntektsnivået, som under kapitalistiske forhold reguleres av produksjonen av merverdi og den allmenne profittraten; de letter og hindrer tildelingen av kreditt, som under kapitalismen er underlagt bevegelsene til det allmenne rentenivået; de bestemmer fullstendig skjebnen til den enkelte kapitalist, som på kapitalens grunnlag er underlagt konkurransen. Hvis en håndfull monopolister virkelig kan gjøre det Lenin tilskriver dem, så bestemmer de faktisk produksjonen til hele samfunnet, selv om det ikke er i allmennhetens interesse.
Som empirisk bevis anfører Lenin økningen i antall filialer, aksjer, kontoer eller til og med brev i ulike banker, for så å fortsette: «Disse enkle tallene viser kanskje mer levende enn lange betraktninger hvordan bankenes betydning endrer seg nedenfra og oppover med kapitalkonsentrasjonen og omsetningens vekst.»[56] Tallene viser riktignok en utvidelse av bankenes aktivitet, men hva slags aktivitet som ekspanderer må undersøkes i hvert enkelt tilfelle. At henvisningen til bransjenettverket til de store engelske bankene er misvisende fremgår allerede av avsnittet om det engelske banksystemet. Det samme gjelder imidlertid også de tre store franske bankene Lenin nevner. Comptoir National d’Escompte ble opprinnelig stiftet i 1848 som en innskuddsbank etter engelsk modell. Crédit Lyonnais og Société Générale trakk seg ut av industriell finansiering samtidig som de tyske bankene ble universalbanker. De verken forsøkte eller hadde midler til å kontrollere fransk industri.
«En av de tre største bankene i Frankrike, <Crédit Lyonnais>», skriver Lenin, «har for eksempel opprettet et spesielt kontor for finansielle studier (Service des études financières). Mer enn 50 personer jobber der hele tiden – ingeniører, statistikere, nasjonaløkonomer, jurister (…) Resultatet er på den ene siden en stadig større sammenslåing, eller, med N. I. Bukharins treffende uttrykk, en sammenvoksing med industrikapitalen, og på den andre siden bankenes overvoksing til institusjoner med en virkelig [universell karakter]»[57]
Lenins konklusjon gjelder ikke den franske virkeligheten i det hele tatt og spesielt ikke Crédit Lyonnais. Tvert imot, som følge av bitter erfaring var Crédit Lyonnais opptatt av å unngå enhver risiko og øke sikkerheten. Ordlyden som ledelsen regelmessig avsluttet sine brev til de russiske filialene med, viser tydelig deres fryktsomhet overfor risikoene forbundet med industrielle forpliktelser: «Unngå risikoer, øk sikkerhetsmarginene deres, øk den klassiske bankvirksomheten som feks. diskontering, avstå fra vågale initiativer med fabrikanter!»[58] Klassisk bankvirksomhet er den «vanlige» bankvirksomheten i engelsk bankteori og denne klassisismen var Crédit Lyonnais’ modell.
3. Konklusjon
Fra et teoretisk synspunkt er det sentrale i kritikken som presenteres her at forestillingen om et monopolkapitalistisk stadium er basert på en feilaktig forståelse av fri konkurranse. Fri konkurranse består i følge dette i en abstraksjon fra hindringer, særlig fra monopoler, og deres fravær oppfattes som en selvstendig forutsetning for gjennomførelsen av de økonomiske lovene, og deres forekomst som økende hindringer for lovenes gjennomførelse. De vesentlige trekkene ved det monopolkapitalistiske stadiet – monopolenes allmakt, innskrenkningen av de objektive lovene, den bevisste reguleringen av produksjonen til tross for privat tilegnelse – er baksiden av dette tomme, rent negative synet på fri konkurranse. I begrepet finanskapital – bankene, som har blitt allmektige monopoler og i økende grad kontrollerer hele den samfunnsmessige produksjonen – finner denne feilaktige oppfatningen sitt oppsummerende uttrykk. Den inneholder selvsagt at denne «typen ny samfunnsorden» ikke lenger er kapitalisme. Det er like åpenbart at Lenin på sentrale punkter dermed gjengir Hilferdings teori med sine egne ord.
Man kunne innvende at den historiske virkeligheten rundt århundreskiftet faktisk hadde endret seg slik Lenin beskriver: at Marx’ økonomiske teori gjaldt 1800-tallet, mens Lenins – eller Hilferdings – teori gjaldt 1900-tallet. Desto mer presserende ville det være å gjennomføre en konkret historisk studie som beviser denne endringen.
Faktisk var det Lenins målsetning å presentere kapitalismens nye økonomi» på grunnlag av så mange utsagn fra borgerlige økonomer som mulig. Men den empiriske karakteren til Lenins skrift har ikke bare den ulempen at de fundamentale påstandene om de nye økonomiske forholdene i monopolstadiet ikke blir grepet og diskutert i deres teoretiske vanskeligheter, men den utviser også to ytterligere begrensninger. For det første innebærer tilegnelsen av Hilferdings sentrale synspunkter at utvalget og tolkningen av sitater fra borgerlige forfattere er forhåndsbestemt og begrenset av hans teoretiske forståelse, og for det andre er den empiriske fremstillingen i stor grad begrenset til Tyskland.
Selv et overfladisk blikk på de første kapitlene av imperialismeskriftet viser at et «helhetsbilde av den kapitalistiske verdensøkonomien», som Lenin beskrev som hovedmålsetningen med sitt arbeid, ikke engang blir antydet, særlig ikke hva gjelder teoriens bærende begreper.[59] Om England er det bare H. Levys teoretiske synspunkt som presenteres i første kapittel, i andre kapittel blir det bare gitt et tall for filialer og datterselskaper av engelske banker, som dukker opp i en feilaktig sammenheng, i tredje kapittel er England praktisk talt ikke nevnt – men i fjerde kapittel forstås den engelske kapitaleksporten som en virksomhet ved den engelske finanskapitalen.
Når det gjelder Frankrikes monopolkapitalisme, så finner man ikke en eneste uttalelse i første kapittel, i andre kapittel blir de franske innskuddsbankene feilaktig oppfattet som finanskapitalister; merknadene i tredje kapittel – med henvisning til Lysis – tilhører innholdsmessig helt og holdent fjerde kapittel, der framstillingen av den internasjonale virksomheten ved fransk finanskapital blir adressert på nytt.
Det er bare ett land der Lenins framstilling tok for seg samtlige emner – fra karteller til kapitaleksporten: Tyskland. Dette skyldes først og fremst objektive årsaker. Hilferding hadde, riktignok i en teoretisk forvrengt form, overgeneralisert de tyske forholdene (selv om universalbanker også oppsto i noen andre kontinentaleuropeiske land og i USA).
Kestner og Jeidels spiller en viktig rolle i denne sammenhengen, i den grad Lenin ønsker å basere sentrale teoretiske utsagn på deres verker. Hvis man vurderer deres verker i deres helhet og i deres kontekst, må man konkludere at de fundamentalt motsier teorien om et nytt monopolistisk stadium, men snarere gir empirisk støtte tilriktigheten av Marx’ Kapitalen, og på grunnlag av denne er de lettfattelige og forståelige. Lesingen av Schulze-Gävernitzs’ «Den tyske kredittbank», som Lenin i og for seg ikke bruker for sin framstilling av selve kredittsystemet, men til tolkningen av bank-konsentrasjonen i samsvar med Hilferdings teori, fører til en liknende konklusjon som lesingen av Lysis, hvis «finansoligarki» ikke egentlig representerer noen «sammenslåing» av banker og industri, som Lenin hevdet.
Lenins teori om monopolkapitalisme er ikke bare uforenelig med Marx’ økonomiske teori, den er også basert på en mangelfull undersøkelse av virkeligheten. Man må gjøre nettopp det Lenin mislyktes i å gjøre når den nødvendige undersøkelsen av de økonomiske betingelsene i det 19. og det 20.århundret – særlig imperialismen – skal gjennomføres. Man må begynne med Marx’ Kapitalen og på dette grunnlaget gjennomføre en konkret undersøkelse av den historiske virkeligheten, som tar hensyn til særegenheten til ulike kapitalistiske land.
SE OGSÅ: Monopol og konkurranse, Hensynsløs kritikk: Monopolet blir en enkel syndebukk om du tror konkurransen løser alle problemer
[1]LW 22, S. 230
[2]MEW 25, S. 366
[3]MEW 25, S. 362
[4]MEW 25, S. 481
[5]MEW 25, S. 454 f.
[6]Hilferding, sst., s. 309 / sst., s. 305
[7]MEW 25, S. 619 f.
[8]MEW 25, S. 620
[9]Jf. teorien om statsmonopolkapital, der forholdet mellom basis og overbygning skifter plass på en liknende måte.
[10]Hilferding, a.a.O. S. 310 / a.a.O. S. 307
[11]LW 22, S. 214
[12]LW 22, S. 230
[13]LW 22, S. 230. Andre steder setter Lenin rett og slett likhetstegn mellom «verdensfinanskapitalen» og summen av alle verdipapirer (s. 243), slik at begrepet fullstendig mister sitt innhold.
[14]Hilferding, sst, s. 113
[15]LW 22, S. 212
[16]Otto Jeidels, Das Verhältnis der deutschen Großbanken zur Industrie mit besonderer Berücksichtigung der Eisenindustrie, München und Leipzig 1913, 2. unveränderte Auflage, S. 180. Samtlige kildehenvisninger i neste avsnitt, stammer fra denne boka.
[17]En liknende problematikk oppstår også senere gjennom forsøket på å omdefinere forholdet mellom økonomien og staten. Stalin hadde stadig i «Spørsmålet om monopolenes sammenvoksing med statsapparatet» argumentert for at uttrykket (sammenvoksing) ikke passer. Uttrykket fastslår overfladisk og deskriptivt sammenfallet mellom monopolene og staten, men avslører ikke sammenfallets økonomiske betydning. Det er at tilnærmelsen ikke bare fører til en sammenvoksing, men til statsapparatets underordning under monopolene. Det er grunnen til at man burde unngå å bruke ordet (sammenvoksing) og erstatte det med ordene ’underordning av statsapparatet under monopolene’. Se Josef Stalin, Socialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen, Dietz-Verlag 1952.
[18]Theodor Vogelstein, Die Industrie und der Kapitalmarkt, Bank-Archiv, 8. Jahrgang (1909), No. 22, S.342, sitert av Riesser, Die deutschen Großbanken und ihre Konzentration im Zusammenhang mit der Entwicklung der Gesamtwirtschaft in Deutschland, Glashütten im Taunus, 1971, S. 202
[19]Karl Erich Born, Geld und Banken im 19. und 20. Jahrhundert, Stuttgart 1977, S. 310.
[20]Jf. Johann Plenge, Die erste Anlagebank. Gründung und Geschichte des Crédit Mobilier, Essen 1921, S. VIII
[21]Omfattende litteraturhenvisninger finnes i Adolf Weber, Depositenbanken und Spekulationsbanken. Ein Vergleich deutschen und englischen Bankwesens, München und Leipzig 1915, (1. Auflage 1902)
[22]Riesser, opcit, s. 437
[23]MEW 25, S. 608
[24]MEW 25, S. 613 f.
[25]Hilferding opcit, s. 308
[26]MEW 25, S. 496; Hilferding, opcit, s. 129
[27]Hilferding, s. 310
[28]Hilferding, s. 118
[29]Hilferding s. 119
[30]Hilferding, s. 310.
[31]Sitert etter: Adolf Weber, opcit. s. 6; Schäffle, Kapitalismus und Sozialismus, s. 249; A. Wagner i Sattler, Die Effektenbanken, Leipzig 1890, s. VIII
[32]MEW 25, S. 413
[33]Hilferding, opcit., S. 398
[34]LW 22, S. 229
[35]LW 22, S. 237
[36]LW 22, S. 273
[37]Lysis (Pseudonym von Eugène Letailleur), Contre l´Oligarchie financière en France, Paris – uten årgang.
[38]MEW 19, S. 132
[39]Gilbert Ziebura, Interne Faktoren des französischen Hochimperialismus 1871 – 1914, i W.J. Mommsen (Hrsg.), Der moderne Imperialismus, Stuttgart 1971, S. 85
[40]Henri Sée, Französische Wirtschaftsgeschichte, Jena 1936, 2. Band, S. 454
[41]Sée, s. 459
[42]Sée, s. 440
[43]Sée, s. 440f.
[44]MEW 25, S. 622
[45]Jf Ziebura, opcit, s. 88.
[46]Ziebura, s. 88.
[47]MEW 25, S. 619
[48]Sée, opcit, s. 345.
[49]Sée, 350f.
[50]Born, a.a.O., S. 243
[51]Born, oopcit., S. 321
[52]I LW 22, S. 237
[53]LW 22, S. 237
[54]LW 22, S. 245
[55]LW 22, S. 218
[56]LW 22, S. 218
[57]LW 22, S. 226
[58]Sitert etter Girault, opcit, s. 203.
[59]LW 22, S. 193
marxistisksenter.no 