August Thalheimer (1884-1948) var en av grunnleggerne av det tyske kommunistpartiet (KPD). I 1928 brøt han ut og dannet en opposisjon til datidas kommunistparti og dets «ultravenstrepolitikk». Følgende tekst ble utgitt i 1932, og er et utdrag fra et større arbeid kalt Wie schafft die Arbeiterklasse die Einheitsfront gegen den Faschismus?.

 Redaksjonen.

Sosialdemokratiet og koalisjonspolitikken
Gjennom hele Weimarrepublikken førte sosialdemokratiet en koalisjonspolitikk med borgerlige partier – enten det satt i regjering, eller det i parlamentarisk opposisjon arbeidet for å komme inn i en ny regjeringskoalisjon. Underveis opplevde det tidvis harde tilbakeslag, men fortsatte å leve som hovedbærer av det småborgerlige demokratiet og den småborgerlige sosialismen.

Men fra 1928 snur det.

Riksdagsvalget i mai 1928 vitnet om en sterk venstredreining i massene, som kom både SPD [Sozialdemokratische Partei Deutschlands] og KPD [Kommunistische Partei Deutschlands] til gode.

Sosialdemokratiet gikk inn i regjering og lovet å lette massenes byrder, med en utvidet sosialpolitikk og en reduksjon i militærutgiftene – «barnemat i stedet for panserkryssere». Den økonomiske nedgangen begynte i Tyskland allerede før verdensstormen brøt ut i Amerika. Sosialdemokratiet ble en aktiv medhjelper i å redusere skatter og avgifter som belastet kapitalen, og i å bygge ned sosialpolitikken og lønningene – det som den tyske kapitalen stadig mer høylytt gjorde krav på. Det ble også en medhjelper for den militære opprustningen. Det adlød blindt Groeners befalinger. Hadde det ikke krav på kapitalens takknemlighet?

Brünings regjering fortsatte i finans-, økonomi- og sosialpolitikken bare det Hermann Müller og Hilferding [SPD] allerede hadde begynt på.

Ved å medvirke til å bygge ned de innrømmelser arbeiderklassen hadde tilkjempet seg fra kapitalen, trakk sosialdemokratiet grunnen bort under den parlamentariske republikken – og dermed, i siste instans, under sitt eget eksistensgrunnlag. Det næret den fascistiske demagogien, banet vei for den fascistiske massebevegelsen i småborgerskapet og i deler av arbeiderklassen. Allerede på dette stadiet forberedte det presidentdiktaturet.

For en triumf var det ikke for Hermann Müller å kunne påkalle Hindenburgs autoritet for å få Young-planen undertegnet! Veien til rikspresidentdiktaturet ble banet av sosialdemokratiet. Grunnlaget for nød-dekretsystemet ble lagt av Hermann Müllers regjering. I «personlighetskabinettet», som sosialdemokratiet paraderte med, lå det allerede et krav om at regjeringen skulle være uavhengig av de parlamentariske partiene, dvs. om å sette parlamentet til side. Det samme kravet ble dag for dag videreført av Brüning.

Det takknemlige borgerskapet sendte regjeringen Müller–Hilferding på dør, etter at den hadde fått Young-planen i havn og satt i gang det økonomiske angrepet på arbeiderklassen.

Det SPD hadde begynt på med sin koalisjonspolitikk, fortsatte de med den nye toleransepolitikken overfor Brüning-regjeringen – og det til en «lykkelig slutt». Detaljene står ennå friskt i minnet og trenger ikke listes opp her.

Toleransepolitikken – det minste ondes politikk – baserte seg kort sagt på følgende tanke: Å for enhver pris støtte den «moderate», «demokratiske» fløyen i borgerskapet og hindre at den «radikale», det vil si fascistiske, fløyen kom til makten. Slik skulle det borgerlig-parlamentariske demokratiet reddes. Men den «moderate» delen av borgerskapet var like lite moderat som den «radikale» i sine angrep på arbeiderklassens levekår. Sosialdemokratiet gikk altså gjennom tykt og tynt sammen med borgerskapet i angrepet på arbeiderklassens økonomiske og sosiale interesser.

Men for å kunne gjennomføre disse angrepene måtte arbeidernes demokratiske rettigheter steg for steg bygges ned, lemlestes og knuses: parlamentet måtte settes ut av spill og artikkel 48-diktaturet – med rikspresidenten som militærpartiets overhode – måtte realiseres. Hadde sosialdemokratiet først gitt avkall på arbeidernes økonomiske interesser for å redde deres demokratiske rettigheter, ble neste skritt å gi avkall på de demokratiske rettighetene for å kunne gjennomføre kapitalens økonomiske angrep.

Nedbyggingen av parlamentarismen og det borgerlige demokratiet under Brüning-regjeringen, i forbund med sosialdemokratiet, og den samtidige prisgivelsen av arbeiderklassens og småborgerskapets økonomiske interesser, kunne ikke få noe annet resultat enn å bane vei for fascismen. Fascismen er fullendelsen av den utøvende maktens løsrivelse – den fullstendige tilintetgjørelsen av det borgerlige demokratiet.

Ved å hjelpe til med å øke rikspresidentens makt uten mål og mening, ved å gjøre militærmakten allmektig, ved å forvandle det parlamentariske demokratiet til et militærdiktatur, skapte sosialdemokratiet alle de formelle forutsetningene fascismen trenger for å etablere sitt diktatur. Ved å prisgi arbeiderklassens og småborgerskapets politiske rettigheter og økonomiske interesser til monopolkapitalens angrep, prisga det nettopp det som utgjorde dets vesen: det småborgerlige demokratiet og den småborgerlige sosialismen.

Slik ødela det sitt eget eksistensgrunnlag som parti, drev småborgerskapet – som det verken politisk eller økonomisk lenger hadde noe å tilby – i armene på fascismen. Ved å stanse arbeiderklassens forsvarskamp mot kapitalens angrep, oppmuntret det kapitalen til å føre angrepet stadig videre. Slik forberedte det grunnen for fascismens innbrudd også i selve arbeiderklassen. Selv om en del av arbeiderklassen, særlig arbeideraristokratiet, av tradisjon holdt fast ved sosialdemokratiets partifane i enda en generasjon – selv om det av fanen ikke var annet igjen enn slitte filler – hva skulle da holde fast den yngre generasjonen uten slike tradisjonsbånd? Hva skulle tiltrekke arbeidere utenfor partiets trange krets til et sosialdemokrati som verken forsvarte demokratiet eller engang den småborgerlige sosialismen – ja, som ikke engang kjempet for å mildne virkningen av den økonomiske krisen for arbeiderne?

Virkningen av sosialdemokratiets toleransepolitikk går imidlertid dypere. Den undergraver til slutt sosialdemokratiets egentlige kjerne, arbeideraristokratiet – det sosialdemokratiske hierarkiet med poster i statlige, kommunale, sosialpolitiske osv. posisjoner. Jo mer sosialdemokratiets politikk styrker fascismen, desto mer trues disse postene. For å kunne bevare seg, tilpasser innehaverne seg i økende grad den fascistiske strømningen. De beveget seg fra tiltro til sosialdemokratiet, for så å bli tilsynelatende nøytrale, før de ble avhoppere. Presset fra fascismen utenfra førte til oppløsning i toppen og avskalling i bunnen.

I samme grad som sosialdemokratiet gjennom sin egen politikk brytes ned som politisk maktfaktor og organisatorisk kraft, svekker det sin verdi som alliert for sine borgerlige forbundsfeller, og driver særlig militærpartiet i armene på fascismen. Et rent militærdiktatur er ikke mulig i Tyskland over lengre tid. Det trenger politiske masseorganisasjoner som støtter det. Jo sterkere de kontrarevolusjonære, fascistiske masseorganisasjonene og deres tilhengere blir, desto nærmere kommer sammensmeltingen mellom militærpartiet og fascistpartiet – etableringen av de avgjørende forutsetningene for det fascistiske statskuppet, for det åpne og fullendte fascistiske diktaturet.

Toleransepolitikk er koalisjonspolitikk i forfall: å være medansvarlig uten å delta direkte i regjeringen – ansvar uten makt. Til slutt tjener den bare til å forsvare sosialdemokratiske forvaltningsposter. Men den tærer til sist også på grunnlaget for disse postene ved å uthule – og til slutt tilintetgjøre – selve det sosialdemokratiske partiet.

Slik forfaller sosialdemokratiet også fra småborgerlig pasifisme til åpen nasjonal sjåvinisme. Men dermed bistår den bare den åpne og konsekvente nasjonalismen: fascismen.

La oss oppsummere:

Koalisjonsregjeringen Müller–Hilferding innleder kapitalens angrep, nedbyggingen av parlamentarismen og de demokratiske rettighetene, og styrkingen av rikspresidentens makt.

Presset fra kapitalen ovenfra og fra egne tilhengere nedenfra driver den ut av regjeringen. Koalisjonspolitikken erstattes av toleransepolitikk.

For å «forsvare» det borgerlige demokratiet inngår den en allianse med borgerskapets «moderate» del, samtidig som den mister regjeringsmakten. For denne alliansens skyld prisgir sosialdemokratiet arbeiderklassens og småborgerskapets økonomiske interesser til monopolkapitalens angrep.

For å kunne føre angrepet videre må også arbeidernes og småborgernes politiske rettigheter ofres.

Hånd i hånd med dette vokser fascismens masseinnflytelse og masseorganisasjoner, mens det sosialdemokratiske partiet og dets organisasjoner smuldrer opp.

Militærdiktaturet, som har vokst frem med sosialdemokratiets hjelp, mishandler stadig mer åpenlyst sin stadig svakere sosialdemokratiske forbundsfelle og ydmyker det skritt for skritt. Til slutt sprenger det alliansen, smelter sammen med de fascistiske kontrarevolusjonære masseorganisasjonene og knuser – sammen med disse – de reformistiske organisasjonene.

Hele denne utviklingen – som i stor grad allerede er tilbakelagt – var forutgitt allerede fra starten av, gitt utgangspunktet man hadde. Den var betinget av dette utgangspunktet og kunne utledes av det. Selv om det overrasket reformistene, så fulgte resultatet så tvingende fra forutsetningene, at deres hensikter og mål, gjennom en handlingens dialektikk, én etter én ble vendt til sin motsetning. Forutsetningen var: fastholdelsen av alliansen med borgerskapet i en epoke der sosiale og demokratiske erobringer bygges ned.

En reformisme som ikke forsvarer reformene, ja, som hjelper med å oppheve dem, opphever også seg selv.

For å forsvare reformer i en tid der kapitalismen er dypt rystet, må man gå utover kampen om reformer og over til det revolusjonære angrepet. Man må gjøre kapitalismens fall til et umiddelbart mål. Bare et konsekvent revolusjonært arbeiderparti kan gjøre dette. Et reformistisk parti kan det ikke – nettopp fordi det er reformistisk. Ute av stand til å ta det nødvendige skrittet fremover, utover reformkampen, tvinges det til å ta et skritt bakover og oppgi reformkampen. Når reformismen når grensen som de økonomiske betingelsene og dets egen natur trekker opp, må den – for å kunne bestå  – oppheve seg selv som reformisme. Det reformistiske partiet knuses slik mellom motsatte kvernsteiner. Selve ødeleggelsesverket fullføres så av andre partier.

KPD og ultravenstretaktikken

Reformismen, som politikk og som organisasjon, kan imidlertid oppheves i to motsatte retninger: i retning av den proletariske revolusjonen og i retning av den fascistiske kontrarevolusjonen – fremover eller bakover.

At reformismen overhodet opphever seg selv, er dens egen gjerning og skyld, dens fortjente skjebne.

Men at den i den gitte situasjonen oppheves bakover, kontrarevolusjonært, skyldes ultravenstrelinjen hos ledelsen i Den kommunistiske internasjonale og Tysklands kommunistiske parti.

Hva var utgangspunktet for ultravenstrelinjen? Hva besto den i? Hvordan forløp den – og hvilke konsekvenser fikk den?

Utgangspunktet for dreiningen mot ultravenstre hadde ingenting å gjøre med situasjonen og kravene i klassekampen i Tyskland eller i andre kapitalistiske land, men utelukkende med de antatte behovene i fraksjonskampen i Sovjetunionens kommunistiske parti, som samtidig satt med ledelsen i Den kommunistiske internasjonale.

Etter Lenins død (1924) begynte kampen om ledelsen i Sovjetunionens kommunistiske parti. Den ble først ført av gruppen Stalin–Sinovjev–Bukharin mot Trotskij og hans tilhengere. Deretter brøt Sinovjev og Kamenev med flertallsgruppen og dannet en blokk med Trotskij. Våren 1928 skjedde en ny differensiering innen flertallet. Kampen fra Stalins indre krets mot «høyrefløyen» – Rykov–Tomskij–Bukharin – ble forberedt.

For å skaffe internasjonale hjelpetropper til denne kampen inngikk Stalin-gruppen i februar 1928 en hemmelig avtale med KPD-ledelsen (Thälmann–Neumann–Remmele). Den satte kampen mot «høyreavvikere» på dagsordenen og startet dermed ultravenstre-dreiningen – først i KPD, deretter i hele Den kommunistiske internasjonale. Avtalen hadde intet allment politisk innhold. Den var i første omgang et rent instrument i fraksjonskampen.

Men logikken i den interne partikampen førte, skritt for skritt, til et tilbakefall til en ultravenstretaktikk.

Den grunnleggende dreiningen mot ultravenstre skjedde først i fagforeningsspørsmålet på den Røde fagforeningsinternasjonalens 4. kongress. Hva besto den i?

Hovedparolen for kommunistisk fagforeningsarbeid – fastlagt allerede av Den kommunistiske internasjonales 2. kongress og inngående, kraftfullt begrunnet av Lenin i skriftet Radikalismen – kommunismens barnesykdom – besto i kravet om at kommunister ubetinget måtte arbeide i de eksisterende fagforeningene, hvor reaksjonære de enn var, for å vinne dem for kommunismen: Det vil si å vinne fagforeningsmedlemmene for kommunismens prinsipper og mål ved at kommunistene, nettopp gjennom sitt prinsipielle standpunkt, viste seg som de beste, mest besluttsomme og mest vellykkede lederne i den faglige kampen.

Med støtte i den vunne sympatien, tilliten og overbevisningen blant medlemmene gjaldt det, steg for steg, å besette de nedre og mellomste funksjonærlagene i fagbevegelsen med kommunister – for til slutt, i løpet av kampen om makten, i den akutte revolusjonære krisen, å fortrenge de reformistiske fagforeningslederne fra det sentrale apparatet og bemanne fagforeningenes sentralledelser med kommunister. Kampinstrumentet for å påvirke de faglige kampene i kommunistisk retning og vinne fagforeningene for kommunismen skulle være de kommunistiske fagforeningsfraksjonene – den organisatoriske samlingen av alle kommunister som arbeidet i fagforeningene.

Denne metoden innebar en beslutsom og fullstendig avvisning av den linjen Lenin kalte «doktrinær»: å splitte fagforeningene for å grunnlegge nye «revolusjonære» fagforeninger som på forhånd sto under kommunistisk ledelse, men som forble kampudyktige og isolerte kommunistene fra de brede massene av fagorganiserte arbeidere.

Linjen for kommunistisk fagforeningsarbeid var ikke vunnet uten svingninger og store ofre. Erfaring viste imidlertid dens fruktbarhet og riktighet.

Nå ble den satt til side. Man tok utgangspunkt i forestillingen om at det hittil ikke hadde lyktes å vinne fagforeningene for kommunistisk ledelse i noe stort kapitalistisk land. Man glemte at dette sluttresultatet bare kan oppnås i løpet av den endelige maktkampen. Hvorfor ikke forsøke den motsatte metoden? Startsignalet kom på Den røde fagforeningsinternasjonales kongress våren 1928. Linjen om å splitte fagforeningene og opprettelse av «egne» fagforeninger ble da ikke åpent erklært. Men man skapte forutsetninger som uunngåelig måtte føre til nettopp dette.

Kommunistene i fagforeningene skulle forsøke å etablere egne organer for å vinne selvstendig ledelse over faglige kamper. De skulle forsøke å samle fagforeningsmedlemmene organisatorisk utenfor – og mot – fagforeningenes egne organer. De kommunistiske fagforeningsorganisasjonene innenfor fagforeningene skulle dessuten direkte trekke til seg uorganiserte arbeidere.

At dette skulle føre til splittelse av fagforeningene og dannelse av «revolusjonære forbund», ble først avvist med indignasjon. Men det måtte bli virkningen av den kursen man hadde slått inn på, og det ble virkningen. Kommunistene mistet det ene støttepunktet i fagforeningene etter det andre. De ble presset ut. Samtidig viste det seg umulig å skape kampdyktige parallelle eller motstående fagforeninger som faktisk organiserte massene.

Slik mistet kommunistpartiet all innflytelse og alle spaker i den viktigste proletariske masseorganisasjonen, uten å vinne nye – mer virkningsfulle, eller i det hele tatt virksomme – i stedet. Det mistet dermed den avgjørende spaken for å kunne lede den økonomiske kampen. Og dermed mistet den også det uunnværlige utgangspunktet for den politiske massekampen. Den overlot fagbevegelsens ledelse til reformistene.

Den enkle og avgjørende grunnen til at metoden for «angrep på fagforeningene utenfra» måtte mislykkes, formulerte Stalin selv klart i 1925, da han sa:

«Disse folkene vil ‘angripe’ fagforeningene utenfra ved å betrakte dem som en fiendtlig leir. De forstår ikke at arbeiderne ved en slik politikk naturlig vil betrakte dem som fiender … De forstår ikke at en slik politikk hemmer kommunistenes inntrenging i arbeidernes millionmasser, i stedet for å lette den.»

I 1929 erklærte Stalin derimot:

«Det er derfor fullt tenkelig at det kan oppstå en situasjon der det blir nødvendig å skape parallelle masseorganisasjoner for arbeiderne, på tvers av viljen til de pamperne som har solgt seg til kapitalistene … Det er fullt mulig utviklingen også i Tyskland vil gå i denne retningen.»

Til «parallelle organisasjoner» i ordets egentlige forstand – det vil si fagorganisasjoner som i omfang kunne måle seg omtrent med de frie fagforeningene – kom det på ingen måte. Det rakk bare til noen ubetydelige splitteorganisasjoner. Men allerede forsøket hadde forutsigbare og skjebnesvangre konsekvenser.

Et annet hovedstykke i ultravenstrelinjen var oppgivelsen av enhetsfronttaktikken, det vil si forsøkene på å føre felles dagskamper med de reformistiske organisasjonene rundt politiske og økonomiske spørsmål. Ordet «enhetsfront» ble beholdt, men saken ble oppgitt. Dermed ga partiet fra seg det avgjørende taktiske middelet: for det første å føre reelle massekamper sammen med reformistisk organiserte arbeidere, for det andre å løsrive disse arbeiderne fra reformismen på grunnlag av egne kamperfaringer.

I lang tid ble det i offisielle partiorganer stemplet som «opportunisme» å reise dagsparoler og organisere kamp for disse. Som «begrunnelse» både for den radikalistiske fagforeningspolitikken og for oppgivelsen av enhetsfronttaktikken ble teorien om «sosialfascisme» oppfunnet – «teorien» om at sosialdemokratiet er en bestanddel av fascismen, dens «venstre fløy». Denne «teorien» stod ikke bare som en påstand. Den ble en rettesnor for masseagitasjon og massepropaganda. Den skjerpet de ødeleggende følgene av den feilaktige fagforeningspolitikken og oppgivelsen av enhetsfronttaktikken. De reformistiske arbeiderne – som ble omtalt som en egen type fascister, eller hvis ledere ble stemplet som en egen type fascister – lukket ørene for kommunistisk påvirkning. For partiorganene, og også for mange uerfarne medlemmer, ble nettopp dette beviset på at partiets taktiske linje var riktig.

Forskjellen mellom reformistisk og fascistisk metode i borgerlig politikk kan, fra et rent teoretisk standpunkt, høre til det Lenin kalte «uvesentlig» – dersom man med teoretisk vesentlig bare sikter til det kapitalistiske klasseinnholdet. Men den hører til de forskjer der forveksling eller tilsidesettelse i praksis og taktikk får de mest katastrofale konsekvenser for organiseringen av den revolusjonære massekampen.

Det tredje hovedstykket i ultravenstrelinjen var manglende forståelse av den reelle fascismen og de stadige innrømmelsene til småborgerlig nasjonalisme, kjernen i den fascistiske ideologien. Grensene mellom kommunisme og fascisme ble visket ut.

De indre, partimessige følgene av ultravenstrelinjen var en ny splittelse av den kommunistiske bevegelsen: utbrytningen av den kommunistiske opposisjonen, som tok fra partiet dets mest erfarne og mest standhaftige kadrer, kvelningen av det indre partidemokratiet og dermed av et virkelig åndsliv i partiet, og overtaket til et partibyråkrati som unnslapp enhver kontroll fra medlemmene.

Dreiningen mot ultravenstrelinjen i KPD og Den kommunistiske internasjonale ble innledet i februar 1928 og ble i løpet av dette og det neste året i all hovedsak gjennomført.

I 1929, under regjeringen Müller–Hilferding, satte den økonomiske krisen inn i Tyskland og munnet mot slutten av året ut i den verdensøkonomiske krisen som spredte seg fra Amerika. Kapitalangrepet på arbeiderklassen begynte, samt angrepet på arbeidernes politiske rettigheter.

Likvideringen av reformismen sto på dagsordenen. Objektivt var det like mulig at reformismen ble likvidert fremover av kommunismen, som at den ble likvidert bakover av fascismen.

Avgjørende var om kommunistpartiet var i stand til å overta ledelsen over de arbeiderne og småborgerne som reformismen hadde prisgitt kapitalangrepet og angrepet på deres politiske rettigheter, om det kunne føre denne massen inn i aksjon, i et massivt forsvar – og fra forsvar til motangrep.

Ultravenstre taktikken som ble påbegynt i 1928 gjorde dette umulig. Reformismens bankerott slo ut til fordel for fascismen. Vektskålen senket seg mot høyre. Enda i mai 1928 gikk massebevegelsen mot venstre. Ett år senere signaliserte landdagsvalgene i Sachsen en vending: tendensen gikk nå mot høyre.

Det var politikken til Müller–Hilferding, samt KPDs ultravenstrelinje, som frembrakte denne vendingen.

Dette var de avgjørende årsakene.

Av denne erkjennelsen ser man også hvordan nederlaget kan snus på hodet – hvordan man kan gjenopprette massenes strøm mot venstre, nedkjempe fascismen og få til et revolusjonært oppsving.