Fra profitt til gjennomsnittsprofitt

I bind 3 av Kapitalen viser Marx at alle kapitalister i et samfunn er å anse som aksjonærer i et og samme selskap.

27–41 minutter
, , , ,

I bind 3 av Kapitalen viser Marx at alle kapitalister i et samfunn er å anse som aksjonærer i et og samme selskap.

I stedet for å begynne med det åpenbare, starter Marx framstillingen i Kapitalen på en måte som strider med våre umiddelbare antakelser.

Marx begynner med å se på varen og dens verdi. Det er allment akseptert at priser styres av tilbud og etterspørsel, og at konkurransen mellom bedrifter – eller fraværet av den, som ved monopol – påvirker balansen mellom disse to.

Uansett hvor åpenbart dette er, så må leseren forsone seg med at Marx verken konsentrerer seg om konkurranse eller tilbud/etterspørsel i dette bindet. I stedet fokuserer han på arbeidstiden som kreves for å produsere en vare, som bestemmende for varenes verdi, og så «antar» han at alle varer selges til en pris som tilsvarer verdien de inneholder. Det er først i tredje bind at vareprisen analyseres på en måte som i større grad samsvarer med hverdagslivets erfaring.

Det ligger en metode til grunn for denne tilsynelatende bakvendte framstillingsmåten. Marx skiller seg fra vulgærøkonomien ved å grave dypere enn overflaten – han ønsker å avdekke økonomiens indre sammenhenger.

For å forstå verden, må vi først trenge inn i dens skjulte strukturer. Når vi har avdekket disse, kan vi vende tilbake til de synlige fenomenene – men nå med en innsikt som gjør det mulig å forklare dem.

Marx ønsker å forklare markedet slik vi opplever det – som en verden styrt av konkurranse og av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Men for å gjøre dette må han starte på et mer grunnleggende nivå, for «absolutt ingenting kan forklares med forholdet mellom tilbud og etterspørsel før man har utredet grunnlaget som dette forholdet utspiller seg på.»[1]

For å forstå etterspørselen må man forstå inntektsfordelingen, og dermed klasseforholdene, oppdelingen mellom arbeidslønn og merverdi, og videre mellom rente, grunnrente og profitt. Dette forutsetter igjen verdien, som merverdien springer ut av, og så videre.

I stedet for å begynne med tilbud og etterspørsel, måtte Marx derfor begynne med de enkleste og mest elementære forholdene, og vise hvordan disse bygger seg opp til mer kompliserte sammensetninger. Først når han slik hadde framstilt «grunnlaget» som konkurransen utspiller seg på, var det mulig å diskutere den på en meningsfull måte, uten å vikle seg inn i sirkelslutninger.

Marx begynner med vareproduksjon og verdi, der prisene speiler verdiene, som igjen bestemmes av arbeidstiden det krever å produsere en gitt vare. Deretter beveger han seg trinnvis fra dette dypere nivået tilbake til den observerbare virkeligheten. Når han kommer tilbake til konkurransen og markedsprisene, er det ikke lenger som uforklarlige eller tilsynelatende tilfeldige prosesser – de kan nå forklares og forstås i lys av produksjonen av verdi og merverdi.

SE OGSÅ: Hensynsløs kritikk: Klasse, kapitalister og arbeidere

Dette er det motsatte av en typisk populistisk tilnærming, hvor skribenten er så opptatt av å fange leserens oppmerksomhet at han starter med det åpenbare, bekrefter det alle allerede vet, og aldri kommer seg videre. Dermed forblir analysen på overflaten, uten å føre til noen dypere innsikt. I stedet for å forklare den synlige verden, ender han opp med å forsterke tilfeldige og ofte selvmotsigende forestillinger om den. Slike analyser skryter ofte av seg selv for å være «konkrete», selv om de i virkeligheten heller er abstrakte.[2]

Den «bakvendte» marxistiske fremstillingsmetoden kan likevel gi opphav til misforståelser. For det første kan den innledende analysen virke som en lukket teoretisk konstruksjon, løsrevet fra den konkrete virkeligheten. For det andre kan den siste delen av analysen synes å bryte med den første.

Gjennomsnittsprofitten og verdiloven
I de to første bindene av Kapitalen bygger Marx på antakelsen om at alle varer selges til sin verdi. Denne antakelsen gjør det mulig å beskrive kapitalens grunnleggende egenskaper, men etter hvert blir antakelsen en hindring for videre innsikt. På dette punktet forlater Marx den opprinnelige forutsetningen og innfører en ny: at varer selges til produksjonspris.

Så lenge man antar at varer selges til sin verdi, kan man forklare verdibegrepet, pengenes funksjon og kapitalen som en «selvøkende verdi», samt herredømmeforholdet mellom arbeid og kapital, og så videre. Men så snart framstillingen må ta høyde for samspillet mellom ulike kapitaler, forskjellen mellom bransjer og utviklingen av spesielle kapitaltyper (for eksempel handelskapital), blir det tydelig at denne forutsetningen ikke er tilstrekkelig.

Dersom alle varer ble solgt til sin verdi, ville handelskapitalisten ikke kunne fungere som kapitalist. Han måtte ha kjøpt varer fra industrikapitalisten til deres fulle verdi og solgt dem videre til forbrukeren for samme pris. Her ville det være umulig for handelskapitalisten å øke sin kapital – han ville alltid ende opp med det samme som han begynte med.

Anta dessuten at den samfunnsmessige produksjonen er delt inn i ulike bransjer, for eksempel en bransje som produserer sement og en som produserer biler. Hvis sementbransjen har en lav organisk sammensetning[3] (der arbeidskraft er viktigere enn maskiner), mens bilbransjen har en høy organisk sammensetning (der maskiner dominerer), vil arbeidsverditeorien tilsi at profittraten i de to bransjene blir svært ulik.[4] Siden bare menneskelig arbeid skaper verdi, ville sementbransjen hatt en langt høyere profittrate enn produksjonsmiddelbransjen – en situasjon som ikke stemmer overens med den observerbare virkeligheten.

Allerede de klassiske økonomene, Adam Smith og David Ricardo, påpekte at det måtte finnes en «sterk tendens» til at kapitalen overalt ga samme profittrate. For dem var det denne tendensen som utgjorde «den usynlige hånd» som fordelte samfunnets arbeidstid og produksjonsmidler mellom produksjonsgrener i samsvar med samfunnets behov. Denne forklaringen var til en viss grad gyldig, i den grad den framhevet konkurransen på tvers av bransjer. Som Ricardo skriver:

«enhver som står fritt til å plassere sin kapital hvor han vil … vil selvsagt velge den mest fordelaktige plasseringen. Han vil naturligvis være misfornøyd med en profitt på 10 prosent hvis han ved å overføre sin kapital kan oppnå en profitt på 15 prosent. Denne uopphørlige bestrebelsen hos alle kapitaleiere, på å oppgi en mindre lønnsom virksomhet til fordel for en mer lønnsom, skaper en sterk tendens til å utligne profittraten for alle, eller å bringe profittene i et slikt forhold til hverandre at de, etter de berørtes mening, utgjør en godtgjørelse for en fordel den ene har, eller synes å ha, over den andre.»[5]

Jakten på størst mulig profitt gjør at kapitalen vandrer på tvers av bransjer, hvilket igjen sørger for at kapitalen fordeles mellom bransjene, slik at bransjene samlet står i stand til å tilfredsstille samfunnets samlede behov.

På sin måte er dette overbevisende, men verken Ricardo eller Smith klarer å gi en dypere forklaring av hvordan det finner sted. Ricardo påstår bare det mildt sagt urimelige, nemlig at dette skjer ved at varene selges til sin verdi: «La oss forutsette at alle varer står på sin naturlige pris, at derfor profittene i alle grener på dette grunnlaget har nøyaktig samme nivå ….»[6] Smith har derimot en anelse om at en slik forklaring ikke fungerer, og antar at arbeidsverditeorien ikke gjelder i kapitalistiske samfunn.

I det minste virker gjennomsnittsprofitten umulig å kombinere med verditeorien, og man kan i hvert fall ikke konstatere at de er identiske på en så tilforlatelig måte som Ricardo gjør. Marx bemerker derfor:

«Det ser derfor ut til at verditeorien her er uforenlig med den virkelige bevegelsen, uforenlig med produksjonens observerbare fakta, og at den derfor helt må unnværes for å forstå sistnevnte.»[7]

«Denne loven motsier tilsynelatende all erfaring som bygger på umiddelbar iakttagelse. … For å løse denne tilsynelatende motsigelsen kreves det mange mellomledd…»[8]

Dersom det finnes ulike kapitaltyper, og dessuten en samfunnsmessig gjennomsnittsprofitt, hvordan kan det fortsatt ha seg at vareverdien bestemmes av menneskelig arbeidstid?

Før vi går i gang med dette, kunne man spørre seg hvorfor det er viktig å forene disse to tilsynelatende motstridende fenomenene – gjennomsnittsprofitten og verdiloven – når det må være enklere og mindre «dogmatisk» å akseptere det siste, men forkaste det første? Økonomer som Thomas Malthus, «overklassenes skamløse sykofant», som Marx kalte ham, valgte denne løsningen. Malthus konstaterte på grunnlag av erfaring at profitten tenderte mot gjennomsnittsprofitt.[9] I den grad han ville forklare dette, så var det ved å konstatere at kapitalistene «forventer» eller krever lik avkastning på kapitalen sin. Men dermed lurte han seg forbi spørsmålet om hvordan kapitalistene får realisert denne forventningen.

Svaret på hvorfor verdiloven må forenes med gjennomsnittsprofitten, er i prinsippet allerede gitt: man kan ikke forklare noe som helst med konkurransen uten å ha redegjort for konkurransens grunnlag. Marx’ motivasjon er imidlertid ikke rent vitenskapelig, men også politisk. Det å finne en forklaring av konkurransen og kapitalforholdet som ikke resonerer i sirkel, men identifiserer deres dypeste røtter, er ikke bare nødvendig for vitenskapsmannen som vil forklare dem, men også for kommunisten som vil omvelte dem.

SE OGSÅ: Hva er grunnrente?

Ved å holde fast på arbeidsverditeorien blir det mulig å spore gjennomsnittsprofitten tilbake til dens røtter, og da ikke bare til konkurransen, for denne gir bare en delvis forklaring, men helt ned til den organisering av det samfunnsmessige arbeidet som er karakteristisk for den kapitalistiske produksjonsmåten, og som til syvende og sist ligger til grunn for alle dens økonomiske kategorier og forbindelser.

Gjennomsnittsprofitten viser seg å bare være en videreutvikling av dette elementære forholdet, og hvis arbeidet skulle få en ny samfunnsmessig form, hvis det kapitalistiske privatarbeidet eksempelvis ble erstattet av assosiert arbeid, så ville alle markedets lover, inkludert gjennomsnittsprofitten, «reduseres til det rene ingenting».[10]  Dermed er det avslørt nøyaktig hvilke samfunnsmessige forhold som må omveltes dersom markedets makt skal utraderes, slik at samfunnets assosierte produsenter selv kan velge hvordan de skal utveksle sine produkter og hvilke mål som skal styre deres produksjon.[11]

Det er til syvende og sist dette radikale poenget som motiverer Marx til å forene gjennomsnittsprofitten med verdiloven – og i hele tatt å spore alle økonomiske fenomener tilbake til den sistnevnte – og av samme grunn trives overklassenes økonomer godt med det motsatte, nemlig psykologiserende sirkelforklaringer av alt fra varepriser til profitt- og rentenivåer.

Det er grunnen til at borgerlige perspektiver på kapitalistisk konkurranse så ofte kommer til kort: konkurransens dypeste røtter trer bare frem når den settes i forbindelse med sin eventuelle oppheving. Først da blir det tydelig hvilke elementære forhold den beror på. En borgerlig undersøkelse mangler denne fordelen, ettersom den forutsetter det som skulle forklares. Dermed blir alle nivåer av det kapitalistiske samfunnet – både dets elementære grunnlag og dets sammensatte overbygning – forsøkt tolket og forklart på én og samme tid, med det resultat at de indre sammenhengene forsvinner ut av syne og kategoriene fremstår som selvstendige, og dermed som evige.

Bransjeintern konkurranse
Spørsmålet om forholdet mellom verditeorien og gjennomsnittsprofitten ble på ulikt vis behandlet av Smith og Ricardo. Smith må ha hatt en anelse om motsetningen mellom disse to, hvilket fikk ham til å forkaste arbeidsverditeoriens gyldighet i det kapitalistiske samfunnet. I stedet hevdet han at vareprisen her bestemmes av kostprisens tre bestanddeler – arbeidslønn, grunnrente og profitt. Smiths løsning var imidlertid irrasjonell, ettersom han dermed gikk fra en forklaring av prisen via verdien og menneskelig samfunnsarbeid, til en tautologisk forklaring: å forklare vareprisen med prisene på dens ulike bestanddeler, dvs. å forklare pris med pris.

Ricardo var på sitt skarpeste da han tok oppgjøret med Smith på dette punktet, særlig da han, kontra Smith, viste at hverken vekst eller fall i arbeidslønna endrer varens verdi, men bare reduserer eller øker profitten som andel av denne verdien. At en gjennomført borgerlig økonom så skarpt kunne bevise motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital, og plukke fra hverandre et borgerlig dogme som fremdeles står sentralt, for eksempel for den norske frontfagsmodellen, må i det minste delvis tilskrives Ricardos kompromissløse teoretiske sinnelag. Men der den mer ulne Smith ante at det fantes en motsetning mellom verditeorien og gjennomsnittsprofitten, forble Ricardo uvitende om det samme. Han argumenterte tvert imot som om de to var identiske. I så måte var Smith skarpere enn Ricardo.

Forskjellene mellom Ricardo og Smith til tross, så er poenget i hvert fall at ingen av dem klarte å løse gjennomsnittsprofittenes gåte. Marx’ løsning skiller seg fra Smiths løsning, idet han holder fast på arbeidsverditeorien, men også fra Ricardos løsning, idet han ikke godtar at verdien og gjennomsnittsprofitten er identiske.

Paradokset er at det nettopp er verdilovens samfunnsmessige gjennombrudd med den kapitalistiske produksjonen som gjør at den tilsynelatende blir opphevet, eller at prisen ikke lenger samsvarer med verdien.[12] Løsningen er i korte trekk at verdiloven ikke virker direkte i den kapitalistiske økonomien, men gjennom «mange mellomledd», blant annet gjennomsnittsprofitten og produksjonsprisene. Det må derfor eksistere et kvantitativt avvik mellom en vares verdi og dens pris. «[N]ettopp fordi vareverdien er bestemt gjennom arbeidstiden, så kan aldri varenes gjennomsnittspris være lik deres verdi.»[13] Dette i motsetning til Ricardo, som hevdet at det omvendt var salget av varene til deres verdi som lå til grunn for gjennomsnittsprofitten.

Det som fører Ricardo i grunt vann, er hans manglende skille mellom to vidt ulike former for konkurranse – nemlig konkurranse innad og mellom bransjer – hvilket igjen stammer igjen fra et manglende skille mellom merverdi og profitt.[14] Det illustrerer viktigheten av å vente med konkurransen og forholdet mellom tilbud-etterspørsel før framstillingen har «utredet grunnlaget som dette forholdet utspiller seg på».[15]

Det er ikke slik at enhver konkurranse mellom kapitalister gjør at det oppstår en gjennomsnittsprofitt. Konkurransen innad i en bransje gjør snarere at de ulike bedriftene får ulike profitter. Men Ricardo analyserer ikke denne formen for konkurranse, og går derfor glipp av problemet.

Konkurransen i bransjen gjør heller at alle bransjens varer får en felles «markedsverdi». Markedsverdien kan her defineres som «den verdi varene opptrer med på markedet.»[16]

«Konkurransen, dels kapitalistene imellom, dels mellom disse og varens kjøpere, og dels kjøperne imellom, virker altså slik at verdien av hver enkelt vare i en bestemt bransje bestemmes av den samlede massen av samfunnsmessig arbeidstid som den samlede varemassen i denne … bestemte bransjen krever – og ikke av den enkelte varens individuelle verdier.»[17]

Den verdi en vare har på markedet, er altså den samme for alle vareprodusenter i den gitte bransjen. Det innebærer at disse varene har «samme pris», siden varens pris bare er dens verdi uttrykt i penger.[18]

En bransje består imidlertid av flere produsenter som arbeider under ulike betingelser: noen produserer derfor langsommere, andre mer effektivt. Arbeidstiden som hver enkelt legger ned i sin vare, vil variere. Det er likevel ikke disse individuelle verdiene som bestemmer markedsverdien. Markedsverdien er den samme for alle varer av samme type, og den fastsettes i stedet på en vektet måte – avhengig av hvilken andel de ulike produsentene har av den totale varemassen, og av det samfunnsmessige behovet for bransjens varer.

Det at varen får en enhetlig markedsverdi – og en enhetlig markedspris – innebærer at de mer effektive produsentene, som bruker mindre arbeidstid per vare, kan selge til samme pris som de øvrige, «som om varen inneholdt en større arbeidstid enn den faktisk gjør».[19]

Konkurransen gjør dermed at produsentene oppnår vidt forskjellige profittrater. «Det er altså ikke ved en utjevning av profitten innenfor en bestemt produksjonssfære at konkurransen etablerer markedsverdi eller markedspris.»[20]

Her kan vi kort oppsummere de viktigste punktene som vedrører den bransjeinterne konkurransen:

  1. Konkurransen gjør at varene får en enhetlig markedsverdi. Markedsverdien er den verdi som i en bestemt periode regulerer bransjens markedspriser, eller som disse prisene kretser rundt, såfremt tilbud og etterspørsel sammenfaller.
  2. At alle produsentenes varer styres av den samme markedsverdien, gjør at de i praksis selges til en felles markedspris. Dette gir i første omgang ulike profittrater mellom produsentene, fordi de har ulikt utstyr, ulike kostpriser osv.
  3. På lengre sikt fører denne konkurransen til en relativ homogenisering av bransjens produksjonsbetingelser (gjeldende arbeidsintensitet, arbeidstidens lengde, forholdet mellom variabel og konstant kapital osv. samler seg rundt gjennomsnittsverdier).
     
  4. Utjevningen er imidlertid nødvendigvis ujevn, da den drives av en intern konkurranse om ekstraprofitt. Enhver bedrift kan tilegne seg en slik ekstraprofitt dersom den for en periode lykkes med å monopolisere en forbedret produksjonsmåte, men som en følge av samme prosess blir den nye produksjonsmåten omsider allmenngjort. Da forsvinner ekstraprofitten, rettere sagt flytter den seg som regel til en ny bedrift, som nå er «markedsledende».
  1. Denne bransjeinterne prosessen innebærer imidlertid ikke at varene realiseres til produksjonspriser, men kun at de selges til markedsverdi. Den gjennomsnittsprofitt som kan oppstå her, er bransjeintern og må ikke blandes sammen med den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Bransjeoverskridende konkurranse
Nå til konkurransen mellom bransjer og dannelsen av den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Når en kapitalist ser at profittraten er høyere i en annen bransje – for eksempel i bilbransjen – vil han forsøke å samle egenkapital eller lånekapital for kunne starte en kapitalistisk virksomhet der, samtidig som han i større eller mindre grad trekker seg ut av den mindre lønnsomme sementbransjen. Det var noenlunde slik Ricardo og Smith forstod det.

For at en slik konkurranse skal være mulig, må imidlertid den bransjeinterne konkurransen allerede ha skapt en enhetlig markedsverdi og en viss homogenisering produksjons- og profittbetingelser, for uten dette ville ikke bransjenes ulike profittrater være sammenliknbare.

Går vi tilbake til eksempelet med produksjonen av sement og biler, vil profittraten i utgangspunktet være høyere hos sementprodusenten. Dette gjør at kapital gradvis trekkes ut av bilbransjen og flyter over i sementbransjen. Resultatet er at tilbudet av biler synker, mens etterspørselen etter dem består, noe som driver prisene og profittraten i denne bransjen opp. I sementbransjen skjer det motsatte: tilbudet øker raskere enn etterspørselen, og profittraten synker. Fordi sementbransjen nå må selge varene sine under deres verdi, mens bilbransjen kan selge sine varer over verdien, skjer det en overføring av merverdi fra sementbransjen til bilbransjen.

På denne måten begynner varenes markedspris å avvike systematisk fra deres verdi, og avviket gjør at merverdi overføres fra bransjer med lav organisk sammensetning til bransjer med høy organisk sammensetning, altså til at det dannes en allmenn profittrate, en profittrate som er lik på tvers av bransjer. På denne måten oppstår gjennomsnittsprofitten ved framveksten av et varig avvik mellom en vares verdi og dens salgspris: «Denne identiske profittraten strider mot ulikheten i verdiene og kan derfor bare tvinges fram gjennom priser som avviker fra verdiene.» [21]

Verdien til en vare utgjøres av kostprisen (variabel kapital og konstant kapital) pluss merverdien. Hadde varene blitt solgt til deres fulle verdi, ville enhver kapitalist alltid ha realisert merverdien som lå i varene. Hvis derimot alle kapitalister skal realisere gjennomsnittsprofitt, må det bety at kapitalisten ved varesalget, i tillegg til å realisere kostprisen, ikke realiserer merverdien i sine varer, men en andel av merverdien som er blitt produsert i samfunnet som helhet (gjennomsnittsprofitten). Målestokken for denne andelen kan da bare være enkeltkapitalens størrelse relativt til samfunnets samlede kapital. Varene til de ulike enkeltkapitalene selges dermed ikke til deres verdi, men til deres produksjonspris, definert som kostpris pluss gjennomsnittsprofitt.

Det kan virke som om det ganske enkelt er konkurransen som gjør at varer selges til produksjonspris snarere enn til verdi, slik at kapitalistene realiserer gjennomsnittsprofitt i stedet for merverdi. Hos Marx er imidlertid «markedet» og «konkurransen» ikke selvstendige forklaringsprinsipper; de får bare forklaringskraft når de innpasses i helheten og ikke tillegges en rolle utover sine grenser.

Grunnlaget for den allmenne profittraten eller gjennomsnittsprofitten oppstår ikke gjennom konkurransen, men eksisterte forutfor og uavhengig av denne, nemlig som forholdet mellom samfunnets totale merverdi og den samfunnsmessige totalkapitalen, dvs. som den samfunnsmessige totalkapitalens profittrate.

Altså finner man i prinsippet profittraten ved å summere hele samfunnets merverdi, for så å dele det på samfunnets utlagte kapital. Det «eneste» konkurransen gjør er å håndheve dette overfor kapitalistene, ved å gjøre det slik at hver kapitalist må selge sine varer til en pris som gir dem en tilsvarende profittrate.

Siden profitten springer ut av merverdien, må summen av alle profitter være identisk med den samlede merverdien. Dette innebærer at gjennomsnittsprofitten representerer merarbeidstid, og at verdiloven dermed fortsatt gjelder. Forskjellen er at verdiloven ikke lenger regulerer vareprisen i en umiddelbar eller direkte forstand, men indirekte – ved å regulere gjennomsnittsprofitten. Som Marx skriver: «Bestemmelsen av denne merverdien… kan bare framgå av verdibestemmelsen gjennom arbeidstiden. Uten denne er gjennomsnittsprofitten et gjennomsnitt av intet, rent hjernespinn. Og den kunne like gjerne ha vært på 1000 som på 10 prosent.»[22] Og et annet sted: «[B]estemmelsen av gjennomsnittsprisen er avledet av verdien, som i sin tur er basert på arbeidstiden».[23]

SE OGSÅ: Monopol og konkurranse


Man ser nå dessuten at selv om det ikke er riktig at alle varer selges til sin verdi, så var Marx’ antakelse likevel berettiget. Dersom summen av alle priser tilsvarer summen av alle verdier, og totalprofitten tilsvarer totalmerverdien, så må det være riktig at varene selges til verdien, når man betrakter hele samfunnets produksjon og sirkulasjon av varer. Det er først når man beveger seg fra kapitalen i alminnelighet til konkurransen mellom enkeltkapitaler, og til dannelsen av ulike kapitaltyper, at antakelsen blir problematisk.

Bransjeintern versus bransjeoverskridende konkurranse
I en artikkel for Gnist om dannelsen av den gjennomsnittlige profittraten, synes økonomen og Marx-oversetteren Harald Minken å hevde at denne dannelsen skjer på følgende måte: Først virker konkurransen innenfor en enkelt bransje slik at den gitte bransjens priser blir til produksjonspriser og dens profitt til gjennomsnittsprofitt. Deretter gjentas prosessen i neste bransje, og til slutt har alle bransjer  – eller i det minste de fleste – gjennomgått samme forvandling. Profitt har da blitt til gjennomsnittsprofitt.

Med dette forsøker Minken å imøtegå den kritikken som har vært rettet mot Kapitalen, hvor Marx anklages for inkonsistens fordi han i sin tallmessige illustrasjon av forvandlingen av verdier til produksjonspriser – og av profitt til gjennomsnittsprofitt – lar innsatsvarene stå i verdi og ikke i produksjonspris («transformasjonsdebatten»). Ifølge kritikerne er dette en teoretisk feil, og diskusjonen har dreid seg om hvorvidt feilen kan rettes på en logisk konsistent måte.

Minken svarer at dette ikke er noen feil, fordi forvandlingen begynner i én bransje, og denne kjøper derfor sine innsatsvarer til verdi, ikke til produksjonspris. Etter mitt skjønn er dette resonnementet feilaktig. Det gjør seg skyldig i samme feil som Marx påpekte hos Ricardo: å ikke skille klart mellom konkurransen innad i en bransje og konkurransen på tvers av bransjer. Dermed antyder Minken, i likhet med Ricardo, at den bransjeinterne konkurransen – som hevder den enhetlige markedsverdien overfor produsentene – også skulle kunne utjevne profitten til gjennomsnittsprofitt. Som Marx skriver apropos Ricardo:

«Ricardo trenger nå for sin formulering av renteteorien to setninger som ikke bare ikke uttrykker samme virkning av konkurransen, men motsatt virkning. Den første er at produktene i samme sfære selges til én og samme markedsverdi, slik at konkurransen altså tvinger fram forskjellige profittrater, avvik fra den allmenne profittraten. Den andre er at profittraten for enhver kapitalanvendelse må være den samme – eller at konkurransen skaper en allmenn profittrate. Den første loven gjelder for de ulike selvstendige kapitalene som er anvendt i samme produksjonssfære. Den andre gjelder for kapitalene i den grad de er anvendt i ulike produksjonssfærer.»[24]

Oppsummering
Ved første øyekast virket gjennomsnittsprofitten uforenlig med arbeidsverditeorien, siden profittraten burde variere mellom bransjer i samsvar med deres organiske sammensetning.

Marx viser imidlertid, gjennom teorien om produksjonspris, hvorfor denne utjevningen av profitt må finne sted – ikke på tross av verdiloven, men fordi vareverdien bestemmes av arbeidstiden.

I stedet for at verdiloven blir motbevist, så blir den utvidet til å forklare de overflatefenomener som ved første blikk så ut til å være i strid med den. Varenes markedspriser kretser nå rundt en produksjonspris, og denne produksjonsprisen bestemmes på den ene siden av kostprisen som råder i den bestemte bransjen, og på den andre siden av gjennomsnittsprofitten i samfunnet som helhet, via forholdet mellom samfunnets totalkapital og dets produserte merverdi.

Som Marx skriver i et brev til Engels:

«Når det gjelder den uunngåelige innvendingen til [kapitalistene] og vulgærøkonomene som du nevnte, … så dreier det seg om følgende spørsmål: Hvordan forvandles varens verdi til dens produksjonspris? … Svaret forutsetter … at forvandlingen av merverdi til profitt, av profitt til gjennomsnittsprofitt osv., blir påvist. … Da må kapitalens sirkulasjonsprosess være framstilt på forhånd, siden kapitalens omslag osv. spiller en rolle i dette. Denne saken kan derfor bare presenteres i bok 3. … Her vil det bli tydelig hvor … vulgærøkonomens oppfatning springer ut fra – nemlig fra det faktum at i deres hoder gjenspeiles kun forholdenes ytre og umiddelbare uttrykk, og ikke deres dypere sammenheng. … Skulle jeg på forhånd utelukke alle slike innvendinger, ville det samtidig ødelegge hele den dialektiske fremstillingsmetoden. Fordelen med denne metoden er at den stadig legger ut feller for disse typene og lokker dem til å avsløre sin arroganse når det minst passer seg.»[25]

Klasseforholdet som et samfunnsforhold
Som nevnt gjør teorien om gjennomsnittsprofitt det mulig å forstå den indre sammenhengen mellom gjennomsnittsprofitt, merverdi og samfunnsmessig arbeid, og slik blir det avslørt nøyaktig hvilke samfunnsmessige forhold som må omveltes dersom markedets makt skal reduseres til det «rene ingenting», slik at samfunnets produsenter selv kan velge hvordan de skal utveksle sine produkter og hvilke mål som skal styre deres produksjon. Teorien om gjennomsnittsprofitt har dessuten enda en praktisk-politisk konsekvens: Den gjør det mulig å forstå klassemotsetningen mellom arbeid og kapital.

Dersom varene hadde blitt solgt til sin verdi, ville den enkelte kapitalist bare være interessert i utbyttingen av de arbeidere han personlig sysselsatte. Kapitalistens profitt ville være identisk med merverdien som disse arbeidere produserte. Utbyttingsraten i den enkelte bedrift ville bestemme kapitalistens fortjeneste, og klassekampen ville utspille seg lokalt, mellom bedriftens entreprenør og dens arbeidere, men aldri som en større, samfunnsmessig konflikt. Det er bare dannelsen av gjennomsnittsprofitt og salget av varer til produksjonspris som gjør det klart at forholdet mellom arbeider og kapitalist er et klasseforhold.

Siden varene selges til produksjonspris, så er «hver enkelt kapitalist… økonomisk delaktig i totalkapitalens utbytting av hele arbeiderklassen», «ikke bare på grunn av generell sympati klassemedlemmene imellom, men direkte, av økonomiske grunner».[26] Det viser seg at kapitalistene, også de som skryter av å være selvstendige entreprenører, ikke bare er selvstendige. Snarere må man også anse dem som aksjonærer i et og samme selskap:

«Når det gjelder profitten, er altså de ulike kapitalistene i samme stilling som aksjonærene i et aksjeselskap, der utbyttet fordeles etter størrelsen på kapitalen som hver av dem har skutt inn, dvs. etter hvor mange aksjer hver av dem har.»[27]

Kapitalistene må selvsagt også arbeide målrettet for å øke utbyttingsraten i den enkelte bedrift. Men de kan også aksjonere på et samfunnsmessig nivå for å øke samfunnskapitalens merverdirate, slik at alle «aksjonærene» får økt utbytte. For å oppnå dette kan man redusere antallet fridager, redusere gjennomsnittslønna eller øke arbeidsintensiteten, kutte i pensjonsutgifter og sykelønn, og i det hele tatt redusere offentlige utgifter.[28] Som Marx sier det:

«Her har vi det eksakte matematiske bevis for hvorfor kapitalistene, uansett om de står mot hverandre i konkurransen, likevel holder sammen som sanne frimurere mot arbeiderklassen som helhet.»[29]

Avvik fra gjennomsnittsprofitten
Marx’ overgang fra verdi til produksjonspris var motivert av behovet for å forene teorien med et åpenbart faktum: at profitten i ulike bransjer utjevnes til gjennomsnittsprofitt. Men i en verden dominert av store monopoler med betydelig prissettingsmakt kan det ikke være slik at alle bedrifter oppnår samme profittrate. Hvordan kan dette forenes med teorien?

Marx viser at utjevningen av profitter som i utgangspunktet er svært ulike til en samfunnsmessig gjennomsnittsprofitt, er en nødvendig tendens i kapitalistiske samfunn. Dette betyr imidlertid ikke at alle bedrifter eller bransjer til enhver tid oppnår samme profittrate. Etter å ha etablert teorien om gjennomsnittsprofitt, går Marx videre til å analysere ulike former for monopol, med særlig vekt på grunneiermonopolet og grunnrentene det gir opphav til.

En monopolistisk bransje opprettholder sin ekstraprofitt ved å begrense omfanget av investeringer i egen bransje. Uten denne begrensningen ville tilbudet øke, etterspørselen bli møtt, og prisene falle tilbake til produksjonsprisen. Dette viser hvor utfordrende det er å opprettholde et monopol. Enhver kapitalist streber ikke bare etter å skape merverdi, men også etter å reinvestere den i videre verdiøkning. For monopolkapitalisten betyr dette at en andel av merverdien må akkumuleres i andre bransjer. Dermed deltar han ikke bare i den allmenne konkurransen, men mister også sin status som en ren monopolist – han blir mer og mer en konkurrent på linje med andre kapitalister. Selv om monopoler stadig oppstår, blir de på ulike måter, slik som denne, trukket tilbake inn i konkurransen.

Det finnes alltid kapitaler av ulike slag som oppnår profittrater over eller under gjennomsnittsprofitten. Men dette er del av en prosess – avvikene skaper konkurranse og mottendenser, som igjen fører til nye avvik. Prosessen gjentar seg stadig, og når aldri noen likevektstilstand. Når Marx beskriver hvordan merverdien forvandles til gjennomsnittsprofitt, sikter han bare til denne tendensielle bevegelsen. Han hevder ikke at gjennomsnittsprofitten eksisterer som sådan, som en statisk tilstand ved et gitt tidspunkt, men bare som en tendens over et større tidsrom.

For å illustrere poenget sammenlikner Marx gjennomsnittsprofitten med den samfunnsmessige renteraten, det vil si den prosentvise inntekten en långiver tjener på å låne ut penger. Der renteraten er håndgripelig og enkel å forstå, så er det vanskeligere med gjennomsnittsprofiten:

«Det er imidlertid viktig å merke seg at den allmenne profittraten i langt mindre grad enn renten eller rentefoten synes å være et håndgripelig faktum. Renteraten svinger riktignok kontinuerlig – i dag 2%, i morgen 3%, overmorgen 5% – men den gjelder likt for alle långivere.»[30]

Enhver pengesum på 100 kroner gir en rente på 2, 3 eller 5%, men hvis man derimot bruker den samme verdisummen som kapital i ulike bransjer, vil man få en «svært ulik profitt», bemerker Marx. Det eksisterer alltid et avvik «mellom den virkelige profitten og det ideelle gjennomsnittsnivået». Gjennomsnittsprofitten eksisterer altså ikke «direkte», men bare som et langsiktig resultat av et kaotisk utviklingsforløp der motstridende tendenser virker på hverandre:

«I noen år vil profitten være høyere i visse bransjer, i andre år lavere. Det er bare når man betrakter en lengre periode, eller en hel utviklingsrekke, at gjennomsnittsprofitten blir synlig. Den framstår imidlertid aldri som direkte gitt, men bare som et gjennomsnittsresultat av motstridende svingninger.»[31]

Monopol, ekstraprofitt og grunnrente
Det ble sagt at konkurransen internt i en bransje og konkurransen mellom bransjer på hver sin måte bidrar til å bestemme enkeltkapitalens profitt, og at deres samlede resultat er overgangen til gjennomsnittsprofitt, der enkeltkapitalene belønnes med en merverdi som er proporsjonal med deres kapitalstørrelse og ikke med merverdien de selv har produsert.
I møte med denne teorien framstår alle mulige ulike former for monopol, dvs. økonomiske tilstander som gjør det mulig å realisere en ekstraprofitt utover gjennomsnittsprofitten, i utgangspunktet som unntak man i og for seg må og må se bort fra, da de utliknes i det lange løp. Men også dette er – i likhet med påstanden om at varer selges for verdien – bare en riktig forutsetning innen visse grenser, og på et bestemt et trinn i framstillingen blir det nødvendig å modifisere den.

Marx ser ut til å antyde at det ikke kan finnes varige monopolprofitter, men i kapitalistiske samfunn er deres eksistens ikke bare mulig, men nødvendig. For å redegjøre for dette må man imidlertid forankre forklaringen i de mekanismer som regulerer gjennomsnittsprofitten, altså i det som tilsynelatende er monopolprofittens polare motsetning.[32] Igjen gjelder det at man ikke kan gyve løs på de konkrete formene før man har redegjort for deres bestanddeler og grunnprinsipper.

I analysen av grunnrenten viser det seg at den private grunneiendommen og dyrkingsjordas ujevne beskaffenhet, i og for seg fører til en mer eller mindre permanent dannelse av to typer ekstraprofitt,[33] den ene med forankring i konkurransen innad i bransjen, og den andre i konkurransen mellom bransjer. De forhold som gjør at disse ekstraprofittene blir spesielt varige, sammenliknet med ekstraprofittens – og det relaterte monopolets – sedvanlige flyktighet, er deres sammenkobling med et naturgitt og ikke-reproduserbart produksjonsmiddel som eies privat. Det forvandler dessuten profittene til grunnrente, dvs. til inntektskilder for grunneierne eller «valoriseringer» av grunneiendommen.

Siden grunnrenten innebærer at et tillegg til gjennomsnittsprofitten blir tilegnet av en «fremmed makt», dvs. grunneierne, så er det klart at denne formen for grunnrente forutsetter de to formene for konkurranse og dannelsen av en gjennomsnittsprofitt. Grunnrenteteorien er slik sett bare en anvendelse av teorien om gjennomsnittsprofitt på et særskilt område, slik at man kan anse den første teorien som en prøvesten for den siste:

«Hele problemet i analysen av [grunnrenten] er altså å forklare hvorfor jordbruksprofitten inneholder et tillegg til gjennomsnittsprofitten. Ikke å forklare merverdien, men det tillegget til merverdien som bare finnes i jordbruket.»[34]

Grunnrente har eksistert i et utall historiske former, men i det moderne, kapitalistiske samfunnet handler det om «grunnrenten som et overskudd over gjennomsnittsprofitten», «dvs. over hver enkeltkapitals forholdsmessige andel av den merverdi som samfunnskapitalen samlet har produsert».[35] Man må imidlertid ikke misforstå dette som om ekstraprofitt og grunnrente er synonymer. Det det handler om er et hendelsesforløp som omgjør ekstraprofitten til grunnrente, dvs. der «grunneiendommen klarer å ta fra kapitalen en del av den merverdien den har produsert (dvs. presset ut av de umiddelbare produsentene)».[36]

Det er to former for ekstraprofitt som er relevant her, for det første ekstraprofitten som gir en bestemt bransje, og dermed alle dens medlemmer, «en fordel overfor totalkapitalen», og for det andre ekstraprofitten der enkeltkapitalisten nyter «en fordel innenfor sin egen bransje».[37] Disse to former for ekstraprofitt sammenfaller med de to hovedformene for grunnrente: absolutt grunnrente og differensialgrunnrente.

For den sistnevnte grunnrentens del er hovedsaken at all jord som er mer produktiv enn den dårligste – såfremt det er denne som bestemmer markedsverdien – gir opphav til en ekstraprofitt utover gjennomsnittsprofitten. Denne kan så tilegnes av grunneieren. Differensialgrunnrenten er slik tilknyttet ekstraprofitten som kan oppstå gjennom konkurransen innad i en bransje når enkelte av produsentene har et midlertidig monopol på en forbedret produksjonsmåte. Forskjellen er at den aktuelle produksjonsmåten i dette tilfellet er tilknyttet en ikke-reproduserbar naturgitt produksjonsbetingelse, et bestemt jordstykke, slik at den resulterende ekstraprofitten blir mer varig enn den vanligvis er, og dessuten forvandles til grunnrente.

Analysen av differensialgrunnrenten antyder at den dårligste jorda, dvs. den jorda man bare kan oppnå gjennomsnittsprofitt på, ikke gir noen grunnrente i det hele tatt. Da har man imidlertid glemt at grunneieren ikke har noen grunn til å stille jorda til gratis disposisjon for forpakteren. Hvis grunneieren derimot krever en rente også på den dårligste jorda, må det finnes en grunnrente av en annen type, en grunnrente som ikke avhenger av jordstykkets plassering eller relative produktivitet, men bare av dets status som privat grunneiendom.

Her dreier det seg om at grunneiendommen virker på kapitalen som en «fremmed makt» ved å hindre tilstrømmingen av kapital med mindre kapitalen kan betale en sømmelig rente.

Det at varer selges til produksjonspris, og at kapitalene realiserer gjennomsnittsprofitt, forutsetter jo at kapitalen står fritt til å vandre mellom de ulike bransjene:

Denne forutsetningen beror imidlertid, slik tidligere drøftet, på den fortløpende skiftende proporsjonale fordelingen av den samfunnsmessige totalkapitalen mellom de ulike produksjonssfærene, på stadig inn- og utvandring av kapitaler, på deres overførbarhet fra én sfære til en annen – kort sagt, på deres frie bevegelse mellom disse forskjellige produksjonssfærene som like mange disponible investeringsfelt for de selvstendige delene av den samfunnsmessige totalkapitalen.[38]

Ved å utestenge kapitalen helt til renta har nådd et visst nivå, virker grunneiendommen som en barriere mot utjevningen av verdi og profitt til produksjonspris og gjennomsnittsprofitt. Den gjør at den aktuelle bransjen – for eksempel kornproduserende landbruk – ikke tar del i dannelsen av den allmenne profittraten. Dermed kan jordbruksproduktene selges til deres verdi – de blir ikke redusert til produksjonsprisen. Slik oppstår det en ekstraprofitt, men denne ekstraprofitten har en spesiell karakter, siden den tilfaller hele bransjen, på bekostning av de andre bransjene. Dette innebærer – til forskjell fra differensialrenten – at samtlige av bransjens varer selges til en ny, høyere pris, nemlig til verdien og ikke til den lavere produksjonsprisen.[39] Siden denne ekstraprofitten oppstår ved at den private grunneiendommen virker på kapitalen som en «fremmet makt», så forvandles den til (absolutt) grunnrente.

Det er imidlertid en forutsetning for denne formen for grunnrente at salget av jordbruksvarene til produksjonspris ville innebære en reduksjon og ikke en økning av jordbruksvarenes pris, dvs. at verdien er høyere enn produksjonsprisen, hvilket igjen forutsetter at produktivkreftenes utviklingsnivå i jordbruket ligger tilbake for de øvrige bransjene. Hvis det omvendte var tilfellet ville det ikke kunne eksistere noen absolutt grunnrente, men bare en ren monopolrente. Jordbruksvarene selges i så fall ikke lenger dyrere enn deres produksjonspris, men dyrere enn deres verdi. Hvorvidt det i et gitt samfunn faktisk finnes slik grunnrente eller ikke, er derfor et åpent spørsmål.

[1] Kapitalen bd. 3, Forlaget Rødt, s. 202

[2] Jf. Hegel, «Hvem tenker abstrakt?»: https://filosofisksupplement.no/pdfs/2021-1_compressed.pdf

[3] Kapitalens organiske sammensetning betegner forholdet mellom konstant og variabel kapital – det vil si forholdet mellom verdien av råvarer og produksjonsutstyr på den ene siden, og verdien av arbeidskraften på den andre – forsåvidt som dette verdiforholdet speiler det tekniske forholdet mellom disse.

[4] Gitt lik merverdirate i de to bransjene.

[5] Se MEW 25.2, s. 612, f207.

[6] Ibid, s. 613, f209.

[7] Kapitalen bd. 3 (op.cit), s. 172, modifisert oversettelse.

[8] Kapitalen bd. 1, Forlaget Oktober, s. 377.

[9] Han forstod dessuten at varene dermed selges for kostpris + gjennomsnittsprofitt, dvs.for produksjonspris.

[10] TI. Det eneste som ville gjenstå, er verdiloven i «overhistorisk forstand», dvs. loven om at det samfunnsmessige arbeidet må ordnes i samsvar med behovene det skal tilfredsstille. Men nå trenger ikke dette lenger å fullbyrdes gjennom arbeidsproduktenes samspill på markedet, siden det allerede foreligger som et bevisst forhold mellom menneskene under arbeidsprosessen.

[11] Verdilovens materielle innhold – arbeidstiden og dens proporsjonale fordeling – forsvinner imidlertid ikke, men beherskes direkte av de samfunnsmessige produsentene selv. I den grad disse nå blir «frie», så er det ikke i den forstand at de frigjøres fra all nød og ytre nødvendighet, selv om en slik frihet også kan sies å eksistere i form av fritid, men i den at «frihet er innsikt i nødvendighet». Produksjonens nødvendigheter eksisterer fremdeles, og materielt betraktet, dvs. betraktet uavhengig av deres samfunnsmessige form, er de de samme som før, men produsentene beherskes ikke lenger av dem som av en selvvirkende, fremmed makt.

[12] Verdiloven er loven om at en vares verdi bestemmes av samfunnsmessig nødvendig arbeidstid.

[13] MEW 26.2, s. 26

[14] MEW 26.2, kap 10

[15] Kapitalen bd 3, s. 202.

[16] MEW 26.2, s. 202-3.

[17] MEW 26.2, s. 203.

[18] Kapitalen bd 3, s. 220.

[19] Ibid.

[20] Ibid., s. 203.

[21] MEW 26.2, s. 204.

[22] Ibid, s. 182

[23] Ibid, s. 28-9. Selv om gjennomsnittsprisen nødvendigvis avviker fra verdien, så er den avledet fra denne.

[24] Ibid, s. 204.

[25] Karl Marx an Friedrich Engels in Manchester. London, Donnerstag, 27. Juni 1867. Marx-Engels-Gesamtausgabe digital. https://megadigital.bbaw.de/store/M0000285.pdf

[26] Kapitalen bd. 3, s. 218

[27] Ibid, s. 177.

[28] Det er ulike årsaksmekanismer som kommer i spill her. Når arbeidet forlenges og intensiveres, øker utbyttingsraten. Reduseres de offentlige utgiftene, eller hvis deler av statens oppgaver omgjøres til oppgaver som utføres av kapitalistiske selskaper, vil en mindre del av den samlede merverdien gå til uproduktive utgifter. Dermed kan en større andel tilfalle kapitalistene som utbytte.

[29]Ibid, s. 219

[30] MEW 26.3, 454-5.

[31] MEW 26.3, 454-5.

[32] Man kan spørre seg om ikke monopolprofitt er en overflødig betegnelse, siden alle former for ekstraprofitt i og for seg stammer fra et monopol. Men det er ikke tilfellet at alle monopoler gir ekstraprofitt. Utav produksjonsmiddelmonopolet får man stort sett bare gjennomsnittsrofitt, og det er bare om man i tillegg til denne nyter ennå et monopol, for eksempel på en forbedret produksjonsmåte eller på en bransje som er spesielt avskjermet fra nye kapitalanlegg, at en ekstraprofitt vil kunne materialisere seg.

[33] Den ene av disse to må nødvendigvis eksistere, den andre må det ikke.

[34] Kapitalen bd 3, s. 854.

[35] Kapitalen bd. 3, 854, modifisert oversettelse.

[36] Kapitalen bd. 3, 855.

[37] Bd. 3, s. 219. Modifisert oversettelse.

[38] Kapitalen bd. 3, s. 830, modifisert oversettelse.

[39] Differensialgrunnrenten endrer derimot ikke vareprisen, men bare forholdet mellom inntektene som vareprisen løser seg opp i, dvs. forholdet mellom lønn, profitt og grunnrente.

Trending