Høsten 1992 var arbeidsløsheten under Gro Harlem Brundtland på full fart opp mot etterkrigsrekord, og under ledelse av Arbeiderpartiets tidligere finansminister Per Kleppe la den regjeringsoppnevnte Sysselsettingskommisjonen, med LO-leder Yngve Hågensen som medlem, fram ei innstilling om mottiltak. Under navnet Solidaritetsalternativet stilte kommisjonen seg enstemmig på den liberalistiske økonomen Milton Friedman’s resept for å unngå massearbeidsløshet: Den sa at styresmaktene i hvert land til enhver tid måtte sørge for å opprettholde en såkalt likevektsledighet, altså en så høy ledighet at arbeiderne ikke blei for frekke og krevde for høy, det vil si konkurranseudyktig lønn (da beregna til 3,5 prosent i Norge). Og den la til at arbeidsplassene ved hjelp av midlertidige ansettelser og svekka stillingsvern måtte gjøres så utrygge at arbeiderne sto med lua i handa også av den grunn.

Spørsmålet om bemanning hadde lenge vært et stridseple mellom transportarbeiderklubben og ledelsen ved spedisjonsfirmaet Tollpost-Globe etter at bedriften i april 1992 flytta fra Oslo sentrum til ny terminal på Alfaset i Groruddalen. Klubben ville ha 141 faste heltidsstillinger på terminalen. Bedriften gikk bare med på 110 heltidsstillinger ved sida av ca. 30 deltidsstillinger. På grunn av dette vedtok klubben 7. oktober 1992 å gå til streik. Straks vedtaket var gjort, slapp alle uorganiserte dagsere inn på møtet for å delta aktivt i streiken.

NHO stempla straks streiken som ulovlig, og i samsvar med Hovedavtalen og arbeidstvistloven slutta ledelsen i Transportarbeiderforbundet seg til dette. Men da NHO i ei pressemelding skapte inntrykk av at NHO og forbundet var enige om ”bedriftens rett til å ansette arbeidere på deltid” og ”til å la andre utføre godsekspeditørenes arbeid under en ulovlig aksjon”, protesterte forbundslederen Walter Kolstad på det kraftigste. Han måtte riktig nok på ny uttale at streiken var ulovlig og be de streikende om å gå tilbake til arbeidet. Men til dundrende applaus på streikemøte føyde han til at det var gode grunner til streikeviljen blant godsekspeditørene.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 1: Den ulovlige jernstreiken 1923-1924

Den 12. oktober skjerpa de streikende aksjonen ved å gå til blokade av terminalen fordi 10 – 15 dagsere, ca. 25 prosent av dagarbeiderne, gjorde arbeid som streikebrytere. Alle øvrige organiserte og uorganiserte slutta opp om streiken fra første dag. Lastebilene blei da omdirigert til terminalene i Fredrikstad, Drammen og på Rudshøgda, noe de streikende så på som moralsk sett streikebryteri. Bedriften svarte på blokaden også med å sette en frist på en halv time for å ta opp igjen arbeidet, en trussel som straks blei avvist på klubbmøte. Både klubben og klubbstyret var blitt stående ved sida av den valgte streikekomiteen. Dermed kunne Tollpost-Globe stille klubben og de tillitsvalgte til ansvar for det lovbruddet som streiken var, og etter klubbmøtet overleverte bedriften skriftlige avskjedigelser av de klubbtillitsvalgte. At klubben og klubbstyret fortsatte å eksistere, blei begrunna med at det i følge Hovedavtalen ikke lenger var lov for et klubbstyre å trekke seg tilbake. De streikende kunne likevel ha vedtatt å sette klubbstyret til side til fordel for den særskilt valgte streikekomiteen.

Dagen etter fulgte bedriften opp med skriftlig å true samtlige streikende med avskjed. Dette ga forbundsleder Kolstad anledning til offentlig å stemple bedriftsledelsen som uklok, og LO-leder Yngve Hågensen viste dårlig skjult sympati med å si at bedriftens handlemåte ikke var egna til å få til en rask og lykkelig løsning på konflikten. De streikende erklærte at de var villige til å møte på jobb dagen etter hvis avskjedigelsen av de tillitsvalgte blei trekt tilbake, og bedriften svarte med å prøve å så splid dem imellom ved å svare at den ikke kunne gå tilbake på avskjedigelsen av de tillitsvalgte, bare av de øvrige streikende. 

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 2 – Bygningsarbeiderstreiken 1928

De siste ville heller ikke bli straffa økonomisk eller trakassert på andre måter. Splittelsesforsøket lyktes ikke, Tollpost-ledelsens steile linje utløste snarere økt sympati med streiken, både fra andre Tollpost-klubber, i hele fagbevegelsen og i pressa, foruten i form av økonomisk støtte. Heismontørenes Fagforening oppfordra offentlig til boikott av Tollpost-Globe, ei oppfordring som blei støtta av mange klubber rundt omkring. Nå slutta også arbeiderne ved terminalene i Drammen, Bergen og Trondheim opp, og de ansatte ved Linjegods i Oslo erklærte at de var klare til å iverksette sympatistreik.

Det som til slutt, 20.oktober, brakte streiken til opphør, var en enighet som LO og Transportarbeiderforbundet oppnådde med NHO om at de fem tillitsvalgte skulle få jobbene tilbake. Bakgrunnen var nettopp at hvis streiken hadde fortsatt, ville støtteaksjonene som var varsla, ramme en stor del av transporten i landet. Trass i at de streikende måtte gå med på at det sittende klubbstyret måtte gå av, oppsummerte Tollpost-Globespeditørene at de hadde vinni full seier, og valgte hele streikekomiteen inn i et nytt klubbstyre. Da bedriftsledelsen prøvde å underkjenne valget, blei den tvinga på retrett av LO og NHO.

I forhandlingene som fulgte, under ledelse av LO og NHO, blei det oppnådd flere faste ansettelser og brukbar kompensasjon for ubekvemme skift i en prøveperiode. Et anna og mer vidtrekkende resultat av streiken, for hele fagbevegelsen og alle arbeidere, var at den ved tariffoppgjøret i 1994 la grunnlaget for nye og klare bestemmelser om verdige ansettelsesvilkår i Transportarbeiderforbundets tariffavtale. Dermed bidro streiken til å stanse den liberaliseringa av Arbeidsmiljøloven i spørsmålet om midlertidige ansettelser som Ap-regjeringa og Sysselsettingskommisjonen først hadde gått inn for, og som også LO-ledelsen først hadde støtta.

Den andre aksjonen som i høy grad bidro til det samme, var motstanden ved SAS-hotellet i Oslo mot et forslag fra bedriften i 1993 om å slanke bemanninga fra 303 til 196 ansatte, basert på prinsippet om at egne ansatte var ”ut” og innleid arbeidskraft ”in”. Både ledelsen i LO og i Hotell og restaurantarbeiderforbundet ga hotellklubben full støtte, forbundet med å varsle politisk streik mot Ap-regjeringa for dens støtte til ”fleksibilisering” i arbeidslivet. Hotellet blei også trua med boikott fra ei rekke hold og måtte gå med på at ingen ansatte skulle erstattes av innleide. Året etter, i 1994, prøvde hotellet seg likevel på omkamp, som straks blei møtt med ulovlig streik fra de ansatte. Til stående applaus fra de streikende gjorde forbundsleder Svein Fjæstad sin plikt ut fra lov- og regelverk da han med dårlig skjult sympati ba dem om å avslutte streiken. Streiken fikk full støtte fra den øvrige fagbevegelsen i Oslo, fra transportarbeidere som blokkerte bedriften, og fra bygningsarbeidere og heismontører som sørga for å stanse alle heisene i hotellet.

Etter fem dager kom det til et møte mellom LO og NHO, med forbundet, arbeidsgiversammenslutninga i bransjen, bedriftsledelsen og klubbledelsen til stede, der oppsigelsene blei ”frysi”. Etter årelange resultatløse drøftinger vant arbeiderne endelig fram i rettsapparatet i 1997. Hotellet måtte trekke tilbake et nytt forsøk på oppsigelser. 

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 3 – Heismontørstreikene i 1932 og i 1937-38

Resultatet var svært viktig også fordi saka gjaldt arbeids- og ansettelsesvilkår for arbeidere med innvandrerbakgrunn. De ansatte på SAS-hotellet hadde vist at veien framover ikke gikk gjennom å la motparten sette arbeidsinnvandrere og innfødte opp mot hverandre, men gjennom å holde sammen i klassefellesskapet på tvers av nasjonalitetene, som det var mange av på hotellet og i bransjen i det hele tatt.

Seinere er fleksibel innleie eller ”insourcing” blitt regelen i hele hotellbransjen, men dét kan ikke lastes de streikende på SAS-hotellet i 1994.

Litteratur for videre studier: Harald Berntsen: Fra dagarbeider til fagarbeider. Transportarbeiderklubben DFDS Tollpost-Globe, Oslo 25 år (1976-2001). Oslo 2001, s. 73 – 86 og samme forfatter: Alle rettigheter! Hotell- og restaurantarbeiderne i service og strid gjennom 75 år. Oslo 2010, s. 439 – 445.

Artikkelen er en del av en serie på syv artikler først publisert i Bygningsarbeideren i 2012-2014. Les de øvrige artiklene her.