Viktige deler av bakgrunnen for denne konflikten var de lovlige tariffstreikene ved Vinmonopolet i 1978 og 1982. Streiken i 1978 starta 19. september, samme dag som Ap-regjeringa Nordli proklamerte lov om lønnsstopp fram til 1980. Fordi Vinmonopolet ennå ikke var medlem av Arbeidsgiverforeninga, N.A.F. (seinere NHO), var arbeiderne ikke omfatta av den tvungne lønnsnemnda som regjeringa hadde gripi inn med i det øvrige samordna tariffoppgjøret. Etter fire uker stemte medlemmene ned et meklingsforslag som var anbefalt av flertallet i forhandlingsutvalget, og fortsatte streiken – trass i at LOs nestleder Leif Haraldseth offentlig hadde uttalt at på grunn av lønnsstoppen var de ”dumme” hvis de gjorde det. 

Stilt overfor trusselen om tvungen lønnsnemnd, tok de mønster av heis- og tlf.sentralmontørene i 1974 og vedtok at streiken uansett ville fortsette til krava var innfridd. Lønnsnemnda uteblei, og etter ni uker fikk arbeiderne langt på vei det tillegget de hadde krevd. Tillegget var i strid med lønnsstopploven, men nå var det viktigere for regjering og LO-ledelse å få slutt på streiken og hindre at den utløste et mer omfattende opprør mot loven!

 SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 1: Den ulovlige jernstreiken 1923-1924

Seieren i 1978 førte til radikalisering og større aktivisering av medlemmene i Vinmonopolets Arbeiderforening, og i 1982 gikk foreninga til etterkrigstidas lengste lovlige streik for hovedkravet om å få løfta lønna opp på snittet i Oslo-industrien. Trass i alle slags forsøk på å splitte de streikende, og trass i at de tillitsvalgte ved bedriftens avdelinger i Bergen, Trondheim og Hamar lot seg bruke til å gå offentlig ut mot en utvidelse av streiken, sto de streikende – med støtte fra NNN og ikke minst forbundsformannen Einar Hysvær – fast på sitt. Etter hundre dagers kamp kunne de vedta et nytt meklingsforslag som ga dem kr. 2,00 av de 2,50 som de hadde krevd. – Med ei Høyreregjering som på et liberalistisk grunnlag var motstander av å gripe inn i arbeidskonflikter med tvungen lønnsnemnd, hadde trusselen om dette vært mindre. Foreninga hadde da også nøyd seg med å agitere for at lønnsnemnd ville være i strid med ILO-konvensjonen om streikeretten.

Statssekretær i Nordlis regjering, Ap-mannen Kjell Kristensen og den tidligere statsministerkandidaten etter Nordli, vaktmester i Folketeaterbygningen på Youngstorget, Rolf Hansen, satt som henholdsvis leder og nestleder i Vinmonopolets styre. Sammen med bedriftsledelsen hadde de prøvd å bruke konflikten til å knekke den radikaliserte og brysomme fagforeninga, der den dyktige AKP(ml)-eren Håkon Høst nå var leder. 

Under streiken hadde de fått det for seg at Høst og de andre tillitsvalgte egentlig ikke representerte medlemmene, og flere ganger vendt seg til alle medlemmer direkte. Dette var et brudd på Hovedavtalen, nærmere bestemt på et hovedprinsipp i det klassekompromisset som lå til grunn for avtalen: Arbeidsgivernes anerkjennelse av de tillitsvalgte som talspersoner for dem som hadde valgt dem.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 2 – Bygningsarbeiderstreiken 1928

I begynnelsen av september 1986 kom det til en bagatellmessig krangel mellom kolonnefører Anthony Whelan og Håkon Høst, som var maskinfører ved etikettmaskinen. I stedet for å skvære opp på stedet, rapporterte Whelan episoden videre. Den havna til slutt i Polets personalavdeling, som konkluderte med å overflytte Høst fra stillinga som maskinfører i tapperiet til ikke-eksisterende oppgaver på materiallageret. Arbeiderforeninga svarte med å ta saka opp med NNN og LO, som mente at overflyttinga var å betrakte som en oppsigelse og en klart usaklig sådan, og at det var desto mer alvorlig at den ramma den hovedtillitsvalgte. 

På dette svarte Vinmonopolets ledelse bare at beslutninga om å overflytte Høst var tatt, og at hvis Høst ikke møtte fram på materiallageret den 30. september, var det et pliktbrudd som ville føre til øyeblikkelig avskjed. NNN varsla da arbeidsrettssak for å få kjent overflyttinga/oppsigelsen ugyldig, og forbundsformannen, Ap-medlem Einar Hysvær, sa til Arbeiderbladet at ingen kunne ”måle seg med Vinmonopolets ledelse i arrogant maktmisbruk”. Enda verre var det i følge Hysvær at N.A.F., der statsbedriften Vinmonopolet nå var blitt medlem for å stå sterkere mot fagforeninga, ga uforbeholden støtte til bedriftsledelsen. 

NNN mente også at Høst hadde rett til å bli stående i stillinga inntil saka var rettslig avgjort. På medlemsmøte vedtok fagforeninga enstemmig at den så på bedriftens handlemåte som grov trakassering av en tillitsvalgt, og påla Høst å møte på sin arbeidsplass i tapperiet som vanlig 30. september. Hvis bedriften fulgte opp trusselen om avskjed, ga vedtaket klar beskjed om at det ville bety full krig, og bedriften måtte da sjøl ta konsekvensene av dette.

Høst gjorde som han var pålagt av foreninga, og bedriften gjorde alvor av sine trusler. Det vakte stor forbitrelse at Handel og Kontors styrerepresentant, Knut Sandvik fra Trondheim, støtta bedriftsledelsen, han hadde som leder av polarbeiderforeninga der i byen fire år før dolka sine streikende kolleger i ryggen. Avskjeden blei vedtatt i ansettelsesrådet mot ansatterepresentantenes stemmer, og på et godt besøkt medlemsmøte svarte foreninga med – mot én stemme – å fatte vedtak om full streik. Fra første dag fikk streiken overveldende støtte i hele fagbevegelsen. I den andre konfliktuka sympatistreika 15 000 fagorganiserte for at avskjedigelsen måtte trekkes tilbake. NNN måtte gå med på at streiken var tariffstridig og ulovlig, men gjorde alt forbundet kunne for i realiteten å støtte den. Bedriften svarte med å registrere streikevaktene ved navn, ved å unnlate å betrakte sjukemeldte som streikende, og ved å listeføre og betale ut lønn til medlemmer som erklærte seg villige til å arbeide uten å møte fram på arbeidsplassen. 

Streikevedtaket betydde at foreninga sterkt frykta for at NNN/LOs stevning av bedriften for usaklig oppsigelse ikke ville føre fram i Arbeidsretten. 

Det kan likevel se ut som om illusjoner om noe anna ikke blei aktivt motarbeidda. I hvert fall heter det i foreningas grundige og interessante jubileumsberetning at det var ”et slag i ansiktet” på de streikende og Håkon Høst da arbeidsrettsdommen enstemmig gikk i Polets favør. Med tidligere LO-leder Tor Aspengren, god venn og meningsfelle av nestformannen i Pol-styret, Rolf Hansen, som den ene av LOs representanter i Arbeidsretten, fant retten at Høst var flytta og avskjediga som arbeider og ikke som tillitsvalgt, og Hovedavtalen ga han dermed ikke noe særskilt vern. 

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 3 – Heismontørstreikene i 1932 og i 1937-38

Dommen førte straks til at bedriften begynte å true de streikende med avskjedigelse, og til at LO gjennom sine distriktskontorer aktivt begynte å motarbeide streiken og støtten til den. 

Presset førte til at flere og flere erklærte seg ”arbeidsvillige”, og de streikende fant det bedre å avblåse aksjonen i samla tropp enn å risikere uordna retrett og organisatorisk oppløsning. Samtidig blei Høst ansatt som leder av Vinmonopolets Arbeiderforening på heltid. 

Arbeiderforeninga engasjerte også advokat Harald Stabell. Stabell fikk Høyesteretts kjæremålsutvalg med på at saka kunne behandles på nytt ut fra oppsigelsesvernet i Arbeidsmiljøloven, nå som ei sak mellom Høst som arbeider og Vinmonopolet. Saka endte med at rettens flertall felte dom for at flyttinga og etterpå avskjedigelsen var saklig begrunna med at den sterke, utadvendte og garva tillitsvalgte Høst var ei psykologisk belastning for den innadvendte og stillferdige Whelan! 

Streiken led altså nederlag, men det var et stolt nederlag. 

Bedriften fikk drivi gjennom suspensjon fra tillitsverv i to år for sju tillitsvalgte, men foreninga svarte med å velge nye folk som vokste med oppgaven og gjorde foreninga enda sterkere og mer aktiv i bredden enn den hadde vært.

Litteratur for videre studier: Vinmonopolets Arbeiderforenings grundige og nyanserte jubileumsbok 85 ÅR FOR BEDRE KÅR 1925–2010 (Oslo 2010). De to første delene er skrivi av polarbeiderne Erik Hagen, Håkon Høst, Tore Nygårdsmoen, Jan Pettersen, Terje Thurmann-Moe og Douglas Ferguson, den siste delen av fagforeningshistorikeren Paul Bjerke. 

Artikkelen er en del av en serie på syv artikler først publisert i Bygningsarbeideren i 2012-2014. Les de øvrige artiklene her.