Fra 1940- og 1950-tallet kjenner vi bare to viktige ulovlige streiker, som begge var leda av NKP-folk og led nederlag: Herøya-streiken i 1948 (som blei behandla i forrige del av denne serien) og streiken ved Torp Brug i Østfold i 1954. Den siste – Torpstreiken – førte i hvert fall til at den nye § 40 som blei innført i den reviderte Arbeidstvistloven i 1927, den forhatte ”tukthusloven”, blei tatt ut igjen av loven – etter å ha overlevd både Nygaardsvolds regjering fra 1935 og Ap-regjeringene etter andre verdenskrig.

1940-, 1950- og 1960-tallet kan kalles det sosialdemokratiske klassesamarbeidets ”storhetstid” i Norge. Så kom den svenske gruvestreiken i Kiruna i 1969 og utløste ei bølge av ulovlige streiker også her i landet. Inspirert av Kiruna-streiken kom fagorganiserte tillitsvalgte med tilknytting til ulike sosialistiske og kommunistiske partier og grupperinger høsten 1969 sammen og drøfta hvordan en faglig opposisjon gjennom lokale aksjoner kunne ”sprenge” de toppdirigerte rammene ved et forventa nytt samordna tariffoppgjør våren 1970. Særlig elektrokjemisk og elektrometallurgisk bransje var moden for en slik taktikk. 

Bransjen var uten de lokale lønnsforhandlingene som klubbene i Jern og Metall baserte seg på og nøyt godt av. Lønningene i bransjen hadde derfor sakka mer og mer akterut, og misnøyen med denne utviklinga hadde gang på gang kommi til uttrykk i nei-flertall i Norsk Kjemisk i uravstemningene over tarifforslag. Men like mange ganger hadde dette nei-flertallet drukna i ja-flertall enten i samordna oppgjør eller ved at forbundet i avstemningene blei kopla sammen med forbund der ja-flertallet var større enn nei-flertallet i Kjemisk. Også tilliten til egen forbundsledelse var på et lavmål blant medlemmene. 

 SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 1: Den ulovlige jernstreiken 1923-1924

Det var nødvendig å regne med at aksjonen måtte gå på tvers av lov- og avtaleverk, av Arbeidsretten og av egen ledelse i forbund og i LO. Som grunnlag for de forberedende drøftingene høsten 1969 studerte deltakerne både det eksisterende lov- og avtaleverket og de historiske erfaringene som arbeiderklassen hadde hatt med illegal kamp eller streiker på tvers av loven, nasjonalt som internasjonalt. De leste også de såkalte Strassburger-tesene, eller Lærdommer av de økonomiske kampene, en resolusjon fra Den røde faglige internasjonalens konferanse om streiketaktiske spørsmål som blei avholdt i Strassburg i slutten av januar 1929.

Den første og helt elementære lærdommen som de fagopposisjonelle dro foran tariffoppgjøret i 1970, var at i ulovlige streiker måtte den valgte klubb- eller foreningsledelsen gå av til fordel for særskilt valgte streikeledelser eller streikekomiteer, som utelukkende sto til ansvar og var forplikta overfor de streikende som hadde valgt dem. Dette både for å hindre at klubb eller fagforening kunne gjøres økonomisk ansvarlig og erstatningspliktig for ulovlig aksjon, og for å sikre de streikende full kontroll med streiken. Alle uttalelser fra de streikende måtte gå gjennom streikekomiteen, som måtte sitte sammen hele tida og organisere streiken og aktivisere alle streikende så lenge den varte.

Det var arbeiderne ved sveiseutstyrsfabrikken NORGAS på Bryn i Oslo som gikk i spissen med å reise krav om lokale lønnsforhandlinger. Etter at krava fra bedriftsklubben var avvist, starta streiken. Det hjalp ikke at forbundsledelsen ga arbeiderne ordre om ta opp igjen arbeidet. De streikende svarte med åpent å erklære at de verken ville bøye seg for egen forbundsledelse eller for Arbeidsretten. Dermed måtte faglig tillitsvalgte lenger nede ta på seg jobben med å prøve å ta over kontrollen. Det dreia seg særlig om tillitsvalgte i den såkalte tiklubbsringen eller ”jernringen” i Jern og Metall i Oslo, der NORGAS-streiken begynte å vinne sympati blant medlemmene. Etter invitasjon møtte streikekomiteen de tillitsvalgte i ”jernringen” med Ragnar Kalheim fra Aker Mek. i spissen. Kalheim ga uttrykk for sympati med streiken, og presenterte en plan som gikk ut på at alle de store jernbedriftene (som var avhengig av leveranser fra NORGAS) skulle gi støtte til NORGAS-arbeiderne. Samtidig skulle de sende en delegasjon til N.A.F. og forlange at N.A.F.s stevning til Arbeidsretten skulle trekkes tilbake. Men – som motytelse – skulle de streikende gå tilbake til arbeidet straks.

De streikende sto da fast på at de bare kunne vurdere å gå tilbake til arbeidet på grunnlag av et nytt og bedre forhandlingsresultat. Etter dette prøvde ”jernringen” forgjeves å hindre videre utvikling av sympatien med streiken blant Oslos jernarbeidere. Det lyktes ikke, og Kalheim & co. måtte sikre sine posisjoner ved å komme med ei bombastisk støtteerklæring. De måtte også gå med på flere større pengebevilgninger, som var uttrykk for reell oppslutning om streiken fra verkstedsarbeiderne.

Etter tilløp til organisert streikebryteri fra bedriftens side gikk de streikende til full blokade av bedriften. Dette førte til at 60-70 politifolk kom til stede og fjerna og arresterte 34 av de streikende som blokkerte porten, og til at Oslo-arbeiderne reagerte for alvor. På ei lang rekke jernbedrifter blei det vedtatt å gå til sympatistreik som i alt ville omfatte 27 000 mann. Men jernringen med Kalheim i spissen brukte dette til igjen å manøvrere seg inn i posisjon. Etter å ha skjelt ut ledelsen i Norsk Kjemisk fikk de med seg de streikendes forhandlingsutvalg på møte i N.A.F. samme natt. 

På dette møtet kom NORGAS-arbeiderne ikke i direkte kontakt med arbeidsgiverne, bare med LOs nestleder Odd Højdahl, som også var til stede og ga inntrykk av å formidle kontakten med arbeidsgiverne, som angivelig ikke godtok de streikendes krav. Til slutt trua Kalheim forhandlingsutvalget med å avblåse sympatistreiken som skulle finne sted dagen etter. Dermed sprakk forhandlingsutvalget. Ét av medlemmene i utvalget erklærte seg villig til å skrive under på protokollen som blei lagt fram, og da måtte alle gjøre det. Dagen etter kom det til forhandlinger som ga tillegg på fra kr. 1,- til kr. 2,05 i timen og blei akseptert. NORGASklubben fikk samtidig skifte medlemskap fra Norsk Kjemisk til Jern og Metall, og det var ikke lenger problem med å få lønnsforhandlinger på bedriften.

Reint økonomisk var resultatet altså brukbart, både på kort og lang sikt. De streikende hadde også foretatt en samla retrett. Men ellers hadde Kalheim og jernringen klart å ta over ledelsen og kontrollen i siste fase, på grunn av sprekk i de streikendes eget forhandlingsutvalg. I den etterfølgende ulovlige streiken ved EFP i Sauda oppnådde ovnshusarbeiderne å få oppfylt sine krav uten å miste kontroll og ledelse med streiken, ikke minst på bakgrunn av erfaringene fra NORGAS.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 2 – Bygningsarbeiderstreiken 1928

NORGAS-arbeiderne hadde blant anna erfaringer med Arbeidsretten. Etter grundige diskusjoner hadde de konkludert med at det var bedre å bli dømt enn å late som om de hadde noe å hente fra lovens ånd og bokstav ved å engasjere en stjerneadvokat. Dermed møtte samtlige streikende sjøl opp i Arbeidsretten i blådress. Her viste streikelederen Kjell Hovden at bedriftsledelsen alltid hadde nekta å gå med på stedlige forhandlinger, og sa at de streikende ikke ville akseptere noen dom med grunnlag i gjeldende lovbestemmelser i arbeidslivet. Da rettens formann, den kjente arbeidslivsjuristen Kristen Andersen, sa at Hovden dermed viste ringeakt for retten og klubba han ned, svarte Hovden – til stor applaus fra alle medtiltalte – at uansett hva Andersen kalte det, ville de fortsette streiken. Det hadde alltid vært slik i arbeiderbevegelsen at det var nødvendig å vise vilje til å gå tvers gjennom lov til seier, og det kom også de til å gjøre. Andersen, tidligere Mot Dagist, brukte klubba på ny og trua med å rydde salen hvis det ikke blei slutt på demonstrasjoner og mishagsytringer. Men da måtte han jo rydde bort de som var tiltalt, og kom helt ut av fatning.

Andersen hadde vært så uheldig at han ikke hadde fått lest opp navna på alle de tiltalte, og nå ropte en av disse rasende: ”Hvorfor er ikke jeg på lista?” Andersen svarte at han hadde fått lista av forbundet, og vedkommende fortsatte: ”Hva faen betyr dette? Fagforeningsboka mi er i orden. Jeg forlanger å stå på lista. Hvis ikke, ser jeg det som rein sjikane.”

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 3 – Heismontørstreikene i 1932 og i 1937-38

De tiltalte slutta med å erklære seg skyldig etter loven, og med å si at ut fra gjeldende lov måtte enhver streikende arbeider bli dømt. Dette ville de ikke en gang protestere mot. De ville bare protestere mot å bli dømt til å betale saksomkostninger, for de hadde ikke møtt fram frivillig. De blei sjølsagt dømt skyldige. Men streiken stoppa altså ikke på grunn av dommen i Arbeidsretten, men fordi tillitsvalgte i Jern og Metall og i LO-ledelsen klarte å bruke trusselen om sympatistreik fra 27 000 jernarbeidere til å skape splid i forhandlingsutvalget. Dommen i Arbeidsretten fikk ingen betydning, heller ikke for de klubbtillitsvalgte som hadde tatt del i og leda streiken. 

Inspirert av denne utgangen viste ovnshusarbeiderne ved Electric Furnace Company i Sauda under sin ulovlige og tariffstridige streik seinere på forsommeren 1970 samme ”ringeakt” for Arbeidsretten. Retten blei dermed ikke i satt i det hele tatt, og de 240 arbeiderne vant fram med sine krav uten å bli forfulgt på noen som helst måte i rettsapparatet.

Dermed hadde NORGAS- og Sauda-arbeiderne satt en standard for hvordan Arbeidsretten skulle avvæpnes og settes til side – en standard som var på høyde med bygningsarbeidernes tilsidesetting av den tvungne voldgifta i 1928. Standarden blei fulgt opp allerede i den ulovlige sporveisarbeiderstreiken i Oslo høsten 1970. 

Litteratur for videre studier: Den mer utførlige framstillinga av NORGAS-streiken som Harald Berntsen har gitt i artikkelen ”Kamp på tvers av tvungen lønnsnemnd og andre lover” i Terje Skog(red.): Faglig debattbok 2013, utgitt på forlaget Rødt 2013.

Artikkelen er en del av en serie på syv artikler først publisert i Bygningsarbeideren i 2012-2014. Les de øvrige artiklene her.