Fagbevegelsen har ikke bare seiere, men minst like mange tap å lære av. En seks ukers ulovlig streik ved Hydros storbedrift Eidanger Salpeterfabrikker på Herøya høsten 1948 endte i et av de største og viktigste nederlaga for arbeidere etter 2. verdenskrig. Nederlaget betydde samtidig en avgjørende seier for Arbeiderpartiet i rivaliseringa med Norges kommunistiske parti om hegemoniet i landets fagbevegelse.

Med skjerpinga av den kalde krigen gikk NKP høsten 1947 over fra lojal støtte til Gerhardsens Ap-regjering og dens linje for klassesamarbeid og stabilisering under gjenreisinga, med permanent tvungen lønnsnemnd når partene ikke blei enige, til å føre mer direkte klassekamp. Dette skiftet kom til uttrykk i Herøya-streiken i 1948. Streiken gjaldt det gamle LO-kravet om forkortelse av arbeidstida for helkontinuerlige skiftarbeidere fra 48 til 42 timers uke. Etter initiativ fra skiftarbeiderne stilte styret i Herøya Arbeiderforening, H.A.F. – som var dominert av NKP-ere – seg på forsommeren 1948 i spissen for kravet ved å utarbeide en ny skiftplan for 42 timers uke. På et møte i juli vedtok foreninga på et medlemsmøte å sette planen ut i livet fra 19. september, uavhengig av hva Hydro sa.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 1: Den ulovlige jernstreiken 1923-1924

H.A.F. ville med andre ord, om nødvendig, innføre den nye forkorta skiftarbeidsuka ved sjøltekt – på samme måte som mange industriarbeidere hadde ”tatt” åttetimersdagen fra og med 2. mai 1918. Dette var helt i strid med den avtalen for tariffoppgjøret i 1948 som ledelsen i LO og Norsk Arbeidsgiverforening hadde inngått i april, og som gikk ut på prolongasjon av gjeldende avtaler. Alt på et medlemsmøte i slutten av april hadde H.A.F. vedtatt en kraftig protest mot avtalen og toppdirigeringa. Foreninga hadde krevd lønnsøkning på bekostning av profitten og gjort det klart at den ville fremme flere særkrav, særlig om kortere skiftarbeidsuke.

Norsk Kjemisk Industriarbeiderforbund reagerte på H.A.F.s juli-vedtak om uansett å iverksette den nye skiftplanen med trussel om eksklusjon og tap av alle opparbeida rettigheter. Trusselen fikk oppslutning i LOs representantskap, og LOs formann Konrad Nordahl fulgte opp med å stemple aksjonen som ”et ledd i den kommunistiske politikk”. Men H.A.F. lot seg ikke skremme. 19. september blei skiftplanen satt ut i livet som varsla, og Norsk Hydro svarte med reelt sett å gå til lockout – det vil si til oppsigelse på dagen av de aksjonerende skiftarbeiderne. Med 831 mot 525 stemmer svarte H.A.F. på dette igjen med å gi uttrykk for avsky for at LO- og forbundsledelsen, i allianse med Hydro, motarbeida forkortinga av skiftarbeidstida, og å vedta å gå til full streik også for dagarbeiderne fra og med 24. september.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 2 – Bygningsarbeiderstreiken 1928

Dagen etter, 25. september, dømte Arbeidsretten aksjonen som tariffstridig og ulovlig. LO og Norsk Kjemisk blei frikjente fordi de – i samsvar med arbeidstvistloven – hadde gjort alt som sto i deres makt for å hindre og stanse aksjonen. Blant anna hadde de gjort alvor av eksklusjonstrusselen. Med et enda større flertall enn ved full streikestart (845 mot 513) forkasta H.A.F.-medlemmene et Ap-inspirert forslag om å bøye seg for dommen. I vedtaket stilte foreninga i stedet godkjenning av skiftplanen som vilkår for å gå tilbake til arbeidet. 

Mye tyder på at styret i H.A.F. foreslo dette vedtaket fordi det var redd for at et mer kompromissvennlig forslag kunne bli nedstemt av medlemmene. Valget av kamplinja førte også umiddelbart til større og mer entusiastisk oppslutning om streiken både blant de streikende og ellers i landets fagbevegelse. Men i stedet for å satse på ytterligere å styrke streiken ved å demonstrere videre kampvilje, kom nå en tvetydighet som hele tida hadde vært til stede i den NKPdominerte ledelsen, mer og mer til syne. I stedet for å slå fast at dommen i Arbeidsretten bare var som venta, stempla H.A.F.-styret den som et utslag av ”reaksjonær forakt for demokratiet”. Streikeledelsen hadde i det hele tatt ikke forberedt de streikende på hva Arbeidsretten ville gjøre, men snarere spredt illusoriske håp om en aksjonsvennlig dom. – I løpet av streiken holdt streikeledelsen ellers bare to streikemøter, og forsømte i det hele tatt arbeidet med å aktivisere medlemmene politisk og organisatorisk. Foreningsstyret var heller ikke erstatta av en særskilt valgt streikekomité.

 Mens aksjonen fra starten åpent var gitt en klassekampbegrunnelse, med at det nå var på tide å øke lønningene på bekostning av profitten, snudde streikeledelsen nå over til å argumentere med at den nye skiftplanen ville øke produktiviteten og dermed styrke bedriftens evne til å skaffe landet valuta. Dette var å gi etter for premissene for Ap’s og LO-ledelsens agitasjon mot den nye skiftplanen, om at den ville føre til tap av valutainntekter og svekke gjenreisinga av landet. Ved å gå over på motstandernes premisser bidro streikeledelsen ufrivillig også til å gi økt styrke til grunnløse påstander i Ap-pressa om at streiken ikke gjaldt arbeidernes interesser, men var en Moskva-styrt del av Sovjetunionens forsøk på å destabilisere situasjonen i Vest-Europa. 

Denne utviklinga må ses i lys av at så godt som hele den kommunistiske streikeledelsen – på linje med de fleste framtredende kommunister i Telemark i det hele tatt – tilhørte den fløyen i NKP som var leda av Peder Furubotn, og som under og etter krigen hadde brakt partiet over på en nasjonal og parlamentarisk-demokratisk linje som satte klassekampen til side for en brei allianse av ”hele folket” mot en liten klikk av ”unasjonale monopolkapitalister”. Denne linja hadde også liggi til grunn for NKPs lojale støtte til Ap-regjeringas stabiliseringspolitikk fram til høsten 1947 – men blei da altså bryti av en partileder Furubotn som prøvde å konkurrere med rivaliserende fløyer i NKP om å være mest på linje med Stalin og hans venstredreining fra samme tidspunkt. 

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 3 – Heismontørstreikene i 1932 og i 1937-38

På initiativ fra H.A.F.-styret oppnådde det snart en konferanse med LO-formann Konrad Nordahl og formann Karsten Torkildsen i Norsk Kjemisk. Initiativet avslørte svakhetene i streikeledelsen og førte videre fram til at streiken blei vedtatt avslutta på et medlemsmøte 1. november, på grunnlag av et forslag til forlik fra fylkesmann K. Bergsvik (finansminister i Nygaardsvolds første regjering fra 1935). 

Streiken hadde vært prega av sviktende utvikling og organisering, foruten av farlige illusjoner om Arbeidsretten og etter hvert en defensiv nasjonaløkonomisk begrunnelse. Samtidig hadde den trekk av en sterk elementær klassesolidaritet, og retretten blei samla og ikke ynkelig. Det samme medlemsmøtet som 23. september med 831 mot 525 stemmer vedtok å møte Hydros lockout med å utvide aksjonen, gjorde enstemmig vedtak om å fordømme og stemple eksklusjonen fra forbundet som streikebryteri. Etter at streiken var slutt, forlangte Norsk Kjemisk som forutsetning for å oppheve eksklusjonen, at H.A.F. erstatta det sittende styre med et nytt. H.A.F. innfridde dette kravet ved rett og slett å velge et nytt kommunistdominert styre, og med å vedta en hyllest til det gamle styret for innsatsen under streiken. Først i 1950 tapte NKP ledelsen i H.A.F. til Ap. I juni 1949 hadde LO-formann Nordahl gjort det kjent på landsmøtet i Norsk Kjemisk at regjeringa endelig ville forkorte arbeidsuka for rundskiftarbeidere, til 45 ¼ timer. – Alt dette tyder på at streiken sto sterkt og kunne ha vinni fram.

Litteratur for videre studier: Paul Knutsen: Stabilisering og kamp. Herøya Arbeiderforenings aksjon for kortere arbeidstid i 1948. Hovedoppgave i historie ved Universitetet i Oslo 1977. Artikler av den samme Paul Knutsen i Tidsskrift for arbeiderbevegelsens historie nr. 2 1977 og nr. 1 1980, samt av Terje Halvorsen i samme tidsskrift nr. 2 1979. Johan Medby: Herøya kaller. Beretning om aksjonen godkjent og utgitt av Herøya Arbeiderforening 1949. Haakon Lie (utgiver): Cella på Herøya. Møtereferater fra Herøya kjemiske lag av NKP 1945 – 50. Oslo 1950.

Artikkelen er en del av en serie på syv artikler først publisert i Bygningsarbeideren i 2012-2014. Les de øvrige artiklene her.