Tvers gjennom lov til seier 3 – Heismontørstreikene i 1932 og i 1937-38

Den ulovlige bygningsarbeiderstreiken i 1928 satte loven om tvungen voldgift (lønnsnemnd) til side for ti år framover. Men ”tukthuslovene” med den reviderte arbeidstvistloven fra 1927 blei stående.

I 1931 gikk Heismontørenes Fagforening, stifta året før, ut av Jern- og Metallarbeiderforbundet og inn i El ektriker og Kraft og krevde egen overenskomst. Fortuna Mek. Verksted svarte med å melde seg inn i Jern og Metalls motpart i Norsk Arbeidsgiverforening (N.A.F.), Mek. Verksteders Landsforbund. Formålet var å gjennomføre det samme lønnsnedslaget for sine ansatte heismontører som var gjort gjeldende i verkstedsoverenskomsten etter storlockouten samme år. Trass i protest fra fagbevegelsens representanter felte Arbeidsretten dom for at Fortuna kunne gjennomføre lønnskuttet. Heismontørene viste da til at de ved andre bedrifter hadde fått oppretta tariffavtaler mellom sitt nye forbund, Elektriker og Kraft arbeidsgiverne, og trua med streik mot alle forsøk på å redusere lønningene. Som sagt, så gjort: Da Fortuna i april 1932 foretok utlønning i samsvar med dommen i Arbeidsretten, gikk samtlige heismontører og hjelpere på verkstedet til plassoppsigelse.

Etter protest fra N.A.F. tok ledelsen i både LO, Jern og Metall og Elektriker og Kraft – i samsvar med arbeidstvistlovens bestemmelse om streikeforbud i tvister om inngåtte tariffavtaler – avstand fra streikevarselet og påla Fortuna-montørene å trekke oppsigelsene tilbake. Men heismontørene nekta å lystre ordre og gikk til streik fra varsla tidspunkt. N.A.F. fulgte straks opp med å stevne dem inn for Arbeidsretten.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 1: Den ulovlige jernstreiken 1923-1924

I Arbeidsretten forsvarte LO-juristen Viggo Hansteen heismontørene med å vise til at heismontasje hadde utvikla seg til et kombinert mekaniker- og elektrikerfag, som kvalifiserte for særskilt tariff med høyere satser enn verkstedsoverenskomstens. Han pekte også på at heismontørene gjennom medlemskapet i Elektriker og Kraft ikke hadde hatt påvirkning på verkstedsoverenskomsten av 1931, og dermed ikke kunne være bindi av denne overenskomsten eller av den tidligere arbeidsrettsdommen i lønnsspørsmålet.

Arbeidsrettsdommen av 9. mai gikk likevel helt i arbeidsgivernes favør. Den var retta både mot 18 navngitte streikende ved Fortuna enkeltvis og mot LO og de to forbunda. Jern og Metall og Elektriker og Kraft blei pålagt å sørge for at arbeidet straks blei tatt opp igjen, LO for at Elektriker og Kraft vedtok verkstedsoverenskomsten for sine medlemmer ved Fortuna.

Heismontørenes Fagforening vedtok derimot å fortsette kampen på tvers av dommen til ny overenskomst var oppnådd.

N.A.F. tok da i bruk tukthuslovene for alt de var verdt. Først fikk de LO og de to forbunda til å gå med på offentlig å erklære at det var fri tilgang på plassene til de streikende heismontørene – det vil si til å oppfordre til streikebryteri. Men like før denne erklæringa var offentliggjort, ba N.A.F. dem vente og fikk Arbeidsrettens samtykke til å gå til lockout. Grunnen var trulig at N.A.F., som var i gang med drøftinger med LO-ledelsen om et nytt stort klassekompromiss i form av en Hovedavtale, ikke ønska å svekke arbeidernes tillit til LO-ledelsen ved å tvinge den til å oppfordre til streikebryteri. I tråd med formålet med en Hovedavtale ville N.A.F. heller stimulere arbeiderne til sjøl å disiplinere hverandre – ved å bruke den muligheten som den reviderte arbeidstvistloven ga, til å få arbeidere som blei ramma av lockout, til å presse de streikende tilbake til arbeidet. Samtidig hadde N.A.F. forlangt at Oslo Politikammer innleda rettsforfølgelse av de streikende heismontørene enkeltvis, noe det også var grunnlag for i tukthuslovene.

Men før lockouten var satt i verk, kom det – gjennom daværende leder av LOs juridiske kontor, Trygve Lie – til et forlik som begge parter godtok. Heismontørene fikk ennå ikke overenskomst gjennom Elektriker og Kraft, men N.A.F. gikk med på en egen direkte avtale med LO og Fortunas heismontører. Dermed redda N.A.F. ansikt, mens heismontørene oppnådde å komme ut av verkstedsoverenskomsten.

Den 18. juli 1932, etter drøye to måneders ulovlig streik, blei arbeidet tatt opp igjen.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 2 – Bygningsarbeiderstreiken 1928

Men dette var bare første etappe på en lengre vei mot anerkjennelse og beskyttelse av heismontørfaget. I 1937-38 var de i konflikt i til sammen nesten sju måneder, først i en fire måneders sympatistreik med elektrikerne fra 16. juni til 12. oktober 1937, så igjen fra 22. oktober til 10. Januar 1938.

Den siste streiken var ulovlig og hadde grunnlag i utløpet av heismontøroverenskomsten 1935-37. Revisjonen gikk rett til mekling, som ikke ga heismontørene medhold i deres krav, men kopla uravstemninga over resultatet sammen med avstemninga i hele jernindustrien. Heismontørene kom ingen vei med å protestere mot koplinga overfor Riksmeklingsmann og N.A.F. De blei altså stadig betrakta som jernarbeidere.

Men heismontørene lot seg ikke knekke av den grunn. Fra 22. oktober var de i streik mot sammenkoplinga. Arbeidsgiverne stevna dem for Arbeidsretten, og ledelsen i Elektriker og Kraft mente det var heva over enhver tvil at streiken var tariffstridig og ulovlig. Allerede før retten var satt og felte dom, vedtok forbundsledelsen derfor enstemmig å rette et skarpt pålegg til heismontørene om straks å gå tilbake til arbeidet. På denne måten innfridde forbundsledelsen arbeidstvistlovens krav til alle valgte instanser i fagbevegelsen om å gjøre alt som sto i deres makt for å hindre og eventuelt stanse ulovlige streiker hvis de skulle unngå erstatningsansvar. Arbeiderpartiets mindretallsregjering fra 1935, under ledelsen av Johan Nygaardsvold, fjerna nemlig ikke dette kravet fra den reviderte arbeidstvistloven fra 1927.

Den nøyde seg med å fjerne ”tukthuslovene” fra den borgerlige straffeloven. (Om dette hadde sammenheng med denne regjeringas fortvilelse over bølga av ulovlige streiker under de bedre konjunkturene som den sjøl bidro til i 1936-37, skal her være usagt.)

Men heismontørene bøyde seg verken for pålegget fra forbundet eller for dommen om ulovlighet som oppskriftsmessig fulgte i Arbeidsretten – heller ikke for den trusselen om eksklusjon som deretter kom fra deres egen forbundsledelse i Elektriker og Kraft. Og de sto stadig fast på sitt, trass i at de én og én blei innkalt til Grønland politistasjon og trua med bøter og fengsel, at N.A.F. fikk pressa forbundsledelsen til å erklære at de streikendes arbeidsplasser var åpne for streikebryteri, og at forbundet gjorde alvor av trusselen om eksklusjon.

Dermed hadde N.A.F., uten resultat, brukt alle midlene de hadde, og blei tvinga på retrett. Den samme arbeidsrettssaka som skulle behandle N.A.F.s erstatningskrav, endte i stedet i et forlik om at det skulle tas opp reelle forhandlinger om akkordtariff, og om bortfall av erstatningskravet. Det skulle videre forhandles om en felles overenskomst for alle heismontører ved det neste tariffoppgjøret i 1939, om stans i alle straffeforfølgelser, og om opphevelse av eksklusjonen av heismontørene fra forbundet.

Kilder og litteratur til videre studier: Arvid G. Hansen: Heismontørenes Forening 25 år. Utgitt av Heismontørenes Fagforening, Oslo 1955, Harald Berntsen: To liv – én skjebne. Viggo Hansteen og Rolf Wickstrøm. Oslo 1995, side 139ff.