I denne andre artikkelen i en serie som tar for seg de erfaringene som arbeiderklassen har høsta med ulovlige streiker, har vi nådd fram til konflikten i bygning i 1928.

Krisa og arbeidsløsheten i kapitalismen fra 1920 la grunnlaget for en borgerlig offensiv mot arbeiderne og deres organisasjoner. I 1927 vedtok det borgerlige stortingsflertallet de såkalte tukthuslovene som skulle hindre gjentakelse av vellykte ulovlige streiker av typen jernstreiken i 1923-24, foruten en lov om tvungen voldgift (i dag: lønnsnemnd). Ved tariffoppgjøret samme år gikk arbeidsgiverne på ny til lockout for å presse gjennom reallønnsnedslag. Ved til slutt å varsle utvida sympatilockout bestilte de den tvungne
voldgifta som de den gangen, på linje med LO, var prinsipielle motstandere av. Høyre-regjeringa Lykke svarte som bestilt. Den greip inn med tvungen voldgift, som kutta reallønna med fra 2,5 til 7 prosent for ulike arbeidergrupper.

LOs ledelse protesterte i 1927 med ikke å møte i voldgiftsretten. Men samtidig uttalte de til forbunda at det var ”utilrådelig” å gå til streik mot dommen, og sa: ”Det vil bety en kamp om selve samfunnsmagten, en kamp som paa det nuværende tidspunkt ikke vil føre til et resultat som blir i de fagorganiserte arbeidernes interesser.” Året etter, i 1928, prøvde arbeidsgiverne og deres partier på Stortinget å gjenta suksessen – denne gangen overfor landets bygningsarbeidere, som ikke hadde vært omfatta av oppgjøret i 1927. Også
deres oppgjør endte i voldgiftsretten, som felte dom om et nominelt lønnskutt på 12 prosent og dermed reallønnsnedslag. Men bygningsarbeiderne i bygning ville ikke bøye seg for diktatet.

SE OGSÅ: Tvers gjennom lov til seier 1: Den ulovlige jernstreiken 1923-1924

På lokale protestmøter rundt i landet sa de, inspirert av agitasjon fra kommunistene, utvetydig fra om at i det øyeblikket arbeidsgiverne satte lønnsnedslaget ut i livet, ville de gå til streik mot nedslaget, på tvers av voldgiftsloven. Den 25. mai gjennomførte arbeidsgiverne lønnsreduksjonen, og landets bygningsarbeidere svarte med å vise at de ikke hadde kommi med tomme trusler. De gikk til streik, også på tross av at både LO og ledelsen i deres eget forbund sa at streiken var tariffstridig og ulovlig, og påla dem å gå tilbake til arbeidet. Det blei en hard kamp som tusener slutta opp om økonomisk trass i forbudet i tukthuslovene mot slik støtte, og trass i etterforsking og straffeforfølgelse av flere og flere kjente personer i arbeiderbevegelsen som demonstrativt ga støtte til streiken i full offentlighet. Samtidig rygga den nye Venstre-regjeringa Mowinckel (som hadde overtatt etter 18 dager med landets første Arbeiderparti-regjering leda av Chr. Hornsrud) tilbake for å iverksette strengere tiltak mot streiken og de økende støtteaksjonene. På arbeidsgiverforeningas generalforsamling forklarte foreningas direktør Finn Dahl at en effektiv undertrykkelse av bygningsstreiken ville ha krevd ”fascistiske bestemmelser”.

Den 9. juli blei Arbeidsretten satt, som vanlig med dens ”far”, høyesterettsdommer Paal Berg som leder. Som tradisjonell Venstre-talsmann for forsoning mellom samfunnsklassene var Berg klar over at streiken – som de streikende sa – ville fortsette uansett dommen i Arbeidsretten. Han prøvde derfor straks å få til et forlik i stedet. Alt etter én dag
fikk han partene til å ta opp igjen forhandlingene, og etter få timer blei de enige om et forslag som delte voldgiftsrettens lønnsnedslag i to.

Dette var ikke nok for bygningsarbeiderne, som avviste det. De sa seg først fornøyd med et nytt og bedre forlik, som gikk ut på at det første kuttet på 8 prosent, som var like stort som prisfallet, skulle gjennomføres straks. De neste og siste 4 prosentene skulle i realiteten kunne bli gjenstand for nye lønnsforhandlinger og for ny, lovlig streik hvis forhandlingene ikke førte fram.

Dermed var streiken over – ikke bare med seier for bygningsarbeiderne i reint økonomisk forstand, men ved at den rett og slett satte tvungen voldgift ut av spill for ti år framover, helt til Arbeiderparti-regjeringa tok den i bruk et par ganger på slutten av mellomkrigstida. Ingen borgerlig regjering våga å gripe inn med en slik lov igjen etter at bygningsstreiken hadde vist at landets arbeidere ikke respekterte den.

Samtidig blei streiken innledninga til den prosessen som førte fram til den første Hovedavtalen mellom LO og N.A.F. i 1935. Den bidro til å få Norsk Arbeidsgiverforening til å skjønne at det ikke lot seg gjøre å knekke fagbevegelsen med direkte fagforeningsfiendtlige lover. Dét kunne få de farligste følger ved at arbeiderne ikke lenger ville nøye seg med å balansere kapitaleiernes makt med å opprette det monopolet på arbeidskraft som fagbevegelsen innebar. De kunne komme til å gå videre med å angripe sjølve det private
eiendomsmonopolet på produksjonsmidler som lå til grunn for styringsretten og hele kapitalismen, og som lovene skulle beskytte.

Arbeidsgiverne merka seg snart den lærdommen som den tilsynelatende så revolusjonære Martin Tranmæl trekte av bygningsstreiken. Tranmæl konkluderte med at nå gjaldt det for Arbeiderpartiet og LOs ledelse å gå ”ned til arbeiderne” for å ”utnytte organisasjonen og gi den voksende misnøyen et målbevisst forløp” etter ”det organisasjonsmessige oppgjør” som han mente at forhandlingene mellom organisasjonstoppene i Arbeidsretten hadde representert.

Arbeidsgivernes hovedorgan Arbeidsgiveren konkluderte sjøl i 1930 med at bygningsstreiken to år før hadde vist at voldgiften hadde begrensa virkning, og at heller ikke direkte bruk av voldsmakt ville tøyle arbeiderklassen. Organisasjonene ga nøkkelen til ro i arbeidslivet. Lovgivinga for arbeidslivet måtte bygges opp omkring, og ikke på tvers av, organisasjonene, skreiv bladet.

Det mest gledelige ved valget samme år var for det samme bladet ikke Ap’s tilbakegang i antall mandater, men at NKP blei utradert fra Stortinget. Dette ville svekke Ap’s behov for å konkurrere med NKP om å være mest ”revolusjonær”, og det ville styrke Ap’s høyrefløy og lede til ”voksende ansvarsfølelse”.

Litteratur for videre studier: Finn Olstads 1. bind av den nye LO-historia fra 2009, s. 328-332, Per E. Hems ferske Paal Berg-biografi ”Megleren”, s. 313ff.), Jostein Kursetgjerde: Arbeidsgjevarar og arbeidarar (hovedoppgave i historie, Trondheim 1976).

Artikkelen er en del av en serie på syv artikler først publisert i Bygningsarbeideren i 2012-2014. Les de øvrige artiklene her.