Når gjeldende lover står i veien for arbeidernes interesser, er det sterke tradisjoner i arbeiderbevegelsen for å gå ”tvers gjennom lov til seier”. Disse tradisjonene kan det være økt grunn til å studere og holde levende når EU og EU-domstolen utnytter den nye kapitalistiske verdenskrisa til systematisk å begrense de faglige rettighetene og arbeidernes ulike kampmidler. Også utsiktene til ei regjering av Høyre, Fremskrittspartiet og Venstre gjør det viktig å få bukt med all unødig respekt for lovverk og domstoler. 

Men bruk av ulovlige kampmidler setter store krav til grundige forberedelser, ikke minst til å studere og dra lærdom av de historiske erfaringene med bruk av slike metoder. Som et bidrag til dette vil denne spalta i ei tid framover ta for seg en del ulovlige kamper som arbeiderne i Norge har ført fram til i dag. Vi starter med den sju måneders lange jernstreiken fra oktober 1923 til mai-juni 1924. 

Det som utløste jernstreiken, var en bestemmelse i gjeldende tariffavtale om at når levekostnadsindeksen sank ned under et visst nivå, skulle lønna automatisk kuttes tilsvarende. Indeksen for september 1923 gjorde det, og arbeidsgiverne kunngjorde straks lønnskutt ved plakatoppslag på bedriftene. Dette vekte stor forbitrelse blant jernarbeiderne, også fordi indeksfallet skyldtes skatteforhold og ikke prisfall. Prisene var tvert om stigende på grunn av en kortere konjunkturoppgang. Etter få dager hadde 4500 arbeidere forlatt arbeidsplassene i streik. 

Jern og Met-forbundet og fagforeningene var bindi av avtalen og av Arbeidstvistlovens forbud mot streik i tvister om inngåtte avtaler. De fordømte straks aksjonen, men hadde ingen kontroll med den. Allerede sommeren 1923 hadde aktivistiske krefter i det kommunistiske ungdomslaget i jernindustrien i Oslo (som på dette tidspunktet, før partisplittelsen og dannelsen av Norges kommunistiske parti i november 1923, var del av Arbeiderpartiet) forberedt seg på ei slik utvikling ved å danne et eget aksjonsutvalg. Da streiken starta, inviterte dette utvalget alle klubbstyrene i Oslo til et fellesmøte der det blei danna en egen streikeledelse i form av et aksjonsutvalg med representanter fra alle berørte verksteder, til sammen 120 mann. Den daglige streikeledelsen blei overlatt til et mindre utvalg på 15, dominert av aktivister fra jernlaget. Denne ledelsen var under hele streiken i konflikt med forbund og LO-ledelse, som på denne tida flere ganger forgjeves prøvde å få landets arbeidsgivere med på et klassesamarbeid om å bringe landets kriseridde kapitalisme på fote og arbeidsledigheten ned. 

Denne drakampen tok – som både før og seinere i ulovlige streiker – dels skjulte former. Lederen i J&M-forbundet, Halvard Olsen, tok offentlig avstand fra aksjonen, men ga under bordet inntrykk av å støtte den. Det siste gjorde han for å få kontroll over streiken og få avslutta den. Aps reelle leder, Martin Tranmæl, foretok en liknende, klassisk tranmælittisk manøver. Han øste seg opp i et militant angrep på at Arbeidsretten – ikke fordi retten dømte streiken ulovlig, men fordi den hadde felt dom over LO og forbund for at de ikke sterkt nok hadde fordømt og motarbeida aksjonen. 

Samtidig forsøkte Halvard Olsen å få arbeidsgivernes hjelp til å få slutt på aksjonen. Men arbeidsgiverne ville ikke bidra til å skape inntrykk av at det lønte seg å streike ulovlig. Da ingen slike forsøk på å undergrave streiken innafra førte fram, vedtok representantskapet i Jern & Met i desember 1923 ”med alle midler” å få arbeidet gjenopptatt så fort som mulig. Norsk Arbeidsgiverforening, N.A.F., greip sjansen til å prøve å presse LO-ledelsen til å gå enda lenger – til å gi en garanti for at det ikke ville bli flere ulovlige streiker. Da LO tross alt ikke kunne eller ville gi en slik garanti, svarte arbeidsgiverne med å gå til lockout, også retta mot en lovlig transportarbeiderstreik fra januar 1924. LO svarte med sympatistreik i Papir, og arbeidsgiverne gikk i februar, som varsla, til videre opptrapping av lockouten til å omfatte 50 000 arbeidere, den til da største utestenginga i norsk arbeidsliv. 

Den ulovlige jernstreiken var med andre ord i ferd med å utløse en omfattende klassekonfrontasjon mellom arbeidere og kapitalister. Den sittende Høyre-regjeringa diskuterte å innføre lover som skulle gi den fullmakt til å gå til ”kraftige foranstaltninger mot kommunistene”. Militæret blei satt i beredskap, dels i kontakt med de private ”hvite-gardene” Samfundshjelpen og Samfundsvernet.

Venstre ville den gangen tross alt ikke gå sammen med Høyre og støtte slike tiltak. Jernarbeiderne lot seg heller ikke skremme, men sto snarere sterkere etter hvert som prisene fortsatte å stige. Da den gjeldende overenskomsten løp ut 1. april 1924, gikk streiken dessuten over til å bli lovlig – nå dreia den seg om å inngå ny tariffavtale. Høyre-regjeringa brukte den nye situasjonen til å snu helt rundt på hælen og – til arbeidsgivernes skuffelse – alliere seg med LO om å få slutt på en streik som bare sto sterkere og sterkere i den allmenne opinionen, og ikke lot seg slå ned med lover og voldsmakt.

Også N.A.F. måtte gå med på et trepartssamarbeid med Høyre-regjeringa og LO som – over hodet på de streikende og aksjonsutvalget – førte fram et meklingsforslag. Dette meklingsforslaget var ikke godt nok for jernarbeiderne, de forkasta det med 2736 mot 1044 stemmer. Men det hjalp ikke. Ved å kople avstemninga i Jern og Met sammen med avstemninger over oppgjøret i andre forbund, klarte LO å overkjøre flertallet blant jernarbeiderne. I en egen ny avstemning i Oslo ville 1257 arbeidere fortsette streiken på tvers av koplinga. Men et mindretall på 1100 som hadde fått nok, var så stort at det ikke blei noe av en fortsatt, på ny ulovlig streik.

I de videre artiklene om dette emnet, vil det nærmere vise seg hvordan jernstreiken 1923-24 oppviser de fleste av de viktigste trekka også ved seinere ulovlige aksjoner av betydning og hvilke tilsvarende lærdommer den gir. 

De viktigste kildene som er brukt til denne artikkelen, og som anbefales alle interesserte til videre studier, er Finn Olstad: LOs historie. Med knyttet neve. Bind 1.1899-1935. Oslo 2009, s. 294ff. og Inger Bjørnhaug: Jernstreiken og arbeiderbevegelsen. Hovedoppgave i historie. Universitetet i Oslo 1975.

Artikkelen er en del av en serie på syv artikler først publisert i Bygningsarbeideren i 2012-2014. Les de øvrige artiklene her.