Denne artikkelen handler om revolusjonen i 1848/49, den gryende arbeiderbevegelsens rolle i denne revolusjonen og de små kommunistiske miljøenes virksomhet. Selv om den revolusjonære bevegelsen først og fremst var rettet mot de gamle makthaverne, monarkiet og føydalaristokratiet, og gjorde republikken til sitt mål, fikk den likevel sterk støtte fra arbeiderne. Særlig i Tyskland gikk arbeiderne for første gang i historien sterkt inn i den politiske utviklingen. I tillegg fantes det små kommunistiske miljøer, deriblant Kommunistenes forbund rundt Marx, Engels, Schapper og co., som forsøkte å opptre som en radikal drivkraft i bevegelsen. Marx og Engels’ revolusjonære strategi tok form gjennom de politiske stridighetene i forkant av, under og etter revolusjonen. I denne artikkelen ønsker vi å få fram det teoretiske og politiske grunnlaget for deres kommunisme.

Kommunistenes forbund

Allerede i begynnelsen av 1848 utløste opprør i Sør-Italia og Østerrike den revolusjonære bevegelsen som grep Paris den 21. februar og førte til at Ludvig Filip abdiserte og den andre republikken ble etablert i løpet av få dager. Inspirert av den demokratiske revolusjonens suksess i Frankrike brøt det ut protester og opprør i dusinvis av europeiske byer, noe som satte det herskende aristokratiet under press. Samme dag som februarrevolusjonen brøt ut i Paris, ble Det kommunistiske partis manifest publisert i London. Manifestet var forfattet av Karl Marx og Friedrich Engels på oppdrag fra Kommunistenes forbund.

Kommunistenes forbund var en organisasjon av kommunistiske håndverkere og studenter som knapt omfattet mer enn noen hundre «forbundsbrødre». Organisasjonen hadde sitt utspring i en av de republikansk innstilte eksilforeningene, som på grunn av undertrykkelsen i Preussen måtte flytte sin politiske virksomhet til europeiske naboland. På denne tiden levde mange av demokratiets og proletariatets forkjempere en eksiltilværelse i land som i alle fall hadde et minimum av politiske friheter. Mens særlig Preussen, Russland og Østerrike, i egenskap av å være reaksjonens sentra, undertrykte alle opposisjonelle bevegelser, tillot de politiske forholdene i England, Frankrike og Belgia en viss grad av politisk aktivitet. I tillegg til republikanske studenter, var det radikale svenner som kalte seg arbeidere og henviste til sin sosiale posisjon i håndverks- og fabrikkbedrifter, som sognet til de utenlandske foreningene som var i utvikling. Foreningene markerte dermed begynnelsen, ikke bare praktisk, men også ideologisk, på det som skulle utvikle seg til «arbeiderbevegelsen» fra 1860-tallet og utover: en selvbevisst klassebevegelse av umiddelbare produsenter. Arbeiderne som var organisert i disse foreningene, utgjorde imidlertid ikke mer enn en liten politisk aktiv minoritet, som aldri talte vesentlig mer enn 1000 medsammensvorne.^[1]

En av disse eksilorganisasjonene var De forvistes forbund, en demokratisk sammenslutning av tyske politiske flyktninger i Paris. I 1836 brøt en fløy av radikale arbeidere og studenter ut av denne organisasjonen og grunnla De rettferdiges forbund. Organisasjonen sto i tradisjonen fra den konspiratoriske kommunismen til Babeuf og Blanqui. Revolusjonsteorien som ble fulgt i denne retningen, lånte mye fra jakobinismen og satte sin lit til et opprør ved en liten, sentralisert og hierarkisk minoritet. Den gikk ut fra at massene ikke var i stand til å innse nødvendigheten av en sosial revolusjon, og at mindretallet derfor måtte ta makten gjennom et kupp og utøve et revolusjonært (pedagogisk) diktatur. Etter et mislykket opprørsforsøk mot Ludvig Filips franske monarki i 1839 ble gruppen oppløst, men den fortsatte i det skjulte sin virksomhet i ulike mindre lokale grupper. Sentrum for virksomheten var «sognet» i London, hvor ligaens sentralmyndighet til slutt ble flyttet i 1846. Blant «ligaens hovedpilarer»^[2] var skogvokteren Karl Schapper, som hadde vært involvert i angrepet på vaktene i Frankfurt i 1833, urmakeren Joseph Moll og skomakeren Heinrich Bauer.

Samme år grunnla Marx og Engels Kommunistisk korrespondansekomité i Brussel, som skulle fungere som et organ for diskusjon og samling av de kommunistiske kreftene. Marx var blitt utvist fra Paris og hadde bosatt seg i Brussel, og Engels skulle gjøre det samme kort tid senere. I denne perioden ble også grunnlaget for en historisk-materialistisk historieteori utviklet. Teorien skilte seg fra den rådende oppfatningen av sosialismen og kommunismen, som så den som en virkeliggjøring av bestemte idealer og ideer. I stedet forsto Marx og Engels kommunismen som «den virkelige bevegelsen som opphever den nåværende tilstand».3 Uttrykket «den virkelige bevegelsen» viser til den kapitalistiske produksjonsmåtens motsetningsfylte utvikling, som driver frem en omstyrting av førkapitalistiske forhold, men også en revolusjonering av dets egne, indre forhold, herunder dannelsen av proletariatet, en ny og potensielt revolusjonær klasse. Proletariatet er potensielt revolusjonært med henblikk på en mulig kommunistisk avskaffelse av det kapitalistiske samfunnet, ettersom proletarene er avskåret fra alle individuelle utveier til en “uavhengig” økonomisk eksistens. De kan derfor bare forbedre sin situasjon ved å forene seg og kjempe sammen. Den eneste muligheten som gjenstår for dem – med fare for individuell og kollektiv undergang – er å flykte fremover, å kjempe for et samfunn basert på felleseie av produksjonsmidlene, der produsentene selv planlegger og kontrollerer produksjonen på demokratisk vis.

I 1847 konkluderte De rettferdiges forbunds sentralstyre i London med at en revolusjon var nært forestående i Tyskland, og innkalte til kongress i London for å forberede seg på en slik utvikling. I den forbindelse tok forbundet kontakt med Marx og Engels for å få dem med på laget. På kongressen i 1847 gikk de to organisasjonene sammen under navnet Kommunistenes forbund. Det ble besluttet å omorganisere forbundet – i hvert fall i rolige tider – til en propagandaorganisasjon på demokratisk grunnlag med valgte og avsettelige eksekutivkomiteer.^[3] Man beveget seg bort fra den konspiratoriske tilværelsen og ut i offentligheten, for å arbeide der. Det politiske grunnlaget for arbeidet var Det kommunistiske partis manifest, forfattet av Marx og Engels. Som navnet på dokumentet antyder, var Manifestet ikke så mye et praktisk program for forbundet, som i seg selv var for lite til å fungere som et politisk parti. Som Marx bemerket til sin våpenbror Ferdinand Freiligrath noen år etter at forbundet var oppløst, kan det snarere forstås som partiets program i «en stor, historisk forstand»^[4], det vil si for en ennå svak politisk tendens innenfor den gryende arbeiderbevegelsen, som skulle anta ulike organisatoriske former i sin videre utvikling.

Som Friedrich Engels i ettertid har bemerket, var Manifestet ved Marx og Engels et uttrykk for sammensmeltningen av den «rene arbeiderbevegelsen», en «arbeiderkommunisme» med utspring i arbeiderklassen, med den «teoretiske bevegelsen», som begynte med kritikken av Hegels filosofi og førte til utviklingen av den historisk-materialistiske vitenskapen som ble nevnt ovenfor.^[5] Den innsikt i det kapitalistiske samfunnets bevegelseslover som den nye teorien ga, skulle nå gi det kjempende proletariatet de intellektuelle redskapene for dets frigjøring av seg selv: «Kommunismen, i den grad den er teoretisk, er det teoretiske uttrykket for proletariatets stilling i denne kampen [mot borgerskapet] og den teoretiske sammenfatningen av betingelsene for proletariatets frigjøring.»^[6] Denne kommunismen, grunnlagt av Marx og Engels, skilte seg dermed fra de ulike sosialistiske strømningene der det, som i den utopiske sosialismen, ble skissert framtidige samfunn som bare skulle realiseres av proletariatet. Eller der proletariatet, som i den «borgerlige sosialismen», først og fremst ble sett på som et omsorgsobjekt fra borgerlige filantropers eller statens side for å løse «det sosiale spørsmålet», det vil si dempe klassemotsetningene, men ikke oppheve dem.^[7]

I Manifestet kommer orienteringen mot arbeiderbevegelsens enhet med kommunismen programmatisk til uttrykk: «Kommunistene utgjør ikke noe særskilt parti overfor de andre andre arbeiderpartiene.»^[8] I tråd med maksimen om proletarisk egenaktivitet er Manifestets strategiske orientering: samarbeid med de eksisterende arbeiderpartiene og forsøk å virke som et radikaliserende element i dem, kjemp overalt for gjennomføringen av den demokratiske revolusjonen, fordi den gir arbeiderklassen mulighet til å organisere seg og danne seg selv til en klasse.^[9] Orienteringen mot den borgerlig-demokratiske revolusjonen var ikke bare rettet mot gjennomføringen av allmenn stemmerett, avskaffelsen av monarkiet og opprettelsen av den borgerlig-parlamentariske republikken, men også mot oppnåelsen av viktige politiske friheter som forsamlingsfrihet, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet. Disse frihetene skulle fremme proletariatets klasse- og bevissthetsdannende prosess og var nødvendige for at proletariatet skulle kunne omorganisere samfunnet på egen hånd. Den demokratiske revolusjonen kan dermed forstås som et nødvendig, strategisk mellomliggende mål, som for første gang skaper et terreng der proletariatets klassekamp kan utfolde seg fullt ut. Dette peker imidlertid ut over den borgerlige republikkens grenser.

Hvem var arbeiderpartiene som Marx og Engels henviser til her? Når de i Manifestet snakker om «proletarenes organisering i en klasse, og dermed i et politisk parti»,^[10] hadde de Chartistbevegelsen i tankene. Marx hadde allerede gitt en mer detaljert anerkjennelse av disse i sin kritikk av den franske sosialisten Pierre Proudhon.^[11] Chartistene var det eneste arbeiderpartiet med en nasjonal organisasjon og den inneholdt også en kommunistisk fløy under ledelse av Julian Harney og Ernest Jones. Chartistbevegelsen baserte sin virksomhet på et kortfattet politisk program, Peoples Charter fra 1838, og kjempet for demokrati gjennom allmenn og lik stemmerett (for menn). Organisatorisk lignet de på datidens politiske partier: De var ikke et parti i moderne forstand, men en løs sammenslutning av lokale klubber og grupper. For Marx og Engels var chartistenes politikk forbilledlig: Den demokratiske omorganiseringen av forfatningen på grunnlag av «People’s Charter» var middelet som skulle gjøre «arbeiderklassen til den herskende klasse i England».^[12] I de andre europeiske landene fantes det ikke noe tilsvarende parti for arbeiderklassen. Her skulle kommunistene arbeide i de republikanske partiene og fremme kampen mot monarkiet og føydalismen.

Forbundet i 1848-revolusjonen

Etter at nyheten om den franske kongens fall nådde London, besluttet den sentrale ledelsen å overføre ledelsen av forbundet til kretsen i Brussel, der Marx og Engels befant seg i eksil sammen med noen andre tyskere. Disse overførte på sin side umiddelbart forbundets virksomhet til det revolusjonære Paris, der en ny sentralmyndighet ble grunnlagt og en pamflett med kravene til det kommunistiske partiet i Tyskland^[13] ble skrevet og trykket. Med denne brosjyren i bagasjen reiste de tyske revolusjonære til slutt til Tyskland i april 1848.

I motsetning til Det kommunistiske manifest formulerte kravene konkrete programmatiske standpunkter tilpasset tyske forhold. Som overalt ellers i Europa var proletariatet i Tyskland i mindretall i et samfunn som var sterkt preget av jordbruk. Industriproletariatet var på sin side et lite sjikt i den større massen av urbane underklasser, som fremsto som svært heterogent. Arbeiderklassen i snever forstand var også svært differensiert når det gjaldt inntekt. Den generelle tendensen var imidlertid at arbeids- og levekårene var elendige: Mange av byproletarene levde i eksistensiell fattigdom, og den gjennomsnittlige arbeidstiden steg til mellom tolv og sytten timer mellom 1830 og 1860.^[14] Med fremveksten av industrien under første halvdel av 1800-tallet, endret også proletariatets motstandsformer seg. Mens spontane protestformer som demonstrasjoner og opptøyer dominerte i begynnelsen, ikke minst rettet mot prissettingen på markedet (f.eks. sultopptøyer), organiserte arbeiderne seg i økende grad i streiker, hjelpefond og arbeiderforeninger. Disse prosessene kan ses som embryoene til en ny arbeiderbevegelse som vokste frem under datidens ekstremt ugunstige økonomiske og politiske forhold.

På denne bakgrunnen synes ikke Marx’ og Engels’ synspunkt på tampen av 48-revolusjonen – «arbeiderne er ennå langt fra modne nok til å kunne opptre som en herskende klasse i Tyskland»^[15] – å være tatt ut av løse luften, ettersom arbeiderklassen i Tyskland i stor grad manglet selvstendige organisasjoner, særlig politiske. Derfor fokuserte de i deres program for Tyskland på kampen for demokrati, det vil si på den borgerlig-demokratiske revolusjonen som «opptakten til en proletarisk revolusjon».^[16] De viktigste målene for denne demokratiske revolusjonen ble for første gang proklamert offentlig i de fem første kravene. I tillegg til de republikanske kravene er det verdt å merke seg at bondespørsmålet også tas opp for første gang på dette punktet, noe som skulle komme til å skape store problemer for arbeiderbevegelsen ikke bare i Russland og Kina, men også i Tyskland.^[17] Til slutt munner pamfletten ut i en oppfordring til en klasseallianse mellom proletariatet, småborgerskapet og bøndene: «Det er i det tyske proletariatets, småborgerskapets og bøndenes interesse å arbeide med all sin energi for å gjennomføre de ovennevnte tiltakene. For bare ved å realisere dem kan de millioner som hittil har blitt utbyttet av et lite antall i Tyskland, og som fortsatt vil bli holdt i undertrykkelse, oppnå de rettigheter og den makt som tilkommer dem som produsenter av all rikdom.»^[18]

I Tyskland fulgte forbundet til å begynne med sin strategi om å forene arbeiderbevegelsen og demokratibevegelsen, som skissert ovenfor. I Mainz grunnla forbunds-medlemmene Karl Wallau og Adolph Cluss en arbeiderforening som, i likhet med Brussel-arbeiderforeningen før den, skulle tjene som en bred frontorganisasjon for forbundet. Den 5. april sendte Mainz ut en appell om å danne flere arbeiderforeninger og om at de skulle samarbeide som en politisk kraft i demokratibevegelsen: «Som før er vi isolert sett svake, selv om vi teller millioner. Men samlet og organisert vil vi utgjøre en uimotståelig kraft. Derfor, brødre, må det overalt i byer og landsbyer dannes arbeiderforeninger, der våre forhold diskuteres, der det foreslås tiltak for å forandre vår nåværende situasjon, der det nomineres og velges representanter fra arbeiderklassen til det tyske parlamentet, og der det tas alle andre skritt som er nødvendige for å beskytte våre interesser. Dessuten må alle arbeiderforeninger i Tyskland så raskt som mulig komme i kontakt med hverandre og holde kontakten med hverandre.»^[19] Appellen fra Mainz ble stort sett ikke hørt, og forbundets aktiviteter fikk bare innflytelse i Kölner arbeiderforbund og det øvrige Rhinland. Samtidig utviklet det seg imidlertid en arbeiderbevegelse i Tyskland som var uavhengig av forbundets innsats, og som for første gang organiserte seg politisk i betydelig omfang: I løpet av revolusjonen ble det dannet såkalte «arbeiderbroderskap» over hele landet, med rundt 18 000 medlemmer.^[20] Uten en bred organisering og uten forankring i den framvoksende klassebevegelsen ble medlemmene i Kommunistenes forbund i stor grad oppslukt av «massenes bevegelse»^[21], uten å utvikle et selvstendig initiativ. De lokale organisasjonene sovnet inn eller ble frittstående.

Ikke desto mindre fungerte medlemmene av forbundet som pådrivere for revolusjonen flere steder. Marx og Engels selv sluttet å opptre på vegne av forbundet og arbeidet i stedet i redaksjonen til Neue Rheinische Zeitung, som ble deres propagandaorgan under revolusjonen. Ut fra en vurdering av at «folkepartiet»^[22] var for svakt, orienterte de seg mot en allianse med det liberale borgerskapet i kampen mot regjeringen, absolutismen og føydalveldet.^[23] I en artikkel i sitt nye sentralorgan gjorde de det klart at denne støtten var rent taktisk og basert på en vurdering av de rådende styrkeforholdene: «Vi er riktignok de siste som ønsker borgerskapets herredømme. (…) Men vi roper ut til arbeiderne og småborgerskapet: Lid heller i det moderne borgerlige samfunnet, som gjennom sin industri skaper de materielle midlene til å etablere et nytt samfunn som frigjør dere alle, enn at dere vender tilbake til en tidligere samfunnsform som, under påskudd av å redde deres klasse, kaster hele nasjonen tilbake til middelalderens barbari.»^[24] Med utgangspunkt i denne strategiske situasjonsbeskrivelsen agiterte de fra Köln for en konsekvent gjennomføring av den borgerlig-demokratiske revolusjonens oppgaver, og med Neue Rheinische Zeitung, som i motsetning til forbundet hadde et opplag på mellom 5000 og 6000 eksemplarer, var de i stand til å øve en viss innflytelse på demokratibevegelsen.

Men deres forhåpninger til det tyske borgerskapets revolusjonære handlekraft viste seg å være illusoriske. Borgerskapet var for redde til å gjennomføre den demokratiske revolusjonen mot de herskende makthaverne, og tydde til et dovent kompromiss med reaksjonen. I Frankrike, derimot, hadde borgerskapet bare vært i stand til å gripe makten med støtte fra proletariatet og følte seg derfor til å begynne med tvunget til å gi sosiale løfter til sine allierte. Men da arbeiderne i Paris i juni reiste seg for å understreke sitt krav om en sosial republikk, ble de konfrontert med et «ordensparti»^[25] som forente alle andre klasser, og som gjorde kort prosess med opprørernes sosiale ambisjoner. Dermed ble den borgerlige republikken etablert: «På samme måte som februarrepublikken med sine sosialistiske innrømmelser krevde en kamp mellom proletariatet forent med borgerskapet mot kongedømmet, var det nødvendig med en ny kamp for å skille republikken fra de sosialistiske innrømmelsene, for å offisielt utpeke den borgerlige republikken som den herskende. Med våpen i hånd måtte borgerskapet tilbakevise proletariatets krav. Den borgerlige republikkens virkelige fødested er ikke seieren i februar, det er nederlaget i juni.»^[26]

Høsten 1848 hadde de gamle kreftene allerede kommet seg etter vårens slag og satte sommeren 1849 i gang en motoffensiv som resulterte i store nederlag for de revolusjonære. I løpet av året ble revolusjonen slått tilbake overalt, og de revolusjonære kreftene ble spredt: «Den 13. juni 1849 i Paris, nederlaget for de tyske mai-opprørene og nederlaget for den ungarske revolusjonen mot russerne, markerte slutten på en viktig periode av 1848-revolusjonen. Men reaksjonens seier var på ingen måte fullstendig. En reorganisering av de fragmenterte revolusjonære kreftene, og dermed også av forbundet, var nødvendig.»^[27] Fra høsten 1849 samlet de gjenværende medlemmene av forbundet seg igjen i London og forsøkte å tilpasse seg de endrede forholdene og legge om sin politikk.

Mars-adressen
Startskuddet for reorganiseringen av forbundet skulle bli en uttalelse fra sentralledelsen, “Mars-adressen”^[28] skrevet av Marx og Engels i mars 1850.^[29] Teksten inneholder en vurdering av forbundets politikk de to foregående årene og et forsøk på å justere den i lys av den endrede situasjonen. De demokratiske kreftene var tvunget på defensiven, borgerskapet og det radikale småborgerskapet hadde vist seg å være upålitelige allierte, samtidig som det politiske handlingsrommet som bevegelsen hadde åpnet opp, var blitt større. Kontrarevolusjonen var på fremmarsj, men revolusjonen var ennå ikke beseiret. I Tyskland hadde proletariatet for første gang trådt inn på den politiske arenaen i masseomfang og kombinert kampen for demokrati med sosiale krav. I denne mellomfasen forsøkte uttalelsen å utvikle en retning for revolusjonens videre gang som ikke ville gjenta feilgrepene fra tidligere.

Det gjennomgående hovedmotivet i teksten er målet om proletariatets politiske uavhengighet overfor de andre partiene. Allerede i begynnelsen av teksten kritiseres overføringen av mange lokale grupper til revolusjonsbevegelsen, som hadde ført til at de hadde mistet sin uavhengighet og kommet under «de småborgerlige demokratenes herredømme og ledelse».^[30] Mens småborgerskapets parti hadde gått styrket ut av den mislykkede revolusjonen, hadde arbeidernes organisasjoner og dermed «arbeidernes uavhengighet»^[31] blitt svekket. Etter forræderiet fra det liberale borgerskapet var det nå nødvendig å reorganisere seg på eget grunnlag og opptre som en selvstendig politisk kraft:

«I stedet for nok en gang å nedverdige seg til å tjene som applauderende kor for de borgerlige demokratene, må arbeiderne, og fremfor alt forbundet, arbeide for å skape en selvstendig hemmelig og offentlig organisasjon av arbeiderpartiet ved siden av de offisielle demokrater og gjøre hver avdeling til midtpunkt og kjerne i arbeiderforeninger, der proletariatets stilling og interesser diskuteres uavhengig av borgerlig innflytelse.»^[32]

Selv om proletariatets politiske uavhengighet var det ledende prinsippet i uttalelsen, betydde ikke dette en avvisning av allianser med andre klasser. Snarere så man for seg en koalisjon med det småborgerlige demokratiets parti ved det neste revolusjonære forsøket som var ventet i nær fremtid.^[33] Samtidig ble det understreket at det demokratiske programmet «på ingen måte kunne være tilstrekkelig for proletariatets parti».^[34] Snarere ble det proletariske partiets nye oppgave konkretisert dit hen at det måtte gå i opposisjon til den nye regjeringen så snart den demokratiske revolusjonen var vunnet, for å «gjøre revolusjonen permanent»,^[35] det vil si for å drive den videre til en proletarisk revolusjon. Dette krevde i sin tur en langt større grad av selvorganisering og bevisstgjøring av proletariatet, som ikke bare måtte bevæpne seg, men også tydeliggjøre sine interesser, som stod i motsetning til de andre klassenes interesser.

Et aspekt ved denne revolusjonære strategien var den parlamentariske taktikken, som ble tillagt stor vekt i denne sammenhengen: «Selv der det ikke er utsikter til at den kan realiseres, må arbeiderne stille opp sine egne kandidater for å bevare sin uavhengighet, for å telle sine krefter, for å bringe sine revolusjonære standpunkter og partiets standpunkter fram for offentligheten. De må ikke la seg bestikke av demokratenes paroler, for eksempel at dette vil splitte det demokratiske partiet og gi reaksjonen mulighet til å vinne. Alle slike fraser koker til syvende og sist ned til det faktum at proletariatet skal bli lurt. Fremgangen som det proletariske partiet må gjøre gjennom en slik selvstendig opptreden, er uendelig mye viktigere enn ulempen som tilstedeværelsen av noen få reaksjonære representanter kan forårsake.»^[36] Valgsuksess er underordnet det større målet om proletariatets politiske selvstendighet. Valgets betydning ligger ikke i antall seter i parlamentet, men i spredningen og oppslutningen om det proletariske programmet, som en «gradmåler på arbeiderklassens modenhet»,^[37] slik Engels senere formulerte det.

Den ønskede kommunistiske revolusjonens klassekarakter kommer tydelig fram i disse linjene: Den kan ikke være et kupp i proletariatets navn, men bare en bred klassebevegelse av proletariatet selv, som har klargjort sine interesser og utviklet sin egen, selvstendige politiske organisasjon.

Oppløsningen av forbundet
Omorganiseringen av forbundet som ble forespeilet i “mars-adressen”, ble imidlertid aldri realisert. I løpet av året ble forbundet splittet av grunnleggende uenigheter om vurderingen av situasjonen og proletariatets rolle i den fremtidige revolusjonen. I mai var Marx og Engels overbevist om at utsiktene for en ny oppblussing av revolusjonen var mørke. «Den industrielle krisen i 1847, som hadde forberedt revolusjonen i 1848, var overvunnet; en ny, hittil uhørt periode med industriell velstand hadde inntrådt».^[38] Dette forandret forholdene fullstendig sett fra deres synspunkt, «det revolusjonære parti er overalt skjøvet tilbake fra scenen, seierherrene slåss om fruktene».^[39] Det kunne «ikke være tale» om en «virkelig revolusjon» under dette allmenne økonomiske oppsvinget. «En slik revolusjon er bare mulig i perioder da disse to faktorene, de moderne produktivkreftene og de borgerlige produksjonsformene, kommer i konflikt med hverandre.» En ny revolusjon er bare mulig «i kjølvannet av en ny krise. Men den er like sikker som den sistnevnte.»^[40]

På grunn av bevegelsens tilbakegang oppstod det motstridende oppfatninger i forbundets rekker om proletariatets rolle i den fremtidige revolusjonen, og om revolusjonær strategi i sin alminnelighet. På et møte i forbundet den 15. september 1850^[41] kom det til slutt til en splittelse mellom mindretallet rundt Karl Schapper og flertallet rundt Marx. I referatet fra møtet skisserte Marx motsetningen mellom de to posisjonene på følgende måte:

«I stedet for det materialistiske synet i ‘Manifestet’ er det idealistiske synet blitt vektlagt. I stedet for de virkelige forholdene har viljen blitt fremhevet som det viktigste i revolusjonen. Mens vi sier til arbeiderne: Dere må gå gjennom 15, 20, 50 år med borgerkrig for å endre forholdene, for å gjøre dere i stand til å herske, har det i stedet blitt sagt: Vi må komme til makten umiddelbart: Vi må komme til makten med en gang, ellers kan vi legge oss til å sove. Akkurat som ordet ‘folk’ ble brukt av demokratene, har ordet ‘proletariat’ nå blitt brukt som en ren frase. For å gjennomføre denne frasen måtte man erklære alle småborgere som proletarer, dvs. de facto representere småborgerne og ikke proletarene. Revolusjonsfrasen ville måtte tre i stedet for en virkelig revolusjonær utvikling.»

Schapper erklærte seg derimot «entusiastisk for saken» og sa at det var et spørsmål om «hvorvidt vi skal halshugge oss selv i begynnelsen eller bli halshugget. (…) Hvis det er vår tur, kan vi treffe de tiltak som vil sikre proletariatets herredømme.»^[42]

Striden mellom Marx og Schapper kan oppsummeres ved at fraksjonen rundt Marx holdt fast ved overbevisningen om at den demokratiske revolusjonen var den eneste måten å skape betingelsene for en proletarisk revolusjon. Dette synet er nært knyttet til Manifestets ledende utsagn om at arbeiderklassens frigjøring bare kan være dens egen handling. Proletariatet må derfor gjennomgå en selvforvandlingsprosess, og i første omgang danne seg selv til en revolusjonær klasse. Forutsetningen for dette er at det gamle regimet avskaffes og at politiske friheter oppnås. Schappers utsagn er derimot et ekko av tanken om en minoritet som erobrer makten og deretter gjennomfører revolusjonen ovenfra. Willichs og Schappers fraksjon gjorde revolusjonens suksess utelukkende avhengig av hvor godt de var organisert, og erklærte at «hvis vårt parti er riktig organisert, vil vi i den neste revolusjonen være i stand til å gjennomtvinge slike tiltak som vil legge grunnlaget for et arbeidersamfunn».^[43]

Etter splittelsen fortsatte forbundet å eksistere i noen måneder, men ble knust av undertrykkelsen som fulgte etter revolusjonens nederlag. Siden 1851 hadde det prøyssiske hemmelige politiet forberedt en storstilt forræderiprosess mot medlemmer av forbundet, som til slutt ble innledet i Köln i oktober 1852. Flere av de tiltalte ble dømt, og forbundet ble oppløst som følge av rettssaken. Deretter fulgte en lang periode med restaurasjon og streikefred, før de kreftene som hadde blitt splittet av undertrykkelsen, samlet seg igjen tolv år senere i Den internasjonale arbeiderassosiasjonen.

Se også: Dannelsen av det revolusjonære sosialdemokratiet

---

^[1] Jf. Conze, Werner/Groh, Dieter: Die Arbeiterbewegung in der nationalen Bewegung, Stuttgart 1966, 25ff.

^[2] Rühle, Otto: 1848. Revolution in Deutschland, Münster 1998, 46.

^[3] Marx und Engels, Die deutsche Ideologie, in: MEW 3: 35.

^[4] MEW 4: 596-601.

^[5] MEW 30: 495.

^[6] MEW 22: 248.

^[7] MEW 4: 322.

^[8] Jf. karakteristikken av ulike sosialister i Manifestet, MEW 4: 482ff.

^[9] MEW 4: 474.

^[10] Når det gjelder arbeiderbevegelsens videre utvikling, bør det imidlertid understrekes at disse arbeiderpartiene ifølge Marx og Engels var enige med kommunistene i deres revolusjonære mål: «Dannelse av proletariatet til en klasse, styrting av borgerskapets herredømme, proletariatets erobring av den politiske makten.» (MEW 4: 474). I så måte har de lite å gjøre med den kapitalistiske og statslojalistiske tendensen som skulle bli dominerende i de sosialdemokratiske arbeiderpartiene og fagforeningene i løpet av 1900-tallet. I møte med slike krefter stiller spørsmålet seg annerledes, og Engels hadde for eksempel besvart det slik i forbindelse med splittelsen av det franske arbeiderpartiet i 1882 to fløyer, en klassekampfløy og en opportunistisk fløy: «Spørsmålet er rent prinsipielt: Skal kampen føres som proletariatets klassekamp mot borgerskapet, eller skal man tillate seg å gi slipp på bevegelsens og programmets klassekarakter på en opportunistisk måte (…) hvis man på den måten kan få flere stemmer, flere ‘tilhengere’? (…) Enhet er vel og bra så lenge den varer, men det finnes ting som er viktigere enn enhet.» (MEW 35: 382)

^[11] MEW 4: 471.

^[12] MEW 4: 179ff., Vgl. Monty Johnstone: Marx and Engels and the Concept of the Party, 1967,124.

^[13] MEW 4: 24, vgl. auch MEW 8: 344

^[14] MEW 5: 3ff.

^[15] Hans-Ulrich: Deutsche Gesellschaftsgeschichte 1815-1845/49, München 2005, 247ff

^[16] MEW 4: 50, også MEW 8: 7ff.

^[17] MEW 4: 493.

^[18] Jf. Nimtz, August: Marx and Engels. Their Contribution to the democratic breakthrough, New York 2000, 64ff.

^[19] MEW 5: 4ff.

^[20] MEW 5: 483.

^[21] Conze/Grohe (op.cit).

^[22] MEW 8: 588.

^[23] MEW 6: 293.

^[24]  Se også resolusjonene fra Arbeiderforeningens komitémøte 15. januar 1849 i MEW 6: 578ff.

^[25] MEW 8: 195.

^[26] MEW 8: 123.

^[27] MEW 7: 30.

^[28] MEW 8: 589.

^[29] MEW 7: 244ff

^[30] For en utførlig redegjørelse, se: Draper, Hal: Karl Marx‘ Theory of Revolution Vol. II, 1978,  599.

^[31] MEW 7: 244.

^[32] Samme sted

^[33] Samme sted, 248-251.

^[34] Samme sted, 246.

^[35] Samme sted, 248.

^[36] Samme sted, 250.

^[37] Samme sted, 251.

^[38] MEW 21: 168

^[39] MEW 8: 590

^[40] MEW 7: 421

^[41] Samme sted, 440.

^[42] MEW 8: 597ff.

^[43] Schapper/Willich, zitiert nach Braunthal, Julius: Geschichte der Internationale Band I, Hannover 1961, 73.