Varepris og lønn. En teoretisk gjennomgang av lønn-og-pris-spiralen

Det følgende er en dialog skrevet av den japanske marxisten Samezō Kuruma. Dialogen stammer fra en bok om økonomiske kriser og tar for seg den såkalte lønn-og-pris-spiralen.

Teorien om en lønn-og-pris-spiral sier at en allmenn økning av lønningene kan føre til en allmenn økning av prisnivået, som igjen utløser ny lønnsvekst, og så videre. En slik spiral skal være skadelig for en nasjons økonomiske skjebne. Teorien om lønn-og-pris-spiralen brukes flittig under lønnsoppgjør, særlig som et argument mot lønnsvekst i “krevende tider” (dyrtidsperioder).¹

Redaksjonen.

Ordstyrer: Siden krigens slutt har kravet om lønnsforhøyelse spredt seg fra alle kanter som ild i tørt gress. Avisartiklene rapporterer at disse kravene – i hvert fall til nå – har vunnet fram, men som dere vet, blir det ofte hevdet at lønnsøkningen og prisøkningen utgjør en «ond sirkel». Det vil si at de økende prisene stimulerer til økte lønninger, mens de økende lønningene i sin tur fører til stigende priser. Det sies å være en tendens til at de utvikler seg i en spiral som gjensidig trekker hverandre til seg, og hvis denne tendensen får fortsette, sies det at de samlede prisene (inkludert lønningene) kan fortsette å stige. Det oppstår et behov for å få slutt på denne onde sirkelen, på en eller annen måte, og det sentrale spørsmålet for de aller fleste er hvor og hvordan man kan sette en stopper for den. Hva er dine tanker om dette, C?

C: Det er akkurat slik du beskriver det. Jeg har lest i avisene om arbeidskonflikter siden i fjor høst. Og i hvert fall når det gjelder kravene om lønnsøkninger, virker det som om man mener at kravene fra arbeidstakersiden er overdrevne. Det kan virke urimelig å kreve en tre- eller femdobling av lønningene, men med tanke på prisene på det svarte markedet, som vi nå til en viss grad er avhengige av for å kunne leve, er det i hvert fall ikke et overdrevent krav. Man mener imidlertid ikke at det er urimelig at kapitalistene også krever en passende fortjeneste. I de tilfellene hvor en lønnsøkning ville bety tap, eller i det minste fravær av profitt, hvis produktene skulle selges til samme pris som før, måtte man derfor erkjenne behovet for å heve prisene. Men dette ville bety at den onde sirkelen som er nevnt tidligere, har oppstått, noe som til og med ville stille Japans fremtid i fare. Jeg har tenkt en del på dette selv, men jeg er redd jeg ikke har klart å finne ut av det. Jeg har sett frem til å høre deres verdifulle meninger.

Ordstyrer: Jeg forstår. Vår oppgave ser ut til å ha blitt svært viktig. Jeg mener selv at den mest hensiktsmessige tilnærmingen til dette spørsmålet ville være å begynne med å avklare om lønns- og prisstigning faktisk står i et forhold som kan beskrives som en ond sirkel, slik det kan se ut ved første øyekast.

Alle sammen: Enig!

Ordstyrer: Kan du fortelle oss hva du mener, E?

E: Slik jeg forstår det, er det ikke slik at lønnsøkning kan forårsake en allmenn prisstigning – og en ond sirkel vil derfor ikke bli satt i gang av lønnsøkning. Ricardo klargjorde dette allerede for lenge siden ved å påpeke at det som bestemmer verdien av en vare, er mengden arbeid som trengs for å produsere den, slik at lønn og profitt bare er de andelene av denne gitte verdien som deretter fordeles på de to hovedklassene som er involvert i produksjonen. Selv om en økning i lønningene nødvendigvis vil føre til et fall i profitten, vil det ikke ha noen innvirkning på varens verdi, sa Ricardo. Hvis det var slik at lønn og profitt – i stedet for å være fordelte bruddstykker av verdien – var elementene som utgjorde verdien, ville ikke en økning i ett av elementene føre til en reduksjon i det andre elementet, men snarere til en økning i varens verdi. Det er imidlertid ikke mulig, gitt verdiens vesen. Dette er i bunn og grunn Ricardos argument. Og til tross for de ulike svakhetene i hans teori, mener jeg at hans syn (i hvert fall når det gjelder dette spørsmålet) ikke er feilaktig. Marx kan også sies å ha samme grunnsyn som Ricardo på dette punktet – selv om Marx innfører det separate begrepet «merverdi» for å unngå forvirringen som oppsto hos Ricardo fordi han brukte begrepet «profitt» for å beskrive to ulike fenomener.

Et viktig poeng å merke seg er imidlertid at verdiloven vi nettopp har nevnt er det mest grunnleggende, og samtidig det mest allmenne og abstrakte, prinsippet når det gjelder varen. Loven gjelder ikke direkte for enkeltforhold i et samfunn med utviklede kapitalistiske produksjonsforhold. Det vil si at med dannelsen av den kapitalistiske varen blir varen byttet i samsvar med produksjonsprisen, snarere enn i samsvar med verdien. Det betyr imidlertid ikke at verdiloven, eller merverdiloven som bygger på den, på noen måte blir meningsløs. Produksjonsprisen er som kjent summen av kapitalen som er brukt i produksjonen pluss gjennomsnittsprofitten, men gjennomsnittsprofitten er jo den totale samfunnsprofitten som er fordelt i samsvar med mengden kapital som er skutt inn. Og denne totalprofitten er ganske enkelt den totale merverdien sett fra et annet perspektiv. Det er bare på grunnlag av verdiloven at eksistensen og den kvantitative bestemmelsen av merverdien i utgangspunktet blir avklart, så til syvende og sist kan ikke produksjonsprisen avklares uten verdiloven.

Verdiloven og merverdiloven fungerer imidlertid bare indirekte som de grunnleggende lovene som til syvende og sist bestemmer produksjonsprisen. Som jeg bemerket for et øyeblikk siden er gjennomsnittsprofitten som danner produksjonsprisen, ikke noe annet enn den totale merverdien som er omfordelt i tråd med størrelsen på den forskutterte kapitalen, slik at den totale summen av gjennomsnittsprofitt er lik den totale summen av merverdi. Dermed er det klart at den totale summen av produksjonspriser er lik den totale summen av verdi. Og dette betyr at så lenge vi har med det totale samfunnsproduktet å gjøre, fortsetter lovene om verdi og merverdi å gjelde, uten noen som helst forandring, selv når verdien er forvandlet til produksjonspris. Dette betyr også at Ricardos argument, som jeg for et øyeblikk siden anførte som det grunnleggende svaret på spørsmålet om den onde sirkelen, fortsetter å gjelde selv når verdi utvikler seg til produksjonspris – så lenge vi har med det totale samfunnsproduktet å gjøre. Så hvis jeg skulle gjenta argumentet, men nå bruke begrepet produksjonspris, vil en lønnsøkning føre til en nedgang i merverdien (og dermed en nedgang i den allmenne profittraten), men den vil absolutt ikke være årsak til en økning i produksjonsprisen på alle varer.

Y: Jeg har et spørsmål.

E: Vær så god.

Y: Forklaringen din berørte flere punkter, men kan man si at argumentet ditt koker ned til at en lønnsøkning ikke vil være årsak til en generell prisstigning?

E:Ja, det høres riktig ut.

Y: Men ut fra dagens situasjon virker det som om det ikke er tilfellet. Er det ikke nettopp derfor inflasjonsproblemet har oppstått og vi har dette møtet? For øyeblikket blir prisen for jernbanetransport ikke bare hevet av kapitalistene, men også av myndighetene som fører en politikk for å motvirke inflasjonen, og de sier at denne økningen skyldes de stigende lønningene. Hvis dette virkelig er den allmenne situasjonen, ser det ut til å være i klar strid med den forklaringen du nettopp kom med. Jeg tror det sier seg selv at teori må ta hensyn til virkeligheten. Hvor nyttig vil en teori som sier at en lønnsøkning ikke kan være årsak til en samlet prisstigning være når det gjelder å forklare den stikk motsatte realiteten? Eller mener du at den teorien du nettopp beskrev, gjelder grunnleggende prinsipper, mens det i dag er spesielle forhold som har ført til den motsatte situasjonen? I så fall, bør vi ikke begynne med de spesielle forholdene, siden målet er å klargjøre den problemstillingen vi står overfor? Derimot synes forklaringen av de grunnleggende prinsippene å være noe ved siden av poenget. Hva er dine tanker om dette?

E: Jeg synes at den tvilen du gir uttrykk for, er naturlig. Det er selvsagt riktig at de grunnleggende lovene jeg snakket om, ikke forklarer det spesielle fenomenet «den onde sirkelen» som mange tror eksisterer. Likevel mener jeg at en klargjøring av disse lovene er den første forutsetningen for å kunne gi en grundig avklaring av dette temaet. Jeg sier dette fordi vår oppgave er å finne ut om den onde sirkelen som man generelt tror eksisterer, faktisk er en ond sirkel. Min oppfatning er at den tilsynelatende onde sirkelen, som de fleste ukritisk aksepterer, er basert på en grunnleggende misoppfatning, nemlig den feilaktige forestillingen om at en vares verdi er sammensatt av lønn og profitt (og av verdien av produksjonsmidlene). Dette synet er åpenbart basert på den feilen at man direkte blander sammen produksjonspris og verdi, i stedet for å analysere produksjonsprisen for å redusere den til verdi. For en kapitalist er dette synet naturlig, men selv de som ikke er kapitalister har vanskelig for å frigjøre seg fra denne fetisjismen. Den geniale økonomen Adam Smith – som kom frem til en klar forståelse av den grunnleggende loven om at en vares verdi bestemmes av mengden arbeid som trengs for å produsere den – forble likevel samtidig under innflytelse av den feilaktige ideen om at en vares verdi er sammensatt av lønn og profitt. Det var på dette grunnlaget at Smith fremmet en feilaktig økonomisk doktrine. Ricardos argument som jeg introduserte for et øyeblikk siden, ble hovedsakelig introdusert for å påpeke denne selvmotsigelsen i Smiths tenkning og fordrive hans feilaktige syn. Men selv om Ricardo var i stand til å påvise selvmotsigelsen hos Smith, og understreket det fundamentale prinsippet, i motsetning til det vulgære synspunktet som fenomenene gir opphav til, viste det seg at han ikke var i stand til å forklare (på grunnlag av dette fundamentale prinsippet) hvorfor slike fenomener oppstår. Derfor havnet Ricardo i den selvmotsigelsen som til slutt førte til sammenbruddet for den klassiske skolen i politisk økonomi. Dette viser hvor vanskelig det er å frigjøre seg fra den fetisjismen som er særegen for den kapitalistiske produksjonsmåten. Marx belyste senere – uten rom for tvil – grunnlaget for denne fetisjismen og løste problemet med produksjonsprisen. Det er selvfølgelig relativt få som kjenner til Marx’ teori, og derfor fortsetter de fleste å tro at en lønnsøkning fører til en samlet prisstigning (eller i det minste er det svært få som har et tilstrekkelig teoretisk grunnlag for å bekrefte at dette ikke er tilfelle). Men uten å etablere denne forståelsen er det umulig å forstå det aktuelle problemet. Det er på grunnlag av denne forståelsen at vi kan stille problemet riktig og sette analysen på rett spor. Og så …

Y: Jeg tror ikke du trenger å gå lenger. Du har overbevist meg. Jeg forstod ikke den grunnen, og jeg beklager at jeg har brukt så mye tid.

Ordstyrer: OK, da kan vi vel høre litt mer av forklaringen til E, med tanke på det han nettopp har sagt.

E: Greit. For et øyeblikk siden forsøkte jeg å klargjøre at en lønnsøkning – sett i forhold til samfunnets totalprodukt – ikke vil ha noen som helst innflytelse på den totale summen av produksjonspriser, men det betyr ikke at det er umulig at det oppstår en ond sirkel (eller det man tror er en ond sirkel). Vi må derfor se nærmere på hvorfor fenomenet som antas å være en ond sirkel, faktisk oppstår. Fenomenet kan bare oppstå på grunn av andre «momenter» knyttet til pris enn disse to faktorene. Og nå vil jeg se nærmere på hva hvert av disse momentene er, slik at vi kan undersøke hvordan en såkalt «ond sirkel» kan oppstå.

Den første faktoren vi skal se på, er hvilken innflytelse en lønnsøkning vil ha på produksjonsprisen til en bestemt vare. Hvis vi tenker over det jeg tidligere har sagt om forholdet mellom verdi og produksjonspris, tror jeg det vil gi seg selv, men for å gjøre det enda tydeligere bør jeg legge til følgende detaljer. Verdien av en vare består av verdien av produksjonsmidlene som går med til å produsere den, og den nye verdien som skapes i produksjonen. Sistnevnte består av den delen av verdien som betales til arbeiderne i form av lønn, og den delen av merverdien som skapes ut over det betalte arbeidet. Hvis vi antar at den samme mengden arbeidskraft blir betalt den samme lønnen, så vil forholdet mellom merverdidelen og den delen av verdien som blir betalt som lønn (= «merverdiraten»), alltid være den samme. Men dette betyr ikke nødvendigvis at merverdiraten i forhold til den samlede forskutterte kapitalen (= «profittraten») vil være den samme. Det skyldes at den forskutterte kapitalen består av verdien av produksjonsmidlene og den verdien som betales som lønn, og andelen av hver av disse er ikke den samme i alle bransjer. Hvis merverdiraten er den samme, vil profittraten være lavere i de bransjene der andelen av produksjonsmidlenes verdi er relativt stor i forhold til den totale forskutterte kapitalen; akkurat som det motsatte vil gjelde i det motsatte tilfellet. Hvis et produkt selges i samsvar med sin verdi, vil resultatet derfor være at profittraten varierer mellom bransjer. Dette er et logisk resultat i henhold til loven om produksjon av merverdi. Men i lys av kapitalens vesentlige drivkraft som selvøkende verdi, er dette en utillatelig og urettferdig tilstand, fordi forskjellen i profittraten ikke oppstår som følge av en forskjell i kapitalistenes individuelle evner. Derfor må dette på en eller annen måte bli rettet opp. Dette gjøres ved at merverdien omfordeles i henhold til hvor mye kapital som er forskuttert, i stedet for at den går direkte tilbake til kapitalisten som har produsert den. Når det er sagt, skjer dette selvfølgelig ikke gjennom en eller annen ordning mellom alle deltakerne, basert på upartisk observasjon. Akkurat som alle andre forhold mellom vareprodusentene foregår det utenfor kapitalistenes bevissthet, som en funksjon av en økonomisk lov, eller som et resultat av tingenes lovmessighet. Hvis det er forskjell i profittraten mellom ulike produksjonssektorer, vil kapitalen forlate sektorer der profittraten er lav og trekke mot sektorer der den er høy. Resultatet er at tilbudet i de førstnevnte sektorene vil falle, slik at prisene stiger, mens tilbudet vil være for stort i de sistnevnte, slik at prisene vil falle. Denne kapitalbevegelsen vil fortsette – med mindre spesielle forhold hindrer den – inntil profittratene i de ulike sektorene er utjevnet. Og «produksjonsprisen» er den prisen som gjør det mulig å sikre gjennomsnittsprofitten, som er hele prosessens endelige mål.

Hvis vi da ser på hvilken innflytelse en lønnsøkning får på produksjonsprisen, vil det bety for produktene i sektorer der lønningene utgjør en relativt høy andel av den forskutterte kapitalen, at produksjonsprisen vil stige, mens produktene i den motsatte sektoren vil se sine produksjonspriser falle. Jeg tror dette burde være klart ut fra det jeg har sagt så langt, men jeg vil for sikkerhets skyld demonstrere det numerisk. Her vil c stå for konstant kapital (dvs. verdien av produksjonsmidlene som brukes opp i produksjonen), v vil stå for variabel kapital (dvs. den delen av verdien som går med til lønn), m vil stå for merverdi og p vil stå for profitt. For å forenkle vil jeg anta at det bare finnes to «organiske kapitalsammensetninger» (som viser til forholdet mellom konstant og variabel kapital); og at alle bransjer i samfunnet i denne forstand kan deles inn i avdeling A eller avdeling B avhengig av deres sammensetning. Slike antakelser svarer selvfølgelig ikke til den umiddelbare virkeligheten, men det spiller ingen rolle for vår oppgave.

La oss først se på produksjonen for samfunnets totalkapital, for avdeling A og B, ut fra følgende verdirelasjoner:

A. 9 000 c + 3 000 v + 3 000 m = 15 000

B. 3 000c + 3 000v + 3 000 m = 9 000

12 000c + 6 000v + 6 000m = 24 000

Den gjennomsnittlige profittraten blir dermed:

6 000s ÷ (12 000c + 6 000v) × 100 = 33_1/3

Produksjonsprisen blir derfor som følger:

A. 9 000c + 3 000v + 4 000p = 16 000

B. 3 000c + 3 000v + 2 000p = 9 000

12 000c + 6 000v + 6 000p = 24 000

Det er tydelig at produksjonsprisen er høyere enn verdien i avdeling A, mens det motsatte er tilfelle i avdeling B. La oss nå se på hva som skjer med verdirelasjonen hvis lønningene øker med 20 %:

A. 9 000 c + 3 600 v + 2 400 m = 15 000

B. 3 000c + 3 600v + 2 400m = 9 000

12 000c + 7 200v + 4 800m = 24 000

I dette tilfellet vil den gjennomsnittlige profittraten være:

4 800m ÷ (12 000c + 7 200v) × 100 = 25 %.

Og produksjonsprisene vil være:

A. 9 000 c + 3 600 v + 3 150 p = 15 750

B. 3 000c + 3 600v + 1 650p = 8 250

12 000c + 7 200v + 4 800p = 24 000

Vi ser av ligningen ovenfor at produksjonsprisen for avdeling A synker fra 16 000 til 15 750, mens produksjonsprisen i avdeling b øker fra 8 000 til 8 250. Jeg mener at dette generelt viser at resultatet av en lønnsøkning er at produksjonsprisene vil falle i sektorene der den organiske sammensetningen av kapital (c/v) er høyere enn gjennomsnittet, og øke i de sektorene der den organiske sammensetningen er lavere enn gjennomsnittet.

La oss vurdere om dette forholdet faktisk kan forårsake en ond sirkel eller et fenomen som ligner på en ond sirkel. Det dreier seg i dette tilfellet selvsagt om økningen i produksjonsprisen i avdeling B, men hvis lønnsøkningen bare fører til en økning i prisene på noen produkter, utgjør ikke det i seg selv umiddelbart en ond sirkel. Problemet ville bare oppstå hvis det var slik at størstedelen av bransjene som produserer varene arbeiderne bruker, tilhørte avdeling B. I et slikt tilfelle ville en del av virkningen av lønnsøkningen bli motvirket av økningen i vareprisene som lønnsøkningen ville føre til; så for å nå det opprinnelige målet måtte lønningene stige igjen, og dermed ville vi få et fenomen som ved første øyekast kunne minne om en ond sirkel. Men dette er ingen virkelig ond sirkel, for totalsummen av økningen i produksjonspriser på varene arbeiderne bruker, ville absolutt ikke nå samme nivå som totalsummen av lønnsøkningen. Hvis vi ser på tallene jeg nevnte for et øyeblikk siden: økningen i lønningene var 1200 (differansen mellom 6000 og 7200); mens økningen i produksjonsprisene på alle produktene i avdeling B bare var 250 (som differansen mellom 8000 og 8250). (Dessuten må man anta at det blant produktene fra avdeling B finnes andre ting enn varer til bruk for arbeiderne, på samme måte som det finnes varer til arbeiderne som produseres i avdeling A, slik at forskjellen mellom lønnsøkningen og økningen i produksjonsprisene blir enda større). Tallene jeg bruker er basert på vilkårlige og hypotetiske tallrelasjoner, så det kan selvfølgelig oppstå ulike forskjeller avhengig av hvilke forutsetninger som legges til grunn, men det er uansett ingen tvil om at det vil være et betydelig gap mellom lønnsøkningen og prisøkningen. Vi har altså ikke å gjøre med en prosess som spinner rundt og rundt, og har en tendens til å utfolde seg i en spiral. På et eller annet tidspunkt vil den måtte slå seg til ro, og tendensen vil være at prisstigningen som var forventet i utgangspunktet, blir realisert og når det forventede nivået på et tidlig tidspunkt.

Men innflytelsen en lønnsøkning utøver på prisene, kommer ikke bare fra endringen i produksjonsprisen jeg nettopp har beskrevet. Lønnsøkningen vil også øke etterspørselen etter varer som arbeiderne bruker, noe som sannsynligvis vil føre til en viss økning i markedsprisene på disse varene. Vi må derfor undersøke om det kan oppstå en ond sirkel som følge av dette forholdet.

Det første man legger merke til, er at prisøkningen i dette tilfellet er vesensforskjellig fra det som vanligvis regnes som en ond sirkel. Den alminnelige teorien om en ond sirkel bygger på ideen om at en lønnsøkning vil føre til en økning i produksjonskostnadene, som igjen vil føre til en økning i prisene. Men i det tilfellet vi har med å gjøre her, skyldes prisstigningen utelukkende ubalansen mellom tilbud og etterspørsel. Det er ikke en økning i markedsprisene som skyldes økningen i produksjonskostnadene (og dermed økningen i produksjonsprisen), men snarere avviket mellom produksjonspris og markedspris. Ifølge den alminnelige teorien om den onde sirkelen utløser den samlede lønnsøkningen en samlet prisstigning på varer, mens den i vårt tilfelle bare fører til en økning i prisene på varer som skal brukes av arbeiderne. Og fordi lønnsøkningen nødvendigvis må føre til en nedgang i merverdien, hvis alle andre forhold er like, vil den samtidig redusere etterspørselen blant kapitalistene og dermed senke prisene på varene som kapitalistene bruker. (Når det gjelder varer som forbrukes av både arbeidere og kapitalister, vil økningen i etterspørselen på den ene siden bli oppveid av reduksjonen i etterspørselen på den andre, slik at svingningene i markedsprisene vil bli redusert tilsvarende). Dessuten er prisstigningen som oppstår som følge av ubalanse mellom tilbud og etterspørsel i hovedsak en forbigående tilstand som har en iboende tilbøyelighet til å bli eliminert. Det vil si at når markedsprisen på en bestemt vare stiger over produksjonsprisen, vil produksjonssektoren for denne varen oppnå høyere profitt enn gjennomsnittet, slik at kapital vil bli tiltrukket av denne sektoren og tilbudet av varen vil øke, og dermed bringe markedsprisen tilbake til produksjonsprisen.

Dette er imidlertid ingen garanti for at det i alle tilfeller vil være enkelt å øke tilbudet. Avhengig av situasjonen kan det derfor være tilfeller der et midlertidig fenomen kan skape store problemer. Hvis for eksempel lønnsøkningen skjer samtidig med en økning i prisene på primære matvarer på grunn av en dårlig avling, kan det hende at behovet for økt tilbud på grunn av økt produksjon ikke vil kunne dekkes før neste avling. Hvis det ikke er mulig å importere mat, kan det derfor gå et helt år hvor vareleverandørene er i en fordelaktig posisjon som monopolister. Dette vil bety at markedsprisene på jordbruksprodukter kan fortsette å stige så lenge kjøpekraften som er rettet mot denne etterspørselen kan øke, og at mesteparten av lønnsøkningen vil ende opp med å ha liten effekt. I et slikt tilfelle ville det igjen oppstå et behov for å heve lønningene, men hvis de ble hevet, ville resultatet igjen bli en økning i markedsprisen på matvarer, slik at det ville oppstå en slags ond sirkel – om enn en annen enn i begrepets egentlige forstand. Den samme situasjonen som følge av en dårlig avling ville oppstå dersom et land som pleier å importere mesteparten av maten sin, plutselig skulle miste denne muligheten. Men mens markedsprisen ved en dårlig avling vil vende tilbake til produksjonsprisnivået så snart man får en god avling, vil det i sistnevnte situasjon – så lenge det ikke er mulig å importere – bare være mulig å øke den innenlandske jordbruksproduksjonen, slik at det sannsynligvis vil ta lengre tid å komme tilbake til likevekt mellom tilbud og etterspørsel. Og selv når denne likevektstilstanden er nådd, vil produksjonsprisen sannsynligvis fortsatt være noe høyere enn den tidligere produksjonsprisen. Men uansett om den er relativt høy eller lav, vil lønningene, når markedsprisen har stabilisert seg rundt dette nivået, bli fastsatt med denne prisen som standard, slik at problemet med den onde sirkelen vil være borte. Problemet er kort sagt begrenset til en midlertidig periode fra likevekten mellom tilbud og etterspørsel går tapt, til den er gjenopprettet. I denne perioden ser det som sagt ut til at det har oppstått en slags ond sirkel. Men i likhet med alle andre forestillinger om en ond sirkel er dette en illusjon som oppstår som følge av inflasjonens blendende virkninger. Vi har her å gjøre med en stor ubalanse mellom produksjonssektorene, og det som nødvendigvis oppstår i en slik situasjon, er en slags økonomisk krise, ikke en økonomisk boom. Og normalt ville man ikke tenke seg at det i en krise – selv ikke i en krise som skyldes en dårlig avling – skulle oppstå en ond sirkel som delvis skyldes lønnsøkning. Likevel oppstår denne tankegangen på grunn av illusjonen som inflasjonen skaper. Inflasjon fører nemlig til en rekke andre illusjoner, og vi kan se på et av de mange eksemplene fra økonomisk teori de siste årene. For å unngå denne illusjonen må vi undersøke ulike fenomener i klar atskillelse fra inflasjonens virkemåte, og vi må ikke glemme å undersøke kritisk hvordan inflasjonens virkemåte gir opphav til de ulike fenomenene. Med andre ord…

Styreleder: Beklager at jeg avbryter akkurat når du tar opp et interessant poeng, men vi må vente med å diskutere inflasjon til en annen dag, siden målet vårt her er å avklare spørsmålet om den onde sirkelen.

C: Når det gjelder temaet vårt i dag, har jeg allerede mer eller mindre gitt uttrykk for min konklusjon, som er at lønninger og priser absolutt ikke stiger sammen i en ond sirkel, og at ideen om at det faktisk finnes en ond sirkel, ikke er noe annet enn en illusjon som er skapt av inflasjonen. Men jeg vil gjerne avslutte med å nevne mitt syn på spørsmålet om hvorfor en slik illusjon oppstår. Jeg mener at inflasjon til syvende og sist betyr en reduksjon i mengden gull som utgjør prisenheten, noe som fører til en allmenn prisstigning. Også når det gjelder lønn, som er prisen på en type vare som kalles «arbeidskraft», stiger prisen av samme grunn som prisene på andre varer. Men den allmenne prisstigningen når det gjelder arbeidskraften skjer ikke på én gang, for eksempel ved at mengden gull representert ved «yen» senkes fra 0,750 g til 0,375 g. Snarere skjer økningen i bølger, der prisen på én vare stiger, og så stiger også prisene på beslektede varer, og så stiger varer som er beslektet med disse varene, og så videre – på samme måte som et stigende tidevann. Når inflasjonen fortsetter og denne prosessen gjentar seg, ser det derfor ut til at det har oppstått en ond sirkel. Men å tro at når prisene på varer stiger på grunn av inflasjon, så er det fordi lønningene har økt, er som å tro at det høye tidevannet under en tyfon skyldes høyvann. Dessuten øker ikke lønningene i større grad enn prisstigningen på varer. Det er faktisk tvert imot, ettersom lønningene gisper etter å holde tritt med de stigende vareprisene.

Ordstyrer: Tusen takk for dine observasjoner. Jeg vil gjerne avslutte møtet nå, for jeg er sikker på at alle er litt slitne. Normalt ville jeg foreslått at dere alle slapper av og tar en sigarett, men – à propos dagens tema – den varen har blitt ganske kostbar i disse dager. Så kanskje vi kan ta en kopp socha [billig te] i stedet.