Siden begynnelsen av 1800-tallet, da den regelmessige forekomsten av økonomiske kriser ble åpenbar, har det dukket opp mange teorier for å forklare krisene og deres årsaker.

Det franske akademi for moralsk og politisk vitenskap utlyste en akademisk konkurranse om handelskriser i 1860. En deltaker forsøkte å tilbakeføre krisene til solflekker og deres innvirkning på jordbruket, men prisen ble vunnet av en lege, som argumenterte for at kriser var et forventet, nødvendig fenomen i «de samfunn der handelen og industrien dominerer».^[1]

To varianter av underkonsumpsjonisme
Noen tiår tidligere hadde den sveitsiske økonomen Simonde de Sismondi (1773-1842) utviklet en større og mer systematisk teori om økonomiske kriser og underkonsumpsjon.^[2] På den ene siden har man ifølge Sismondi et samfunn der produksjonen finner sted som en produksjon av bytteverdier, av varer som skal selges, og på den andre siden har man en inntektsfordeling – en antagonistisk rikdomsfordeling mellom arbeidere og kapitalister – som skyver brede folkemasser inn i varig, relativ fattigdom. Økonomiske kriser, det vil si avvik mellom produksjon og forbruk, blir et nødvendig resultat av denne selvmotsigende kombinasjonen. Man produserer varer til salg, på den ene siden, og skor seg på å begrense massenes evne til å kjøpe dem, på den andre. Et slikt system kunne bare holdes gående midlertidig, og da gjennom kriser, ifølge Sismondi.

Den kanskje mest berømte underkonsumpsjonsteoretikeren var lord John Maynard Keynes (1883-1946). Keynes skrev sin General Theory of the Employment of Interest and Money i 1936, og i lys av den nylig inntrufne krisen mente han det var nødvendig å erkjenne en “mangel på samsvar” mellom økonomisk teori og “erfaringens kjensgjerninger”. Denne mangelen “hadde ikke gått den vanlige mann hus forbi” og hadde medført at “han i økende grad nekter økonomene den samme respekt som han viser andre fagpersoner.”^[3] For å gjenopprette ryktet til sitt fag, måtte Keynes anerkjenne at det ikke nødvendigvis hersket likevekt mellom forbruk og produksjon, og dermed at kriser ikke bare var mulige, men under visse omstendigheter også sannsynlige og nødvendige.

Problemet var at den effektive etterspørselen, altså det “samfunnet sannsynligvis vil forbruke, og … bruke til nye investeringer” gjerne var for lav til å realisere det samlede tilbudet. Problemet i kapitalismen er kort sagt ikke å produsere varer, men å selge eller realisere dem. Ifølge Keynes var årsaken til dette en “psykologisk lov” som kunne avledes «fra psykologiske særegenheter i menneskenaturen», nemlig menneskets fallende forbrukstilbøyelighet: et menneske forbruker mindre av sin inntekt etterhvert som inntekten vokser.^[4] Med andre ord evner Keynes bare å forklare den økonomiske krisen ved å gjøre den til en naturlov.

Selv om det skulle stemme at mennesket av natur har en tendens til å spare, lykkes ikke Keynes av den grunn med å gi noen forklaring på økonomiske kriser. Moderne mennesker sparer ikke ved å gjemme penger i madrassen, men ved å plassere dem på en sparekonto eller investere dem i aksjer. Hva gjør banken med pengene som «spares» på denne måten? De låner dem eksempelvis ut til noen som ønsker å kjøpe en vare, eller som allerede har kjøpt den. Det den ene har spart, er allerede er brukt av den andre. Krisene må derfor forklares på en annen måte. Mer om dette nedenfor.

Keynes ville forklare økonomiske kriser gjennom gapet mellom forbruk og produksjon, som igjen hadde sin rot i menneskenaturen, men dette gapet skulle likevel løses av en aktiv og ikke minst økonomisk sløsete stat. Staten kunne gjøre det menneskenaturen forbød, nemlig å forbruke hele sin inntekt – og vel så det. Dette kunne finne sted i form av «bygging av pyramider», jordskjelv, ja «til og med kriger kan tjene til å øke rikdommen». Men også ved «å fylle gamle flasker med pengesedler», begrave dem i egnede kullgruver, for deretter å fylle disse kullgruvene med «urbant søppel», for så å få flaskene møysommelig gravd opp igjen.^[5] Slike tiltak kunne virke meningsløse, men likevel være helt nødvendige for å forbruke nok til å realisere tilbudet. Keynes var imidlertid klar på at slike prosjekter innebærer at reallønnen må være svært lav. Den klassiske økonomiens første postulat «er at […] reallønnen og produksjonsmengden (og dermed sysselsettingen) står i en entydig sammenheng, slik at sysselsettingen generelt bare kan øke dersom reallønnsraten samtidig faller. Jeg bestrider derfor ikke dette vesentlige faktum, som de klassiske økonomene (helt korrekt) har beskrevet som uangripelig […]. Allment betraktet så gjelder det at hvis sysselsettingen øker, så må kompensasjonen per arbeidsenhet, uttrykt i lønnsvarer, falle, og profitten øke.»^[6]

I et teorihistorisk perspektiv finnes det altså to overordnede varianter av underkonsumpsjonsteorien. Den ene varianten er reaksjonær og forutsetter en lav arbeidslønn, mens etterspørselmangelen skal dekkes av enten uproduktive samfunnsklasser (aristokratiet og presteskapet) eller av en sløsete stat. Det førstnevnte var synet til den britiske presten Thomas Malthus, aristokratiets “yndling” og “skamløse sykofant”, som Marx sa, og det sistnevnte til Keynes, som vist ovenfor. Den andre varianten av underkonsumpsjonsteorien, representert ved Sismondi, er derimot progressiv i den forstand at den ønsker å dekke etterspørselmangelen ved å øke lønningene. For begge varianter er det forbruksnivået som danner krisens årsak og løsning.

Politiske konsekvenser
Den underkonsumpsjonistiske ideen om at forbruket må øke for å forhindre kriser og forbedre velstanden, har lenge vært utbredt i arbeiderbevegelsen, ikke minst i fagbevegelsen og i venstreorienterte “tankesmier”. Paradoksalt nok har de gjerne støttet seg på den borgerlige økonomen Keynes i stedet for halvsosialisten Sismondi, selv om budskapet deres om inntektsutjevning og lønnsvekst har mer til felles med Sismondi enn med Keynes.

Det typiske i venstrekeynesianismen er at man forklarer kriser med et for lavt reallønnsnivå som gjør at forbruket sakker akterut i forhold til produksjonskapasiteten og varetilbudet.^[7] For eksempel kunne man etter 2008-krisen lese på forskning.no at “Lave lønninger skaper finanskriser”. Jf. Kristen Nordhaug, professor i utviklingsstudier ved Høgskolen i Oslo:

“Hvis den moderne kapitalismen skal fungere igjen, må arbeidstakerne få styrket sin posisjon overfor kapitaleierne. … Grunnen er såre enkel: Mer makt til arbeidstakerne vil presse lønnsnivået opp, det vil styrke kjøpekraften og dermed også konsumet. Den moderne kapitalismen er helt avhengig av massekonsum og investeringer i ny produksjon for å fungere.”^[8]

Det venstrekeynesianske budskapet blir da at kriser og arbeidsløshet egentlig er unødvendige i kapitalistiske samfunn. De forårsakes ikke av samfunnsforholdene, men av feilaktig politikk. En nasjonal inntektspolitikk tuftet på lønnsvekst tjener ifølge dette ikke bare arbeiderne, men like mye de kapitalistiske entreprenørene, siden styrkingen av massenes kjøpekraft vil eliminere krisene og stabilisere systemet. Lønnskampen er ikke egentlig et partisk spørsmål mellom to uforsonlige klasser, det er bare fornuftig økonomisk politikk og hele samfunnet til gagns. Når kapitalistene avviser lønnskravene, kan det bare være fordi de ennå ikke vet sitt eget beste. Kapitalismen kan ordnes slik at ikke bare krisene og motsetningen mellom produksjon og marked, men også klassemotsetningene, kan elimineres hvis man bare fører den riktige politikken. Det finnes i virkeligheten ikke noe magisk hvilepunkt som kan forene de to klassene, en harmonisk likevekt av lønn og profitt som tjener begges interesser. Klassemotsetningen mellom arbeid og kapital er antagonistisk, det vil si: uløselig, så lenge selve arbeid-kapital-forholdet fortsetter å eksistere.

Teoretiske problemer
Når underkonsumpsjonsteorien blir gransket kritisk, ser man at den løper ut i en banal sirkelslutning: et samfunn blir rikt ved å forbruke mer, og det forbruker mer ved å bli rikt. Ved første blikk kan teorien likevel virke overbevisende. Det er riktig at arbeideren ikke kan kjøpe samtlige av varene hun har produsert, siden hun ikke bare har produsert verdi, men også merverdi til kapitalisten. I løpet av fire timers arbeid utfører arbeideren et nødvendig arbeid som reproduserer verdien av sin egen arbeidskraft, la oss si varer med en verdi uttrykt i 2000 kroner. Arbeideren kan realisere hele denne verdien med sin lønn. Arbeidsdagen stopper imidlertid ikke her, men varer ytterligere fire timer, og det er i løpet av denne ubetalte perioden at det blir produsert merverdi som uttrykkes i 2000 kroner.

Siden merverdiens kilde er ubetalt arbeid, sier det seg selv at arbeiderens inntekt ikke kan realisere så mye som en prosent av merverdien. Kapitalistens “realiseringsproblem” kan derfor ikke løses gjennom lønnsvekst. Lønnsvekst kan redusere merverdien og merarbeidstiden og øke den nødvendige arbeidstiden.^[9] Arbeideren kan da realisere en større vare- og verdimengde med sin lønn. Men dersom det fortsatt produseres merverdi, står man igjen med en vare- og verdimasse som man like lite som før kan realisere gjennom arbeidernes forbruk. Unntaket ville være dersom lønningene ble så høye at det ikke gjenstod noen merverdi overhodet. Da kunne jo lønnsmottakerne realisere alle varene i omløp. En slik tilstand er imidlertid uforenelig med kapitalistisk produksjon, da denne produksjonens overordnede hensikt og drivende formål er produksjonen av merverdi. Som Marx skriver:

«Det er en rein tautologi å si at krisene kommer av mangel på betalingsdyktig forbruk eller betalingsdyktige forbrukere. Andre former for forbruk enn det som betaler for seg, kjenner kapitalismen ikke, med unntak av fattigforsorg og svindel. At varer ikke lar seg selge betyr nettopp at det ikke dukker opp betalingsdyktige kjøpere eller konsumenter (hva enten varene i siste instans skal brukes til produktivt eller individuelt forbruk). Om man imidlertid vil gi denne tautologien skinn av å være en dypere årsaksforklaring, ved å si at arbeiderklassen får en for liten del av sitt eget produkt, slik at ondet kunne fjernes ved å gi dem en større del, økt lønn, så er det å si at krisene alltid forberedes gjennom en periode der arbeidslønna generelt stiger og arbeiderklassen i realiteten får en større andel av den del av årsproduktet som er bestemt til forbruk. En slik periode skulle jo forebygge krisa, ifølge disse ridderne av det sunne og enkle bondevettet. [Det viser seg derimot] at den kapitalistiske produksjonen, uavhengig av den gode eller dårlige viljen, innebærer betingelser som bare tillater en relativ velstand for arbeiderklassen i korte øyeblikk, og da alltid som et varsel om en kommende krise.”^[10]

At arbeiderklassen ikke kan forbruke hele varemassen den selv produserer er ikke så overraskende når man tenker på at en stor andel av denne varemassen består av produksjonsmidler (stålbjelker, veivalser, fabrikkbygninger, osv), som ikke kan forbrukes av private husholdninger i det hele tatt.

Dette antyder at undersøkelsen av realiseringsproblemet må tydeliggjøre skillet mellom produksjonen av produksjonsmidler og produksjonen av forbruksvarer, for å få klarhet i dets implikasjoner. Nettopp dette gjøres av Marx i Kapitalen bd. 2. I Marx’ reproduksjonsskjemaer deles den samfunnsmessige produksjonen opp i to overordnede avdelinger, den ene produserer produksjonsmidler (avdeling 1) og den andre forbruksmidler (avdeling 2). Det følger at produksjonsmidlene som produseres i avdeling 1 må dekke behovene for produksjonsmidler i avdeling 1 og avdeling 2, og at forbruksmidlene som produseres i avdeling 2 må dekke behovet for forbruksmidler i avdeling 1 og avdeling 2. Stilt på denne skjematiske måten blir problemet enkelt å løse. Avdeling 1 kan dekke sitt eget behov for produksjonsmidler, og avdeling 2 kan dekke sitt eget behov for produksjonsmidler. For å opprettholde produksjonen på samme nivå som før må den konstante kapitalen som avdeling 2 trenger, og kjøper fra avdeling 1, ha samme verdi som forbruksvarene avdeling 1 trenger, og kjøper fra avdeling 2. Følgende formel kan nå vise betingelsene for likevekt mellom avdelingene, altså mellom produksjon og forbruk: 2 c = 1 v+m, der tallene viser til de to avdelingene, og bokstavene c = konstant kapital, v= variabel kapital og m = merverdi.

Dette er imidlertid en statisk, abstrakt-teoretisk modell som beviser muligheten for at merverdien blir realisert, men modellens premisser kan ikke gjenfinnes i virkelig-eksisterende kapitalistiske samfunn.^[11] Den gjør det likevel mulig å forstå hvordan problemet løses i praksis, nemlig ved at merverdi akkumuleres og dermed skaper en utvidet etterspørsel etter lønnsgoder og produksjonsmidler. Det utslagsgivende er altså ikke arbeidernes, presteskapets eller engang kapitalistenes etterspørsel, men kapitalens profitabilitet. Hvis kapitalen kan bli akkumulert på lønnsomt vis vil det oppstå “en tilstrekkelig og kontinuerlig etterspørsel etter kapitalvarer” og dermed er det “ingen grunn til at varene på markedet ikke skulle bli solgt.”^[12] Men realiseringsproblemet løses i så fall bare “så lenge den kapitalistiske produksjonsmåten gjør fremskritt, bare i den grad den stadig utvider sine interne og eksterne markeder. I så måte er kapitalens utvidede reproduksjon verken helt umulig, og den kan heller ikke foregå evig, uavbrutt, uten diskontinuitet, slik de klassiske økonomene forestilte seg.”^[13]

Hvis derimot kapitalens profitabilitet skulle falle så mye at merverdien ikke lenger akkumuleres, eller bare akkumuleres tregt og i liten omfang, så ville det oppstå et realiseringsproblem og en større eller mindre krise. Denne krisens virkelige kilde er som sagt ikke lønningsnivået, men profitabilitetsnivået. Målt på resultatene er det likevel enkelt å forveksle det siste med det første. Krisen gjør seg merket på samme måte i begge tilfeller, nemlig som et misforhold mellom produksjon og forbruk, og dette bekrefter tilsynelatende den populære mistanken om at lønningene er for lave til å realisere varene. Men det er den fallende profitten som har ført til en fallende kapitalakkumulasjon og dermed et fallende forbruk av produksjonsmidler.^[14]

Krisen ytrer seg som en virkning av misforhold i sirkulasjonssfæren eller som en sviktende realisering av merverdi, men i virkeligheten forårsakes den av forhold i produksjonssfæren eller av en sviktende produksjon av merverdi. Krisen inneholder imidlertid i og for seg også løsningen på dette misforholdet ved at den utløser konkursbølger og kapitalødeleggelser. Entreprenørene kan dessuten kjøpe billig kapital fra konkursboet. Denne ødeleggelsen, billiggjørelsen og sentraliseringen av kapital styrker profittraten slik at kapitalakkumulasjon – og en utvidet produksjon av merverdi – igjen blir mulig. Slik tjener krisen til å “gjenopprette den forstyrrede likevekten”, som Marx skriver.^[15] I så fall tar kriseperioden slutt og man tar skrittet til neste etappe i industrisyklusen, oppgangsperioden, helt til profitten faller og kriseforløpet gjentar seg i en enda større målestokk.

^[1] Paul Mattick jr, Business as Usual: The Economic Crisis and the Failure of Capitalism (Reaktion books 2011), s. 22.

^[2] Se Henryk Grossmann, Simonde de Sismondi and his Economic Theories – A Novel Interpretation of his Ideas, for en omfattende og svært vennlig gjennomgang av Sismondi. En forkortet utgave av essayet har blitt oversatt til norsk.

^[3] J. M. Keynes, Allgemeine Theorie der Beschäftigung, des Zinses und des Geldes, München und Leipzig (Duncker und Humblot 1936), s. 28 Sitatene stammer fra Sandleben/Shafer, Apologie von links. Zur Kritik gängiger linker Krisentheorien (ISP Verlag 2013), kap. 1.

^[4] Keynes, s. 78

^[5] Keynes, s. 110

^[6] Keynes, s. 15

^[7] Jf. Christoph Deutschmann, Der linke Keynesianismus (1973).

^[8]https://www.forskning.no/hogskolen-i-oslo-partner-samfunnsokonomi/lave-lonninger-skaper-finanskriser/844275

^[9] Lønnsvekst fører ikke til en allmenn vekst i prisnivået, men til en reduksjon av utbyttings- eller merverdiraten.

^[10] Kapitalen bd. 2. Forlaget Rødt!, 2017, s.498-9.

^[11] Jf. Roman Rosdolsky påpeker dette i et velskrevet, men ikke uproblematisk essay om reproduksjonsskjemaene: “Hilferding overser ganske enkelt det faktum at reproduksjonsskjemaene i bind II bevisst ser bort fra tekniske fremskritt, dvs. økningen i kapitalens organiske sammensetning, økningen i merverdiraten etc., og at innføringen av et hvilket som helst av disse aspektene ville omvelte dem fullstendig!” The Making of Marx’s Capital (Pluto press 1977), s. 486.

^[12] Jf. Paul Mattick, Marx and Keynes (1969)

^[13] Geoff Piling, The Crisis of Keynesian Economics (1987): “Ifølge Marx skaper den kapitalistiske produksjonen faktisk sitt eget marked, og på denne måten er den i stand til å ‘løse’ problemet med realiseringen av merverdien. … [Men] realiseringsproblemet løses bare i den grad den kapitalistiske produksjonsmåten gjør fremskritt, bare i den grad den stadig utvider sine interne og eksterne markeder. I så måte er kapitalens utvidede reproduksjon verken helt umulig, og den kan heller ikke foregå evig, uavbrutt, uten diskontinuitet, slik de klassiske økonomene forestilte seg.” Videre: “Det er gjennom kriser at de motsetningene som har akkumulert seg i ekspansjonsfasen, endelig og voldsomt blir oppløst ved hjelp av kapitalødeleggelse; dette tjener til å bringe den totale samfunnsmessige kapitalen tilbake i et passende forhold til den totale merverdimassen.”

^[14] Jf. Deutchmann (sitert ovenfor): “Ifølge Marx forklarer ikke ‘effektiv etterspørsel’ noe som helst, men den må i seg selv bli forklart, og denne forklaringen er bare mulig ut fra betingelsene for merverdiproduksjonen”. Marx skriver på sin side at det er «nivået på profittraten som bestemmer utvidelsen eller innskrenkningen av produksjonen, og ikke forholdet mellom produksjonen og de samfunnsmessige behovene …». MEW 25, S. 269

^[15] https://www.marxists.org/archive/marx/works/1894-c3/ch15.htm