Rosa Luxemburg presenterer andre og tredje bind av Marx’ Kapitalen.

Marx’ andre og tredje bind av «Kapitalen» hadde samme skjebne som det første; han håpet å kunne utgi dem kort tid etter utgivelsen, men det gikk mange år, og han rakk aldri å få dem trykkeklare.

Stadig nye og stadig mer presserende studier, langvarig sykdom og til slutt døden hindret ham i å fullføre hele verket, og derfor samlet Engels de to bindene sammen fra de uferdige manuskriptene som hans venn hadde etterlatt seg. Det var avskrifter, utkast, notater, noen ganger sammenhengende store passasjer, andre ganger korte bemerkninger, slike som en forsker lager for sin egen forståelse – et enormt intellektuelt arbeid som, med lengre avbrudd, strakte seg over den store perioden fra 1861 til 1878.

Disse omstendighetene forklarer hvorfor vi i de to siste bindene av Kapitalen ikke trenger å lete etter en ferdig løsning på alle de viktigste nasjonaløkonomiske problemene, men bare etter en delvis redegjørelse for slike problemer og etter indikasjoner på i hvilken retning løsningen bør søkes. I likhet med hele Marx’ verdensbilde er hans hovedverk ikke en bibel med ferdige, en gang for alle endelige sannheter, men en uuttømmelig kilde til inspirasjon for videre intellektuelt arbeid, til videre forskning og kamp for sannheten.

De samme omstendighetene forklarer hvorfor andre og tredje bind ikke er like fullstendige i det ytre, i sin litterære form, eller like sprudlende i ånden som første bind. Men nettopp i sitt ubekymrede, enkle tankearbeid byr de på enda større glede enn første bind. Innholdsmessig utgjør de to bindene, selv om de dessverre ennå ikke er blitt tatt med i noen popularisering og dermed har forblitt ukjente for den brede massen av opplyste arbeidere, et vesentlig supplement og en videreutvikling av første bind, som er uunnværlig for forståelsen av helheten i systemet.

I første bind behandler Marx nasjonaløkonomiens kardinalspørsmål: Hvor kommer berikelsen fra, hva er profittens kilde? Svaret på dette spørsmålet ble gitt i to forskjellige retninger i perioden før Marx dukket opp på scenen.

De «vitenskapelige» forsvarerne av den beste av alle verdener, nemlig den vi lever i, mennesker som til dels, i likhet med Schulze-Delitzsch, også nøt respekt og tillit hos arbeiderne, forklarte den kapitalistiske rikdommen gjennom en hel rekke mer eller mindre plausible begrunnelser og smarte manipulasjoner: Som frukten av systematiske prispåslag på varer for å «kompensere» entreprenøren for den kapitalen han edelt «avstod» til produksjonen, som godtgjørelse for «risikoen» som enhver entreprenør løper, som belønning for den «intellektuelle ledelsen» av bedriften og lignende. Ifølge disse forklaringene gjaldt det bare å fremstille rikdommen til noen, og dermed også fattigdommen til andre, som noe «rettferdig» og derfor uforanderlig.

Kritikerne av det borgerlige samfunnet, det vil si de sosialistiske skolene som oppstod før Marx, forklarte derimot for det meste kapitalistenes berikelse som ren og skjær profitørvirksomhet, ja, som tyveri fra arbeiderne, muliggjort av pengenes inntog eller av manglende organisering av produksjonen. Herfra kom sosialistene med ulike utopiske planer om hvordan utbyttingen skulle avskaffes ved å avskaffe pengene, ved å «organisere arbeidet» og lignende.

Marx avdekker nå den virkelige roten til kapitalistisk berikelse i første bind av Kapitalen. Han tar verken for seg kapitalistenes rettferdiggjørelse eller anklagene mot deres urettferdighet. Han viser for første gang hvordan profitten skapes og hvordan den havner i kapitalistenes lommer. Han forklarer dette med to avgjørende økonomiske fakta: for det første med det faktum at massen av arbeidere består av proletarer som må selge sin arbeidskraft som en vare, og for det andre med det faktum at denne varen, arbeidskraften, i dag har en så høy grad av produktivitet at den er i stand til å produsere et mye større produkt i løpet av en viss tid enn det som er nødvendig for dens egen opprettholdelse i løpet av samme tid. Disse to fakta, som er rent økonomiske og samtidig gitt av den objektive historiske utviklingen, gjør at frukten som proletariatets arbeid skaper, helt av seg selv faller i fanget på kapitalisten, og såfremt lønnssystemet vedvarer akkumuleres den automatisk til en stadig mer enorm kapitalformue.

Marx forklarer altså kapitalistisk berikelse ikke som noen godtgjørelse til kapitalisten for innbilte ofre og velgjerninger, heller ikke som bestikkelser og tyveri i ordets vanlige betydning, men som en byttetransaksjon mellom kapitalist og arbeider som i strafferettslig forstand er fullstendig lovlig, og foregår etter nøyaktig de samme lover som kjøp og salg av alle andre varer. For å kunne belyse denne upåklagelige transaksjonen, som gir kapitalisten de gylne frukter, måtte Marx utvikle verdiloven til det ytterste, dvs. forklaringen av varebyttets indre lover, som de store engelske klassikerne Smith og Ricardo hadde formulert på slutten av 1700- og begynnelsen av 1800-tallet, og anvende den på varen arbeidskraft. Verdiloven, samt lønnen og merverdien som er avledet av den, det vil si forklaringen på hvordan lønnsarbeidets produkt deler seg, uten noen voldelig utpressing, i et kummerlig levebrød for arbeideren og en arbeidsløs rikdom for kapitalisten, det er hovedinnholdet i første bind av Kapitalen. Og deri ligger den store historiske betydningen av dette bindet: Det har vist at utbyttingen bare kan avskaffes ved å avskaffe salget av arbeidskraften, det vil si lønnssystemet.

I første bind av Kapitalen befinner vi oss hele tiden i arbeidets verden: i en enkelt fabrikk, i en gruve eller i et moderne gårdsbruk. Det som står her gjelder for enhver kapitalistisk bedrift. Det er den enkelte kapital som type for hele produksjonsmåten vi har å gjøre med. Når vi lukker bindet, står profittens daglige oppkomst klar for oss, utbyttingsmekanismen er belyst i sin fulle dybde. Foran oss ligger fjell av varer av alle slag, slik de kommer direkte ut av verkstedet, ennå våte av arbeidernes svette, og i dem alle kan vi klart skille ut den delen av deres verdi som stammer fra proletarens ubetalte arbeid, og som går over i kapitalistens eie like rettmessig som selve varen. Her griper vi utbyttingens rot.

Men kapitalistens høst er langt fra å bli brakt inn i fjøset. Utbyttingens frukt er der, men den er fortsatt i en form som er uspiselig for entreprenøren. Så lenge han besitter den i form av oppstablede varer, kan ikke kapitalisten glede seg over utbyttingen. Han er ikke slaveeieren fra den antikke gresk-romerske verden, og han er heller ikke middelalderens føydalherre, som mishandlet det arbeidende folket bare for sin egen og det store hoffets luksus. Kapitalisten trenger sin formue i sunne penger for å kunne bruke den til stadig å øke sin kapital – i tillegg til sin «levestandard». Dette krever salg av varene som lønnsarbeideren har produsert, sammen med merverdien som ligger i dem. Varen må gå fra fabrikklageret og jordbrukslageret til markedet; kapitalisten følger den til markedet, til børsen, til butikken, og vi følger ham dit i annet bind av Kapitalen.

I varehandelens sfære, der det andre kapittelet i kapitalistens liv utspiller seg, oppstår det mange vanskeligheter for ham. I sin fabrikk, på sin eiendom, var han herre. Der hersket den strengeste organisasjon, disiplin og regelmessighet. På varemarkedet derimot hersker det fullstendig anarki, såkalt fri konkurranse. Her bryr ingen seg om hverandre og ingen bryr seg om helheten. Og likevel er det nettopp gjennom dette anarkiet at kapitalisten opplever sin avhengighet av andre, av samfunnet i alle retninger.

Han må holde tritt med alle sine konkurrenter. Hvis han går glipp av mer tid enn absolutt nødvendig før det endelige salget av varene, hvis han ikke skaffer seg tilstrekkelig med penger til å kjøpe råmaterialer og alt som er nødvendig i tide, slik at virksomheten ikke lider avbrudd i mellomtiden, hvis han ikke sørger for at pengene hans, når han får dem i hende fra varesalget, ikke blir liggende uvirksomme, men blir investert et lønnsomt sted, vil han komme på etterskudd på en eller annen måte. Den siste som biter, er hunden, og den enkelte entreprenør som ikke sørger for at hans virksomhet fungerer like godt i den stadige frem og tilbake mellom produksjonsstedet og varemarkedet som i selve produksjonsstedet, vil ikke oppnå den vanlige profitten, uansett hvor samvittighetsfullt han måtte utnytte sine lønnsarbeidere. En del av den «velfortjente» profitten vil havne et sted, bare ikke i hans egen lomme.

Og det er ikke alt. Kapitalisten kan bare opparbeide seg rikdom hvis han produserer varer, dvs. bruksgjenstander. Men han må produsere nettopp de typer og varianter som samfunnet trenger, og bare så mye som det trenger. Ellers forblir varene usolgt, og merverdien de inneholder, går tapt. Men hvordan skal den enkelte kapitalisten kunne vite alt dette? Ingen forteller ham hva og hvor mye samfunnet trenger av ulike forbruksvarer, nettopp fordi ingen vet det. Vi lever tross alt i et tilfeldig, anarkistisk samfunn – hver eneste entreprenør er i samme situasjon. Og likevel må det ut av dette kaoset, denne forvirringen, vokse frem en enhet som muliggjør både kapitalistenes individuelle virksomhet og berikelse, så vel som tilfredsstillelsen av behov og samfunnets fortsatte, helhetlige beståen.

Nærmere bestemt må kaoset på det regelløse markedet for det første muliggjøre den individuelle kapitalens stadige kretsløpsbevegelse, muligheten for å produsere, selge, kjøpe og produsere igjen, slik at kapitalen hele tiden glir ut av sin pengeform og over i vareform og omvendt. Disse fasene må virke sammen, penger må være tilgjengelige på lager for å kunne utnytte enhver markedskonjunktur til innkjøp, for å dekke virksomhetens løpende utgifter; på den annen side må pengene som gradvis flyter tilbake i takt med varesalget, umiddelbart kunne brukes på nytt. De enkelte kapitalistene, som tilsynelatende er helt uavhengige av hverandre, forener seg her i virkeligheten til et stort brorskap ved at de gjennom kredittsystemet, bankene, stadig forskutterer pengene de trenger til hverandre og setter penger på lager, slik at produksjonen og varesalget kan fortsette uavbrutt både for den enkelte og for samfunnet. Kreditten, som den borgerlige økonomien bare kan forklare som et smart apparat for å «lette varesirkulasjonen», kan Marx i andre bind av sitt verk i forbifarten påvise som en av kapitalens grunnleggende livsformer, som et bindeledd mellom de to fasene i kapitalens liv: produksjonen og varemarkedet, og mellom de enkelte kapitalenes tilsynelatende selvstendige bevegelser.

For det andre må den konstante kretsløpsbevegelsen i produksjonen og i forbruket i samfunnet som helhet holdes i gang gjennom de enkelte kapitalenes virvar, slik at betingelsene for den kapitalistiske produksjonen – produksjonen av produksjonsmidler, næring til arbeiderklassen, den progressive berikelsen av kapitalistklassen, det vil si den økende akkumulasjonen og virksomheten til samfunnets totalkapital – forblir sikret. Marx viser ikke definitivt i annet bind av Kapitalen hvordan de avvikende bevegelsene til utallige enkeltkapitaler danner en helhet som, på tross av stadige sidesprang, nå inn i oppgangstidens overflod, nå inn i krisens sammenbrudd, likevel alltid bringes tilbake i de rette proporsjonene, bare for å falle ut av dem igjen i neste øyeblikk. Han viser heller ikke hvordan alle disse prosessene kombineres for å, i stadig mer enorme dimensjoner, sikre det eksisterende samfunnets opprettholdelse og utvikling, og det bare som et middel for det virkelige målet, den progressive kapitalakkumulasjonen. Marx løste ikke dette på en definitiv måte i andre bind av sitt verk, men for første gang på hundre år, siden Adam Smith, satte han dem på lovmessighetens faste grunn.

Men kapitalistens vanskelige oppgave er ennå ikke uttømt med alt dette. For nå, etter hvert som profitten i stadig større grad er blitt til gull, oppstår det store spørsmålet om hvordan byttet skal fordeles. Forskjellige grupper gjør sine krav gjeldende: ved siden av entreprenøren, kjøpmannen, lånekapitalisten, jordeieren. De har alle muliggjort utbyttingen av lønnsarbeideren og salget av de varene han har produsert, hver på sin måte, og krever nå sin del av profitten. Denne fordelingen er imidlertid en mye vanskeligere oppgave enn det kan se ut til ved første øyekast. For selv blant entreprenørene er det store forskjeller i størrelsen på profitten, avhengig av hvilken type bedrift det er snakk om (her handler det om profitten når den så å si umiddelbart har blitt utvunnet fra arbeidsplassen).

I én produksjonsgren er produksjonen av varer og salget av dem svært raskt overstått, og kapitalen kommer tilbake på kortest mulig tid, sammen med profitten; virksomheten og profitten kan gjentas om og om igjen i rask rekkefølge. I en annen bransje sitter kapitalen fast i produksjonen i årevis og gir bare fortjeneste etter lang tid. I visse bransjer må entreprenøren investere mesteparten av sin kapital i døde produksjonsmidler: bygninger, dyre maskiner osv. som i seg selv ikke gir noe avkastning og ikke genererer noen profitt, selv om de er nødvendige for å skape profitt. I andre bransjer kan entreprenøren bruke sin kapital med svært lave utgifter, hovedsakelig til rekruttering av arbeidere, som sammen er den flittige høna som legger hans gullegg.

I selve profittmakingen oppstår det altså store forskjeller mellom de enkelte kapitalene, noe som framstår som en mye mer skrikende «urettferdighet» i det borgerlige samfunnets øyne enn den særegne «splittelsen» mellom kapitalisten og arbeideren. Hvordan skal man da få til en utjevning, en «rettferdig» fordeling av byttet, slik at hver kapitalist «får det som tilkommer ham»? Alle disse oppgavene må løses uten noen bevisst, planlagt regulering. Når alt kommer til alt, er fordelingen i dagens samfunn like anarkistisk som produksjonen. Det finnes ingen egentlig «fordeling» i betydningen av noen sosial målestokk; det finnes bare utveksling, bare handel med varer, bare kjøp og salg. Hvordan kan da hver klasse av utbyttere og hvert individ blant dem få en del av rikdommen som stammer fra proletariatets arbeid, som er «rettferdig» sett fra kapitalens herredømme, bare ved hjelp av blindt varebytte?

Marx besvarer disse spørsmålene i sitt tredje bind. På samme måte som han i første bind dissekerte kapitalproduksjonen og deri profittens hemmelighet, på samme måte som han i andre bind beskrev kapitalens bevegelse mellom produksjonsstedet og varemarkedet, mellom samfunnets produksjon og forbruk, slik sporer han i tredje bind opp fordelingen av profitten. Og han gjør det igjen og igjen, samtidig som han fastholder de samme tre grunnbetingelsene: at alt som foregår i det kapitalistiske samfunnet foregår uten vilkårlighet, det vil si etter bestemte, regelmessig virkende lover, selv om deltakerne er helt ubevisste om dem; at de økonomiske relasjonene dessuten ikke er basert på voldelige tiltak som ran og tyveri; og endelig at ingen samfunnsmessig fornuft gjør seg gjeldende i helheten ved hjelp av planmessig inngripen. Det er utelukkende byttemekanismen, det vil si verdiloven og merverdien som er avledet av den, som Marx gradvis utvikler alle den kapitalistiske økonomiens fenomener og relasjoner ut fra, med gjennomskuelig konsekvens og klarhet.

Ser man på det store verket som en helhet, kan man si at det første bindet, med verdiloven, lønnen og merverdien som utvikles i det, blottlegger grunnlaget for dagens samfunn, mens det andre og tredje bindet viser etasjene i bygningen som hviler på dette. Eller for å bruke en helt annen metafor: Første bind viser oss hjertet i den sosiale organismen, der den livgivende saften produseres; andre og tredje bind viser blodsirkulasjonen og næringstilførselen til helheten, helt ut til de ytterste hudcellene.

Følgelig dekker de to siste bindene et annet område enn det første. Her var det verkstedet, arbeidets dypeste sjakt i samfunnet, hvor vi sporet opp kilden til kapitalistisk berikelse. I andre og tredje bind beveger vi oss på overflaten, på samfunnets offisielle scene. Her er det varehus, banker, børs, pengetransaksjoner, «nødlidende grunneiere» og deres bekymringer som inntar forgrunnen. Arbeideren spiller ingen rolle her. Han bryr seg ikke om disse tingene som foregår bak hans rygg, etter at huden hans allerede er blitt garvet. Og i det støyende mylderet av travle mennesker møter vi i virkeligheten bare arbeiderne når de trasker inn i verkstedene sine i grupper ved daggry, og når de spyttes ut igjen fra verkstedene i lange tog i skumringen.

Utfra dette kan det virke uklart hvilken betydning kapitalistenes ulike private profittjag og deres krangling om fordelingen av byttet kan ha for arbeiderne. Men faktisk er andre og tredje bind av Kapitalen like nødvendig som den første for en uttømmende gjennomgang av vår tids økonomiske mekanisme. Riktignok er de ikke av samme avgjørende og grunnleggende historiske betydning for den moderne arbeiderbevegelsen som det første. Men de inneholder et vell av innsikter som også er av uvurderlig betydning for proletariatets intellektuelle utrustning til praktisk kamp. Her er bare to eksempler.

I andre bind kommer Marx naturlig nok inn på spørsmålet om hvordan samfunnets regelmessige underhold kan oppstå som følge av de enkelte kapitalenes kaotiske virksomhet. I den forbindelse berører han spørsmålet om kriser. Man skal ikke forvente en systematisk og prinsipiell avhandling om kriser her, bare noen tilfeldige bemerkninger. Men det vil være til stor nytte for opplyste og tenkende arbeidere å benytte seg av dem. Det er så å si et aksiom i sosialdemokratisk og særlig fagforeningsagitasjon at kriser først og fremst skyldes kapitalistenes kortsynthet, som er fullstendig uvillige til å innse at arbeidermassene er deres beste kunder, og at de bare trenger å betale dem høyere lønn for å opprettholde en kjøpedyktig kundekrets og forebygge faren for krise.

Hvor populær denne ideen enn er, er den helt feil, og Marx tilbakeviser den med følgende ord:

«Det er en rein tautologi å si at krisene kommer av mangel på betalingsdyktig forbruk eller betalingsdyktige forbrukere. Andre former for forbruk enn det som betaler for seg, kjenner kapitalismen ikke, med unntak av fattigforsorg og svindel. At varer ikke lar seg selge betyr nettopp at det ikke dukker opp betalingsdyktige kjøpere eller konsumenter (hva enten varene i siste instans skal brukes til produktivt eller individuelt forbruk). Om man imidlertid vil gi denne tautologien skinn av å være en dypere årsaksforklaring, ved å si at arbeiderklassen får en for liten del av sitt eget produkt, slik at ondet kunne fjernes ved å gi dem en større del, økt lønn, så er det å si at krisene alltid forberedes gjennom en periode der arbeidslønna generelt stiger og arbeiderklassen i realiteten får en større andel av den del av årsproduktet som er bestemt til forbruk. En slik periode skulle jo forebygge krisa, ifølge disse ridderne av det sunne og enkle bondevettet. [Det viser seg derimot] at den kapitalistiske produksjonen, uavhengig av den gode eller dårlige viljen, innebærer betingelser som bare tillater en relativ velstand for arbeiderklassen i korte øyeblikk, og da alltid som et varsel om en kommende krise.”¹

Faktisk fører fremstillingene i andre og tredje bind til en grundig innsikt i krisenes natur, som ganske enkelt oppstår som uunngåelige konsekvenser av kapitalens bevegelse, en bevegelse som i sin ustoppelige, uslukkelige akkumuleringstrang, i sin trang til vekst, har en tendens til umiddelbart å overskride enhver forbruksgrense, uansett hvor mye dette forbruket utvides av den enkelte samfunnsklasses økte kjøpekraft eller av erobringen av helt nye avsetningsområder. Derfor må ideen om interesseharmoni mellom kapital og arbeid, som lurer i bakgrunnen for den folkelige fagforeningsagitasjonen og som bare blir misforstått av entreprenørene i deres korttenkthet, forlates, og alt håp om å kunne lappe på kapitalismens økonomiske anarki må oppgis. Kampen for lønnsarbeidernes materielle forbedring har tusen våpen i sitt intellektuelle arsenal som er altfor gode til at man trenger en så teoretisk uholdbar og praktisk tvetydig argumentasjon.

Et annet eksempel. I tredje bind gir Marx for første gang en vitenskapelig forklaring på det fenomenet som nasjonaløkonomien siden sin opprinnelse har vært forvirret av, nemlig at kapitalen i alle produksjonsgrener, selv om den er skapt under de forskjelligste forhold, har en tendens til å avlevere den såkalte «vanlige» profitten. Ved første øyekast ser dette fenomenet ut til å stå i motsetning til en forklaring som Marx selv har gitt, nemlig forklaringen av kapitalistisk rikdom utelukkende ut fra lønnsarbeidernes ubetalte arbeid. Hvordan kan kapitalisten som må investere relativt store deler av sin kapital i døde produksjonsmidler, oppnå samme profitt som sin kollega som har lave utgifter av denne typen og kan sysselsette desto mer levende arbeid?

Vel, Marx løser gåten med forbløffende enkelhet ved å vise hvordan man ved å selge den ene varen over dens verdi og den andre under dens verdi, utjevner profittforskjellene og danner en «gjennomsnittsprofitt» som er den samme for alle produksjonsgrener. Uten at kapitalistene har noen anelse om dette, uten at de har noen bevisst forståelse for det, går de fram i utvekslingen av sine varer på en slik måte at de hver for seg så å si deler den merverdien som skapes av deres arbeidere, og fordeler denne totale utbyttingshøsten broderlig mellom seg, etter størrelsen på deres kapital. Den enkelte kapitalist nyter derfor ikke godt av den profitten han personlig oppnår, men bare av en andel av den profitten som alle hans kolleger oppnår. «De forskjellige kapitalistene oppfører seg her, hva profitten angår, som rene aksjonærer i et aksjeselskap, der profittandelene fordeles likt pr. 100 og derfor bare er forskjellige for de forskjellige kapitalistene etter størrelsen på den kapital hver enkelt har investert i selskapet som helhet, etter deres forholdsmessige andel i selskapet som helhet.».²

Hvilken dyp innsikt denne tilsynelatende ganske tørre loven om «gjennomsnittsprofittraten» gir om det faste materielle grunnlaget for klassesolidariteten mellom kapitalistene, som, selv om de er fiendtlige brødre i sin daglige virksomhet, ikke desto mindre danner et frimurerforbund overfor arbeiderklassen, som er interessert i arbeiderklassens samlede utbytting i den høyeste og mest personlige grad! Selv om kapitalistene ikke er det minste klar over disse objektive økonomiske lovene, kommer deres egen klasseinteresse og deres motsetning til proletariatet til uttrykk i herskerklassens usvikelige klasseinstinkt, som dessverre gjennom historiens stormer har vist at den mye sikrere enn arbeidernes klassebevissthet, uansett hvor mye den siste har blitt vitenskapelig belyst og understøttet av Marx’ og Engels’ arbeider.

Disse to korte og tilfeldig utplukkede eksemplene kan gi en idé om hvor mange uutforskede skatter av intellektuell stimulering og fordypning for den opplyste arbeideren som fortsatt ligger skjult i de to siste bindene av Kapitalen, og som ennå ikke har fått en populær fremstilling. Uferdige som de er, byr de på noe uendelig mye mer verdifullt enn noen ferdig sannhet: en ansporing til å tenke, til å kritisere og til selvkritikk, det mest særegne aspektet av læren Marx etterlot seg.