Når samfunnets grunneiere hevder sin eiendom til økonomiske formål, skjer dette i form av grunnrente. Altså er eiendomsretten – det at “bestemte individer eier bestemte stykker av jordkloden” – en allmenn forutsetning for grunnrentens eksistens.^[1]

Den kapitalistiske produksjonen forutsetter på sin side at samfunnets opprinnelige produksjonsmiddel, jorda, nettopp eies av bestemte individer eller klasser:

«I avsnittet om den opprinnelige akkumulasjonen (bok I, kap. 24) har vi sett hvordan denne produksjonsmåten på den ene siden forutsetter at de umiddelbare produsentene løsrives fra sin stilling som blott og bart tilbehør til jorden (i form av livegne, leilendinger, slaver osv.), og på den andre siden at massen av folket fordrives fra jorden. I så måte er grunneiendommens monopol en historisk forutsetning for og forblir det evige grunnlaget for den kapitalistiske produksjonsmåten….»^[2]

“Hvis jorden var … til fri disposisjon for alle, ville et hovedelement for dannelsen av kapitalen mangle. En av de vesentligste produksjonsbetingelsene og – bortsett fra mennesket og dets arbeid – den eneste opprinnelige produksjonsbetingelsen, kunne da ikke fremmedgjøres, ikke bli tilegnet og dermed ikke konfrontere arbeideren som fremmed eiendom og gjøre ham til lønnsarbeider. Arbeidets produktivitet i ricardiansk forstand, dvs. i kapitalistisk forstand, ‘produksjon’ av andres ubetalte arbeid, ville dermed være umulig. Dette ville sette en stopper for den kapitalistiske produksjonen.”^[3]

Det ville være en misforståelse dersom man sluttet av dette at privat tilegnelse av grunnrente er en nødvendig bestanddel av den kapitalistiske produksjonsmåten. Jorda kan nemlig eksproprieres av den kapitalistiske staten, på vegne av en nasjonal kapitalistklasse. I så fall er jorda fortsatt monopolisert, men ikke lenger av privatpersoner. Enkelte kapitalister – og borgerlige økonomer – har derfor ønsket at jorda skal bli “eierløs”, det vil si nasjonalisert, ekspropriert av staten. Dette er ikke bare prinsipielt mulig, ifølge Marx, men det ville også i prinsippet opprette en grunneiendom som var mer sømmelig for et samfunn med kapitalistisk produksjon. Grunnrenten kunne nå bli innkassert av staten og brukes – i stedet for vanlige skatteinntekter – til å drifte samfunnets infrastruktur, etc. Marx understreker imidlertid at det ville være illusorisk å regne dette som en sannsynlig begivenhet i utviklede “kapitalistnasjoner”:^[4]

“Forskjellen mellom dampens og jordas produktivkraft er derfor bare at den ene bringer ulønnet arbeid til kapitalisten og den andre til jordeieren, [som] ikke tar det fra arbeideren, men fra kapitalisten. Derav hans [kapitalistens] begeistring til fordel for ‘eierløshet’ i dette elementet [jorda].

Det eneste riktige er dette: Forutsatt den kapitalistiske produksjonsmåten er kapitalisten ikke bare en nødvendig funksjonær, men den herskende funksjonæren i produksjonen. Derimot er jordeieren fullstendig overflødig i denne produksjonsmåten. Det eneste som er nødvendig for den [produksjonsmåten], er at jorda ikke er felleseie, at den står overfor arbeiderklassen som en produksjonsbetingelse som ikke tilhører den, og dette formålet er fullt ut oppnådd når den blir statseiendom, dvs. når staten mottar grunnrenten. Jordeieren, som var en så viktig funksjonær for produksjonen i antikkens og middelalderens verden, er en unyttig utvekst i den industrielle verden.

Den radikale borger (ikke minst med ønske om å avskaffe alle andre skatter) går derfor i teorien inn for å nekte privat eiendomsrett til jord, som han vil gjøre til borgerklassens, kapitalens, felleseie i form av statseiendom. I praksis mangler han imidlertid motet, siden angrepet på den ene eiendomsformen – en form for privat eierskap til en arbeidsbetingelse – ville være svært farlig for den andre formen. Dessuten har borgerskapet selv [blitt en jordeier].”^[5]

Såfremt jorda ikke er ekspropriert, men eid av bestemte privatpersoner, eksisterer det altså tre ulike hovedklasser i det kapitalistiske samfunnet: arbeiderklassen, kapitalistklassen og grunneierne.^[6] Den private jordeiendommen blir her en særskilt inntektskilde for de sistnevnte:

“Den er en tittel, et middel som gjør det mulig for eieren av jorda, i produksjonssfæren der det han eier inngår som en produksjonsbetingelse, å tilegne seg den del av det ubetalte arbeidet som kapitalisten presser ut, og som ellers ville havnet i kapitalens kasse som et overskudd utover den ordinære profitten. Denne eiendommen er et middel til å hindre prosessen som foregår i de andre kapitalistiske produksjonssfærene, og til å beholde merverdien som produseres i denne spesielle produksjonssfæren, slik at den nå blir delt mellom kapitalisten og grunneieren. Slik blir grunneiendommen en anvisning på ubetalt arbeid, gratisarbeid, på samme måte som kapitalen er det. På samme måte som arbeiderens objektiverte arbeid i kapitalen framstår som en makt over ham, framstår jordeiendommen som en kilde til verdi ved at den gjør det mulig for eieren å ta en andel av det ubetalte arbeidet fra kapitalisten.”^[7]

Den kvasi-føydale private grunneiendommen i vår tids kapitalisme innebærer altså at private grunneiere kan tilegne seg ubetalt arbeid ved å bruke sin grunneiendom som et pressmiddel mot kapitalistene. Det spesielle er at mens grunneieren tilegner seg en viss andel av en viss verdiøkning, kan hun “ikke på noen måte”, verken som funksjonær (kapitalist) eller produsent (arbeider), påvirke verdiøkningens omfang. “ I stedet blir denne skapt gjennom utviklingen av det samfunnsmessige arbeidet, som foregår uavhengig av grunneierne og uten at de kan påvirke den.”^[8] I så måte skiller grunneieren seg radikalt fra kapitalisten:

“Kapitalisten virker fortsatt som en selvstendig funksjonær i utviklingen av denne merverdien og dette merproduktet. Grunneierens oppgave blir bare å få tak i sin del av merproduktet og merverdien, som har vokst uten noen innsats fra hans side. Det er det som er det særegne ved hans stilling.”^[9]

Poenget er altså ikke at grunneierne arbeider aktivt med jordforbedringer for å øke sin andel av merproduktet. Poenget er at grunneieren i prinsippet ikke påvirker merproduktets utvikling og vekst, annet enn ved å tilegne seg en andel av denne. På denne siste, indirekte måten utgjør han en bremsekloss mot produksjonens videre utvikling. Dessuten innebærer den kapitalistiske produksjonens utvikling også at grunneierens makt blir styrket. Ikke bare kan grunneierne tilegne seg et samfunnsprodukt som har “vokst uten noen innsats fra deres side”, de kan “tilegne seg en økende del av verdien som er skapt uten deres med­virkning, slik at en økende del av merverdien blir forvandlet til grunnrente.”^[10] Dette finner sted på følgende måte:

«De mer midlertidige kapitalinvesteringene som de vanlige produksjonsprosessene i landbruket innebærer, foretas uten unntak av forpakteren. Disse investeringene … forbedrer jorda, øker dens produkt, og forvandler jorda fra ren materie til jordkapital.

En dyrket åker er mer verdt enn en udyrket av samme naturlige kvalitet. Selv den mer permanente kapitalen, som slites ut over et lengre tidsrom … …fast kapital er for det meste… gjort av forpakteren. Men så snart den kontraktsfestede leieperioden er utløpt … … blir forbedringene som er innlemmet i grunnen som uatskillelige tilbehør… til grunnen, grunneierens eiendom.

I den nye leieavtalen han inngår, legger grunneieren til renten på kapitalen som er innlemmet i grunnen, til selve jordleien, enten han leier ut grunnen til forpakteren som har utført forbedringene, eller til en annen forpakter.

På denne måten øker grunnrenten; eller, hvis han ønsker å selge grunnen …, øker [grunnens] verdi. … Dette er en av hemmelighetene … bak grunneiernes økende berikelse, bak den stadige økningen av deres grunnrenteinntekter og den voksende pengeverdien av deres eiendommer, etter hvert som den økonomiske utviklingen skrider fram.»^[11]

Forpakteren foretar midlertidige kapitalinvesteringer i landbruket som forbedrer jorda og øker dens verdi, men når leieperioden utløper, går forbedringene over til grunneieren. Grunneieren kan nå øke leieprisen som forpakteren må betale. Han kan dermed tilegne seg en ny og økt grunnrente. Denne grunnrenten – differensialrente 2 – oppstår altså ved at forpakterens jordforbedring blir tilegnet av grunneieren.^[12]

SE OGSÅ: Hensynsløs kritikk: Dyrtid og grunnrente

I tillegg har grunnrenten en annen funksjon, den tjener – i kraft av å danne en regelmessig inntekt for grunneren – til å bestemme jordprisen:

«Grunnrenten kan … forveksles med rente og dermed kan dens spesifikke karakter feilbedømmes. Grunnrenten er representert ved en bestemt pengesum som jordeieren årlig mottar fra forpaktningen av et stykke av jordkloden.

Vi har sett hvordan en hvilken som helst pengeinntekt kan kapitaliseres, dvs. betraktes som renten på en tenkt kapital.

Hvis den gjennomsnittlige renteraten for eksempel er 5 %, kan en årlig festeavgift på 100 000 også betraktes som renter på en kapital på 2 millioner.

Det er den kapitaliserte festeavgiften som utgjør tomtens kjøpesum eller verdi, en kategori som ved første øyekast kan virke irrasjonell, siden jorden ikke er et produkt av arbeid og derfor ikke har noen verdi.

På den annen side skjuler denne irrasjonelle formen et reelt produksjonsforhold… Det er i virkeligheten ikke kjøpesummen for jorda, men for grunnrenten som den avkaster, beregnet etter den allmenne renteraten.»^[13]

«Prisen på jord er ikke noe annet enn den kapitaliserte og derfor forhåndsberegnede grunnrenten.»^[14]

Jordprisen bestemmes altså på følgende vis:

Med en årlig grunnrente på 100 000 euro og en rente på 5%, får vi følgende jordpris:

Dersom renten skulle falle, vil prisen stige:

Jordprisens utvikling er omvendt proporsjonal med renteratens utvikling. Dersom renteraten faller, vil jordprisen stige, og omvendt. Renteraten bestemmes på sin side av samfunnets allmenne profittrate. Jordprisen tenderer dermed i og for seg til å stige over tid, siden renteraten tenderer til å falle over tid:

“Hvis den allmenne renten falt fra 5 til 4 prosent, ville en årlig grunnrente på 100 000 euro representere den årlige realiseringen av en kapital på 2,5 millioner euro i stedet for 2 millioner euro, og dermed ville prisen på den samme jorda ha steget fra 2 millioner euro til 2.5 millioner euro. … Omvendt i motsatt tilfelle. Denne utviklingen ved jordprisen er uavhengig av selve grunnrentens utvikling, og reguleres utelukkende av renteraten.»^[15]

«Men siden vi har sett at profittraten har en tendens til å synke i takt med den samfunnsmessige utviklingen, og dermed også renten, for så vidt som den reguleres av profittraten; at renten dessuten, selv uavhengig av profittraten, har en tendens til å synke på grunn av veksten i den lånbare pengekapitalen, følger det at jordprisen har en tendens til å stige, selv uavhengig av bevegelsen i jordrenten og prisen på jordprodukter, som renten utgjør en andel av.»^[16]

Som vi så ovenfor gjør Marx et sentralt poeng ut av at den kapitalistiske produksjonen ville være umulig dersom jorda var “til fri disposisjon for alle” og ikke konfronterte arbeideren som fremmed eiendom. I beskrivelsen av forholdet mellom renteraten og jordprisen, ser man den økonomiske mekanismen som i en etablert, kapitalistisk produksjonsmåte opprettholder dette livsviktige skillet mellom arbeid og eiendom.

Avslutningsvis kan det sies at Marx med sin grunnnrenteteori avslører et sløseri med menneskelig arbeidstid som er nødvendig i kapitalistiske samfunn, og som kan oppheves i et samfunn tuftet på felleseie av produksjonsmidlene.^[17] Den kapitalistiske vareproduksjonens uforholdsmessige – og stadig voksende – sløsing med arbeidstid under navn av grunnrente, kan bare bli eliminert av en produksjonsmåte som ikke lenger gir sine døde produkter tilnavnet “markedspris”, for så å la dem herske over sine levende produsenter:

“[Grunnrenten] sammenfaller med markedsprisens regulering. Den forsvinner dermed så snart prisen og den kapitalistiske produksjonen forsvinner. Det eneste som blir igjen, er at det samfunnsmessige arbeidet dyrker jord av varierende fruktbarhet, slik at denne, til tross for forskjellen i anvendt arbeid, kan bli mer produktiv på alle jordstykker. På ingen måte vil den arbeidsmengde som den dårligere jorda koster, føre til at den bedre også må betales med mer arbeid, slik tilfellet er for de borgerlige. Tvert imot ville arbeidet som spares på jordstykke IV bli brukt til forbedring av III, og det arbeid som spares på III til forbedring av II, og endelig det arbeid som spares på II til forbedring av I; slik ville all den kapital som jordeierne nå tilegner seg, tjene til å utjevne arbeidet på jorda og til å minske arbeidet som samlet sett brukes på jordbruket.”^[18]

Altså: “Hvis man ser for seg at den kapitalistiske samfunnsform ble avskaffet og samfunnet organisert som en bevisst og planlagt sammenslutning”, kunne samfunnet ha skaffet seg jordens produkter betydelig billigere enn før.^[19]

SE OGSÅ: Terje Skog om grunnrenta

---

^[1] Kapitalen 3 (op.cit). Som vi skal se er dette en sannhet med modifikasjoner.

^[2] Kapitalen 3, 630.

^[3] Teorier om merverdien 2, MEW 26.2, 38

^[4] Lenin og de russiske bolsjevikene ønsket imidlertid at nasjonaliseringen av jorda skulle bli drivfjæren i en borgerlig-demokratiske revolusjon i Russland. I dette tilfellet skulle nasjonaliseringen være gjennomførbar, da revolusjonen ikke skulle drives av det passiviserte borgerskapet, men av en revolusjonær-demokratisk klasseallianse av arbeidere og bønder.

^[5] Teorier om merverdien 2, 38

^[6] Marx regner noen ganger grunneierne som en del av borgerskapet, men aldri som en del av kapitalistklassen: MEW 17, S. 342. Se: https://marxistisksenter.no/2021/12/09/borgerskapet/

^[7] Teorier om merverdien 2, 37

^[8] Kapitalen 3, 649-50.

^[9] Kapitalen 3, 650.

^[10] Kapitalen 3, 652.

^[11] Kapitalen 3: 632f.

^[12] Marx kaller dette differensialgrunnrente 2. Den skiller seg fra differensialgrunnrente 1, som stammer fra en naturlig produksjonsfordel ved den gitte jorda.

^[13] K. Marx, Kapitalen 3: 636

^[14] K. Marx, Kapitalen 3: 816

^[15] K. Marx, Kapitalen 3: 636.

^[16] K. Marx, Kapitalen 3: 637.

^[17] Absolutt grunnrente kan avskaffes under kapitalistiske forhold, dersom privateierskapet blir avskaffet, men det samme gjelder ikke for differensialgrunnrenten.

^[18] MEW 26.2, s. 99-100.

^[19]Kapitalen 3, 781.