Var Karl Marx en “nedvekstøkonom”?

Det vi trenger, er en produksjon som øker daglig,

og dette behovet kan ikke tilfredsstilles ved å la

noen få individer regulere den i henhold til sine innfall

og private interesser, eller ved å ignorere jordens krefter.

Karl Marx

Marx blir ofte omtalt som en «prometeaner» fordi han – lik guden Prometeus – forfektet menneskets uinnskrenkede, teknologiske herredømme over naturen. Det blir derfor sagt at man kan sette pris på Marx’ bidrag til analysen av kapitalismen og klassene, selv om man må innse at han tilhører fortiden og ikke er på høyde med samtidens miljø- og klimakriser. Dette synet har i nyere tid blitt utfordret av en rekke økologiske Marx-lesinger.[i] Deres typiske budskap er at Marx ikke egentlig var noen prometeaner, i det minste ikke i det store og hele, men en økologisk tenker som la vekt på samfunnslivets naturlige betingelser og kritiserte den kapitalistiske storindustrien for å undergrave disse. I 2017 gjorde den japanske filosofen Kohei Saito (f. 1987) seg til en sentral bidragsyter til denne litteraturen med sin første bok, Karl Marx’s Ecosocialism: Capital, Nature, and the Unfinished Critique of Political Economy. Saito har for det meste studert i USA og Tyskland. Boka fra 2017 var en omskrevet utgave av forfatterens doktorgrad ved Humboldt-universitetet i Berlin, med Hegel-kjenneren Andreas Arndt som veileder. Han baserer seg imidlertid på den rike og relativt ukjente Marx-debatten som utspilte seg i Japan på 1900-tallet.[ii]

Saitos siste bok – Marx in the Anthropocene: Towards the Idea of Degrowth Communism – handler, som tittelen antyder, ikke om Marx’ «økologiske sosialisme», men om hans «nedvekstkommunisme». Boka presenteres som en videreføring av den forrige: Marx ble en økologisk sosialist under arbeidet med Kapitalen, men omsider innså han at denne orienteringen var utilstrekkelig. Marx havnet derfor i en dyp intellektuell krise på slutten av 1870-tallet. Løsningen meldte seg omsider, og førte til at Marx forkastet sine gamle prometeanske og produktivistiske synspunkter, og begynte å forfekte et virkelig økologisk program, en kommunistisk «stillstandsøkonomi» etter inspirasjon fra det beskjedne og naturvennlige stoffskiftet til arkaiske, tyske stammer, så vel som indiske og russiske landsbykommuner i samtiden. «Marx ble til slutt en nedvekst-kommunist» (s. 173).

Som dette antyder, er det betydelige forskjeller mellom de teoretiske perspektivene i Saitos to bøker. Det kan derfor være nyttig å begynne med den første boka, slik at den kan sammenliknes med den andre.

Hovedbudskapet i Karl Marx’s Ecosocialism var at Marx i det store og hele, fra Parisermanuskriptene til Kapitalen, alltid var en økologisk tenker, blant annet fordi han i begge perioder la stor vekt på relasjonen mellom mennesket og jorda. Saito skriver:

«På grunn av kommodifiseringen av jorda mister produsentene i det moderne samfunnet enhver direkte forbindelse med jorda og skilles fra sine opprinnelige produksjonsmidler, mens de livegne fortsatt var tett knyttet til jorda. […] Ifølge Marx er denne forvandlingen av forholdet mellom menneskene og jorda avgjørende for å forstå det særegne ved den kapitalistiske produksjonsmåten.»[iii]

Ifølge Saito oppfattet Marx derfor kommunismen som en gjenopprettelse av et mer naturlig og opprinnelig forhold til jorda:

«Hele den samfunnsmessige produksjonsvirksomheten, og dens produkter, møter [i kommunismen] ikke produsentene som fremmede objekter, men tjener, takket være den høyere enheten med jorda, som «menneskets virkelig personlige eiendom», til å muliggjøre «fritt arbeid og fri nytelse» for alle produsenter.»[iv]

Denne lesingen er overbevisende, hvis man ser bort fra de kitschy – og potensielt sirkulære – formuleringene om at hele samfunnet er «varegjort» eller «kommodifisert», underkastet «vareproduksjonens logikk» og så videre, og beskrivelsen av dette som en konsekvens av «kommodifiseringen av jorda», av at «jorda har blitt en vare».[v] Saito trosset teorien om et «epistemologisk brudd» mellom den eldre og yngre Marx og leste disse om hverandre for å bevise at økologiske spørsmål og problemer hadde en «systematisk status» i Marx’ kritikk av den politiske økonomien. Saito hevder at Marx i Kapitalen fremdeles skriver under på et sentralt utsagn fra 1844, der kommunismen beskrives som «den virkelige løsning på konflikten mellom mennesket og naturen, og mellom menneske og menneske».[vi] Poenget er kort sagt at adskillelsen mellom produsenten (arbeideren) og jorda, som historisk var en forutsetning for kapitalistisk produksjon og sirkulasjon av varer, omsider blir opphevet. Den erstattes av samfunnsmessig eiendom og på grunnlag av denne blir det (for første gang) mulig å regulere «relasjonen mellom menneskene og naturen på en kollektiv og bevisst måte».[vii] Elimineringen av privateiendommens adgangsbarrierer gjør dessuten at produsentenes forhold til jorda får en nær eller umiddelbar karakter, slik den hadde i før-kapitalistiske samfunnstyper.

Saito ble kritisert av den danske filosofen Søren Mau for å antyde at mennesket skulle vende tilbake til en tapt, opprinnelig enhet mellom menneske og natur. Det finnes ikke noe økonomisk system som svarer mer eller mindre til menneskets natur eller vesen, repliserte Mau.[viii] Men poenget til Saito, slik han – overbevisende, for denne anmelderen – leste Marx, var at en virkelig enhet mellom menneske og natur bare kunne oppstå etter at disse i en historisk periode hadde blitt løsrevet eller fremmedgjort fra hverandre. Som hos Hegel er fremmedgjøring et nødvendig gjennomgangspunkt på veien mot frihet. Altså er sosialismen «ikke et produkt av naturen, men av historien».[ix]

Saito vil undersøke hvilken status økologiske spørsmål og problemer har hos Marx. Svaret han gir, er at de står i en «systematisk-immanent» forbindelse til Marx’ teoretiske livsverk, kritikken av den politiske økonomien. Dette prosjektet ble imidlertid aldri fullført. Ifølge Saito fikk det mer og mer en økologisk karakter etter hvert som Marx videreutviklet det, og økologien ville derfor ha blitt langt tydeligere dersom Marx hadde lyktes med å fullføre Kapitalens fire bind.

Det er ikke sikkert at Saito har rett i dette, men likevel kan man sette pris på måten Saito forsøker å bevise sin påstand. Han understreker korrekt den ofte neglisjerte forbindelsen mellom Marx’ teori om menneskets «samfunnsmessige væren» og karakteren til forholdet mellom mennesket og naturen. Dette trosser en bred tendens i nyere litteratur som hevder at Marx’ teori egentlig bare handler om det siste, altså at den stiller spørsmålet om naturen – og menneskets forhold til denne – i parentes.

Marx utvikler riktignok et skarpt, analytisk skille mellom natur og samfunn i forbindelse med sin kritikk av konvensjonell («klassisk» eller «borgerlig») økonomisk teori. Marx kritiserer som kjent økonomene for å framstille historisk oppståtte samfunnsforhold som om de var naturlige. For økonomene og «hverdagsbevisstheten» ser kapitalen ut til å være nødvendig for menneskets økonomiske virksomhet overhodet. Slik må det framstå når kapitalens «naturform» ikke skilles fra dens «samfunnsform». Kapitalens naturform eller stofflige innhold er oppsamlet arbeid. Utfra dette blir allerede huleboeren en prototypisk kapitalist når han kvesser det første spyd. Imidlertid er ikke kapital oppsamlet arbeid rett og slett, men oppsamlet arbeid med en viss samfunnsmessig bestemmelse: oppsamlet arbeid som tar form av en «selvstendig samfunnsmessig makt […] i hendene til én del av samfunnet». Dette forutsetter at en historisk utvikling har funnet sted, nemlig dannelsen av en lønnsarbeiderklasse «som ikke eier annet enn arbeidsevnen».[x]

Marx’ kritikk av konvensjonell økonomisk teori forutsetter slik et skarpt skille mellom ting og samfunnsforhold, naturform og samfunnsform. Mange nye Marx-lesere tror at dette innebærer at Marx’ teori utelukkende må handle om samfunnsmessige former, og ikke om naturformer eller materielle gjenstander. Et nylig eksempel er Søren Mau som i boka Stum tvang skriver at Marx’ begrep om kapital utelukkende viser til en «samfunnsmessig form» og ikke til noe naturlig eller tinglig innhold, på samme måte som «formell logikk beskjeftiger seg med tankeformer og ikke med [tankenes] innhold».[xi] Ifølge Mau finner man altså ikke noen økonomisk teori i Marx, men bare en «kvalitativ analyse» eller en «kvalitativ teori om sosiale former».[xii] I eldre Marx-litteratur het det gjerne at Marx først og fremst ville beskrive et materielt utviklingsforløp. Problemet med dette var at det materielle innholdet ble tillagt så stor vekt at det gikk på bekostning av utviklingens form eller samfunnsaspekt, men det er ikke uten videre et framskritt at nyere litteratur motsatt vektlegger formene og ser bort fra deres materielle substrat.[xiii]

Denne problematiske tendensen ble, som Saito påpeker, fremmet av Marx-lesere som Isaak Rubin, Hans Georg Backhaus, Helmut Reichelt og Michael Heinrich.[xiv] Lesingen beskrives gjerne av tilhørerne med treffende uttrykk som «verdiform-teorien» eller «form-lesingen». I vår del av verden er det dette som har vært den mest innflytelsesrike og respektable tolkningen de siste årene, og for yngre Marx-lesere in-spe (undertegnede inkludert!) har det vært umulig å ikke la seg påvirke. Hovedpoenget er at «værdi er form» (forhold mellom varer), som Søren Mau skriver, og ikke stoff eller substans (menneskelig arbeid i «fysiologisk forstand»).[xv] Lesingen tolker Marx’ Kapitalen som et «form-logisk» system av «samfunnsmessige former». Siden innholdsløse former ikke kan utvikle seg, tenderer lesingen til å oppfatte Marx’ teori som en statisk-platonsk beskrivelse av kapitalismens evige «tverrsnitt», til forskjell fra «parti-marxistiske» teorier om hvordan kapitalismen utvikler seg historisk, eksempelvis fra frihandelskapitalisme til monopolkapitalisme.[xvi]

For Saito er det største problemet med «form-lesingen» at den eliminerer teoriens berøringspunkt med naturen fordi den ensidig vektlegger skillet – og ikke vekselvirkningen – mellom naturform og samfunnsform. Saito ønsker å holde fast ved Marx’ kritikk av konvensjonell økonomisk teori (og dens naturalisering av moderne samfunnsforhold, som kapital og verdi), men uten å fortrenge naturstoffene og bruksverdiene fra teorien. Dette er et prisverdig mål, og Saito er en av få Marx-lesere som i dag unnlater å redusere Marx’ teori til en «form-teori».[xvii]

Som Saito påpeker, kommer vekselvirkningen mellom form og stoff tydelig fram når Marx utvikler sitt skille mellom ulike kapitaltyper, for eksempel mellom fast og flytende kapital: «Kapitalens materielle bærer spiller […] en aktiv og bestemmende rolle som det fysiske grunnlaget for kategoriskillet mellom flytende og fast kapital.»[xviii] Hvis kapitalen betraktes som en rent samfunnsmessig form, lar det seg altså ikke gjøre å skille mellom kapitaltyper. Kapitalens rent samfunnsmessige bestemmelse er verdi, og verdiens substans er forskjellsløst menneskelig arbeid. Den ene kapitalverdien kan da bare skille seg kvantitativt fra den andre. Det kvalitative skillet mellom fast og flytende kapital vokser heller ut av forskjellene mellom kapitalverdienes materielle innhold eller substrat. Den ene verdien bæres av varige maskiner og redskaper og kalles fast kapital, mens den andre bæres av flyktige råstoffer og hjelpestoffer, og kalles flytende kapital.

Saito kunne med fordel også ha benyttet seg av Henryk Grossmann for å videreutvikle denne argumentasjonen. I et essay fra 1941 påpeker Grossmann at det er Marx’ vektlegging av samspillet mellom form og stoff, verdi og bruksverdi, som gir hans teori en dynamisk karakter.[xix] Dette gjør teorien i stand til å beskrive utviklingstendenser og kriseutbrudd, i motsetning til konvensjonelle økonomiske teorier som tenderer mot statiske likevektsmodeller, siden de bare konsentrerer seg om verdiene. Tross alt er en gitt verdistørrelse alltid seg selv lik, mens det bare er verdiens materielle substrat som kan forandre seg. I en periode kan en gitt verdistørrelse, ti verdienheter, tilsvare to par sko, og i neste periode kan de samme ti verdienheter tilsvare hundre par. Hvis teorien bare beskjeftiger seg med sosiale former (verdien) og ikke med deres materielle substrat (skoene), har man utelukket forandring – og dermed muligheten for kriser.[xx] Teorien blir dermed en «harmonistisk» likevektsteori: 10 verdienheter alltid er 10 verdienheter, og et kjøp er alltid et salg (Says lov).

Marx’ framstilling begynner med varen, den samfunnsmessige rikdommens enkleste og mest allmenne form i samfunn hvor den kapitalistiske produksjonsmåten råder. Varen blir forstått som en sammensetning av en naturform og en samfunnsform – et stofflig innhold og en verdiform – nemlig bruksverdi og verdi. Bruksverdien er rikdommens materielle innhold i ethvert samfunn, mens verdiformen er dens særegent samfunnsmessige form. Marx framhever så at varen som verdi ikke er en naturlig størrelse: «I rak motsetning til varelegemets sansemessig grove tingkarakter, så inngår det ikke et eneste atom naturstoff i varens legemliggjøring som verdi.»[xxi] Likevel viser det seg at verdiens substans eller innhold er «arbeid i fysiologisk forstand». Ifølge «form-lesingen» er dette en teoretisk selvmotsigelse som viser at Marx ikke lyktes med å gjennomføre et fullstendig brudd med naturalismen til det konvensjonelle økonomifaget. Verdien må enten være rent samfunnsmessig, og i så fall inneholder den «ikke et eneste atom naturstoff», eller så er den substansiell, men den kan ikke være begge deler. For å korrigere forvirringen må man rekonstruere Marx på tross av ham selv, og utvikle en teori der verdien virkelig blir forstått som en rent samfunnsmessig form. Dette er utvilsomt et velment redningsforsøk, men det hviler på en misforståelse. I stedet for å videreføre Marx’ teoretisering av samspillet mellom naturform og samfunnsform, blir teorien forflatet og redusert til en statisk-platonsk beskrivelse av samfunnsmessige former.

Ifølge Marx er vareproduksjonens lover (herunder verdiloven) derimot et uttrykk for en allmenn «naturlov» som alle samfunn må forholde seg til, enten direkte eller indirekte, nemlig loven om «en proporsjonal fordeling av arbeidet».[xxii] Samfunnets totalarbeid må fordeles og reguleres i proporsjoner som svarer til dets ulike behov. Vareproduksjonen og verdiloven er måten denne naturnødvendige tidsøkonomiseringen utøves i et samfunn der arbeidet ikke blir samordnet på forhånd. Når sammenhengen i samfunnets arbeid framtrer som privatpersoners utveksling av individuelle arbeidsprodukter, så gjør samfunnets nødvendige, proporsjonale fordeling av arbeidet seg gjeldende som de enkelte arbeidsproduktenes verdi og bytteverdi. Den nødvendige fordelingen av arbeidstiden manifesteres dermed i ettertid, som en «regelløshetens blindt virkende gjennomsnittslov», gjennom varenes bytteverdier, og ytrer seg overfor produsentene som blinde og hensynsløse «naturlover».[xxiii] Et sosialistisk samfunn kan ikke oppheve denne naturloven, men det kan organisere den på en annen måte og dermed endre dens ytring. Menneskelig frihet innebærer altså ingen voluntaristisk oppheving av naturlig nødvendighet, men bare at naturlig nødvendighet formidles mer direkte gjennom produsentenes bevissthet og vilje. Grunnlaget blir direkte beregninger av arbeidstiden som kreves av – og således må fordeles til – ulike arbeidstyper. «Man mestrer dette på den enkleste måte uten innblanding ved den berømmelige ‘verdien’», som Friedrich Engels skriver.[xxiv] På denne måten får mennesket kontroll over sin egen livsprosess og forhold til naturen, ifølge Marx (og Engels).

Saito får godt fram denne røde tråden i Marx’ vare- og verditeori. Han viser også at Marx gradvis utviklet større interesse for økologiske spørsmål, slik som jordsmonnutmattelse og avskoging, og innarbeidet dem i Kapitalen. I bind 1 av Kapitalen står det eksempelvis at kapitalistisk storindustri «forstyrrer […] stoffskiftet mellom mennesket og jorda» fordi «stoffene fra jorda som menneskene har forbrukt», ikke lenger tilbakeføres.[xxv] Den kapitalistiske produksjonen ødelegger dermed det relativt balanserte stoffskiftet mellom mennesket og jorda som oppstod spontant i menneskets tidlige historie. Marx slår så fast at gjenopprettingen av et balansert stoffskifte nå må fremmes bevisst og aktivt, og gjøres til en «regulerende lov for den samfunnsmessige produksjonen», «i en form som er i samsvar med den høyeste menneskelige utvikling».[xxvi]

Marx ble i henhold til dette ikke bare kritisk til kapitalistisk industriutvikling; han begrunnet i det minste delvis behovet for et kommunistisk samfunn med den kapitalistiske produksjonsmåtens manglende evne til rasjonell forvaltning av sitt forhold til naturen:

«[I] sitt praktiske handlingsmønster [påvirkes kapitalen] like mye og like lite av menneskehetens framtidige forfall, [som av] faren for at jorda en gang skal styrte inn i sola. Under hver aksjesvindel vet alle at uværet en gang må bryte løs, men hver enkelt håper at det treffer naboens hode, etter at en selv har fanget opp gull-regnet og brakt det i sikkerhet. Après moi le déluge![ (Etter meg kommer syndefloden!) – er slagordet til enhver kapitalist og enhver kapitalistnasjon.»[xxvii]

På grunnlag av slike utsagn, og tolkningen av verditeorien ovenfor, konkluderer Saito at Marx’ kommunisme i virkeligheten ikke var et «teknokratisk» eller «produktivistisk» prosjekt for å gjøre mennesket til suverene herskere over en fritt-manipulerbar ytre natur. Det handlet derimot om å opprette en bærekraftig forbindelse mellom menneskets og naturens stoffskifteprosesser, og friheten i det etter-revolusjonære samfunnet skulle ikke overvinne naturens nødvendigheter, men forholde seg til dem som sitt eget nødvendige grunnlag. Til forskjell fra kapitalen, som var ute av stand til å lytte til vitenskapelige advarsler om dens ødelegging av sin naturbasis, ville det nye «samfunnsgjorte menneske […] styre over sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte».[xxviii]

Karl Marx’s Ecosocialism var et verdifullt bidrag til Marx-litteraturen. Den viste på en overbevisende måte at Marx ikke var en prometeaner som forfektet menneskets frie manipulering av naturen, og dessuten at han ikke var en «form-teoretiker» som så bort fra det materielle innholdet i menneskets økonomiske liv. Sammenliknet med dette høye nivået utgjør Saitos siste bok et teoretisk tilbakeskritt. Saitos Marx-lesing har endret seg nokså kraftig. Det er tillatt, men i dette tilfellet utgjør endringen et tilbakeskritt. Det er også et problem at Saito ikke skriver klart og tydelig at han har endret oppfatning, men gir inntrykk av å ikke ha gjort det. Skal vi tro forfatteren, så handlet hans første bok om Marx’ «økososialisme» på 1860-tallet, og siste bok om Marx’ «nedvekstkommunisme» på 1870- og 80-tallet. Bøkene omhandler tilsynelatende bare ulike emner. Men det er ikke overbevisende. Der Saito i første bok aktivt forsvarer det «økososialistiske» perspektivet i Kapitalen mot alle anklager om prometeanisme, argumenterer Saito nå for at Marx i Kapitalen var faktisk var produktivist, eurosentrist og prometeaner, slik at Marx senere var nødt til å overvinne disse tendensene. Marx «gikk forbi økososialismen», til «nedvekstkommunismen» (s. 6).

Det var en naturlig konsekvens av Marx-tolkningen i Saitos første bok, slik den ble gjengitt ovenfor, at borgerskapet eller kapitalen spiller en «progressiv historisk rolle», siden de ubevisst, og på tross av sine intensjoner, skaper forutsetningene for et rasjonelt stoffskifte mellom mennesket og (den ytre) naturen. Det er ikke minst synet på kapitalen som progressiv som Saito i denne boka omtaler med uttrykkene produktivisme, eurosentrisme og prometeanisme (jf. s. 8, 138). Saito hevder dessuten å kunne dokumentere at Marx på 1860-tallet sluttet å anse kapitalen og kapitalistklassen som progressive (s. 136–167). Denne endringen utgjør ifølge Saito Marx’ første store brudd med produktivismen, eurosentrismen og prometeanismen. Spørsmålet som melder seg – og som dessverre aldri blir besvart – er hvorfor Marx følte for å ta et oppgjør med dette på 1880-tallet, hvis han allerede hadde gjort det på 1860-tallet. At et slikt brudd faktisk fant sted i 1860, er uansett tvilsomt. Saito unnlater for det meste å nevne at Marx også på 1860-tallet beskriver kapitalen som progressiv. I første bind av Kapitalen finner man eksempelvis følgende sitat:

«Bare forsåvidt kapitalisten er personifisert kapital, er han av historisk verdi og har den historiske eksistensberettigelse som, med den åndfulle Lichnowskis ord, ikke har ingen dato. Bare i denne utstrekning er han en forbigående nødvendighet innen den kapitalistiske produksjonsmåtens forbigående nødvendighet. Men i samme utstrekning er heller ikke bruksverdi og nytelse, men bytteverdi og dennes økning hans drivende motiv. Som fanatiker når det gjelder å øke verdiens verdi tvinger han hensynsløst menneskeheten til produksjon for produksjonens skyld og dermed til å utvikle samfunnsmessige produktivkrefter og skape materielle produksjonsvilkår, som alene kan danne den reelle basis for en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ. Bare som personifisering av kapitalen er kapitalisten respektabel.»[xxix]

Dette avsnittet blir ikke sitert av Saito. Han kommenterer heller ikke liknende sitater i andre manuskripter og brev fra 1860-tallet, eksempelvis dette fra 1865:

«[Arbeiderklassen] bør forstå at det nåværende systemet – trass i all den elendighet det medfører for dem – samtidig skaper de materielle forutsetninger og de samfunnsmessige former som er nødvendige for en økonomisk omskaping av samfunnet.»[xxx]

Eller denne fra 1868:

«Meyers har […] til dels misforstått min framstilling. Ellers ville han ha sett at jeg ikke bare framstiller storindustrien som antagonismens mor, men også som produsent av de materielle og åndelige betingelser for å løse disse antagonismer, hvilket imidlertid ikke kan finne sted på en gemyttlig måte.»[xxxi]

Likevel vil Saito bevise at Marx omsider gjennomførte et teoretisk brudd der han sluttet å oppfatte kapitalen som progressiv. Et av bevisene til Saito er at Marx på 1860-tallet introduserer flere nye begreper for å beskrive den kapitalistiske utviklingen, slik som «kooperasjon», «kapitalens produktivkrefter» og «realsubsumpsjon». Ifølge Saito innebærer denne terminologiske utviklingen at «Marx’ vurdering av kapitalismens progressive karakter» hadde gjennomgått en «radikal endring» (s. 156). Beviset for at Marx skal ha forlatt produktivismen, er kort oppsummert det faktum at Marx i Kapitalen hevder at «kapitalistisk modernisering», utviklingen av kapitalistisk industri og klasseforhold, i og for seg ikke – i det minste ikke automatisk – forbedrer arbeidernes lønn og livsvilkår. Det er først og fremst kapitalens tilstand den forbedrer, mens den tenderer til å skape økt elendighet for arbeiderne.

Saito definerer produktivisme som «optimistisk støtte til kapitalistisk modernisering», fordi den frambringer «vitenskapelige og teknologiske forbedringer som vil eliminere fattigdom og føre til kortere arbeidstimer» (s. 177). Utfra denne definisjonen er det åpenbart at Marx ikke er noen produktivist i Kapitalen. Men problemet er at Saito ikke dokumenterer at den unge Marx var en produktivist i denne betydningen av ordet. Dette virker dessuten umulig å bevise, siden Marx aldri – særlig ikke i sine yngre skrifter – støttet kapitalistisk modernisering på dette grunnlaget. I Det kommunistiske manifest blir det riktignok hevdet at borgerskapet har spilt «en høyst revolusjonær rolle i historien», men begrunnelsen har ikke å gjøre med levestandarden til arbeiderne, for det gjøres klart at denne gjøres mer elendig av den kapitalistiske utviklingen:

Proletarens arbeid har ved utbredelsen av maskinene og arbeidsdelingen mistet all selvstendig karakter og dermed enhver tiltrekning for arbeideren. Han blir bare et tilbehør til maskinen, og […] [kostnadene] arbeideren medfører, innskrenker seg derfor nesten bare til de midler han trenger til sitt underhold og [forplantning]. […] I samme grad som ubehaget ved arbeidet øker, synker derfor lønnen.[xxxii]

I litteraturen om Marx’ intellektuelle utvikling har det blitt etablert at den unge Marx var mer, og ikke mindre, skeptisk enn den eldre til mulighetene for midlertidig forbedring av arbeidernes situasjon innenfor kapitalismen.[xxxiii] Årsaken er at Marx utover 1840-tallet var en relativt ukritisk tilhenger av David Ricardo, i det minste når han ikke kritiserte Ricardos teorier fra et historisk, og tidvis moralistisk, ståsted, slik som i Parisermanuskriptene. Den banebrytende utviklingen i denne forbindelse kommer først med London-manuskriptene. Dette var første resultat av Marx’ selvstendige økonomistudier fra og med september 1850, der han omsider – for første gang – begynner å overskride Ricardos teorier. Som sitatet ovenfor viser, aksepterte Marx på 1840-tallet ennå den ricardianske tesen om «arbeidslønnas jernlov» – som sa at lønningene nødvendigvis kretset arbeiderens eksistensminimum – og man ser hvordan Marx videreformidler Ricardos pessimistiske vurdering av maskineriets konsekvenser for arbeiderne («the substitution of machinery for human labor is often very injurious to the interest of the class of laborers», som Ricardo skriver i Principles).[xxxiv] Marx hevder derimot i Kapitalen at reallønna gradvis kan vokse (i takt med utbyttingsraten).[xxxv] Det er kort sagt ikke tilfelle at den unge Marx forventet at den kapitalistiske utviklingen ville forbedre arbeidernes stilling, mens den eldre Marx forventet at den ville bli forverret. Om noe er det omvendt, men også det blir for ensidig. Hvis det er dette man mener med produktivisme, og det er bare slik Saito definerer det, så var Marx aldri noen produktivist.

Problemets kilde ser ut til å være at Saito antar at en vurdering av kapitalismen som progressiv, utelukker at man også kan anse den som destruktiv. Det blir derfor en uløselig floke for ham at Marx åpenbart gjør begge deler. Han forsøker å løse floken på en dannelseshistorisk måte, ved å hevde at Marx pleide å mene at kapitalen var progressiv, men omsider kom fram til at den var destruktiv. Når Saito for en gangs skyld siterer en positiv vurdering av kapitalen ved Marx på 1860-tallet, blir det tydelig at han ikke vet hva han skal gjøre med sitatet. I stedet for å tolke det, slik han som regel gjør, nøyer Saito seg med å skjelle det ut med noen indignerte, korte setninger. «Øke produktivkreftene selv om individer blir ofret! Markeder og kapitalisme over hele verden for menneskets frigjøring! Det er som om Marx var en ideolog som fremmet nyliberalistisk globalisering.» (s. 184).

Saito har tydeligvis problemer med å diskutere og vurdere Marx på dette punktet. Problemets årsak er kanskje at Saito – slik han selv innrømmer – er likegyldig til spørsmålet om klassemotsetninger og klassekamp. «I don’t talk […] much about class struggle in my work, because for my reading […] the logic of capital […] are impersonal powers.»[xxxvi] Marx skiller derimot teoretisk mellom klasser og klasseinteresser for å trekke sine konklusjoner om kapitalens historiske betydning. Den framstår som destruktiv fra ett ståsted, og som progressiv, fra et annet. Den kan skade arbeiderklassen på kort sikt, men skape betingelsene for deres frigjøring på lang sikt, i historisk forstand. Slike vurderinger blir derimot umulige for Saito. I mangel av et klassebegrep blir spørsmålet om hvorvidt kapitalen er progressiv eller ikke, et spørsmål om hvorvidt den er positiv for «samfunnet» eller ikke. Problemet kan ikke besvares på noen annen måte enn med et ja eller nei, og dermed blir det uløselig.

Marx’ argument er ganske enkelt at sosialismen «springer ut av det kapitalistiske samfunnet».[xxxvii] I så fall forutsetter sosialismen at et kapitalistisk samfunn har blitt dannet. Når sosialismen så ser tilbake på sin kapitalistiske forhistorie, kan den vurdere den som en progressiv periode, fordi den – tross for dens brutalitet og hensynsløshet overfor individet – må sies å ha skapt sosialismens egne, nødvendige historiske forutsetninger. Denne tankegangen forplikter ikke Marx til noe optimistisk syn på kapitalistisk utvikling som sådan, og jeg kjenner heller ikke til noe eksempel på at Marx utviser illusjoner om at den kapitalistiske utviklingen i seg selv ville bringe velstand og lykke til menneskeheten. Kapitalens positive bidrag var i utgangspunktet bare en ikke-virkeliggjort mulighet. Det var arbeiderne selv som måtte gjøre mulighet til virkelighet gjennom sin revolusjonære klassekamp mot kapitalen. Men i fravær av slike revolusjoner ville kapitalens utvikling i og for seg bare øke arbeidernes avmakt og relative fattigdom. Marx ønsket altså ikke at arbeiderne skulle gå inn for «nyliberalistisk modernisering», slik Saito synes å tro. Det var det kapitalistklassen – i henhold til deres klasseinteresser – som måtte stå for.

Saito leser Marx på en annen måte: I sin ungdom beundret Marx kapitalismen, men i Kapitalen bryter han med dette naive synet. Hovedsaken for Saito er at Marx til slutt forstår at produktivkreftene blir utformet i samsvar med kapitalens ønske om å underordne seg arbeiderne og tilegne seg større mengder ubetalt arbeid fra disse. Produktivkreftene blir «kapitalens produktivkrefter». De nye produktivkreftene kan ikke uten videre bli overtatt av et sosialistisk samfunn, siden kapitalen har skapt dem til sine formål. Saito går så langt som til å hevde at det gamle produksjonssystemet må «forsvinne» (disappear) eller bli fullstendig «avviklet» (dismantled) i sosialismen (s. 157). I tråd med denne tenkemåten hevder Saito at kapitalistisk utvikling gjør det vanskeligere, ikke enklere, å etablere et sosialistisk samfunn.

Produktivkreftene blir «kapitalens produktivkrefter», på følgende måte (s. 147ff.): Kapitalen griper vitenskapelig inn i arbeidsprosessen for å dele den opp i sine enkleste elementer og organisere den som et «automatisk maskinsystem» (storindustri). Håndverkerens kunnskaper blir overflødige fordi de erstattes av kunnskap som er objektivert i maskinene. Maskinene kan dermed bemannes av mennesker uten utdanning eller opplæring, siden arbeidet bare består av relativt enkle og repetitive oppgaver. Resultatet blir forkrøpling av arbeideren og en veldig maktforskyvning i kapitalens favør.

Saito gir slik en svært pessimistisk framstilling av teorien om «kapitalens produktivkrefter», men han gjengir bare utvalgte deler av et mer tvetydig argument. I Marx’ framstilling blir det tydelig at manufakturdriften, som storindustrien gjør slutt på, var en vederstyggelighet som bandt mennesket «til en bestemt deloperasjon hele livet igjennom».[xxxviii] I motsetning til dette har jo Marx noen fine ting å si om storindustrien. Kapitalistisk storindustri opprettholder riktignok gjerne den samme, snevre arbeidsdelingen, men slik arbeidsdeling er ikke lenger en teknisk nødvendighet, tvert imot blir den en historisk anakronisme. Storindustrien revolusjonerer kontinuerlig «produksjonens tekniske grunnlag». Dermed skaper den et behov for at «størst mulig allsidighet for arbeideren blir anerkjent som en allmenn lov for den samfunnsmessige produksjonen».[xxxix]

På grunnlag av sin ensidig pessimistiske lesing hevder Saito så at den unge Marx tok feil da han hevdet at revolusjonen oppstod når produktivkreftene stod i motsetning til produksjonsforholdene. I virkeligheten er det nemlig produksjonsforholdene som bestemmer produktivkreftene. Kapitalistiske produksjonsforhold fører til kapitalistiske produktivkrefter, altså til produksjonsforhold og produktivkrefter som stemmer overens med hverandre, og ut av denne samstemmigheten får man ikke noen revolusjon.

Saitos argument minner om marxistiske historikere som Ellen Meiksins Wood og George Comninel, som hevder at Kapitalen utgjør et nokså definitivt brudd med den historiske materialismen slik Marx i det minste hadde forstått den fra 1844–45 til 1859.[xl] Igjen løper Marx-lesingen ut i en stilisert dannelsesfortelling: Den unge Marx hevdet at det var produktivkreftene som drev historien, mens den eldre Marx derimot forstod at historien ble drevet av samfunnsforholdene (eiendoms- og klasseforhold). Historieteorien til den unge Marx stammet fra ahistoriske, borgerlige historieteorier à la Adam Smith og Turgot, som så bort fra samfunnsforholdene og betraktet den historiske utviklingen på naturalistisk-teknisk vis, som en produksjon av bruksverdier i stadig større mengder. I Kapitalen viser Marx derimot hvordan produksjonsforholdene bestemmer produktivkreftene.

Denne tolkningen er ikke på høyde med det mer sofistikerte skillet mellom form og stoff som Saito gjorde så mye ut av i sin første bok. Der verdiform-lesingen reduserer verditeorien til rent samfunnsmessige «former», og løsriver dem fra deres vekselvirkningssammenheng til det materielle innholdet, så gjør de politiske marxistene (Wood, Comninel, etc.) mye det samme med historieteorien og begrepsparet produktivkrefter/produksjonsforhold.[xli] Den historiske utviklingen bestemmes ikke lenger på noen nevneverdig måte av et materielt innhold (produktivkrefter), men hviler utelukkende på en samfunnsmessig form (produksjonsforhold). Dermed glemmer de at den viktigste produktivkraften ifølge Marx er arbeiderne selv, og at utviklingen av produktivkreftene først og fremst handler om hvordan det, innenfor de kapitalistiske forholdenes trange hylster, dannes en «totalarbeider» som mer og mer utvikler alle nødvendige evner og egenskaper for å administrere seg selv – og sitt forhold til naturen – på en bevisst og rasjonell måte, men må sprenge privateiendommen for å gjøre muligheten til virkelighet.[xlii]

Vekselvirkningssammenhengen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold er i virkeligheten minst like tydelig i Kapitalen som i tidligere skrifter. I framstillingen av den kapitalistiske produksjonens utvikling fra manufaktur til storindustri i fjerde avsnitt av første bind er hovedsaken at arbeidets kooperative eller samfunnsmessige karakter blir voldsomt utviklet gjennom produksjonen av relativ merverdi. Dette står i en tydelig indre forbindelse til utsagnet i bokas siste del om at «klokkene ringer for den kapitalistiske privateiendommen».[xliii] Klokkene ringer fordi «arbeidets samfunnsmessige karakter» har blitt utviklet så vidt av kapitalen at det «ikke lenger lar seg forene med det kapitalistiske hylsteret».[xliv] Kapitalen bidrar historisk til samfunnsgjøringen av arbeidet, men på grunnlag av kapitalistisk privateiendom må samfunnsgjøringen nødvendigvis holde seg innenfor den enkelte kapital eller bedrift. Den progressive samfunnsmessiggjøringen av arbeidet kommer derfor bare til uttrykk på en antagonistisk måte, som dannelsen av stadig mer gigantiske «monopolbedrifter», og kapitalen går fra å være en pådriver av arbeidets samfunnsgjøring til å bli hovedårsaken til dets ikke-samfunnsgjøring. For å virkeliggjøre det blivende samfunnsarbeidet (= produktivkreftene) må privateiendommen (= produksjonsforholdene) bli revolusjonert.

Denne røde tråden i Marx’ argumentasjon er nokså tydelig, men Saito legger ikke merke til den. Derimot bemerker han at kapitalens tilpasning av den «tekniske arbeidsprosessen» jo må bety at den bygger maskiner, fabrikkbygninger, teknologier og så videre som er tilpasset dens eget mål om maksimal utpressing av merverdi. Dette må vel være produktivkrefter som bare sømmer seg for kapitalen og ikke for et sosialistisk samfunn? Den historieteoretiske ensidigheten som bare har blikk for produksjonsforholdene, og ikke deres materielle innhold, slår dermed over i teknologipessimisme. Det blir ikke vist nøyaktig hva det er med den moderne fabrikken som gjør at den må bli demontert etter revolusjonen, men bare erklært at demonteringen må finne sted. Marx’ anliggende er derimot et annet. Selv om kapitalen selvsagt bare utvikler arbeidets produktivkrefter for å styrke seg selv, så ligger det i sakens natur, siden det nettopp er kooperasjonen som er den kapitalistiske produksjonens «grunnform», som Saito helt riktig påpeker, at kapitalen bare kan styrke seg selv ved å utvikle arbeidets kooperasjon eller samfunnskarakter. Altså må kapitalen – til tross for seg selv – berede grunnen for et «kooperativt samfunn».

Feiltolkningen av Marx’ teori om kapitalens progressive og destruktive karakter fører til Saitos endelige konklusjon, nemlig at Marx bryter med sin gamle teori og går inn for en «arkaisk» stillstandsøkonomi. For Saito var dette var den eneste mulige løsningen på en dyp, intellektuell krise Marx hadde viklet seg inn i.

Det finnes en egen Marx-litteratur som ønsker å bevise at den eldre Marx omsider brøt med sin tidlige eurosentrisme.[xlv] Hovedbeviset er et par skrifter om Russland som Marx forfattet helt mot slutten av sitt liv, i hovedsak Brev og utkast til Vera Sassulitsj (1881) og Forord til andre russiske utgave av Det kommunistiske manifest (1882). I disse tekstene skriver Marx blant annet at Kapitalen ikke var ment som en allmenn teori om et utviklingsforløp som måtte bli etterlignet av alle verdensdeler og nasjoner. Utviklingsforløpet var derimot bare nødvendig for vesteuropeiske land. Man kunne derfor ikke avgjøre hvorvidt den russiske landsbykommunen var levedyktig eller ikke på grunnlag av Kapitalen. Marx antyder også at landsbykommunen kunne tjene som et utgangspunkt for en direkte russisk overgang til sosialismen, uten at landet trengte å gjennomgå en utvikling etter vesteuropeisk modell (med ekspropriering av bøndene, dannelse av et arbeidsmarked, osv.). På dette grunnlaget har det blitt vanlig å fremsette følgende historie:

«Marx hadde først en «eurosentrisk» posisjon som fremdeles var full av beundring (en slags hat-kjærlighet) for kapitalismens modernitet (hovedbeviset er Det kommunistiske manifest), men så frigjorde han seg gradvis fra denne begrensningen gjennom politisk engasjement og seriøse studier, mistet alle sine ungdommelige illusjoner om kapitalismens og kolonialismens gunstige bivirkninger, lærte seg å elske antikoloniale nasjonale bevegelser og erkjente til og med at landsbyfellesskap av den «asiatiske typen», i hvert fall i Russland, ikke bare var grunnlaget for orientalsk despotisme, men også (potensielt) for en framtidig kommunisme.»[xlvi]

Saito videreformidler ukritisk denne litteraturen for å vise at Marx gikk fra «økososialisme» til «nedvekstkommunisme».[xlvii] Marx hadde et anlegg for prometeanisme, produktivisme og eurosentrisme. Han utfordret deler av dette i Kapitalen fra 1867, men det var først i 1868 at han virkelig begynte å innse problemets omfang og dybde. I denne nye perioden «forlot Marx sitt opprinnelige historisk-materialistiske skjema. Dette var ingen enkel oppgave for ham. Verdensbildet hans var i krise.» (s. 173). Han arbeidet «desperat» for å «rekonstruere og omformulere sin materialistiske historieoppfatning fra et helt nytt perspektiv» (s. 173), på grunnlag av «intense studier av rurale samfunn» (s. 199).

Før 1868 var Marx en eurosentriker, siden han mente at kapitalen var en forutsetning for sosialisme, og dermed at alle land måtte gjennomgå en kapitalistisk utvikling av vesteuropeisk type, for å oppnå sosialisme. Men så begynte Marx å sette pris på asiatiske landsbykommuner og arkaiske fellesskaper, og han innså at disse kunne oppnå sosialismen uten å gjennomgå noen kapitalistisk utvikling. Den en-dimensjonale teorien til Marx i både Kapitalen og Det kommunistiske manifest blir slik erstattet av en multi-dimensjonal og ikke-eurosentrisk teori. Samtidig forstår Marx at det kommunistiske samfunnet må bli en «stillstandsøkonomi» – etter arkaisk modell.

Argumentasjonen til Saito er her mildt sagt tendensiøs. For det første siterer han ikke et eneste brev eller manuskriptnotat som så mye som antyder at en intellektuell krise hadde funnet sted. For det andre oppnår han sitt argument ved å legge til grunn en urimelig og udokumentert antakelse om at Marx’ historieoptimisme så historien som rettlinjet og entydig positiv. Og for det tredje er han helt udisiplinert i lesingen av primærtekster, ikke minst brevutkastene til Vera Sassulitsj.

I brevutkastene til Sassulitsj gjør Marx det imidlertid klart og tydelig at de russiske landsbykommunene ikke ville ha vært levedyktige «hvis Russland hadde vært isolert i verden». Muligheten for frigjøring oppstod bare fordi dette ikke var tilfellet. «Russland [eksisterer] i et moderne historisk miljø, samtidig med en høyere kultur [min utheving], det har forbindelse med verdensmarkedet hvor den kapitalistiske produksjon er fremherskende. Ved at det tilegner seg denne produksjonsmåtens positive resultater, kan det altså være i stand til å utvikle og omforme sin landsbykommunes arkaiske form i stedet for å tilintetgjøre den.»[xlviii] Man finner ikke her noe oppgjør med ideen om historisk framskritt, og heller ikke noen omfavnelse av ideen om en «stillstandsøkonomi».

Marx sa dessuten aldri at alle land må gjennomgå den samme kapitalistiske utviklingen for å oppnå sosialisme. Da Marx erklærte at han ikke mente dette i 1881, gjentok han bare et argument han allerede hadde utviklet i 1845, i et manuskript om økonomen Friedrich List. Jeg har aldri sett følgende sitat bli nevnt i noen artikkel om Marx’ eventuelle eurosentrisme, og heller ikke i andre sammenhenger, så jeg tillater meg en relativt utførlig gjengivelse:

«Det er imidlertid mulig å betrakte industrien fra en helt annen synsvinkel enn fra den skitne kremmerinteressen som ikke bare den enkelte kjøpmann, den enkelte fabrikant, men også dagens produksjons- og handelsnasjoner, gjensidig betrakter den under. Man kan betrakte den som det store verkstedet der mennesket først tilegner seg sine egne og naturens krefter, objektiverer dem, skaper betingelsene for et menneskelig liv. Hvis man betrakter den på denne måten, og abstraherer fra de omstendigheter som industrien virker innenfor i dag, innenfor hvilke den eksisterer som industri, så står man ikke i den industrielle epoke, man står over den, man betrakter den ikke ut fra hva den er for mennesket i dag, men ut fra hva mennesket i dag er for menneskehetens historie, hva det er historisk. Da erkjenner man ikke industrien som sådan, dens tilværelse i dag, man erkjenner snarere den makt som ligger i den, uten dens bevissthet og mot dens vilje, og som ødelegger den og danner grunnlaget for en menneskelig tilværelse. (At hvert enkelt folk i seg selv skulle gjennomgå denne utviklingen, ville være en like tåpelig oppfatning som at enhver nasjon skulle gjennomgå Frankrikes politiske utvikling eller Tysklands filosofiske utvikling. Det nasjonene har gjort som nasjoner, har de gjort for menneskesamfunnet. Hele deres verdi består bare i at hver enkelt (nasjon) har gjennomgått en hovedbestemmelse (hovedsynspunkt), innenfor hvilken menneskeheten har gjennomgått sin utvikling, for de andre, og derfor, etter at industrien i England, politikken i Frankrike, filosofien i Tyskland, er bearbeidet, er de bearbeidet for verden, og deres verdenshistoriske betydning, i likhet med nasjonenes, har opphørt). Erkjennelsen er da samtidig erkjennelsen av at tiden er inne for å avskaffe dem, eller for å avskaffe de materielle og samfunnsmessige betingelsene som menneskeheten som slave har måttet utvikle sine evner innenfor. For så snart man i industrien ikke lenger ser kremmerinteressen, men menneskets utvikling, gjør man mennesket til prinsippet i stedet for kremmerinteressen, og gir det som i industrien bare kunne utvikle seg på tross av den selv, et grunnlag som samsvarer med det som skal bli utviklet.»[xlix]

Dette oppsummerer et ståsted som Marx tilsynelatende stod fast på i resten av sitt liv. Sitatet viser i alle tilfeller at det er i overkant dramatisk å hevde at spørsmålet om Russland og den russiske landsbykommunen skal ha kastet Marx inn i en dyp intellektuell krise, som han bare med nød og neppe, gjennom grundig selvkritikk, klarte å redde seg ut av. Argumentet Marx framførte i 1881, var noenlunde det samme som det man finner her: Det er så å si aksiomatisk at kapitalen er nødvendig for sosialismen, men det betyr ikke at alle land må gjennomgå en kapitalistisk utvikling i samme omfang og dybde, for å kunne oppnå sosialisme. Den første delen av argumentet, at kapitalen er en forutsetning for sosialismen, er da også klart til stede i 1880-årene, selv om det blir sterkt nedtonet av Saito og andre.

Saito har beriket den internasjonale Marx-debatten på flere måter, men denne boka er ikke et slikt bidrag. Bokas dannelseshistoriske narrativ blir lite overbevisende fordi det framføres på en i overkant stilisert og dogmatisk måte. En oppvakt leser av den unge Marx vil simpelthen ikke kunne gjenkjenne den vulgære historieoptimisten som blir beskrevet. Videre er bokas lesing av Kapitalen mangelfull, mens gjengivelsen av skriftene om Russland er direkte tendensiøs. Et annet og kanskje viktigere problem er at boka ikke tar innover seg de iboende vanskene ved dens egen påstand om at historiske framskritt ikke finner sted under kapitalen. Dersom man mener – som Marx gjorde – at et fritt samfunn bare kan eksistere på grunnlag av et bevisst økonomisk samarbeid mellom så mange mennesker som mulig, må man også innrømme at overgangen til det nye ikke bare blir forenklet, men muliggjort overhodet, av en kapitalistisk utvikling som setter hele menneskeheten i økonomiske forbindelser til hverandre.[l] Det gjør ingen forskjell at forbindelsene ennå har en ubevisst karakter. Dette må endres, men man slipper i det minste det «langvarige», «harde» og «vanskelige» arbeidet det krevde for å opprette forbindelsene overhodet.[li] I så fall har «den nyliberale globaliseringen» et progressivt historisk innhold, hvilket gjør det mer – ikke mindre – viktig å bekjempe den.

Hør også:

Hensynsløs kritikk: Naturvennen Marx?

[i] Eksempelvis John Bellamy Foster og Paul Burkett, Marx and the Earth. An Anti-Critique. Brill: Leiden 2016; Andreas Malm, Fossil Capital. The Rise of Steam Power and the Roots of Global Warming. London & New York: Verso 2016; Ståle Holgersen, Krisernas tid. Ekologi och ekonomi under kapitalismen. Göteborg: Daidalos 2022.

[ii] I marxistiske «grunnlagsdebatter» er han en erklært tilhenger av økonomen Samezō Kuruma og hans «elev» Teinosuke Otani. Jf. Samezō Kuruma, Marx’s Theory of the Genesis of Money. Chicago: Haymarket Books 2018; Teinosuke Otani, A Guide to Marxian Political Economy. What Kind of a Social System Is Capitalism? New York: Springer 2018.

[iii] Kohei Saito, Karl Marx’s Ecosocialism. New York: Monthly Review Press 2017, 40.

[iv] Ibid., 43.

[v] Ibid., 36ff.

[vi] Ibid., 43–44.

[vii] Ibid.

[viii] Søren Mau, Stum tvang. En marxistisk undersøgelse af kapitalismens økonomiske makt. Aarhus: Klim 2021, 106–107.

[ix] De universelt utviklede individer «hvis samfunnsmessige forbindelser […] er underlagt deres egen samfunnsmessige kontroll, er ikke et produkt av naturen, men av historien». Marx, Grundrisse, 95.

[x] Karl Marx, «Lønnsarbeid og kapital», i Arbeid og kapital. Ny Dag: Oslo 1970, 49.

[xi] Mau, Stum tvang, 48.

[xii] Ibid., 75: «Marx’ kritik af den politiske økonomi [er] […] ikke en økonomisk teori, der skal producere kvantificerbare begreper, som kan operationaliseres […], men en kvalitativ teori om sosiale former […] Marx’ værditeori [er] en teori om, hvordan sociale relationer forvandles til virkelige abstrationer, der påtvinger sig hele samfundets liv.» Målet er «ikke at forklare vareprisernes udvikling, men at tilvejebringe en kvalitativ analyse» av kapitalistiske samfunnsforhold» (181). Slik fører aversjonen mot kategorienes innhold til en allmenn avvisning av deres kvantitative bestemmelser. Det finnes ikke noe å kvantifisere i en teori om rene (dvs. innholdsløse) former.

[xiii] Mau skriver riktignok en del om naturen og det stofflige, men mitt argument er at dette står i et ubekvemt forhold til den «form-teoretiske» tendensen i hans Marx-tolkning.

[xiv] Saito, Marx’s Ecosocialism, 15.

[xv] Mau, Stum tvang, 178.

[xvi] Ibid., 28–29. Mau og co. har jo rett i at teoriene om frihandels- og monopolkapitalisme var mislykkede, og for ordens skyld skriver Mau at kritikken av den politiske økonomien ikke «kan reduceres til en ren analyse av økonomiske formbestemmelser, som nogle mener» (28). Jeg vil innvende at Mau gjentatte ganger nettopp gjennomfører denne reduksjonen, også når han hevder å gjøre det motsatte: «[Marx’ kritikk] […] er en analyse af kapitalismens kernestruktur, […] men [også] en analyse af kapitalismens historie, og mere specifikt 1800-tallets britiske kapitalisme» (28–29). Teorien og historien står her i et utvendig forhold til hverandre. Kapitalens evige teoretiske vesen, på den ene siden, og rent empiriske beskrivelser av 1800-tallets britiske kapitalisme, på den andre. Mot dette kan man si med Otto Morf: «Ingenting er enklere, men også mer ubestemmelig, enn å […] statuere teoriens herredømme over historien, som dermed mister sin innholdsrikdom og individuelle skikkelse. Innholdet forsvinner, formen blir form uten innhold.» Jf. Otto Morf, Geschichte und Dialektik in der politischen Ökonomie. Zum Verhältnis von Wirtschaftstheorie und Wirtschaftsgeschichte bei Karl Marx. Frankfurt am Main: Europäische Verlagsanstalt 1970 [1951], 148, 127.

[xvii] Men se Christoph Henning, Philosophy after Marx 100 Years of Misreadings and the Normative Turn in Political Philosophy. Leiden: Brill 2014; Fred Moseley, Marx’s Theory of Value in Chapter 1 of Capital. A Critique of Heinrich’s Value-Form Interpretation. London: Palgrave 2023; Samezō Kuruma, Marx’s Theory of the Genesis of Money. Chicago: Haymarket Books 2018.

[xviii] Saito, Marx’s Ecosocialism, 93.

[xix] Henryk Grossmann, «Marx, Classical Political Economy and the Problem of Dynamics», i Henryk Grossman Works. Volume 1. Essays and letters on economic theory. Leiden: Brill 2018.

[xx] Jf. Søren Mau: Målet er «ikke at forklare varerprisernes udvikling [!], men at tilvejebringe en kvalitativ analyse [av kapitalistiske samfunnsforhold]». Mau, Stum tvang, 181.

[xxi] Marx, Kapitalen, 58.

[xxii] Marx til Ludwig Kugelmann, 11. juli 1868, MEW 32, 553–554.

[xxiii] Marx, Kapitalen, 121.

[xxiv] Friedrich Engels, Anti-Dühring. København: Sputnik 1984, 340.

[xxv] Marx, Kapitalen, 625–626.

[xxvi] Ibid., 626.

[xxvii] Ibid., 332–333.

[xxviii] Kapitalen, bind 3. MEW 25, 828.

[xxix] Marx, Kapitalen, 740–741.

[xxx] Karl Marx, «Lønn, pris og profitt», i Arbeid og kapital, 118.

[xxxi] MEW 32, s. 541.

[xxxii] Karl Marx og Friedrich Engels, Det kommunistiske manifest. Oslo: Ny Dag 1969, 19–21.

[xxxiii] Jf. Vitalij Vygodskij, Hvordan «Kapitalen» ble til. Oslo: Gyldendal 1974, 145ff.

[xxxiv] David Ricardo, Principles of Political Economy and Taxation. London: Prometheus Books 1996 [1817], 253.

[xxxv] Jf. Marx, Kapitalen, 692ff.

[xxxvi] «Capital in the Anthropocene – Book premiere with Kohei Saito», Rosa-Luxemburg-Stiftung (youtube.com).

[xxxvii] Karl Marx, «Kritikk av Gotha-programmet», i Karl Marx, Skrifter i utvalg. Politiske skrifter. Oslo: Pax 1974.

[xxxviii] Marx, Kapitalen, 600.

[xxxix] Ibid., 605.

[xl] George C. Comninel, Rethinking the French Revolution. Marxism and the Revisionist Challenge. London & New York: Verso 1987; Ellen Meiksins Wood, Democracy Against Capitalism. Renewing Historical Materialism. Cambridge: Cambridge University Press 1995; Ellen Meiksins Wood, The Origin of Capitalism. A Longer View. London & New York: Verso 2002. Argumentet gjentas også av Søren Mau i Stum tvang.

[xli] Det er typisk at produktivkreftene reduseres til rent tekniske forhold, til syvende og sist til teknologier og døde maskiner, mens alle former for tenkning og kommunikasjon skyves ut, til «overbygningen». Slike tolkninger glemmer at arbeidet er en subjektiv virksomhet, og at den som sådan innebærer bestemte former for tenkning, kommunikasjon og planmessig samordning. Utviklingen av de subjektive aspektene av arbeidet er en ekstremt viktig del av «produktivkreftenes utvikling», men det blir ikke oppfattet av Saito.

[xlii] For en bedre lesing: Guido Starosta, Marx’s Capital, Method and Revolutionary Subjectivity. Leiden: Brill 2016; Matthias Bohlender m.fl., Wahrheit und Revolution. Studien zur Grundproblematik der Marx’schen Gesellschaftskritik. Biefeld: Transcript Verlag 2020.

[xliii] Marx, Kapitalen, 940.

[xliv] Ibid.

[xlv] Kevin B. Anderson, Marx at the Margins. On Nationalism, Ethnicity and Non-western Societies. Chicago: University of Chicago Press 2010; Theodor Shanin, Late Marx and the Russian Road. Marx and «The Peripheries of Capitalism». New York: Monthly Review Press 1983.

[xlvi] Marcel Stoetzler, «Marx on Modernity, Revisited», i Patterns of Prejudice, 47:2, [årstall mangler] 185.

[xlvii] «Marx, like Hegel, becomes a passionate defender of linear progress in human history driven by the dialectical development of productive forces.» Saito, Marx in the Anthropocene, 177. Oppfatningen om at Marx forstod den historiske utviklingen som en rettlinjet og forutbestemt prosess, blir tilbakevist på en presis måte i Jørgen Sandemose, Kritikk av globaliseringsteorien. Om nødvendig forståelse av produksjonsmåter og verdensmarked. Oslo: Aschehoug 2011, 32: «Det er forutsatt at det ikke vil oppstå et borgerlig samfunn uten et føydalsamfunn, og så videre. Men det er ikke forutsatt at eksistensen av et føydalsamfunn nødvendigvis leder til et borgerlig samfunn.»

[xlviii] Karl Marx, «Brev og utkast til Vera Sassulitsj», i Verker i utvalg. Skrifter om den materialistiske historieoppfatning. Oslo: Pax 1970, 46.

[xlix] Karl Marx, «Über F. Lists Bch ‘Das nationale System der politischen Ökonomie’», 1845. https://www.marxists.org/deutsch/archiv/marx-engels/1845/list/flist.htm

[l] Det motsatte var tilfellet for den autarkiske strømningen i den utopiske sosialismen – fra Fichte til Fourier. For Fichte fantes frigjøring bare i en selvforsynt nasjonalstat. For Fourier ville derimot frigjøringen bli et faktum når vareproduksjonens globale samarbeid ble opphevet og erstattet av økonomisk selvforsynte «falankser» på maksimalt 2000 innbyggere. Slike mål blir umulige å realisere dersom den internasjonale arbeidsdelingen er for stor, og det må vel – heldigvis – sies å være tilfelle i dag. Marx forklarte derfor Fouriers teori som et uttrykk for den håpløse situasjonen til selvstendige håndverkere som ble eliminert av industrien, og Fichte var vel bare en blomstrete talsmann for den proteksjonismen som alle kapitalistiske nasjoner praktiserer i et eller annet omfang. Likevel har begge teorier fremdeles sine tilhengere. I artikkelen «Communism is freedom» (18. juli 2023, https://www.versobooks.com/en-gb/blogs/news/communism-is-freedom) gjentar Søren Mau budskapet til Fourier om at målet må være å dele verden opp i økonomisk selvforsynte enheter, men Mau kaller disse «kommuner», i stedet for «falankser». Han siterer ikke Fourier, men grunntanken er den samme: «Ideally, each commune would control everything necessary to cover the needs of its communards, from land, water, energy, and other natural resources to labor power, technology, research, and education.» I likhet med Fourier innrømmer Mau at den ideelle selvforsyningen dessverre er umulig å gjennomføre i praksis, slik at de ulike kommunene blir nødt til å handle eller samordne med hverandre i et visst omfang.

[li] «Forvandlingen av den oppsplittede privateiendommen, som var basert på individenes eget arbeid, til kapitalistisk privateiendom, er selvsagt en prosess som er langt mer langvarig, som er hardere og vanskeligere enn forvandlingen av den kapitalistiske eiendommen, som allerede er basert på samfunnsmessig produksjonsdrift, til samfunnsmessig eiendom.» Marx, Kapitalen, 238.