Debatten om globalisering har så langt i stor grad ignorert den indre sammenhengen mellom globalitet og nasjonalitet. Den forstår nasjonalstaten som en utdatert historisk rest, som alt etter forfatterens syn enten er verdt å forsvare som et sted for motstand mot markedets uhemmede krefter og de transnasjonale selskaper som opererer i det, eller så ønskes dens gradvise forsvinning velkommen som en eliminering av den nasjonale fare.

I det følgende skal det vises at kapitalen, i tillegg til dens individualitet og globalitet, også har en territoriell bestemmelse. Den territorielle fiksering vi kjenner som nasjonalstater oppstår – ifølge vår tese – fra den produktive kapitalen selv. Globalisering og nasjonalstatlig fragmentering er to sider av samme sak.

Selv et raskt blikk på historien viser at kapitalismen på ingen måte er preget av en tendens til nedgang i antall nasjonalstater, men snarere av en økning av dem. Faktisk går globalisering hånd i hånd med avgrensning av nasjonalstater. Det kan heller ikke overses at fremveksten av den kapitalistiske produksjonsformen, som førte til en skarp globalisering, var ledsaget av en lysende nasjonal stjerne i form av merkantilismen. Den seneste utviklingen i Sentral- og Øst-Europa viser et lignende fenomen: her skjer ikke den kapitalistiske restaureringen samtidig med at de relativt store økonomiske områdene blir bevart, men er tvert imot ledsaget av en nasjonalstatlig fragmentering av disse områdene i mange små nasjoner, som knapt var kjente før det sosio-politiske omslaget, hvor de plutselig oppdaget deres egenart og uavhengighet. Slike trender tyder på at det «nasjonale spørsmålet» må ha noe med kapitalen å gjøre.

I.

Globalisering blir med nødvendighet drevet fram av kapitalens generelle bestemmelse: kapital er, abstrakt sett, en valoriserende verdi, verdi i bevegelse som opprettholder og øker seg selv, dvs. at den, når den gir profitt, stadig vender tilbake til utgangspunktet. I henhold til dens begrep er den uendelig i sin bevegelse, den kjenner ingen fiksering i enkelte land, og har verken nasjonale eller territoriale særegenheter.

Dens karakteristiske kjennetegn ligger nettopp i dens likegyldighet til geografiske og materielle forhold. Disse bestemmelsene taler for globalitet, ikke nasjonalitet. Handelskapitalen hadde vært tilsvarende globalt orientert før den kapitalistiske produksjonsmåten ble etablert. Handelsmennene kjøpte hovedsakelig varer som ennå ikke var produsert på en kapitalistisk måte, for å selge dem dyrere. Hvor lite handelsmennene var knyttet til et bestemt land viser f.eks. hansabyene. Handelsmenn fra helt andre byer med ulike kulturer og tradisjoner var medlemmer av Hansaforbundet – handelen var global og ikke nasjonal. Utenrikshandel, handelsbalansehensyn osv. var fremmed for denne handelsverdenen. Det fantes ingen lokal tilknytning, ingen territorielt bundet kapital. Dette finnes bare i den moderne kapitalen, som dominerer produksjonen.[1]

II

Manufakturen er kapitalens første betydningsfulle eksistensmåte, når den begynner å dominere produksjonen. Dens verdiøkning bestemmes derfor mer og mer av produksjonsforholdene og ikke lenger av sirkulasjonsforholdene, det vil si av rent kjøp og salg av varer. Handelskapitalen får også en annen eksistensform under disse nye forholdene. Den opererer ikke lenger mellom ikke-kapitalistiske poler, men handler i økende grad med varer som er produsert kapitalistisk. Industrikapitalen er en forutsetning for den og bestemmer i økende grad profitabiliteten og i det hele tatt verdiøkningen av all kapital som anlegges i området. Handelsfolkene er nå bare en spesiell type kapitalister som utfører en særskilt funksjon.[2]

I likhet med handelskapital blir industrikapital i utgangspunktet satt i sirkulasjon som pengekapital. Den kjøper imidlertid ikke varer for å videreselge dem i uendret tilstand, men for å endre deres bruksverdi. For en slik produksjonsprosess er det behov for ulike produksjonsmidler, som råvarer, hjelpestoffer og arbeidsmidler, samt arbeidskraft.

Ved å omdanne pengekapitalen til produksjonens materielle og menneskelige forutsetninger, blir den funksjonelt fiksert som produktiv kapital i produksjonen, hvorfra den ikke lenger – eller bare med vansker – kan vende tilbake til sirkulasjonen. Den må fungere som produksjonskapital helt til det er blitt produsert en vare som kan selges.

Arbeidsutstyr som f.eks fabrikkbygninger, maskiner etc. spiller en spesiell rolle i denne sammenhengen. De forblir i produksjonssfæren når de først har kommet inn i den. Når de fungerer, overføres kun en del av deres verdi til det nye produktet som skal produseres, mens den andre delen blir værende i arbeidsredskapene og dermed i produksjonsprosessen. På grunn av denne spesielle måten å sirkulere verdier på, kalte Marx den produktive delen av kapitalen, som brukes som arbeidsmidler, for «fast kapital». I tillegg til den funksjonelle fikseringen skjer det en territoriell fiksering for en stor del av arbeidsmidlene, hvorved hele den produktive kapitalen – med noen få unntak[3] – får en vidtrekkende fysisk ubevegelighet.

Den lokale fikseringen av arbeidsmidlene kan skje på to måter: En del av den er territorielt låst så snart den kommer inn i produksjonssfæren som arbeidsmidler, f.eks. maskiner installert i fabrikkbygninger, en annen del produseres fra starten av i en form som er fastlåst, f.eks. fabrikk- og kontorbygg, masovner, flyplasser, havner, veier, kanaler, jordforbedring ol.

Den produktive kapitalen slår rot, blir ubevegelig og henger på godt og ondt sammen med skjebnen til det aktuelle området. Gjennom de fikserte arbeidsmidlenes karakter bestemmes på den ene side de tekniske og sosiale forholdene i arbeidsprosessen, dvs. selve produksjonsmåten, og på den annen side kapitalens generelle verdiøkningsbetingelser. I tillegg til de produktivt skapte produktivkreftene, kommer naturforholdene. «Men det faktum,» skriver Marx i det andre bindet av Kapitalen, «at arbeidsmidlene er lokalt faste, med røtter i jorden, tildeler denne faste kapitalen sin egen rolle i nasjonenes økonomier. De kan ikke sendes til utlandet. De kan ikke sirkulere som varer på verdensmarkedet.»[4] Med arten og omfanget av de faste naturlige og samfunnsmessige produktivkreftene følger en viss samfunnsmessig arbeidsdeling, produksjonsgrenenes art og omfang, transportmidlenes effektivitet, befolkningens størrelse og tetthet, ferdighetene til og kravene ved arbeiderne. Disse forholdene er avgjørende for den totale produktiviteten og intensiteten til arbeidskraften som brukes i området.[5]

En kapital investert i et land opererer på grunnlaget som generelt er rådende i landet. Dette er spesielle forhold som skiller seg fra andre land, og som den ikke kan skape på egen hånd.[6] Disse vilkårene utgjør et felles monopol for all kapital bosatt i landet, overfor betingelsene i andre land. Det er et kollektivt monopol som er en konsekvens av selve den kapitalistiske produksjonsmåten. Den enkelte kapital, med sin spesielle funksjon i landet, bidrar med sin del til monopolets økonomi,  imidlertid uten å kunne bestemme den i sin helhet. Den utgjør det Marx kalte en «uavhengig del av den samfunnsmessige totalkapitalen».

III.

At en slik totalkapital faktisk eksisterer og fremstår som en enhetlig og effektiv størrelse ble bevist av Marx i detalj og er også anerkjent av økonomer under begrepene «makroøkonomi» eller «nasjonalregnskap», uansett om dette blir forstått eller ikke.[7] Det er merkelig nok at dagens globaliseringsdebatt ikke refererer til denne viktige kategorien, som først og fremst gir et vitenskapelig grunnlag til diskusjonen om mulige grenser for globalisering. I stedet ledes man imponert av de antatt «nye» tendensene, som Marx og Engels allerede på en beundringsverdig måte beskrev i Det kommunistiske manifest, og som allerede ved begynnelsen av [forrige] århundre fungerte som illustrerende materiale for imperialismediskusjonen.

Hva forstås med begrepet totalkapital?

I Kapitalens andre bind viser Marx hvordan kretsløpene til de enkelte kapitalene nettopp er sammenvevd, forutsetter og betinger hverandre, og hvordan de i denne sammenvevingen utgjør bevegelsen til den samfunnsmessige kapital som helhet. Kapitalens funksjonærers interesser er altså stadig sammenvevd, og til tross for all splittelsen som konkurransen innebærer, oppstår det en viss felles interesse i den økonomiske prosessen. Totalkapitalen er imidlertid ikke bare summen av de enkelte kapitalene eller deres bevegelser, men det tilkommer spesielle momenter som gir den en selvstendig kvalitet. Dette inkluderer totalkapitalens spesielle reproduksjonsmåte: Mens den konstante delen av enkeltkapitalen finnes i helt andre bruksgjenstander, f.eks. som bakerens brød, iskremen, etc., fremstår den konstante delen av totalkapitalen ryddig i en viss mengde produksjonsmidler. Og de to andre bestanddelene av verdien – den variable kapitalen og merverdien – vises nå ikke lenger i deres brede utvalg av forbruksvarer, men som den reduserte størrelsen på en viss mengde forbruksartikler. I denne ordnede formen er vilkårene for den materielle og verdimessige samfunnsmessige reproduksjon gitt.

Totalkapitalen fremstår i form av den gjennomsnittlige profittrate som en virkelig handlende enhet. Denne uavhengigheten manifesterer seg internt i form av en utjevning av profitten mellom enkeltkapitalene: profitraten til totalkapitalen eller den gjennomsnittlige profittrate behandler i virkeligheten hver enkeltkapital som del av en felles helhet; den dominerer den tilsynelatende uavhengige bevegelsen til enkeltkapitaler og påtvinger den «kreative entreprenørånden». Denne ånden er bare ånden til tvangen om å valorisere penger, oversatt til de konkrete omstendigheter under hvilke de skal arbeide for kapitaltingen.

Den gjennomsnittlige profittraten bestemmer de forhold i hvilke enkeltkapitalene skal fordeles seg i samfunnet. Den er den tinglige tvangen som pålegges enkeltkapitalene i form av markedsprisenes bevegelse og bevegelsen til profittraten, som inngår i dem: de er, som de sier, underlagt «markedets diktatur». I forvirringen som konkurranse og anarki utgjør, så gjør den nødvendige reproduksjonen av totalkapitalen – i materiell form og i verdiform – seg gjeldende i de nødvendige proporsjoner.[8]

IV.

Imidlertid eksisterer totalkapitalens autonomi ikke bare i forhold til dens deler, men også eksternt overfor andre totalkapitaler. Hvorfor er det i det hele tatt et slikt eksternt forhold mellom en mengde totalkapitaler, i stedet for et enkelt verdenskapitalsamfunn?

Betraktet abstrakt inneholder kapitalen alle bestemmelser som tilhører enhver kapital som sådan. Egenskapene er de samme. Denne likheten må også gjenspeiles i valoriseringen. Målet for denne valoriseringen er forholdet mellom merverdien som kapitalen tilegner seg, og verdien den har investert. Denne profittraten, bestemt av det generelle kapitalbegrepet, er den gjennomsnittlige profittraten som presenterer seg som en ensartet rente. Vilkårene for likhet, dvs. for den samme profittrate, eksisterer imidlertid, som det er blitt vist, bare for de kollektive monopoler.

Siden det er ulike vilkår på verdensmarkedet, er et verdenskapitalsamfunn umulig; det ville være i strid med kapitalens likhet.

Av kapitalens likhet og ulikheten i dens allmenne valoriseringsbetingelser, følger nødvendigheten av at de totale kapitaler skiller seg fra hverandre langs deres valoriseringsgrenser. Nå er de totale kapitalene forbundet med sine respektive territorier gjennom fast kapital. Valoriseringsgrensene vil være avgjørende for landegrensene. Jorda får dermed en spesiell økonomisk betydning: den står ikke lenger bare for jorda som en naturlig forutsetning for produksjon. Den er heller ikke bare den faste kapitalen som er begravd i den. Snarere tjener den som et tilholdssted for en virkelig, aktiv samfunnsmessig kapital. En utjevning av forholdet mellom ulike land er ikke mulig gjennom en konstant overføring av kapital fra ett land til et annet, hvor profitten er høyere. Hvis kapitalen emigrerer, kan den selvsagt ikke ta med seg systemet av produktivkrefter som finnes i landet, eller de utbyttingsforholdene som allment eksisterer i landet. Den må heller underordne seg tilsvarende forhold i det andre landet og fungere der som en del av en annen totalkapital.

De kapitaler som emigrerer fra et mer utviklet land, kan f.eks alltid bare bringe med seg de betingelser som kan framstilles av en bedrift, slik som nye maskiner, nye organisasjonsmetoder, etc. Men de kan ikke importere de allmenne produksjons- og valoriseringsbetingelser fra deres gamle beliggenhet.

At en ny industriell kapital starter opp på grunnlag av den mest utviklede teknologien er ikke et særegent kjennetegn ved en importert kapital. Enhver nyengasjert kapital må benytte seg av denne muligheten. Gjennom funksjonen den så utfører i landet, påvirker den de helhetlige produksjons- og valoriseringsbetingelsene, men uten å kunne bestemme dem.

På grunn av særegenheter (bransjekonjunkturer, personlige ferdigheter i konkurransen, etc.) avviker den individuelle profittraten fra gjennomsnittet i en større eller mindre grad. Dette innebærer ikke en opphevelse av kapitalenes likhet. Alle virksomheter i et land har, i prinsippet, lik tilgang på de allmenne produksjonsbetingelser, og kan derfor ta lik del i landets økonomi. Det faktum at den ene entreprenør gjør mer eller mindre ut av dette finner i alle tilfeller sted på grunnlag av de samme allmenne valoriseringsbetingelsene.

V.

I gjennomsnittsprofittraten blir bedriftene, som gjennom konkurransen er fragmentert til motsatte interesser, i praksis forent med hverandre, og blir bevisste om seg selv som en samfunnsmessig makt, som de hver for seg deltar i i et forhold som er gitt av deres andel av den samfunnsmessige totalkapitalen.

Kapitalens funksjonærer har dermed en felles interesse i å bevare deres eiendom som kapitalistisk eiendom og i å forbedre deres «profittsituasjon» ved å eliminere alle åpenbare negative innflytelser på den. Dette fellesskapet er vendt innover mot lønnsarbeiderne og utover mot representanter for andre totalkapitaler. De ønsker å opprettholde og utvide profitable avsetningsmarkeder i utlandet, uttaler seg mot toll og andre avsetningshindringer, rekrutterer deres politikere for å åpne og utvide utenlandske markeder, begjærer billige råstoffer og ønsker å gjøre deres egen beliggenhet så fordelaktig som mulig gjennom gunstig infrastruktur, ved å forhindre utenlandsk konkurranse og ikke minst gjennom lave lønninger.

Dette interessefellesskapet blant kapitalens funksjonærer er imidlertid alltid basert på et interessesammenstøt som er forankret i konkurransen mellom enkeltkapitaler. Uansett hvor mye kapitalistklassen framstår som en samlet falanks i lønnsspørsmålet, er den i mange andre spørsmål splittet og preget av rivaliseringer.[9] Dens anliggender blir desto mer framtredende jo flere av kapitalens agenter som identifiserer dette som deres problem og styrer den offentlige mening i samsvar med det.

De uttrykker ikke deres interesser på den grovt materialistiske måte som ellers er typisk i forretningslivet, men presenterer dem edelt som et felles, høyere anliggende. I forholdet til utlandet tjener alle mulige særtrekk, som kultur, språk, felles tradisjoner, hudfarge/blod, geografiske forhold osv., som beliggenheten til en samfunnsmessig totalkapital tilfeldigvis leverer til forskjell fra en annen beliggenhet, som et middel til dette. Slike i seg selv harmløse kulturelle og naturlige forskjeller forvandles gjennom konkurransen til en motsetning: dens innhold er økonomisk, dens form er nasjonal.

«Med manufakturen», skriver Marx i Den tyske ideologi, «gikk de ulike nasjoner inn i et konkurranseforhold, en handelskamp, som ble utkjempet gjennom kriger, beskyttelsestoll og forbud, mens nasjonene tidligere, for så vidt de stod i forbindelse med hverandre, hadde en uskyldig utveksling med hverandre. Handelen har fra og med dette en politisk betydning.»[10] Totalkapitalene har fått et nasjonalt preg. I deres nasjonale uniformer framstår de som franskmenn, tyskere, japanere osv., og ikke bare som kapital.

Denne nasjonaliteten er et anliggende for kapitalen, ikke for arbeiderne.[11]

Siden kapitalen er samfunnets formende kraft og ideologiske makt, og dens representanter føler seg tvunget til å sette folkemassene i bevegelse igjen og igjen til deres egne formål, avspeiles det nasjonale element i den allmenne folkebevissthet. Slike nasjonale ideer har økonomiske forutsetninger, de er kodede former, hvori kapitalistklassens skitne handelsånd kommer til uttrykk som et folkefellesskap.

Det er ikke kulturelle, historiske, biologiske eller andre naturlige forskjeller, men selve industrikapitalen, som utgjør nasjonens egentlige grunnlag og drivkraft.[12]

---

[1]Med henvisning til Hansaforbundet formulerte Adam Smith, den politiske økonomiens far, klart denne forskjellen: «Ingen del av den [handelskapitalen] kan sies å tilhøre noe bestemt land», skriver han i Wealth of Nations (1789), tredje bok, fjerde kapittel, s. 343, «før den så å si har spredt seg over landets overflate, enten i bygninger eller i permanente forbedringer av jorda». Derfor er den store rikdommen som de fleste hansabyer sies å ha hatt, ikke lenger å finne i dag.

[2]«I kapitalistisk produksjon mister handelskapitalen sin tidligere uavhengige eksistens og blir et særskilt moment av kapitalinvesteringen i allminnelighet, og utjevningen av profittraten reduserer dens profittrate til det generelle gjennomsnittet. Den fungerer nå bare som en agent for produktiv kapital.» Marx, MEW 25, s. 339 «I de tidlige stadiene av det kapitalistiske samfunnet dominerer handelen industrien, i det moderne samfunnet er det omvendt.» ibid., s. 342

[3]I transportbransjen for eksempel utgjør en lastebil fast kapital, selv om den ikke er koblet til bakken. Her viser det seg at den faste kapitalens økonomiske form ikke er en direkte egenskap ved selve arbeidsmidlene. Verdiens særlige sirkulasjonsmåte er like fremmed for arbeidsmidlene som fremmedgjøringen av menneskets fysiske og mentale evner som en vare, er det. Verken arbeidsmidlene eller arbeidskraften har verdi av «natur»; reduksjonen av mennesket til ren arbeidskraft er en moderne abstraksjon som forutsetter kapitalistiske forhold.

[4]Marx, MEW 24, s. 163. Lignende referanser litt senere: «På den annen side er det produkter som er lokaliserte ved å ha blitt innlemmet i jorda og som derfor kun kan utnyttes lokalt, som fabrikkbygninger, jernbaner, broer. De kan ikke eksporteres fysisk, med hud og hår. De er ikke flyttbare. Enten er de ubrukelige, eller så må de – når de først er solgt – fungere som fast kapital i landet de er produsert i.» Ibid., s. 212 kalte Marx den faste kapitalen som er innlemmet i jorden for «jordkapital» eller «la terre-kapital». Marx, MEW 25, s. 632; Marx, MEW 4, s. 173f. «Langt den største delen av en nasjons materielle kapital er bundet i jorda. I alle nasjoner utgjør verdien av land, jordbruks- og urbane boliger, verksteder, fabrikker, vannverk, gruver osv. to tredjedeler og ofte så mye som ni tideler av nasjonens samlede verdi.» Liste (1841), s. 245.

[5]For List utgjør denne helheten «de nasjonale produktivkreftenes system» eller, som han også kalte det, «sammenslutningen av nasjonale produktivkrefter». Produktiviteten avhenger dermed i stor grad av samspillet mellom de ulike produksjonsgrenene. «I fabrikken konsentrerer de (produktivkreftene) seg og forenes og samles på et lite område. Gjennom denne foreningen og dette samspillet oppstår en økning av produktivkreftene, som vokser i geometriske snarere enn aritmetiske proporsjoner. Jo flere fabrikker av forskjellige typer som enten er samlet på ett sted eller er nært forbundet med hverandre ved hjelp av praktiske og raske transportmidler og midler, jo viktigere blir produksjonskraften til hver av disse fabrikkene.» List (1838), s. 80f. «Produktiviteten til hver fabrikk er større, jo mer hele landets produksjonskraft utvikles i alle dets grener og jo tettere knyttet den er til alle andre industrier.» List (1841), s. 168f

[6]«Land» brukes her ennå ikke i betydningen av et allerede politisk avgrenset nasjonalt territorium, men i den opprinnelige betydningen som fast jord, jordbunn osv., som er en naturlig betingelse for enhver produksjon. Geografiske trekk, ulike naturforhold osv. er selvsagt inkludert.

[7]Rosa Luxemburg berømmet treffende Marx’ bidrag i boken «Die Akkumulation des Kapitals» (1912): Allerede i første setning skriver hun (s. 1): «Blant Marx’ uutslettelige bidrag til den teoretiske økonomien er hans standpunkt til problemet med reproduksjon av samfunnets totale kapital.» Ved å rekonstruere Marx’ begrep om totalkapital, gjør hun et utmerket streiftog gjennom reproduksjonsteoriens historie.

[8]«Den samfunnsmessige totalkapital og dens motsats, den samfunnsmessige totalmerverdi, er altså ikke bare objektive størrelser, men deres forhold, gjennomsnittsprofitten, styrer og leder – ved hjelp av verdilovens mekanisme – hele utvekslingen. … Kort sagt: den samfunnsmessige totalkapitalen dominerer gjennom den gjennomsnittlige profittraten fullstendig den tilsynelatende uavhengige bevegelsen til enkeltkapitalene.» Luxemburg (1912), s. 43.

[9] På tross av alle deres selvbedrag om profittens opprinnelse vet entreprenørene som er forent i totalkapitalen naturligvis veldig godt at deres felles gjennomsnittlige profittrate står i omvendt forhold til arbeidslønnsnivået. I form av den gjennomsnittlige profittraten er de sammen involvert i utbyttingen av den samlede arbeiderklassen. «Man ser», skriver Marx med henblikk på den gjennomsnittlige profittraten, «det matematisk nøyaktige beviset på at kapitalistene, uansett hvor mye de viser seg å være falske brødre i konkurranse med hverandre, ikke desto mindre danner en frimurerforening overfor arbeiderklassen som helhet. (Marx, MEW 25, s. 208)

[10]Marx, MEW 3, S. 56

[11]«Like mye som den enkelte borger kjemper mot den andre, har de som klasse en felles interesse, og dette fellesskapet, som innover vender seg imot proletariatet, vender seg utover mot andre nasjoners borgerskap. Det er dette borgeren kaller sin nasjonalitet.» Marx (1845), s. 462.

[12]I hvilken grad det nasjonale spørsmål får sin betydning gjennom industriens utvikling, gjennom dannelsen av den samfunnsmessige totalkapital, ble påvist av Rosa Luxemburg (Luxemburg 1898) med Polen som eksempel: «Det såkalte polske spørsmål, skriver hun i sin avhandling Polens industrielle utvikling, kan kun løses på grunnlag av Polens økonomiske liv og dets tendenser». Hun konkluderer at Polen allerede dannet en økonomisk enhet med Russland, og at det nasjonale spørsmål derfor i realiteten var løst. «Det som i utgangspunktet utelukker en så skarp interessedeling (mellom Polen og Russland), er den omfattende arbeidsdeling som finner sted mellom de to lands industrier …. Polen er for Russland en kilde til forsynling av ullproduktet garn, maskiner, kull, osv. Russland forsyner derimot Polen med råull, råjern …». S. 178.