Sahra Wagenknecht tar til orde for «en solid og sosial politikk i Tyskland og Europa som gjør seriøse og risikofrie investeringer med rimelig avkastning for alle mulige igjen. […] I Merkels tyske paradis er lønningene så lave at annenhver innbygger ikke lenger har noen formue og ikke kan investere i noe som helst, enn si investere i aksjer» (Berliner Zeitung 4.8.2018).

Hva menes med «tilstrekkelig avkastning»? Det er velkjent at jo større risikoen er, desto større er sjansen for høy avkastning. Wagenknecht kritiserer at mange «borgere» ikke får muligheten til å «investere i aksjer». Wagenknecht bryr seg ikke om at lønnsmottakerne står i et motsetningsforhold til aksjene. Ønsket om «rimelig avkastning» på aksjer innebærer ofte arbeidspress og lønnspress for dem som er ansatt i de aktuelle selskapene.

Gode, gamle dager

Wagenknecht gråter over en tid da kapitalen og lønnsarbeiderne etter hennes mening befant seg i en vinn-vinn-situasjon – før den såkalte nyliberalismen og den såkalte finanskapitalismen: Kapitalen tjente store fortjenester og lønningene steg. Epoken da det «faktisk gikk oppover for nesten alle, og særlig for arbeiderne», «tok slutt på 1980-tallet» (Wagenknecht 2021, 65). Kapitalismens «beste periode» var «femti- til syttitallet av det 20. århundret» (ibid., 282).

De første 25 årene i Tyskland etter andre verdenskrig utgjorde en eksepsjonell periode, og ikke bare på grunn av gjenreisningen. Verdenshandelen hadde gått kraftig tilbake på 1930-tallet og kollapset under andre verdenskrig. Den «fordistiske» omleggingen av produksjonsprosessen (taylorismen) kom for fullt først under Forbundsrepublikken. Det samme gjorde kapitaliseringen av landbruket og utkonkurreringen av småhandelen. Potensialet i den lange etterkrigsboomen var imidlertid uttømt på 1970-tallet. Deretter ble det igjen åpenbart at periodiske kriser er det normale i kapitalismen.

Venstresidens vulgærøkonomi

Wagenknecht mener at kapitalismen fungerer best når det finnes mye konkurranse og stor etterspørsel på hjemmemarkedet. «Kapitalismen fungerer dermed best i bransjer med høy konkurranse, der lover og sterke fagforeninger sikrer stigende lønninger og høye sosiale og miljømessige standarder.» (Wagenknecht 2021, 274)

Wagenknecht ignorerer spørsmålet om hvordan de nødvendige tiltakene for å avverge klimakatastrofen skal kunne forenes med en økonomi som genererer høy profitt og høye lønninger.

Den mest kjente personen i Die Linke deler oppfatningen om at fagforeninger og kapital ikke ville stå i motsetning til hverandre hvis bare bedriftene forstod at høye lønninger sikret avsetningen av deres varer. Det er riktig at varer må selges for å realisere merverdien de inneholder. Dette er imidlertid en nødvendig, ikke en tilstrekkelig betingelse. Hvis det ikke skapes nok merverdi i produksjonen – sammenliknet med konkurrentene – så vil den respektive bedriften ikke kunne gjøre gode forretninger.

Wagenknecht tar ikke til orde for å overvinne den kapitalistiske markedsøkonomien eller kapitalakkumulasjonen, men advarer heller mot «kortsiktighet, overdrevenhet, forkjærlighet for bløff, triks og regnskapskosmetikk, samt en hensynsløs orientering mot aksjonærenes og ledelsens interesser». Hun raser over en «innovasjonsfattig økonomi, der markedsmakt og til og med monopoler har erstattet åpne markeder, og der ekte, rettferdig konkurranse spiller en stadig mindre rolle» (Wagenknecht 2021, 283).

Wagenknecht kritiserer at kapitalismen ikke (lenger) er så vellykket som den utgir seg for å være. Og hun ignorerer kostnadene som oppstår nettopp på grunn av den vellykkede kapitalismen hun forfekter. Wagenknecht interesserer seg knapt for de negative helsekonsekvensene av overarbeid og overbelastning i det kapitalistiske arbeidslivet (jf. Cechura 2018), de massive helseskadene forårsaket av fremmedstoffer, som utgjør baksiden av den kjemiske industriens suksess (jf. Donner 2021), de økologiske konsekvensene osv. av den kapitalistiske markedsøkonomien. For henne er alt i orden hvis det bare finnes høye lønninger og en dynamisk økonomi.

Monopolkapitalismens spøkelse

Wagenknecht kritiserer dagens kapitalisme for å mangle «åpne markeder» og «reell, rettferdig konkurranse». Det er denne mangelen som gjør kapitalismen kritikkverdig. Angrepet på monopolkapitalismen overser imidlertid at monopolenes makt faktisk er nokså begrenset i den moderne kapitalismen. Monopolmakten «blir alltid redusert av konkurransen, selv om det riktignok er mulig at monopolprofitten overlever over lengre tid, på grunn av spesielle forhold, slik at verdilovens virkemåte bare gjør seg gjeldende på en modifisert måte» (Altvater 1975, 188).

«Verdiloven begrenser altså monopolmaktens utvikling; monopolmakten kan aldri erstatte verdiloven. Men den modifiserer håndhevelsen av denne. Den medfører at produksjonsmåtens bevegelseslover bare gjør seg gjeldende som tendenser.» (Ibid., 190).

Monopolistens avskjerming mot tilstrømningen av annen kapital til sin produksjonssfære kan ikke opprettholdes i det lange løp.

«Selv i oljeindustrien – der det i dag kreves enorme summer for å få adgang – finnes det ikke noe omfattende og globalt effektivt kartell. Det kommer stadig nye oljeprodusenter til, og det er hard konkurranse om utvinning av nye oljefelt, bruk av nye oljeproduksjonsteknikker osv.» (Sandleben, Schäfer 2013, 55). Karteller – som forstadier til monopoler – brytes ofte opp innenfra. Kapitalene som er samlet i kartellet, konkurrerer med hverandre om andeler av produksjonsvolumet og om inntektene.

«Det er nok at tekniske forbedringer, oppfinnelser eller kapasitetsutvidelser fører til endringer i styrkeforholdet mellom disse bedriftene for at den som føler seg sterkest i konkurransen, bryter avtalen for å erobre en større del av markedet» (Mandel 1972, 546). Tilhengerne av doktrinen om «monopolkapitalisme» kan ikke svare på hvorfor profittraten til monopolene ikke øker, selv om de angivelig er de mektigste av de mektige.

«Empiriske studier kunne bevise for Tysklands vedkommende at legenden om et hierarki av profittrater – dvs. strukturelt høyere profittrater for store bedrifter som kalles monopoler – ikke forefinnes i den økonomiske virkeligheten.» (Jf. Saß 1978). Stephan Krüger konstaterer at hans empiriske studier på grunnlag av offisiell statistikk «tenderer til å vise det stikk motsatte» av monopolteorien eller teorien om statsmonopolistisk kapitalisme, «nemlig en gjennomsnittlig lavere profittrate for store selskaper» (Krüger 2010, 138) (Se også Wendl 2013, 67).

Monopolene står ikke hevet over den kapitalistiske økonomiens lover. Wagenknecht gjør dem likevel til hovedmotstanderen. I motsetning til dette spøkelset fremstilles konkurransen i den kapitalistiske markedsøkonomien i et positivt lys.

Wagenknecht tar til orde mot «en for stor finanssektor» i kapitalismen, fordi «det har lenge vært kjent at en for stor finanssektor skader veksten i realøkonomien» (s. 278). Såkalt produktiv kapital og finanskapital har alltid kjempet om nivået på for eksempel utlånsrenter. I likhet med mange andre tar Wagenknecht stilling for den «gode» kapitalen, som tjener penger på produksjonen. Dette kan i det minste diskuteres. Men engasjementet sprenger ikke rammen som settes av striden mellom bedrifter og bransjer i den kapitalistiske økonomien. Overgangen til en annen samfunnsorden, er noe annet.

Wagenknechts kritikk av vår tids kapitalisme har to særtrekk. Ifølge Wagenknecht skyldes problemene den kapitalistiske økonomien påfører menneskene og seg selv at kapitalismen ikke lenger er egentlig kapitalisme, men domineres av monopoler og av finanssektoren.

Vår vellykkede forfatter gjentar en velkjent fortelling. Ifølge henne er de rike og mektige 0.1% eneveldige herskere. De kontrollerer økonomien, styrer politikerne og manipulerer befolkningen gjennom mediene. (For en analyse og kritikk av denne fiksjonen, se Creydt 2019.) Det andre særegne ved Wagenknechts syn ligger i lovprisningen av den kapitalisme som i hennes syn innebærer rettferdig konkurranse og høy innovasjonsvilje.

Wagenknecht fremmer blant annet arbeiderstyrte bedrifter og kooperativer. Ingen av disse forandrer nødvendigheten av at bedriftene i markedsøkonomien må anvende kapitalen til å skape så mye merverdi som mulig. Rosa Luxemburg skrev om dette allerede i 1899:

«I produsentsamvirket fører dette til den motsetningsfylte nødvendighet for arbeiderne å regjere seg selv med hele den nødvendige absolutismen, å spille rollen som kapitalistisk bedriftsherre overfor seg selv. Det er på denne motsetningen produsentsamvirket strander ved at den enten utvikler seg tilbake til en kapitalistisk bedriftsform eller ved at den oppløses, [dersom] arbeidernes interesser er sterkere.» («Sosialreform eller revolusjon», i Rosa Luxemburg. Skrifter i utvalg – 1 (Oslo: Pax forlag 1973), 68.)

Forsvar og støtte til tvilsomme standpunkter

Med sitt engasjement mot våpenleveranser og for en fredsløsning i Ukraina-krigen har Wagenknecht med rette posisjonert seg mot forbundsdagspartiene og de toneangivende mediene. Hun kjenner den geopolitiske historien bak Ukraina-krigen og NATOs bidrag til opptrappingen.
Innholdet i talen hennes under den store demonstrasjonen 25. februar rettferdiggjør ikke anklagene mot henne. Hun unnlot ikke å kritisere det russiske lederskapet, og heller ikke å kritisere AfD, som går inn for en gigantisk opprustning av Bundeswehr samtidig som de utgir seg for å være et fredsparti.

I andre spørsmål – som Covid-pandemien – har Wagenknecht grepet fatt i regressive proteststemninger (jf. Creydt 2022) og angrepet fornuftige tiltak for å beskytte befolkningen. I ARD-talkshowet «Anne Will» begrunnet Wagenknecht sin beslutning om ikke å vaksinere seg blant annet med at dette er «nye vaksiner» sammenlignet med den «klassiske vaksinen». «Nå får blir vi vaksinert med en genetisk kode. Det er en annen prosedyre.»

«Å oppfordre unge, friske mennesker til å ta en vaksine hvis langsiktige konsekvenser er helt uklare, er etter min mening uaktsomt», uttalte hun 10.12. 2020. Wagenknecht tar i realiteten til orde for at økonomien skal gå foran helsen. Man må risikere en mye høyere sykdoms- og dødsrate «for ikke å ødelegge økonomien vår», som hun forklarte i februar 2021.

Dette er allerede en ganske spesiell forståelse av «samhørighet og borgerånd» (undertittelen på boken hennes i 2022).

Wagenknecht har skapt forvirring i flyktningspørsmålet. På en pressekonferanse 11. januar 2016 sa hun: «Gjester som misbruker retten til gjestfrihet, har mistet den».

Det er legitimt å påpeke det tvilsomme i krav som «åpne grenser for alle». Men de unge mennene fra Nord-Afrika og arabiske land som begikk seksuelle overgrep mot kvinner på nyttårsaften i Köln, er ikke gjester. Gjester kan komme og gå som de vil. Det gjelder ikke flyktninger. Asylretten er en grunnleggende rettighet, ikke en nåderett som kan inndras ved dårlig oppførsel.

Wagenknechts formulering: «Gjester som misbruker retten til gjestfrihet, har mistet den», formulerer i klartekst et krav om «umiddelbar utvisning av utlendinger som begår kriminalitet».

Når Wagenknecht snakker om gjester, oppfører hun seg som om det handler om å fjerne en person som blir tatt i å tisse i vasken fra listen over hvem som kan overnatte på gjesterommet i framtiden. Denne bannlysningen har imidlertid en annen betydning for «gjesten» enn deportasjon har for flyktningen.

Hos Wagenknecht dukker det stadig vekk opp et inntrykk av bløffmakeri. Hun hevder at «en debatt om hvorvidt grensene for det tolererbare er overskredet» når det gjelder fundamentalistisk islamisme, var «tabu frem til høsten 2020» (Wagenknecht 2021, 199). Wagenknecht ønsker å fremstille seg selv som den modige nedbryteren av et tabu som bare eksisterer i hennes egen fantasi.

Wagenknechts popularitet

Hun forsvarer «verdier» som om det ikke fantes noen motsetninger mellom de ulike verdiene i det borgerlige samfunnet. Hennes «verdikonservative» posisjon (2022, 275) foregir at det en gang har eksistert eller overhodet kan eksistere et borgerlig samfunn med integrerte verdier. Men i dette samfunnet har verdiene «individuell frihet» og private interesser alltid stått i konflikt med verdiene samfunnsmessig konsensus og borgerlig etos. Like fiktiv som hennes henvisning til tidligere tiders angivelig entydige og samlende gode verdier, er hennes nærhet til «vanlige folk».

Wagenknecht blåser opp postmoderne meninger og woke-posisjoner til hovedproblemet med dagens venstreside. Overalt ser hun bare de «selvrettferdige» i virksomhet. Denne dramatiseringen tjener henne til å fremstille seg selv – i kontrast til dette fiendebildet – som en folkelig venstreside.

Hennes forsvar av kapitalakkumulasjon gjennom aksjer har imidlertid ingenting med kampen for høye lønninger og trygge pensjoner å gjøre. Tvert imot støtter hun kapitalen mot lønnsarbeiderne og dem som presser på for å privatisere pensjonene.

Wagenknechts popularitet skyldes også at hun forteller folk det de vil høre. Hun bekrefter lysten etter trygge aksjer, velstandsutvikling gjennom aksjer, fri konkurranse og den idylliske forestillingen om at det er mer humant i små og mellomstore bedrifter enn i store selskaper.

Slik overbevises publikum om at alt som er problematisk i økonomien, kan reduseres til problembærere som monopol- og finanskapital, som klart kan avgrenses fra den kapitalistiske markedsøkonomien og dermed enkelt fjernes fra den. For Wagenknecht betyr det å henvende seg til hennes virkelighetsnære publikum at hun kan plukke opp folk der de innholdsmessig befinner seg — og bringe dem tilbake til akkurat samme sted.

En grundig og sakkyndig analyse og kritikk av Wagenknechts økonomiske argumentasjon konkluderer med at den består av «en forvirret, dvs. teoretisk selvmotsigende eklektisisme» (Wendl 2022). Ordoliberalismen hun hyller (som en kritikk av kartellenes og monopolenes forvrengning av den frie konkurransen), har lite med den faktiske ordoliberalismen å gjøre. [Ordoliberalismen var en økonomisk teori med stor innflytelse i tysk etterkrigstid, oa.]

Tankene hun låner fra både Marx’ kapitalismekritikk og keynesianismen, virker som avrevne fuglefjær. Wagenknecht vet hvordan hun skal innynde seg hos et konservativt publikum som en venstreorientert som ikke bare oppfordrer dem til å diskutere Goethes «Faust» på arrangementer, men også etterlyser en renessanse for ordoliberalismen. I sin motfiksering på identitetspolitikk og «wokeness», framhever hun sin nærhet til vanlige folk. Og med karakteristisk, journalistisk flid, lemper hun alle anklager mot kapitalismen, over på en påstått forfalskning av den egentlige, gode og skikkelige kapitalismen.

Hun blunker til venstre, men bekrefter samtidig alle de mest naive illusjoner om den kapitalistiske markedsøkonomien. Ideen om at kapitalismen med fri konkurranse og innovative bedrifter kommer de rike og fattige like mye til gode, blir ikke avslørt av Wagenknecht som en ideologi. Målestokken for Wagenknechts kritikk, er derimot den frie markedsøkonomiens egne ideologer.

Wagenknecht fremstiller finans- og monopolkapitalen som umoralske inntrengere som legger beslag på et vesen som i seg selv er rent og godt. Finans- og monopolkapitalen ødelegger den kapitalistiske markedsøkonomiens vakre, perfekte verden med ren og skjær ondskap: «kortsiktighet, overdrevenhet, forkjærlighet for bløff, triks og regnskapskosmetikk, samt en hensynsløs orientering mot aksjonærenes og ledelsens interesser» (Wagenknecht 2022, 283). Denne ondskapen har ingen årsak i den kapitalistiske markedsøkonomien. Den er årsaken til seg selv, altså ondskap i seg selv («endogen»).

Det betryggende med dette budskapet er at alle disse «røverbaronene» eller «useriøse økonomiene» (Wagenknecht 2022) faktisk er unødvendige i den kapitalistiske markedsøkonomien. I det nye samfunnet kan nesten alt forbli som det er, med unntak av finans- og monopolkapitalen. Begge deler kan ifølge Wagenknecht fjernes fra den kapitalistiske markedsøkonomien like enkelt som en overflødig utvekst kan fjernes fra kroppen (en blindtarm, en vorte eller lignende).

Wagenknecht presenterer seg selv som en dypsindig tenker. I virkeligheten har hun et instrumentelt og advokatorisk forhold til økonomi- og samfunnsanalyse. Hennes politiske ønske om å score poeng i offentligheten ved å fordømme finanskapitalen, pledere for fri konkurranse osv., er omdreiningspunktet for hennes tenkning.

De som fordømmer finanskapitalen og monopolene, er på riktig side. Wagenknecht holder seg til slike overfladiske og uklare «standpunkter». Hun henter sine tankerekker fra dem og plukker ut passende teoretiske brikker — lik en skjære.

Hun bygger ikke opp noen som helst tyngde i form av utviklet argumentasjon og endret bevissthet hos sine lesere, men legitimerer bare deres fordommer. Wagenknecht lager mye bråk om en opposisjon som forblir like forvirret som den er diffus. Tilhengerne beundrer henne for dette og legger ikke merke til at mange av Wagenknechts virkemidler opphever hverandre.

Hun «inkorporerer i tankens uforanderlige form noe […] fremmed eller motsatt. Omsnuing er ikke bare omvending til det motsatte, men sammenkoblingen av det vesensforskjellige […], som fører til at man i den mentale formen til en opprinnelig sannhet, griper noe som opphever denne sannheten igjen» (Jaspers 1966, 63).

Wagenknecht snylter på venstresidens kapitalismekritikk ved å gi seg ut for å være samfunnskritiker, men synger i virkeligheten den frie kapitalistiske markedsøkonomiens lovsang. Wagenknecht utnytter det faktum at det ikke forventes at en politisk venstreorientert person gjør dette. Hun overbeviser folk om at alt må endres slik at alt kan forbli som i den gode fortiden.

I hennes forklaringer er det ikke mulig å skille mellom ønsket om grunnleggende endringer og ønsket om markedsøkonomi, ettersom dette bare eksisterer i ideologenes hoder. Wagenknecht tilfredsstiller ønsket om en retning som lover grunnleggende endring, hvor ingenting trenger å bli endret fra grunnen av. Hun tilbyr en utopi uten utopi.

Hun griper fatt i ønsket om forandring og forvandler det til etterspørsel etter bøkene sine. Gjennom henne lærer leserne å tolke den kapitalistiske markedsøkonomien på en annen måte, slik at de ikke bare lærer seg til å akseptere den, men også til å bifalle den.

At Wagenknecht er den mest populære personen i Die Linke sier både noe om partiet og om den rådende offentligheten.

Sistnevnte har luksusen av å elske venstreorienterte personligheter som overrasker offentligheten med paradoksale blandinger og lar seg underholde av dem med avmålt uenighet, siden de på  betryggende vis bekrefter konsensus i avgjørende spørsmål.

Litteratur

Altvater, Elmar 1975:Wertgesetz und Monopolmacht. In: Argument-Sonderbd. 6. Zur Theorie des Monopols. Berlin

Cechura, Suitbert 2018: Unsere Gesellschaft macht krank. Baden-Baden

Creydt, Meinhard 2019: Krysmanskis Geschichten von tausend und einer Jacht. Zentrale Fehler regressiver Kapitalismuskritik. In: Kritiknetz August 2019.

Creydt, Meinhard 2022: Das ganz normale Denken von Demonstranten gegen die Covid-Politik. In: Telepolis 28.1. 2022

Donner, Susanne 2021: „Endlager Mensch“. Wie Schadstoffe unsere Gesundheit belasten. Hamburg

Jaspers, Karl 1966: Descartes und die Philosophie. Berlin

Luxemburg, Rosa 1970: Sozialreform oder Revolution. In: Dies.: Schriften zur Theorie der Spontaneität. Reinbek bei Hamburg

Mandel, Ernest 1972: Marxistische Wirtschaftstheorie. Bd. 2. Frankfurt M.

NN 1978: Die „Steigerung der Massenkaufkraft“ oder das Wunderwässerchen der reformistischen Scharlatane. In: Kommunistisches Programm, Nr. 19. Westberlin

Sandleben, Günter; Schäfer, Jakob 2013: Apologie von links. Zur Kritik gängiger Krisentheorien. Köln

Wagenknecht, Sahra 2021: Die Selbstgerechten – mein Gegenprogramm für Gemeinsinn und Zusammhalt. Frankfurt M.

Wendl, Michael 2013: Machttheorie oder Werttheorie. Hamburg

Wendl, Michael 2022: Marktwirtschaft statt Kapitalismus – Wagenknechts ökonomisches Glaubensbekenntnis. Vom „einfachen“ Marxismus zur ordoliberalen Kapitalismuskritik. In: Klaus Weber, Wolfgang Veiglhuber (Hg.): Wagenknecht – Nationale Sitten und Schicksalsgemeinschaft. Hamburg