Mars 2023 ble åsted for en bankkrise. For å roe situasjonen erklærte offentlige myndigheter at finansvesenet i det store var robust, men deres paniske tiltak for å hindre krisespredning, talte i en annen retning.

Det oppstod store bekymringer og tilløp til panikk da flere store banker måtte bli reddet i mars. Ryktene svirret og mange stilte spørsmålet om hvilken bank som ville bli den neste til å bryte sammen.

Bankenes aksjer kollapset, kom seg, men kollapset igjen med de nye ryktene. Tvilen rundt bankenes levedyktighet måtte bli fjernet raskt, og sammenligningene med bankpanikken i 2008 måtte nedtones. Statsråder, sentralbanker og finansmyndigheter fikk omsider gjennomslag for budskapet om at vårt nåværende finanssystem er langt tryggere enn det var da, og at konkursene heller er særtilfeller med utspring i hjemmelagde problemer. La dem snakke, og la oss heller undersøke hendelsene selv!

Hva skjedde?
Silicon Valley Bank (SVB) stengte 10. mars 2023, etter at innskytere hadde tatt ut opp mot 42 milliarder dollar på én enkelt dag. Dette var det største amerikanske bankkrakket siden finanskrisen i 2008.

Noen dager senere ble den sveitsiske storbanken Crédit Suisse (CS) truet av konkurs. Regjeringer og sentralbanker ga storstilte garantier og nødlån til de kriserammede bankene. I CS’ tilfelle utformet den sveitsiske nasjonalbanken (SNB), finansmarkedstilsynet og regjeringen en redningsløsning: De inviterte den noe større konkurrenten UBS til å overta banken, og omgikk aksjonærene og antitrustlovene. “Dette undergraver aksjeloven. Aksjonærene i Crédit Suisse blir i praksis ekspropriert uten et juridisk grunnlag,” kommenterte Peter Viktor Kunz, professor i handelsrett ved Universitetet i Bern, som omtalte prosedyren som “skandaløs”.ⁱ

SNB ga begge banker en likviditetsstøtte på til sammen 200 milliarder franc, og sammen er de ansvarlige for en risiko på ni milliarder franc i CS’ verdipapirportefølje. “En konkurs i Crédit Suisse ville ha fått alvorlige konsekvenser for nasjonal og internasjonal finansiell stabilitet og for den sveitsiske økonomien. Å risikere dette ville ha vært uansvarlig”, sa SNB-formann Thomas Jordan som begrunnelse for de drastiske tiltakene.ⁱⁱ

Skrekk før det store krakket
Mange observatører bemerket raskt paralleller med den store økonomiske og finansielle krisen i 2008. Denne sammenligningen er desto rimeligere ettersom flere ting minner om denne perioden, inkludert den plutselige måten som finanskrisen oppsto, farene for hele finanssystemet, sentralbankenes åpning av pengeslusene, de potensielt svært dyre myndighetsgarantiene og ikke minst den løse håndteringen av rettsprinsipper, som ikke engang stoppet ved privat eiendom. Selv dengang var det først bare noen få banker og selskaper som havnet i problemer, inntil det til slutt ble klart at krisen var systematisk og at store redningsparaplyer måtte brettes ut for å temme de ondskapsfulle, blinde ødeleggelseskreftene til den kapitalistiske produksjonsmåten, i den grad det var politisk mulig. “Det fantes stemmer”, skrev daværende finansminister i Tyskland Peer Steinbrück, “som snakket om slutten av kapitalismen”, og i sin bok Beyond the Crash (2011, s. 18) sier den britiske statsministeren Gordon Brown nøkternt: “I september (2008) innså vi at vi bare var dager unna en fullstendig kollaps.»

Beroligende midler utdeles
I lys av denne erfaringen av og redselen over et systemisk kollaps, er det forståelig at sentralbanker, finansmyndigheter og regjeringer i mars grep inn på en så nervøs, panisk og massiv måte. Om ikke annet enn for å berolige seg selv, men særlig for å berolige investorene mot ikke å ta ut mer penger fra bankene det gjaldt, måtte myndighetene i stats- og finansverdenen tone ned den pågående krisen og avvise sammenligningen med 2008.

USAs finansminister Janet Yellen sa i sin tale til det amerikanske bankforbundet at de to krisene ikke kan sammenlignes. Hun forklarte at finanssystemet i dag er stabilt, på grunn av bankenes styrkede kapitalbase og ulike finansielle reformer.

Den europeiske sentralbankens (ESB) president Christine Lagarde motarbeidet sin frykt med betryggende ord om at banksektoren er “motstandsdyktig” og har en sterk kapital- og likviditetsbase. For sikkerhets skyld er “hele pengepolitiske verktøykassen” tilgjengelig dersom finanssystemet i euroområdet trenger likviditetsstøtte. Det tyske økonomidepartementet sa at det europeiske banksystemet var robust, og presidenten for Bundesbank, Joachim Nagel, forsikret med lignende ord: «Vi står ikke overfor en gjentakelse av finanskrisen i 2008». (FAZ 23.3.23).

Men usikkerheten ville rett og slett ikke forsvinne. Krisen fortsatte å ulme uten at det var mulig å peke ut problemområdene. F.eks. risikopremiene på såkalte “Credit Default Swaps” (CDS) eller kredittapsforsikringer forble svært høye for bankene, den hektiske handelen med bankaksjer fortsatte, og de en gang svært så resolutte sentralbanker, som var fast bestemte på å bekjempe inflasjonen gjennom ytterligere økninger i styringsrentene, mistet i økende grad motet og turte knapt å nevne at de i tillegg til høyere renter også ønsket å redusere den høye obligasjonsbeholdningen i deres balanseregnskaper gjennom salg.

Den europeiske sentralbankens dilemma
«Det er ingen målkonflikt mellom prisstabilitet og finansiell stabilitet», har ESB-president Lagarde gjentatte ganger forsikret om. Andre sentralbanker beroliget med lignende ord. Men hendelsene i mars inneholdt et annet budskap. I fjor begynte ESB og andre sentralbanker å stoppe pengeskapingen gjennom kjøp av obligasjoner og å heving av renten nettopp for å bekjempe inflasjonen. Nå gjorde de det motsatte. De ga omfattende kredittstøtte, med tilsvarende utvidelse av deres pengemengder, og utviste tilbakeholdenhet i rentepolitikken. På denne måten fremmet de inflasjonen de konsekvent ønsket å bekjempe. De snublende bankene tvang dem til det. Som SNB-leder Thomas Jordan sa i forbindelse med Crédit Suisse, måtte de avverge alvorlige konsekvenser for nasjonal og internasjonal finansiell stabilitet. De måtte for tidlig lempe på inflasjonsbremsene, dvs. fjerne dem før de hadde oppnådd ønsket effekt, fordi de fikk bankene til å slingre.

Man kan se dilemmaet: Sentralbanker, som bruker høyere renter som et middel for å bekjempe inflasjon, ryster banker og finansmarkeder. De gjør skade mot disse så snart de seriøst forfølger inflasjonsmålene sine.

Den nye finanskrisens karakter
Vridningene som rentehevelsespolitikken hadde bidratt betydelig til, ble konkret synlige i forbindelse med kollapsen av Silicon Valley Bank. SVB var den foretrukne banken for venturekapital og startups i California. Rundt 50% av start-up-bedriftene i Silicon Valley var kunder av banken. I årene frem til 2022 fikk venturekapitalselskaper samlet inn milliarder av amerikanske dollar. Mye av dette ble deponert hos SVB for senere å bli investert i startups. Balansen tredoblet seg til 175 milliarder dollar, fra begynnelsen av 2020 til slutten av 2022.ⁱⁱⁱ Så forsiktig som SVB var, investerte de for det meste de store innskuddene i statsobligasjoner og i verdipapirer med pant i fast eiendom. Giftige, svært spekulative subprime-papirer spilte her ingen rolle i det hele tatt, bare statsobligasjoner med høy rating som ble klassifisert som ganske trygge.

To utviklinger ødela SVB: For det første vaklet teknologibransjen, hvilket gjorde at strømmen av nye midler begynte å tørke opp på grunn av de svekkede forretningsutsiktene. Enda viktigere var at bedrifter trakk ut pengene sine fordi de var i desperat behov for penger, siden teknologibransjens økonomiske vansker rystet tilliten til deres kredittverdighet. Nå hersket prinsippet om umiddelbar betaling. Dessuten førte stagnasjonen i deres egne virksomheter til et større behov for penger.

SVB kunne bare stille den utgående likviditeten til rådighet ved å selge verdipapirer. Det er her den andre utviklingen kommer inn i bildet, som er knyttet til den store krisen i 2008 og dens ettervirkninger. Koronapolitikken og fremfor alt inflasjonen spiller også en rolle. Uten å gå oss vill i detaljer, kan det bemerkes her at i tillegg til den amerikanske sentralbanken, den japanske sentralbanken og den britiske sentralbanken, holdt også den europeiske sentralbanken rentene ekstremt lave frem til midten av 2022. Tidligere rentekutt og ulike obligasjonsoppkjøpsprogrammer forårsaket så store prisøkninger i obligasjonsmarkedet at avkastningen på sikre obligasjoner ofte gled over i minustall – en historisk unik utvikling. Det uttalte målet til de store sentralbankene var å støtte opp om sine respektive økonomier ved å bruke ekstremt lave renter for å forhindre deflasjon. Obligasjonsoppkjøpsprogrammene gjorde det også mulig for myndigheter å i økende grad finansiere den krise-påtvungne veksten i offentlige utgifter ved å utstede nye verdipapirer, som sentralbankene deretter kjøpte med nytrykte eller elektronisk leverte banksedler, noe som førte til at sentralbankenes pengemengde økte kraftig. ESB kjøpte verdipapirer for til sammen nesten fem billioner euro.

Denne overordnede rentepolitiske sammenhengen avgjorde beslutningene til alle finansinstitusjoner, inkludert SVB. For å trygt investere den innkommende pengestrømmen kjøpte SVB i hovedsak statsobligasjoner, selv om prisene var alt for høye og den oppnåelige avkastningen altfor lav eller til og med negativ. Hvis det hadde valgt mer risikofylte investeringer med høyere avkastning, ville det ha blitt mistenkt for å være uforsiktig med kundenes penger. Derfor var forsiktighet på sin plass.

I fjor, i kjølvannet av stigende inflasjonsrater, sluttet flere sentralbanker, inkludert Fed og ESB, å kjøpe obligasjoner og begynte raskt å heve styringsrentene. Som en følge av dette kollapset prisene på alle obligasjoner. SVB, med sine store beholdninger av «solide» statsobligasjoner, bokførte rekordhøye tap. Tapene ville neppe ha blitt lagt merke til av konvensjonelle regnskapsprosedyrer dersom ikke SVB hadde blitt tvunget av den utflytende likviditeten til å realisere tapene ved å selge obligasjoner. Den var nødt til å selge for å kunne betale for seg.

8. mars kom avsløringen: Etter børsens stengning varslet SVB at den kom til å bokføre et underskudd på 1.8 milliarder dollar. Det luktet av konkurs. For å gjøre vondt verre var det bare seks prosent av bankens kunder som hadde innskuddene sine garantert av statens innskuddsforsikring – på opp til 250 000 USD. Resten hadde høyere innskudd. Det store flertallet måtte derfor regne med store tap og store forsinkelser når de skulle benytte sine innskudd for å betale leverandører og ansatte. Dette forklarer det spesielt massive bankkrakket som kulminerte 10. mars. Hele dramaet viser hvorfor den amerikanske regjeringen måtte gi full garanti for alle innskudd.

Presset på de respektive departementene, på regjeringen, sentralbanken og finansmyndighetene for slike garantier ble forsterket av at de finansielle investorene, hvis penger bl.a. hadde strømmet inn i SVB som innskudd, og SiliconValley-storkarer lanserte en kampanje med det sentrale slagordet: Fremtidens Facebook-er ville bli kvalt i fødselen hvis deres uforsikrede midler ikke ble garantert av staten. (FAZ 21.02.23)

Årsakssammenhengene er bemerkelsesverdige: For det første gjorde de allmenne vridningene i rentepolitikken, som igjen hadde sine forutsetninger i økonomien, og de spesielle økonomiske vridningene i teknologibransjen, at SVB havnet i krise, og nå måtte den reddes for å styrke teknologisektoren og avverge en stor finanskrise med negative konsekvenser for hele økonomien. Den viste hvordan økonomisk krise, finanskrise og statlig styring henger sammen, og hvilke anstrengelser regjeringen og sentralbanken gjør for å holde den kapitalistiske akkumulasjonen noenlunde intakt.

Statlige inngrep i bankvesenet løser ikke de økonomiske problemene, men skaper nye
Sentralbankpolitikkens korte historie siden den store globale økonomiske krisen i 2008 gir indikasjoner på en sentralbanks makt og svakhet: Ved å resolutt åpne pengeslusene kan den, sammen med finanspolitikken, dempe panikken, dempe krisens virkninger og forhindre en depresjonsspiral, men alltid på bekostning av at den undergraver sine handlemuligheter på et senere tidspunkt og senere tvinges til å gjennomføre en utvikling som svekker økonomien. Som rentepolitikken har vist, blir problemet bare utsatt til fremtiden.

Nyliberalistene forvrenger årsakssammenhengene og anklager sentralbanken og regjeringen for å ha forårsaket hele krisen med sine feiltrinn, som feilaktig rente- og utgiftspolitikk.^iv For etter deres mening er den kapitalistiske produksjonsmåten en krisefri affære. Bare ytre omstendigheter kunne derfor forårsake de økonomiske katastrofene. Den krisepregede karakteren til kapitalistisk akkumulasjon fornektes allerede ved at varen, som en motsetningsfull enhet av bruksverdi og bytteverdi, forvandles til et produkt, og pengene til et rent mellomledd i byttet av produkter, og til slutt i forvandlingen av produksjonens spesifikt kapitalistiske betingelser til allmenne, naturlige betingelser for all produksjon.^v Dette synet skjuler alle kriseelementer som kunne kaste så mye som en skygge på den kapitalistiske produksjonsmåten.

Hva ville ha skjedd hvis politikken hadde holdt seg utenfor i mars og kriseprosessene fikk utspille seg slik de oppstår med nødvendighet av motsetningene og motsigelsene til den kapitalistiske produksjonsmåten? Hvis staten hadde tillatt markedskreftenes frie spill, ville det trolig blitt til en brann. Panikken ville ha økt. Bankkundene ville i massevis ha forsøkt å ta ut sine innskudd fra bankene. Siden bankene plasserer innskuddene sine i obligasjoner og lån med lengre løpetid, den såkalte løpetidstransformasjonen, måtte det nødvendigvis ha funnet sted store salg av obligasjoner. Salgspresset ville ha fått verdipapirprisene til å stupe, dvs. massedevaluering av verdipapirer, store tap for alle banker, som også ville ha måttet selge og ytterligere underby de allerede pressede verdipapirprisene.

Kreditt- og bankkrisen ville ha blitt generalisert, bankkundene ville ha blitt snytt, selskaper ville ha gått konkurs på rekke og rad, med ytterligere katastrofale konsekvenser for det finansielle systemet. Kreditten ville ha kollapset. Bare kontanter ville telle. Reservefondene av penger blir utilstrekkelige til å forsyne den tidligere kredittbaserte varesirkulasjonen med penger. Pengekrisen er et moment av økonomiske kriser, og innebærer en praktisk tvang til å panisk kaste alle tilgjengelige varer på markedet for å betale for seg selv. «Denne plutselige forvandlingen av kredittsystemet til pengesystemet», skriver Marx om de ennå ikke statskontrollerte krisene på 1800-tallet, «legger den teoretiske frykten oppå den praktiske panikken, og sirkulasjonens agenter grøsser ved det ugjennomtrengelige mysteriet som omgir deres egne forhold.» (MEW 13, s. 123)

Man kan se viktigheten av sentralbanker i denne kapitaldevalueringsprosessen. Som långivere i siste instans forhindrer de først og fremst devalueringsspiralen, ganske enkelt ved å gjøre det lovlige betalingsmiddelet, muligheten for kontant betaling, tilgjengelig for bankene i nødvendig omfang, i hovedsak i form av kreditt. Teknisk sett “trykker” de sedlene som bankene nå mottar og gir videre til sine innskytere og kredittkunder.

Den eneste haken er at kriseelementene ikke fjernes, men rett og slett flyttes inn i fremtiden, der de hoper seg opp mer og mer. Resultatet er en svulmende «permanent krise»^vi fordi regjeringen og sentralbanken, gjennom sine finanspolitiske og pengepolitiske intervensjoner, i stor grad hindrer den kriseløsende funksjonen som er nødvendig for den økonomiske oppgangen: statlige stimuleringsprogrammer imøtegår den kollapsende etterspørselen, subsidier, ekstraordinære betalinger etc. hindrer konkurser, og lånene til vanskeligstilte banker hindrer en generalisering av kreditt- og bankkrisen. I stedet for at kapital i dens ulike former, som produktiv kapital, varekapital og fiktiv kapital (obligasjoner, aksjer, derivater), blir devaluert i massevis, kan den takket være statlig intervensjon fortsette å eksistere. Konsekvensene er en «zombifisering» av økonomien, oppsamling av kredittpyramider, voksende statsgjeld og utvidelse av sentralbankbalansen. Så lenge sentralbankene fortsatt er i stand til å finansiere statens lånebehov gjennom kjøp av obligasjoner, går ikke statene konkurs, så den økonomiske krisehåndteringen er fortsatt mulig.

Nå er SVBs konkurs et praktisk bevis på at pengepolitikken allerede har kommet inn i et stadium hvor den er i ferd med å forårsake mange ulykker. Nullrentepolitikken på den ene siden og de inflasjonsdrevne, nærmest panikkaktige renteøkningene på den andre siden har på ingen måte bare skapt problemer for SVB. Store kurstap på obligasjoner og de høyere finansieringskostnadene som følger av renteoppgangen, belaster finansinstitusjonene, men også produksjonsbedriftene.^vii For zombiene er lave renter nødvendig for å overleve fordi ulike forretningsområder og prosjekter kommer i vanskeligheter i kjølvannet av de høyere finansieringskostnadene. Videre er vesentlige deler av økonomiens evne til å ekspandere direkte avhengig av rentenivået. Byggenæringen taper f.eks. etterspørsel, fordi mange byggeprosjekter ikke lenger kan lønne seg, igjen på grunn av rentenivået. Kreditt- og misligholdskriser er forhåndsprogrammerte. Ettersom kreditt er konsentrert i banksektoren, ledsages kredittkriser av bankkriser.

Pengepolitikken har dermed etterlatt miner i de mest mangfoldige områdene av økonomien, som særlig eksploderer når den økonomiske utviklingen også halter. Det var nettopp denne konstellasjonen som førte SVB ut i konkurs, og det kan også vise seg å bli en fallgruve for andre.

Den europeiske sentralbanken med store tap
Katastrofen i SVB kaster også sin skygge over de store sentralbankene. De har også ambisiøse beholdninger av obligasjoner på sine svulmende balanser, særlig «trygge» statsobligasjoner, som alle nå viser store tap. SNB tapte ca. 130 milliarder sveitsiske franc i 2022, den amerikanske sentralbanken anslo 100-150 milliarder amerikanske dollar, Bank of England ca. 150 milliarder sterling, og ESB og de nasjonale sentralbankene i EU-systemet har også registrert store tap, og har trukket på risikoreservene.^viii I tillegg til kurstap på verdipapirbeholdningene kommer rentetap, siden deres obligasjoner bare gir lav avkastning, mens innskuddene som forretningsbankene har med seg som overskuddslikviditet, nå forrentes med 3%. Jo høyere styringsrente, jo mer rente må sentralbankene betale.

At sentralbankene til tross for de store tapene ikke opplevde en katastrofe som kan sammenlignes med SVBs har en enkel årsak: De trykker sedlene selv, dvs. den “kontante betalingen” som er så ettertraktet under krisen, så de har ingen mangel på det som kan føre dem inn i en likviditetskrise. I motsetning til SVB har de derfor ikke måttet realisere kurstapet på sine obligasjoner. Ettersom gullinnløsningsplikten er opphevet, er de heller ikke forpliktet av sine sedler til å utlevere gull eller andre eiendeler mot sedlene. Selv om store tap spiste opp egenkapitalen deres, ville de ikke på noen måte være nødt til å begjære konkurs på grunn av overdreven gjeld. Og likevel er det et problem hvis f.eks. ESB lider store tap.

Nettopp fordi innløsningsplikten i gull ikke lenger eksisterer, er tilliten den er tildelt for å holde euroen stabil, avgjørende. Kan ESBs løfte om stabilitet fortsatt være troverdig hvis den i seg selv er økonomisk ustabil, lider store tap, er overbelastet av gjeld og etter vanlige standarder måtte erklære seg konkurs? Gjenspeiles denne økonomiske ubalansen allerede i den nåværende kraftige økningen i inflasjonen? Vareeiere har lenge fryktet at de vil lide tap dersom de bruker verdien av varene som selges i euro til å kjøpe andre varer. SVBs konkurs beviste hvor raskt man kan spille bort tilliten: det skulle bare én tapsmelding til for at den ble til allmenn mistillit.

Sosialisme eller barbari
Den nye finanskrisen har så langt vært mer skjult og har bare brutt ut noen få steder. Dens fare for det kapitalistiske systemet ligger mindre i de konjunkturbestemte kriseelementene, som f.eks er tydelige i høyteknologisektoren og i byggebransjen, men snarere i krisepotensialet som har bygget seg opp over flere konjunkturer. Den «permanente krisen» er en stor risiko. Dette inkluderer ulykken som pengepolitikken nå forvolder. Omstillingskrisene som den økonomiske politikken har forsinket, har skapt forutsetningene for en enestående, gigantisk devalueringsspiral.

I motsetning til under den store krisen i 2008, er stabilitetens vokter, sentralbanken, nå økonomisk rammet. Den mister i økende grad evnen til å kvele brannpunktene i den nye finanskrisen med sin egenproduserte likviditet. Den befinner seg i et dilemma: Hvis den bekjemper inflasjonen, skaper den de forvrengninger i finanssektoren som nå påvirker den. Hvis den prøver å redde bankene, sløser den bort tilliten til dens konsekvente bekjempelse av inflasjonen.

Et generelt tap av tillit vil få alvorlige konsekvenser for dagens pengesystem. Frem til nå har sentralbankene absorbert overgangen fra kredittsystemet til pengesystemet ved å åpne sine pengesluser og sørge for nødvendig kontant betaling. Hva skjer når inflasjon og tap av tillit ryster pengesystemet enda mer? Når sedlene som sentralbanken trykker begynner å miste sin pengekarakter og knapt godtas som kontant betaling? Pengesystemet som utgjøres av dagens sedler vil neppe kunne absorbere kredittkollapsen. «Verdifulle» penger, selve pengevaren og verditegnene som er direkte knyttet til den, ville komme i spill. Den svekkede tilliten til sentralbankene og deres sedler kunne i økende grad erstattes av gull, slik at overgangen fra kredittsystemet til pengesystemet ville bli mer vidtrekkende enn tidligere.

Fra et samfunnspolitisk synspunkt ville denne overgangen, med dens dermed ukontrollerte kriseprosesser, være en katastrofe. Samfunnet ville «plutselig bli henvist til en tilstand av midlertidig barbari», som Marx og Engels bemerket i 1848, med henvisning til de klassiske periodiske overproduksjonskrisene som ikke ble dempet av staten. (MEW 4, s. 468) Og dette «midlertidige barbariet» ville bli ekstraordinært forsterket av de så langt blokkerte omstillingskrisene, og den oppsamlede kapitalødeleggelsen ville nå få et fullstendig omfang, uten statlige bremser mot devalueringen. Alternativet ville igjen oppstå: sosialisme eller et tilbakefall til dypt barbari.

i http://1https//www.faz.net/aktuell/politik/ausland/credit-suisse-uebernahme-durch-die-ubs-ist-nicht-ohne-ironie18763121.html?printPagedArticle=true#pageIndex_22

iihttps://www.nau.ch/news/wirtschaft/snb-chef-cs-konkurs-zu-riskieren-ware-verantwortungslos-gewesen-66456740

iiiFAZ 21.3.23

ivHans-Werner Sinn er en av disse. I troen på at den kapitalistiske produksjonsmåten er iboende stabil, tilskriver han alle kriser ytre påvirkninger, feilaktig forretningspolitikk ved de store amerikanske investeringsbankene, dårlige beslutninger ved regjeringer og fremfor alt ved sentralbanker. F.eks. ESB har «mange ganger utvidet grensene til sitt mandat, hvis de ikke bare har overskredet dem» (Die wundersame Geldvermehrung, Verlag Herder, s. 63). «Ikke bare var null- og negativrentepolitikken som ble implementert gjennom verdipapiroppkjøpsprogrammene feil. [ …] ] Politikken reagerte også feilaktig på pandemien. Å imøtegå den med en statsgjeldspolitikk, det vil si med tiltak for å øke etterspørselen, har bare drevet inflasjonen i været.» (Handelsblatt, 24.3.23, nr. 60)

vFor mer om dette, se Marx, MEW 26.2, s. 501 ff.

viFor nærmere detaljer om hvordan krisene i 2007 og 2008/9 kunne bli en permanent krise, se Guenther Sandleben / Jakob Schäfer, Apologie von links, Neuer ISP Verlag 2013, s. 121ff.

vii«Forskere ved New York University regnet nylig ut at amerikanske banker så langt sitter på 1.7 billioner dollar i urealiserte tap på grunn av renteutviklingen – nesten like mye som den samlede egenkapitalen i det amerikanske banksystemet på 2,1 billioner dollar.” https://www.capital.de/geld-versicherungen/ezb–hohe-verluste-bei-banken-werden-fuernotenbank-zum-problem-33335662.html

viiiJf. Capital 02/23 (Gruner + Jahr, Hamburg), “Die große Abrechnung“. Faz anslår at Fed taper “mellom 80 og 100 milliarder dollar”. Dette inkluderer ikke de «store bokførte tapene»: «Obligasjonene i Fed-porteføljen bygget opp i løpet av fasen med kvantitative lettelser har mistet verdi ettersom rentene har steget. Disse urealiserte tapene er estimert til rundt en billion dollar. Bare summen av driftstapene overstiger sentralbankens egenkapital i år. Det vil bety insolvens for private finansinstitusjoner.» («Das Finanzloch in der Federal Reserve», i: FAZ 10.3.23)