Det følgende er et utdrag fra en artikkel ved den polske marxisten Henryk Grossmann som opprinnelig ble skrevet i 1934.

Redaksjonen.

I år har vi muligheten til å huske flere store økonomer, for det er hundre år siden David Ricardo døde, førti år siden Karl Marx døde, to hundre år siden Adam Smith ble født og hundre og femti år siden Simonde de Sismondi ble født. I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot den siste av disse. Sammenlignet med de mange studiene som er viet til fysiokratene og de klassiske engelske økonomene, er det relativt få som behandler Sismondi. Selv om en rekke gode forfattere i mer eller mindre nyere tid, som Adolphe Blanqui, Julius Kautz, Hugo Eisenhart, Charles Périn, John Kells Ingram, Ludwig Elster, Luigi Cossa, Alfred Victor Espinas, Heinrich Herkner, Albert Aftalion, Joseph Rambaud, Hector Denis og Charles Rist, har prøvd å redegjøre for Sismondis ideer, så har studiene etter min mening ikke lykkes med å gi tilstrekkelig oppmerksomhet til hans teoretiske tenkning. Selv om de hyller denne æresprofessor ved Vilnius universitetet og understreker hans betydning som skaperen av en ny sosialpolitikk, er han faktisk henvist til en sekundær stilling som teoretiker. Det er nettopp på dette siste punktet jeg skiller meg fra de allment aksepterte synspunktene. For å korrigere dem, vil jeg prøve å karakterisere Sismondis metode, hans teori og sosialpolitikk etter tur.

1. Sismondis metode

Når det gjelder metoden, så virket det tidligere som om Sismondis posisjon var tydelig etablert. Det ble bredt hevdet at Sismondi var imot den abstrakte og deduktive metoden, og at hans fortjeneste bare bestod i det faktum at han hadde vært kritisk til den klassiske skolen og spesielt Ricardos abstrakte og deduktive metode og motarbeidet den med den historiske og beskrivende induksjonsmetoden. Ifølge Denis angår «Sismondis grunnleggende kritikk av den [klassiske] skolen, dens abstrakte og deduktive metode.» Charles Rists vurdering er veldig lik: «Sismondis uenighet gjaldt ikke de teoretiske prinsippene for politisk økonomi. I forhold til disse erklærte han seg som en disippel av Adam Smith. Han var bare uenig i metoden, formålet med den klassiske skolen og dermed de praktiske konklusjonene.» «Ricardo … er anklaget for å ha introdusert den abstrakte metoden i vitenskapen … han vegret seg mot å tillate abstraksjonene som Ricardo og hans disipler krevde av ham. Historie og observasjon. Menneskelige forhold ville bli studert i detalj.» Ifølge Rist er Sismondis kritikk rettet imot generalisering. «Det banet også vei for det synet på politisk økonomi som den tyske historiske skolen senere var så stolt av å ha oppdaget.»

Riktignok kan du i Sismondi finne mange flere passasjer som ligner de som Rist merker seg. Men vi kan se at sistnevnte har holdt seg til en bokstavelig lesning av Sismondi og ikke har forstått ånden, at han ikke har forstått selve kjernen i metoden. Etter å ha hevdet at Sismondi er imot den abstrakte metoden, kritiserer han ham noen få linjer senere for en viss inkonsekvens, fordi «Sismondi selv måtte ty til den. Det er sant at han brukte den med stor tilbakeholdenhet og at han ikke konstruerte eller diskuterte abstrakte teorier forklarer kanskje hans preferanse for den andre metoden.»

Hvis det er en inkonsekvens her, tør jeg si at det ikke er i Sismondi, men heller i Rists posisjon og hans ganske skolastiske logikk. Ifølge Rist består Sismondis metodiske fortjeneste av hans kritikk av den abstrakte metoden og hans anvendelse av den historiske og beskrivende metoden. Men så fortsetter Rist med å hevde at Sismondi «måtte ty» til den abstrakte metoden.

Er det sant at vi i Sismondi står overfor motsetninger og at dette er et tegn på at han «skaper … forvirring» og at han har et «nølende sinn» – slik Rist forsikrer oss om? Innrømmelse av dette ville gjøre jobben vår mye lettere, desto mer fordi Sismondi er en mektig person hvis enorme innflytelse på utviklingen av økonomisk tenkning, så vel som på flere store tenkere som John Stuart Mill, Pierre-Joseph Proudhon, Karl Marx, Émile Laveley og så videre, blir stadig tydeligere for hver dag som går, som Hector Denis med rette bemerket.

Hvis det bare var et spørsmål om å demonstrere behovet for en induktiv, historisk beskrivende metode, så ville Sismondis opptreden i denne forbindelse være ganske tvilsom. I Tyskland brukte [Johann Gottlieb] Fichte imidlertid en abstrakt-konstruktiv metode på sin «rasjonelle stat», det vil si staten slik den burde være. Men når det gjaldt økonomiske forhold, de «reelle forhold som for tiden eksisterer», krevde han en forklaring på «hvordan alt ble som det er», og det var historiens oppgave å svare på dette spørsmålet, «fordi enhver dyptpløyende historisk forskning verken kan eller burde være noe annet enn et genetisk svar på årsaksspørsmålet: hvordan oppsto den nåværende tilstanden og hva er årsakene til at verden har formet seg til det vi nå finner foran oss?» I Frankrike er det Charles Ganilh som bør ta æren, om enn på en problematisk måte, for å motsette seg den abstrakte metoden. Denne økonomen publiserte fire år før Sismondis bok et program for en statistisk og beskrivende metode. I arbeidet sitt kritiserer han Adam Smith og fysiokratene for å bruke en «ambisiøs metode», som et resultat av «deres forkjærlighet for rasjonelle og spekulative teorier», og som ved hjelp av midler som «er uavhengig av fakta og erfaring», slik som «hypoteser, formodninger og analogier,» har som mål å konstruere «generelle lover». Politisk økonomi er «en praktisk vitenskap». Nå er «Adam Smiths system av ubegrenset frihet», «en spekulativ teori». «Når man nøye undersøker Smiths beundringsverdige arbeid, finner man der bare utsagn som ikke stemmer overens med fakta, formodninger uten virkelighetsgrunnlag og ubegrunnede hypoteser.» I motsetning til denne metoden stiller Ganilh den beskrivende metoden og han finner løsningen i statistikkens fremgang. Det ser ut til at han ble inspirert av Patrick Colquhouns berømte statistiske avhandling (1814), som viste hvordan rikdom ble fordelt mellom de forskjellige klassene i den engelske befolkningen. «Det virker derfor for meg som om man fra tabellen over et folks nåværende rikdom … ikke bare kan gjøre fremskritt i kunnskapen om årsakene til dette folks rikdom, men også i fastsettelsen av prinsippene som skaper moderne rikdom og til den sanne teori om politisk økonomi.» Han definerer forholdet mellom statistikk og økonomi slik: «Førstnevnte samler materialet og sistnevnte bygger vitenskapens bygg». Hvis de spekulative teoriene han kritiserer «resonerte før de hadde observert fakta … påstod i stedet for å beregne», så fører metoden Ganilh går inn for kort sagt til rigorøs teori, «til matematisk sikkerhet». Han angir kortfattet hvilken vei som skal følges. «Vi observerer fakta som kan utsettes for observasjon og beregning, og som derfor gir økonomisk vitenskap rett til å kreve den samme presisjonen som de fysiske og matematiske vitenskapene.»

Dermed var Sismondi ikke den første som satte et vitenskapelig ideal basert på den statistisk-beskrivende metoden i motsetning den abstrakte og deduktive metoden til klassiske økonomer. Imidlertid vil jeg ikke ta meg tid til nok en gang å diskutere det banale spørsmålet om den politiske økonomien skal benytte seg av induksjon eller deduksjon. Et halvt århundre før Ricardo, anvendte James Steuart, til stor fordel for vitenskapen, de to metodene sammen i sin økonomiske forskning. Å bruke induksjon og deduksjon på samme tid er på ingen måte spesifikt for økonomifaget, men praktiseres i alle vitenskaper og faktisk i enhver ikke-vitenskapelig tankeaktivitet, fordi det ganske enkelt ligger i vårt sinns natur å gå fra det spesielle til det generelle og fra det generelle til det spesielle. Det er derfor jeg tror at hvis man reduserer problemet med den politiske økonomiens metode til spørsmålet om induksjon versus deduksjon, er det å nekte for noen bestemt metode overhodet innenfor økonomiske studier. Og det er også derfor jeg tror at Wilhelm Hasbach har overdrevet Steuarts fortjeneste i metoden, når han hevder at «Steuart hadde ingen forgjenger og opp til John Stuart Mill ingen etterfølger som, med en slik klarhet i tankene, selv om det var med et mindre oversiktlig språk, forklarte det metodologiske grunnlaget for vår vitenskap». Og Hasbach konkluderer fra dette at Steuart «er den største økonom på 1700-tallet «.

Jeg har ingen intensjon om å undervurdere Steuarts verdi. Jeg vil bare vise at i tillegg til spørsmålet om induksjonens og deduksjonens inndragelse i kunnskapsområdet og i de måter vi skaffer kunnskap på, samt i våre sinns undersøkelsesinstrumenter – kort sagt alt vi forstår under navnet tenkemetode [Denkmethode] – så har metodeproblemet også et annet aspekt, som ikke har å gjøre med våre sinns egenskaper, men som snarere avhenger av den typen fenomen som studeres: forskningsmetode [Forschungsmethode]. Mens det første problemet i og for seg er felles for alle vitenskaper og ikke spesifikt for økonomien som sådan, så viser det sistnevnte seg på forskjellige måter i hver vitenskap, fordi det i enhver vitenskap – og dermed i politisk økonomi – er nødvendig å lage spesifikke metoder som er tilpasset arten til fenomenene som studeres. «Hver disiplin,» sier Luigi Cossa, «har sin egen metode som er tilpasset dens gjenstand, rolle og formål, og som skiller den fra de andre». Hvis vi, etter å ha forlatt spørsmålet om induksjon og deduksjon, spør oss hva som utgjør den spesifikke forskningsmetoden for den klassiske engelske skolen, som spesielt brukes på økonomiske fenomener, vil vi ha veldig vanskelig for å svare. [François] Quesnays Tableau économique (1758) var basert på det konstruktive grunnlaget, som var en slik spesifikk økonomisk metode, ble anvendt effektivt, selv om det ikke ble teoretisk begrunnet. Når det gjelder metoden, med hensyn til spørsmålet om helheten av produksjonen og den samfunnsmessige reproduksjonen, markerer den klassiske engelske skolen en tilbakegang, en senking av nivået som ble oppnådd av de strålende skaperne av fysiokratiet. Denne skadelige innflytelsen fra den engelske skolen blir synlig i Jean-Baptiste Say, som i sin traktat fra 1803 kritiserer fysiokratene for å basere «et prinsipp på en ubegrunnet antagelse …. Den politiske økonomien ble en vitenskap først når den begynte å begrense seg til resultatene av induktive undersøkelser.» Dette var en tilbakegang til den naive empirismen, og Sismondi tar opp igjen de metodologiske spørsmålene til fysiokratene, noe som innebærer at sistnevnte i studien av økonomiske fenomener avviser den rene empirismen og bruker den konstruktive metoden. Sismondi utvikler denne metoden på en original måte og gjør det med all den ekspertise som kreves av en teoretiker. Sismondis historiske prestasjon innen metodikk er at han har utviklet og konstruert denne metoden og vist at det er nødvendig å anvende den, ikke at han har brukt den beskrivende-historiske induksjonsmetode. For, som vi snart skal se, er ikke bare Sismondi ikke fiendtlig til abstrakt analyse, men han bruker den i større grad enn de klassiske tenkerne han kritiserer, i en slik grad at [Adolphe] Blanqui klager over bruken av den abstraksjon som Sismondi sies å ha motarbeidet: «Hovedmangelen ved M. de Sismondis metode er at han generaliserer for mye, akkurat som Ricardo selv, hans mest kjente motstander.» Selve det faktum at Sismondis metode er blitt evaluert på så forskjellige måter bør tiltrekke vår oppmerksomhet og oppmuntre oss til å avklare saken. Så la oss se nærmere på det.

Hvordan går Sismondi frem for å analysere fenomenet som interesserer ham mest, og som ifølge ham er «den politiske økonomiens grunnleggende spørsmål» – nemlig «balansen mellom forbruk og produksjon»? Empirisk var det et krisefenomen i form av en overflod på markedet av varer som ikke fant kjøpere til en pris som ville gjøre det mulig å tjene penger. Ricardo så på fenomenet i seg selv som forbigående og mente at årsaken lå i en feil handels- eller skattepolitikk. I en diskusjon med Sismondi tilskrev han «dette resultatet … til restriksjoner som ble pålagt varesirkulasjonen, og til toll».

På dette tidspunktet var effekten av den ødeleggende engelske konkurransen veldig sterk i Frankrike. Men i stedet for å ty til teoretiske indikasjoner av feilene ved fri konkurranse, ble løsninger i form av tollbeskyttelse først og fremst foreslått, slik for eksempel Jean-Antoine Chaptal gjorde.

Hvilken posisjon inntar Sismondi ved denne anledningen? Følger han stien som Ricardo gikk opp? Analyserer han «bare det som er» – empiriske fakta: innvirkningen av skatter, avgifter og import på produksjons- og eksportmengden? Gjør han beskrivende og sammenlignende studier av volumet av produksjon og forbruk i landene som er berørt av krisen, før og etter krisens utbrudd? Studerer han muligens nedgangen i etterspørsel, import og eksport på grunn av endringer i mote, krigføring eller utenlandsk konkurranse? Prøver han å undersøke innflytelsen fra banker og kreditter eller papirpenger; innflytelsen fra den faktiske fordelingen av formue, det totale beløpet til lønn, profitt og så videre? Ikke i det hele tatt, i stedet for alt dette avviser Sismondi hele verden av empiriske fenomener under de spesifikke tids- og stedforhold, bare for å begrense seg til en metodisk fiksjon, der han introduserer sine bevis og analyser i en verden av konstruerte abstrakte eksempler. Faktisk var han veldig klar over at selve emnet for analysen hans på ingen måte var empirisk. Vi kan studere lønnsnivå, profitt, priser, produksjonskvantum eller antall ansatte empirisk. Men spørsmålet om den økonomiske balansen mellom produksjon og forbruk i et kapitalistisk samfunn kan ikke studeres ved hjelp av en beskrivende analyse, og selv om vi skulle gjøre det ved å så samvittighetsfullt som mulig å fastslå den faktiske tilstanden av overproduksjon, ville vi ikke gi noe som helst bidrag til å vise i hvilken utstrekning denne ubalansen nødvendigvis er et resultat av selve kjernen av det kapitalistiske systemet. Den omstridte gjenstand for analysen er derfor i seg selv helt abstrakt. [Sismonid skriver:] ”Spørsmålet jeg hadde reist var så uklart, så abstrakt at jeg åpnet meg for de mest absurde tolkningene. . . . Imidlertid har jeg aldri trodd at jeg må gi avkall på forsvaret av det som for meg syntes å være sannheten, fordi den sannheten var abstrakt, vanskelig å forstå.”

Mens han var i Genève i 1823, fortsatte Ricardo muntlig polemikken med Sismondi som sistnevnte hadde begynt i 1820 mot John Ramsay McCulloch. Igjen ble empiriske fakta satt til siden. «Men en muntlig samtale kan ikke yte rettferdighet til et spørsmål som krever en vanskelig forsoning av praktiske argumenter med, på en eller annen måte, metafysiske betraktninger.» Vi vet hva det betyr. I sin avhandling fra 1824 mot Ricardo, hvor han rapporterer om de muntlige diskusjonene han hadde med sistnevnte, konstruerer Sismondi, på grunnlag av visse vilkårlige a priori-prinsipper (metafysiske betraktninger), et abstrakt aritmetisk eksempel og polemikken rundt den politiske økonomiens sentrale problem ble utviklet på dette fiktive nivået.

Mens Ricardo, som tilhenger av total handelsfrihet mellom nasjoner, forklarer kriser med «begrensninger pålagt varesirkulasjonen», og empiristene, i likhet med Chaptal, søker frelse i forsvaret av det indre markedet gjennom tollbeskyttelse, utelukker Sismondi på forhånd myndighetenes handelspolitikk som en faktor i sitt argument. Forsvaret av det indre markedet og fri eksport til utenlandske markeder kan utvilsomt kvitte seg med overdreven produksjon, men problemet løses bare midlertidig på denne måten og bare for et bestemt land på bekostning av et annet land. “I dette systemet er nasjoner rivaler av hverandre; industriell velstand i det ene forårsaker ødeleggelse av industrien i de andre.” Eksportløsningen er heller ikke levedyktig for alle nasjoner. “Hvis alle tar i bruk dette systemet samtidig, hvis alle hvert år sender en større eksport til utenlandske markeder. . . så ville konkurransen deres, som vil omfavne verdensmarkedet, være skadelig for alle.» Overproduksjonen vil da bli avslørt i sitt fulle omfang. «Hva kan man gjøre hvis man ikke lenger kan selge i utlandet?» Og så vil «illusjonene om utenrikshandel» forsvinne. Derfor tar vi ikke i betraktning en enkelt stat, men «verdensmarkedet», «for der er det ingen eksport.» Med utgangspunkt i disse tankene fortsetter Sismondi den metodiske konstruksjonen av Quesnays tabell og innrømmer at verdens økonomiske prosess allerede har nådd det stadiet der eksterne markeder ikke lenger eksisterer, og det er derfor han i sin teoretiske analyse tar utgangspunkt i en isolert nasjon, uten eksterne markeder, «ved enten å se på hele verdensmarkedet, eller ved å postulere at hver nasjon eksisterer isolert fra alle andre.» Andre steder uttrykker han denne tanken enda tydeligere: «De nasjonale utgiftene må absorbere. . . den totale nasjonale produksjonen. For å følge denne begrunnelsen med større sikkerhet og forenkle problemene, har vi til nå fullstendig abstrahert fra utenrikshandelen, og vi antar en isolert nasjon; menneskeheten er den isolerte nasjonen.»

Det er bare i en slik isolert økonomisk mekanisme, uten eksterne markeder, at Sismondi studerer hvordan produksjonsøkningen fungerer og spesielt hvorvidt, som Ricardo og Say hevder, en isolert nasjon, ved å øke produksjonen, dermed skaper nye forbrukere. Hvis det faktisk må være en balanse, «må det bevises at den selv skaper det når den øker produksjonen.» «For å studere denne samfunnsmessige mekanismen», for å analysere denne likevekten, konstruerer Sismondi det hypotetiske aritmetiske eksemplet som allerede er nevnt, og antar på den ene siden «en jorddyrker som på et gitt landområde» bruker et gitt antall landbruksarbeidere og på den annen side en industrikapitalist som har et bestemt antall arbeidere. «Dette er en hypotese og en analyse som gir minst vanskeligheter, og som vil tvinge oss til å håndtere de minste detaljene.»

Det er bare i et system som er isolert og forenklet at Sismondi, etter å ha etablert en viss arbeidsproduktivitet og en bestemt lønn, studerer forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Ved å deretter multiplisere ett av elementene, nemlig arbeidets produktivitet, og endre lønnssummen med en fast prosentandel, studerer han på nytt innflytelsen fra disse endringene på forholdet mellom produksjon og forbruk.

Kan det være noe mer abstrakt enn denne metoden? Hvordan har det da vært mulig å hevde at Sismondi er en representativ oppfinner av den beskrivende og induktive metoden? Det er en misforståelse her som skyldes at selve grunnlaget for Sismondis kritikk av den klassiske skolen ikke er forstått. I sitt essay mot McCulloch sier Sismondi: det er sant som det blir sagt om den engelske skolen at den «går seg vill i abstraksjoner» og at den «til en viss grad blir en okkult vitenskap». Han krever av vitenskapen «at den til syvende og sist omhandler virkeligheten». Vi må «være årvåkne mot alle generaliseringer av ideene våre som får oss til å miste fakta.» «I deres hender har vitenskapen blitt så spekulativ at den ser ut til å skille seg fra all praksis …. Våre sinn er motvillige til å godta abstraksjonene de krever av oss.» Sismondi avviser imidlertid denne abstraksjonen, ikke fordi den er abstrakt, men fordi den er en abstraksjon som ikke passer inn i virkeligheten, fordi den ikke tar hensyn til de essensielle elementene som kjennetegner det kapitalistiske samfunnet. Forenklingen av virkeligheten må ha sine grenser. «Abstraksjonen vi er bedt om å gjøre … er altfor sterk: … dette er ikke forenkling, dette er å mislede oss ved å skjule fra vårt blikk alle de påfølgende operasjoner, gjennom hvilke vi kan skille sannhet fra feil.» Sismondi kritiserer Ricardo for å ha tatt likevektstilstanden mellom uavhengige produsenter som grunnlag for hans bevis og for følgelig å ha ignorert et så viktig poeng som lønnsarbeidet. «Vi vil se på samfunnet i dens faktiske organisering, med arbeidere uten eiendom, hvis lønn bestemmes av konkurransen og hvis herre kan avskjedige dem i det øyeblikk han ikke lenger trenger arbeidet deres; for det er nettopp om denne sosiale ordenen at våre innvendinger gjelder. «

Sismondi motsetter seg dermed ikke abstraksjon generelt, men bare abstraksjon som ignorerer viktige deler av virkeligheten. Utvilsomt brukte Sismondi også den induktive, historisk beskrivende metoden. Men han brukte den for å fastslå fakta som ville danne utgangspunktet for hans argument. Han observerte for eksempel ved hjelp av empirisk analyse kampen ved de store verkstedene mot de små, konsentrasjonen av store eiendeler under samme ledelse, og økningen av den materielle rikdommen i det samtidige samfunn, parallelt med arbeiderklassens dype fattigdom og pauperisme. Men disse «opprørske fakta» setter ham bare i stand til å formulere problemet. Han søker forklaringen på fenomenet nettopp ved å abstrakt konstruere en fiktiv modell med klart etablerte grunnlag, som gjør at han kan trekke konklusjoner av det som er strenge, selv om de for øyeblikket er hypotetiske.

Men Sismondis metodiske grunnlag er ikke begrenset til dette. Hvis vitenskapen tar sikte på å gjengi realiteter i bevisstheten, og hvis han av denne grunn anklager Say så sterkt fordi han ikke har sagt noe om lønnsarbeidet, erkjenner han likevel at ikke alle empiriske fenomener tilhører det virkelighetsområdet han ønsker å forklare vitenskapelig. Oppgaven han har påtatt seg innebærer å oppdage lovene som styrer den kapitalistiske mekanismen, det vil si en mekanisme som er basert på fritt lønnsarbeid og kapitalistenes monopolistiske eierskap til de nødvendige arbeidsinstrumentene. Nå viste den empiriske verden at i tillegg til disse delene av systemet, så fantes det uavhengige håndverkere og jordbrukere. Ville disse levninger fra tidligere økonomiske formasjoner, som elementer i den «empiriske virkeligheten», ifølge Sismondi være gjenstand for analysen av det kapitalistiske systemet?

Som historiker er Sismondi godt klar over det historiske mangfoldet av suksessive former for arbeidsorganisasjon, så vel som deres vesentlige funksjonelle særegenheter. Siden kriser og ondene de forårsaket oppsto i den grad lønnsarbeid – det vil si den økonomiske organisasjonen basert på lønn – ble konstituert, trekker han den vidtrekkende metodiske konklusjon at formene for selvstendig arbeid (håndverkere, bønder) er helt irrelevante for ham til hans studier av kapitalismens essens. Men nettopp disse formene utgjorde hoveddelen av den empiriske virkeligheten i hans tid, mens systemet med lønnsarbeid som han foreslo å studere fremdeles bare var et nytt fenomen i sin innledende fase, selv om dets skadelige innflytelse allerede hadde gjort seg merket og medført katastrofalt forstyrrelser. Den nylig påbegynte ekspropriasjonsprosessen av håndverkere og bønder utviklet seg raskt. «Vi har en tendens til å skille alle typer eiendom helt fra alle typer arbeid …. Denne samfunnsorganisasjonen er så ny at den ikke engang er halvveis etablert.»

Hvis det nå er «rikdommens universelle tendens at kapitalens virksomhet skilles fra hendene», kan det tenkes at denne tendensen i dens videre utvikling vil nå sitt endelige mål, det vil si en fullstendig adskillelse av eiendom og arbeid; med andre ord vil det føre til et sosialt system som utelukkende består av kapitalister og arbeidere. Dette vil være et «rent» kapitalistisk system, det vil si systemet som Sismondi ønsker å studere. Han antar derfor at denne prosessen faktisk er fullendt og renser mentalt det kapitalistiske systemet for alle infiltrasjoner, for alle overlevelser fra tidligere systemer. Det er faktisk bare i et system som er fritt for elementer som er fremmede for det, at lovene og egenskapene som kjennetegner det kan dukke opp – for eksempel fri konkurranse, antinomien mellom kapitalistens og arbeiderens interesser og deres kamp over fordelingen av samfunnsproduktet, og så videre. «For å undersøke denne kampen … blir det lettere å abstrahere fra alle arbeiderne som samtidig er kapitalister, og [fra] alle kapitalister som samtidig er arbeidere.» Sismondi kommer dermed til den metodiske forutsetning om et økonomisk system som utelukkende er basert på lønnsarbeid, et allment etablert system bestående av kapitalister og arbeidere, sett bort fra alle tredjeparter som embetsmenn, soldater, kjøpmenn og personer som utøver frie yrker, etc.

Resultatet av vår analyse er klar. I det sentrale problemet, som for Sismondi er det viktigste – likevekten til den økonomiske mekanismen, det vil si balansen mellom produksjon og forbruk – tar han som gjenstand for sin teoretiske analyse og som grunnlag for sine bevis, ikke den empiriske virkeligheten, men en fiktiv modell av det kapitalistiske samfunnet basert vilkårlige forutsetninger.

I sin aritmetiske tabell for årsproduksjonen beskriver Sismondi tre grener av denne produksjonen:

1. Matproduksjon, representert ved sekker med korn.

2. Produksjon av industrielle artikler som er nødvendige for livet.

3. Produksjon av industrielle luksusvarer.

Han antar deretter at alle produksjonsgrener innehar en viss arbeidsproduktivitet per arbeider, tilsvarende verdien av tolv sekker korn per år, og samtidig en viss levestandard for arbeiderne, med andre ord den oppnådde lønnen, tilsvarende ti sekker med korn, hvorav tre sekker er konsumert in natura av arbeiderne og de syv andre i form av nødvendige industriartikler. Deretter uttaler han at hele overskuddsproduksjonen til hver arbeider utover lønnen hans – med andre ord verdien av to sekker korn, i dette tilfellet – går til landbruks- og industriarbeidsgivere, og at hver av dem deler det uunnværlige forbruket i samme andel: tre sekker med korn i natura og syv i form av uunnværlige industriartikler. Det er bare det gjenværende overskuddet av profitten de konsumerer i form av industrielle luksusvarer.

Det er først etter å ha forenklet problemet ved nøye å definere dataene han legger til grunn at Sismondi begynner med emnet i sann forstand, nemlig å studere påvirkningen til hvert særlige element: antall arbeidere og deres produktivitet, mens behovene til samfunnet forblir uendret. Gitt produktiviteten til ti gårdsarbeidere, vil problemet som skal løses innebære en kvantitativ bestemmelse av antall arbeidere i begge bransjer. Hvis arbeidsproduktiviteten derimot øker og det oppstår overproduksjon, reduseres problemet til spørsmålet om enten å begrense antallet arbeidere eller redusere økningen i arbeidsproduktiviteten.

Som vi kan se er Sismondis opplegg bare en raffinert variant av Quesnays tabell: forbedringen betyr at i stedet for Quesnays tre klasser, som tilsvarer situasjonen ved midten av 1700-tallet – den produktive klassen, eierklassen og den sterile klassen – introduserer Sismondi en oppdeling som er mer egnet for det kapitalistiske systemet: kapitalister og lønnsarbeidere. Alle produksjonsgrener er produktive fordi de gir kapitalistene en inntekt, som her fortsatt betraktes i allmenn form og ikke i spesifikke kategorier som kapitalrente, profitt, grunnrente, handelsfortjeneste og så videre. Denne måten å se ting på fører til en splittelse mellom det nødvendige forbruket til arbeiderne og luksusforbruket som bare kapitalistene deltar i. Dette er forbedringer som senere vil bli fullt ut tilegnet av Karl Marx i hans reproduksjonsskjema ved slutten av andre del av Kapitalen.

Er fiktive konstruksjoner av denne typen, som i utgangspunktet beveger seg bort fra Says postulat om å «studere det som er», tillatt fra et metodisk synspunkt? Vi må svare at Sismondis premisser ikke er hodets vilkårlige fantasier, utformet uten noen forbindelse til det konkret eksisterende; de er en konstruksjon, men en nødvendig konstruksjon, som er et resultat av karakteren til materialet som blir forestilt, av det faktum at det i den empiriske virkeligheten er en blanding og en samtidig eksistens av fenomener som er aspekter av organisasjoner med helt ulike historiske karakterer. Premissene markerer derfor et utvalg av empirisk materiale, en begrensning av analysen til en bestemt gruppe fenomener, med unntak av alle fremmedelementer: «de representerer positive fakta, bare i fravær av forstyrrende årsaker». De er derfor i tråd med vilkårene for metodisk analyse, definert av John Elliott Cairnes, for omstendigheter der man gjør bruk av «hypotetiske situasjoner designet for økonomisk forskning. Selv om økonomen er forhindret fra å faktisk framvise de forholdene som passer hans formål, er det ingenting som hindrer ham i å presentere slike forhold for sitt mentale syn og resonnement som om bare disse var til stede, mens en eller annen aktør kommer inn i spill … hvis økonomiske karakter han ønsker å undersøke.»

Sismondis metodiske konstruksjon, som er ordnet i en rekkefølge, er derfor – for å bruke Cairnes uttrykk – «en erstatning for eksperimenter», også kalt «hypotetisk eksperimenter» eller «tankeeksperimenter». I motsetning til Hasbachs oppfatning forklarer det Sismondis udiskutable overlegenhet over de metodiske prosedyrene til James Steuart; ved å gå langt utover den banale forskjellen som bruk av induksjon eller deduksjon innebærer, skaper Sismondi en metode som er tilpasset arten og naturen til de økonomiske fenomenene som er gjenstand for analysen. Denne metoden er et uttrykk for utviklingsstadiet som kapitalismen nådde på Sismondis tid, et nivå som det var langt fra å nå på Quesnays og Steuarts tid.

Det er vanskelig å være enig med Herbert Foxwell, professor ved Cambridge University, som i sin «History of Socialist Ideas in England» (1903) sier at tiden etter Ricardo i England var «en periode med ubeskrivelig forvirring», av «steril logomania og akademisk hårkløving» og at han så årsaken til dette i det faktum at «Ricardo hadde antatt det som skulle være en strengt abstrakt og deduktiv tilnærming, men uten de formelle hjelpemidler for presisjon og klarhet som leveres av en vitenskapelig, og spesielt matematisk, metode.» Nicolas-François Canard, som i sine Principes d’économie politique var den første som brukte denne metoden på økonomiske problemer, har vist at kapitler kan fylles med matematiske formler uten at den økonomiske vitenskap bringes et skritt videre. Det er grunnen til at Sismondi, uten matematiske formler, etter min mening er mer matematisk enn de som bruker slike formler i politisk økonomi. Verdien av den geometriske argumentasjonsmetoden, så vel som nøyaktigheten og effektiviteten av resultatene, avhenger ikke av konstruksjonen av en formel, men snarere av konstruksjonen av en bestemt forskningsmetode, basert på klart definerte grunnlag som er passende for arten av fenomener som studeres. Til tross for den betydelige subtiliteten i hans tenkemetode, så manglet Ricardo denne forskningsmetoden når det gjaldt spørsmålet om den samfunnsmessige reproduksjonen i sin helhet. Det er derfor Sismondi som fortjenestefullt har fortsatt på den metodologiske vei som Quesnays tabell åpnet opp, og som senere førte til Karl Marx’ geniale metodologiske konstruksjon.

2. Sismondi som teoretiker

A. Problemet

Misforståelsen vi har påpekt angående Sismondis metodiske tilnærming gjentas i en enda mer uttalt form når denne økonomen regnes som teoretiker. Tidligere har de økonomiske doktriners historie fortalt oss at Sismondis hovedfortjeneste var at han opprettet en ny sosialpolitikk og et reformprogram der han «oppfordrer til å… innvilge fagforeningsretten. Dette etterfølges av en begrensning av barnearbeid, avskaffelse av søndagsarbeid og reduksjon i arbeidstid. Han krevde også innføring av det han kalte en «profesjonell garanti», der arbeidsgiveren … ville være forpliktet til å støtte arbeideren for egen regning i perioder med sykdom, lockout eller alderdom.»

På den annen side har teoretikeren Sismondi blitt lett behandlet. Rist forsikrer at «det som virkelig interesserte Sismondi ikke så mye var det som kalles politisk økonomi, men det som siden har blitt kjent som sosialøkonomi i Frankrike og sosialpolitikk i Tyskland. Hans originalitet, når det gjaldt doktrinenes historie, bestod av at han hadde startet denne studien». «Sismondi blir dermed den første av intervensjonistene.» Hans rolle er ganske annerledes når det gjelder teori: «Sismondis uenighet gjaldt ikke de teoretiske prinsippene for politisk økonomi. I disse erklærte han seg som en disippel av Adam Smith.» «Hovedinteressen i Sismondis bok ligger ikke i hans forsøk på å gi en vitenskapelig forklaring av fakta … Hans fortjeneste ligger snarere i det faktum at han har satt i et sterkt lys visse fakta som konsekvent har blitt neglisjert av den dominerende skolen av økonomer … Han forsøkte bevisst å vise oss baksiden av medaljen, der andre … bare ønsket å se den lysere siden.»

Han var «den første som ga følelser en fremtredende plass i teorien» og mente at «politisk økonomi … best ble behandlet som en ’moralvitenskap’» som må strebe etter en rettferdig fordeling av rikdom. I følge Rist er det nettopp i dette etiske synet at Sismondi tar avstand fra den engelske skolen: «Det er derfor han ga distribusjonsteorien en så fremtredende plass ved siden av teorien om produksjon, som de klassiske forfatterne utelukkende hadde lagt vekt på.»

Rist insisterer, som vi kan se, spesielt på Sismondis betydning som skaperen av den etiske og sosialt reformerende strømningen og liker ham ikke så godt som teoretiker: «Men det er vanskelig å forestille seg noe mer forvirret enn begrunnelsen han prøver å gi muligheten for en allmenn overproduksjonskrise.» Andre steder sier Rist at «Sismondi … falt i fellen til … Ricardo» (det er sannsynligvis derfor han skrev essayet mot Ricardo), og legger til: «Dette viser at vi har å gjøre med et nølende sinn». Og etter å ha tilskrevet Sismondi en så beskjeden rolle som teoretiker, reduserer Rist det ytterligere ved å hevde at Sismondis kritikk, langt fra å være bestemt av teoretiske prinsipper, bare er et resultat av «humanismens voldelige reaksjon mot den økonomiske ortodoksiens strenge uforsonlighet. Vi kan nesten høre Ruskins og Carlyles veltalenhet og appellene fra de kristne sosialistene.»

Jeg skal ikke sitere oppfatningene til andre forfattere her. Nesten alle gjør en lignende vurdering, og om det er Hector Denis eller Eisenhart, [Werner] Sombart eller [Gustav] Schmoller, overgår de hverandre ved å gjenta at Sismondi innviet den «etiske strømningen» i økonomien. «Sismondis generelle holdning,» sier Rosa Luxemburg, «er hovedsakelig etisk, det er den sosiale reformatorens holdning.» «Han streber etter en radikal fordelingsreform til fordel for proletariatet.» Og dette betyr at Sismondis fortjeneste ikke består i en teoretisk forklaring av det eksisterende økonomiske systemet, men i en «normativ» uttalelse om hva som bør være. Han «blir aldri lei av å forkynne,» sier Sombart, «ikke så mye den kristne som den sosiale ånden.» I Herkners øyne er Sismondi en av sosialreformens klassikere. På det teoretiske nivået, forsikrer Denis oss, «aksepterer Sismondi Adam Smiths prinsipper», og han er original bare ved å «trekke helt andre konklusjoner.» «Det viktigste momentet i den revolusjonen han sørger for i den økonomiske vitenskapen» består ifølge Denis av at økonomien «framstår for Sismondi som en vitenskap som ikke bare er teoretisk, men også praktisk, det vil si at den ikke bare foreslår å belyse lovene til det som har vært og det som er, men også til det som skal være «. Sismondi forberedte eller søkte «de etiske elementene i vitenskapen, og underordnet den politisk økonomien til moralen.» Selv [Franz] Mehring så i Sismondi intet annet enn «den klassiske økonomiens siste representant.»

Passer rollen som tilskrives Sismondi til virkeligheten? Følgende presentasjon tar sikte på å svare på det spørsmålet.

Hvis Sismondi bare hadde vært en intervensjonist eller representant for den etiske strømningen i den politiske økonomien, hadde han ikke vært original på noen måte. I England, noen år før Sismondi, i 1813, hadde Robert Owen publisert A New View of Society, or Essay on the Principle of the Formation of the Human Character. Det ba om delvise reformer for å avskaffe arbeidsledigheten, basert på streng statistikk over arbeidsmarkedet og på organer som skulle ta sikte på å skaffe arbeid og beskytte slikt arbeid. På samme tid, fra 1815 og fremover, presenterte Owen planer som fra begynnelsen inneholdt prinsippene for samtidens industrilovgivning. Takket være hans vedvarende arbeid og støtten fra Robert Peel, opprettet underhuset den første parlamentariske undersøkelsen i 1816 om situasjonen for barn som jobber i industrien. Denne undersøkelsen førte i 1819 til en lov som beskyttet barn som jobbet i bomullsfabrikker. Igjen før Sismondi og under påvirkning av Fichte publiserte Georg Sartorius i Tyskland en kritikk av Adam Smith, av fri konkurranse og av den ulike fordeling av rikdom som den førte til, mens Julius Soden (1805) forklarte at økonomi ikke er en empirisk vitenskap om det som eksisterer, men en etisk vitenskap som bestemmer hva som skal være.

I motsetning til hva mange tror, ser vi ikke Sismondis historiske fortjeneste innen sosial reform, men først og fremst i det teoretiske, og det er nettopp dette altfor ofte forsømte synspunktet vi ønsker å henlede leserens oppmerksomhet mot.

Det må først huskes at Sismondi selv hevder en helt annen rolle enn den historikere tidligere har tilskrevet ham: han betrakter seg selv fremfor alt som en teoretiker som prøver å forklare fakta som de klassiske økonomene ifølge ham ikke hadde kastet tilstrekkelig lys over, for å forklare dem ved hjelp av en ny teori som han satte i stedet for den gamle. «Jeg forstyrret en vitenskap som … syntes å være en av menneskesinnets edleste skapninger,» i hvis sted «jeg hadde oppdaget nye prinsipper.» Utvilsomt erklærer han seg som Adam Smiths disippel. Men han begrenser denne enigheten til det faktum at «vi erklærer, sammen med Adam Smith, at arbeid er den eneste kilden til rikdom.»

Sismondi utfyller imidlertid dette prinsippet med «oppdagelsen av sannheter som han selv [Smith] ikke visste». Sismondi insisterer på «betydningen … av modifikasjonene» han har gjort i Adam Smiths system. «Sett fra dette nye synspunktet ble alt som hittil hadde vært uklart i denne vitenskapen klart.» Riktignok skiller Sismondi seg fra den klassiske skolen i sine konklusjoner og praktiske forslag. Men denne forskjellen i konklusjoner stammer fra forskjellen i det teoretiske synet. Det er grunnen til at Sismondi avviser den klassiske teorien, som han anser som falsk. «Når skjebnen til millioner av mennesker hviler på en teori som ingen erfaring ennå har bekreftet, er det hensiktsmessig å se på den med litt mistillit.» Det er derfor han, som er utilfreds med teorien til de klassiske økonomene, tar «en helt annen vei enn deres.» Her er det altså ikke bare en forskjell i de praktiske konklusjonene, men i hele teorien. I den fremvoksende verdensøkonomien ser den klassiske teorien harmoni overalt, mens virkeligheten avslører uorden. For å bekjempe kritikken mot dem, benekter forsvarerne av den klassiske teorien faktaene ved å hevde at det er selvmotsigende å hevde «at økningen av velstand kan være en årsak til fattigdom». Sismondi svarer: «Siden det er et sikkert faktum, kan det ikke være selvmotsigende, eller rettere sagt, hvis det utgjør en selvmotsigelse, er det i begrepene som brukes, i definisjonene som legges til grunn.» Og det er derfor han tar på seg oppgaven med å oppdage motsetningene i den falske teorien. Men det ville være en feil å begrense seg til denne kritikken av motsetningsfulle definisjoner. For bakenfor de motsetningsfulle definisjonene, ligger motsetningen mellom virkelige fenomener. «Her har vi bare satt oss ned for å … vise at det som syntes å være en motsetning i termer, voksende fattigdom ved siden av overflod, kan ha en virkelighet.» Det er derfor nødvendig å «søke etter vitenskapens grunnleggende prinsipper». I virkeligheten klarte Sismondi å forklare, som han uttrykker det, fakta som bare hadde forfjamset de klassiske økonomene. «Jeg har forklart det med en teori som jeg anser som ny».

I tillegg viser selve tittelen på Sismondis arbeid, Nouveaux principes d’économie politique, at han hadde ambisjoner om å lage en ny teori. Faktisk sier han det eksplisitt. «Denne litt vage tittelen kan føre til antagelsen om at denne boken bare er en ny håndbok over vitenskapens grunnleggende prinsipper. Jeg går mye lenger med mine påstander: jeg tror jeg har satt den politiske økonomien på et nytt grunnlag.» Denne overvekten til de teoretiske hensyn og formål over praktisk informasjon om økonomisk politikk er slik at forfatteren bevisst utelater enhver oppregning av praktiske midler, for ikke å avlede oppmerksomheten fra den teoretiske analysen av økonomiens sentrale problemer. Han forutser at han vil bli kritisert fordi «det ville ha vært bedre å vise hva som gjenstår å gjøre», men sier så: «Hvis jeg her presenterte det jeg anser for å være en kur for samfunnets faktiske feil, ville kritikken avstå fra undersøkelsen … av slike onder, for å bedømme min kur og sannsynligvis fordømme den, og spørsmålet om balansen mellom forbruk og produksjon ville aldri bli avgjort.» Det er grunnen til at Sismondi alltid prioriterer kunnskap, teori fremfor praksis. «La oss deretter fullføre analysen av systemet vi har tatt for oss, før vi drømmer om hva som må erstatte det.» «Det er en av de største innsatsene vi kan tvinge tankene våre til: å visualisere den faktiske samfunnsstrukturen,» for før du spesifiserer kuren, er det nødvendig å stille den teoretiske diagnosen. Hvis Sismondi begynner med å forlate den gamle teorien som bør «vurderes med litt mistillit», siden ingen erfaring ennå har rettferdiggjort den, hvis han av denne grunn søker en teori som synes å forklare fakta bedre, tar han en helt annen tone noen år senere, i den andre utgaven av de nye prinsippene. Her gleder han seg over at hendelsesforløpet har bekreftet hans teori og sier kraftig: «Syv år har gått og det virker for meg som om faktaene har kjempet seirende på min side». Talsmenn for den klassiske skolen «blir andre steder tvunget til å søke nye forklaringer på hendelser som avviker så mye fra lovene de trodde var etablert,» og ikke uten stolthet tilføyer Sismondi: «Forklaringer …. som jeg hadde gitt på forhånd, er helt i overensstemmelse med resultatene.»

Vi kan se at Sismondi, i motsetning til det som tidligere har blitt hevdet, utfordrer sine motstandere primært ved hjelp av en teoretisk oppfatning av sin tids økonomiske system og ikke over implementeringen av praktisk politikk!

* * *

Hva betyr denne «nye teorien» som Sismondi går inn for? Det er åpenbart at hvis vi anser Sismondi som en sosial reformator og ikke som en teoretiker, vil vi ikke tilfredsstillende kunne belyse dette spørsmålet. Det sentrale i Sismondis ideer har blitt oppfattet som hans syn på ulik fordeling av formue, på arbeiderklassens utilstrekkelige del av det samfunnsmessige arbeidsproduktet, med andre ord som underforbrukets realitet, som Sismondi identifiserer som kilden til samfunnsmessige forstyrrelser og fattigdom.

Man kan faktisk ikke tenke seg en mer klønete misforståelse! Hvis Sismondis «nye teori» faktisk skulle motarbeide en ulik fordeling av rikdom, ville den absolutt ikke vært ny. Uten å nevne eldre forfattere, så hadde en rekke tenkere, med den moderne kapitalismen i England og Frankrike fra midten av 1700-tallet, mer energisk enn Sismondi tatt for seg omfordelingen av rikdom for å motvirke ulikhet og fremfor alt presentert konklusjoner av et mye større omfang enn hans. I virkeligheten består Sismondis «nye teori» av noe helt annet!

De kritiske passasjene som ofte forekommer i Sismondi mot den «krematiske eller abstrakte skolen» og mot abstraksjon generelt, har blitt tilskrevet hans metodiske synspunkter. Men siden vi i den første delen av vår analyse ikke bare har vist at Sismondi ikke motsatte seg den abstrakte metoden, men anvendte den med et sjeldent klarsyn, er det vanskelig å forklare hva hans abstraksjonskritikk i dette tilfellet var rettet mot. Derfor henledes vi til å konkludere at den abstraksjonen som Sismondi angrep må representere noe helt annet enn et metodisk problem. Vi vil prøve å vise at Sismondis kritikk rammer selve kjernen i den samtidige økonomiske organisasjonen til det kapitalistiske samfunnet. Hans kritikk er ikke et spørsmål om forskningsmetode, men om substansen og de konstitutive prinsipper for den økonomiske mekanismen på hans tid, såvel som den økonomiske vitenskapen som reflekterer denne mekanismen.

Sismondi hevder at teorien til de klassiske økonomene ikke er i stand til å forklare den mekanismen som omgir oss. Ethvert økonomisk system tar sikte på å skape organisasjoner for å dekke menneskehetens materielle behov. De tilbakevendende overproduksjonskriser som fremkaller kramper i denne mekanismen (arbeidsgiverens konkurser, tvungen arbeidsledighet og fattigdom hos arbeidsmassene) er et bevis på at det er en grunnleggende strukturell feil i grunnlaget til det økonomiske systemet. Klassisk teori oppfattet ikke denne mangelen. Adam Smith, i likhet med Ricardo, erkjente at størrelsen på produksjonsapparatet hadde en spontan tendens til å tilpasse seg størrelsen på befolkningen og dens behov. Hvis produksjonsapparatet er for lite, vil kapital og arbeidskraft – takket være stigende priser og fortjeneste – flytte til bransjen der de er mest nødvendig. Ved hjelp av pris- og profittmekanismen, gitt fri konkurranse – det vil si individenes ubegrensede handlefrihet i jakten på egen gevinst – så blir balansen mellom produksjonsapparatet og behovene derfor gjenopprettet. Fri konkurranse er dermed den økonomiske mekanismens regulator, en regulator som holder den i harmonisk balanse. Det er sant at det på Ricardos tid var vanskelig å ikke se fakta som motsier denne teorien; men for Ricardo var dette bare midlertidige forstyrrelser, «midlertidige reverseringer og midlertidige tilfeldigheter», bestemt av krig, av motens innfall, av handelsrestriksjoner, av skattepolitikk og så videre. Dessuten, «dette er … et onde som en rik nasjon må finne seg i.» Men de kan ikke permanent forstyrre den økonomiske mekanismens likevekt, ettersom likevekt er normaltilstanden – «tingenes permanente tilstand».

Sismondi retter sin kritikk nettopp mot denne harmoniserende teorien. Han påpeker feilene i resonnementet til de klassiske økonomene og viser at dynamikken i den virkelige kapitalistiske mekanismen er helt forskjellig fra bevegelsen slik den defineres av klassisk teori. Han tar derfor på seg oppgaven om å oppdage årsakene til at det virkelige forløpet avviker fra den fiktive, harmoniske kursen som skildres i teorien til de klassiske økonomene.

Når Sismondi analyserer det kapitalistiske systemet og de økonomiske forstyrrelsene som er spesifikke for det, blir han konfrontert med det faktum at disse forstyrrelsene dukker opp og øker etter hvert som det nye systemet utvikler seg, mens de var ukjente i tidligere tider. Han ledes til historiske sammenligninger. Denne analysen får ham til å skille mellom to fundamentalt forskjellige økonomiske systemer: systemer uten bytte og systemer som baserer seg på bytte. I systemer uten bytte er menneskelig velvære direkte avhengig av mengden produkter som oppnås gjennom produksjonen, det vil si mat, klær, bolig. Når disse behovene er tilfredsstilt, hviler folket. I en slik organisasjon kan «rikdom eksistere … uten mulighet for bytte, eller uten handel. På den annen side kan den ikke eksistere uten arbeid». Sismondi bringer fram logikken i denne tanken ved å beskrive en mann på en øde øy. Eierskapet til land, skog, dyr, fisk og metaller garanterer ikke hans velvære, og midt i denne overflod av naturressurser, mennesker kan han dø av sult og kulde. Det er bare gjennom arbeid at han skaffer seg de godene som gjør det mulig for ham å tilfredsstille sine behov, å bli rik. «Målet på hans rikdom vil ikke være prisen han kan få … i byttet, men den tiden etter hvilken det ikke kreves noe mer arbeid for å tilfredsstille hans behov.» Totaliteten av disse godene som er tilegnet gjennom arbeid og som direkte tjener til å tilfredstille hans behov utgjør den sanne «territorielle rikdommen». Sismondi sikter altså ikke til et landbruksprodukt, som man kunne tro, men det som kalles en «naturlig økonomi», som tyskerne mer presist beskriver med begrepet Bedarfsdeckungswirtschaft i motsetning til Marktwirtschaft (Warenwirtschaft).

Til denne organisasjon uten bytte, den «territorielle rikdommen» beskrevet i bok III, kontrasterer Sismondi i bok IV «kommersiell rikdom». Han opprettholder den samme inndelingen i sine Studier, der den første delen (essays 3-12) omhandler territoriell rikdom og den andre (essays 13-17) kommersiell rikdom. Det faktum at systemene er identiske i Sismondis to hovedverk, er tilstrekkelig til å vise at dette er distinkte økonomiske typer. Dersom territoriell rikdom ikke viste til landbruksøkonomien, så viser ikke kommersiell rikdom til en egen kategori av kommersielle goder, men til de samme goder, som representerer territoriell rikdom i den grad de tjener visse behov, og blir kommersiell formue når de bringes til markedet og er beregnet for salg. «Fra det øyeblikket hvor jordens produkter … hadde forlatt dyrkerens hender til det øyeblikk hvor de kom i forbrukerens hender, utgjorde de kommersiell rikdom.»

Nå hadde «byttet ikke i det minste endret rikdommens karakter: den var alltid noe som ble skapt gjennom arbeid og lagret for fremtidige behov.» Men nå, gjennom byttet, så oppstår ved siden av deres egenskap som virkelig rikdom, en ny egenskap: disse godenes bytteverdi, en egenskap som tilkommer dem som tilhørende en spesiell form for rikdom som er særegen for byttesystemet. Godenes bruksverdi utgjør en indre rikdom som ligger i godene og er knyttet til dem, og derfor er den en reell rikdom, som tjener til behovstilfredstillelse, en rikdom som er uavhengig av byttet og dermed alltid reell i ethvert økonomisk system. Den er et arbeidsprodukt. «Disse goder er nyttige, er nødvendige for de menneskene som bringer dem til verden: de har mer legitimt en egenverdi enn de goder som vanligvis refereres til med denne beskrivelsen: den er uavhengig av enhver utveksling, den går forut for enhver handel.”

I motsetning til denne reelle rikdommen, som er uavhengig av økonomisk organiseringsform, så er bytteverdien en rikdom som stammer fra bytte, og som derfor utelukkende er knyttet til en økonomisk organisering basert på bytte.

I byttesystemet er varers reelle verdi, deres iboende bruksverdi – det vil si det som utgjør kjernen i reell rikdom: evnen til å dekke behov – likegyldig for produsenten av disse varene, så snart han produserer for å selge. «Vi går fra goder som produsenten produserer for andres bruk … til goder som begynner å være nyttige for ham bare i det øyeblikk hvor han bytter dem.» Godene begynner å eksistere for formuesprodusenten hvis og når han selger dem, for det er da de virkeliggjør deres bytteverdi. «Vi har tatt dem med under navnet kommersiell rikdom, og vi betegner dermed alle goder som bare verdsettes gjennom deres bytteverdi.» Utviklingen av handelen har absolutt endret karakteren til samfunnets årlige produkt: den har «undertrykt dens karakter som bruksverdi for å bare etterlate dens karakter som bytteverdi». Siden den ikke er et uttrykk for godenes egenverdi, for sann rikdom, så er den «falsk rikdom», en «illusjon», en «skygge uten virkelighet».

Siden denne bytteverdien spiller en avgjørende rolle i Sismondis teori, må vi undersøke den nærmere. Vi har sett at bytteverdien til ethvert objekt er forskjellig fra og uavhengig av bruksverdien til det individuelle objektet: det er «å verdsette tingen som vurderes, ikke i forhold til en bestemt ting, men i forhold til alt». Dette faktum gir bytteverdien en samfunnsmessig karakter, en karakter som er allmenngjørende og abstrakt. «Verdi er derfor en samfunnsmessig idé som tar plassen til en individuell idé; det er en abstrakt idé som tar plassen til en positiv idé.»

Og vi kan allerede begynne å forstå hva denne «abstraksjonen» er, som Sismondi uttrykker sin kritikk av. «Bytteprisen … er en av de mest abstrakte ideene som presenteres av økonomisk vitenskap, som er så rik på abstraksjoner.» Hvis bruksverdien er en ting skapt av arbeid, så er bytteverdien en «abstrakt idé».

Denne abstrakte verdien har funnet sitt mest perfekte uttrykk i kapitalen, som fremstår i den mest abstrakte form. «Her berører vi det mest abstrakte spørsmålet … i politisk økonomi.» For samfunnet som helhet forblir den virkelige rikdommen bare massen av faktiske varer og tjenester som dekker behovene. Ting er forskjellige for den enkelte produsent. For kapitalisten er kapitalens naturlige form og de stadige reelle endringene den gjennomgår i løpet av arbeidsprosessen, fullstendig likegyldig. For ham er det eneste viktige den abstrakte verdien han har investert i produksjonen, og dens økning under selve produksjonen og sirkulasjonen. Sismondi viser at produsenten aldri lar denne verdien gli ut av hendene sine – uansett hvilke pågående endringer som måtte finne sted i kapitalens ytre former. Til støtte for sin påstand siterer han landbruksprodusentens eksempel: «Det samme objektet som går fra hånd til hånd får etterfølgende forskjellige navn; mens verdien, som skiller seg fra objektet som forbrukes … ser ut til å være en metafysisk enhet , som den ene bruker og den andre bytter, som går til grunne … som fornyer seg selv og vedvarer … så lenge sirkulasjonen vedvarer.»

For jorddyrkeren, for eksempel, blir kornet han hadde høstet og brukt til å mate de produktive arbeiderne, «en permanent multipliserende verdi som ikke lenger går til grunne». Denne varige verdien har et selvstendig liv.

Denne verdien skilte seg fra bestemmelsene som hadde skapt den: den forble som en metafysisk og ikke-substansiell mengde, alltid i den samme dyrkerens besittelse, for hvem den bare antok forskjellige skikkelser. Først hadde den vært korn, deretter en verdi lik arbeid (lønn); deretter en  verdi lik fruktene av dette arbeidet; senere en kreditt til personen til hvem disse frukter ble solgt for senere betaling; så penger, og så igjen korn eller arbeid.

«Denne rikdommens bevegelse er så abstrakt, og det krever stor konsentrasjon å forstå den godt.» Denne abstrakte karakteren til kapitalen i allminnelighet har også konsekvenser for alle dens bestanddeler og for hele det økonomiske livet. «Den sirkulerende kapitalen er en abstrakt og flyktig mengde som ikke kan fattes.» «Det er det abstrakte bildet av alle verdiene som handelen har til disposisjon.»

I fortsettelsen av denne analysen registrerer Sismondi egenskapene til to forskjellige økonomiske systemer. Fra et dynamisk synspunkt bemerker han at den virkelige utviklingen innebærer at systemet uten bytte – hvis substans er produksjon av rikdom i sann forstand, i sin naturlige, permanente og essensielle form, slik det tilhører ethvert økonomisk system – forsvinner mer og mer, under påvirkningen fra handelen i sin egenskap som regulator av den økonomiske mekanismen. I økende grad blir den erstattet av en tilfeldig form for rikdom, som bare tilhører et bestemt system, nemlig bytteverdien. «Handelen fører til forsvinningen av rikdomsformenes vesentlige karakter, nemlig nytten,  og etterlater bare deres tilfeldige karakter, nemlig bytteverdien.»

Denne abstrakte verdien setter nå sitt preg på det økonomiske livet i hele vår tidsalder. Hvis historien om samfunnets velvære, fra ståstedet til den vesentlige rikdom, ikke er annet enn historien om menneskelig arbeid, så «så er det veldig viktig at man tenker på å først vise steg for steg alle de handlinger gjennom hvilke [mennesket] kan bevege seg fra fattigdom til overflod «. Derfor er det eneste målet for enhver produsent i byttesamfunnet ikke arbeidsprosessen, men «håpet om profitt», med andre ord, tendensen til å tjene penger, dvs. et overskudd av denne byttbare abstrakte verdien som er høyere enn den forskutterte verdien. Det er denne abstrakte verdien, i egenskap av å være produksjonens eneste mål og regulator, som er gjenstand for Sismondis skarpeste kritikk, når han viser at den er kilden til alle problemene i vår økonomiske organisasjon. Hvis Sismondi derfor kjemper mot abstraksjon, abstrakt rikdom, abstrakte ideer, så tenker han på rikdom basert på bytteverdi, på samme måte som Nassau Senior, Fryderyk Skarbek eller Karl Marx senere skulle kalle bytteverdi for abstrakt rikdom. Så Sismondi angriper ikke rikdom eller akkumulering av rikdom generelt, han angriper opphopning av rikdom i den abstrakte formen for bytteverdi og beskriver som «kriminell» den økonomiske organisasjonen nettopp basert på denne bytteverdien. Mens det kapitalistiske systemet løper mot akkumulering av abstrakte verdier, som finner et passende uttrykk i kommersiell eksportpolitikk, ser Sismondi bare en modernisert form av den gamle merkantilismen: «Regjeringene fortsetter for det meste å oppføre seg i samsvar med det merkantile systemet som om ingen argumenter ennå hadde begynt å undergrave det.»

Av denne korte uttalelsen er det klart at Sismondi fullstendig forsto selve essensen av det kapitalistiske systemet, hvis formål ikke er produksjon av virkelige goder som tjener til å tilfredsstille behov, men produksjon og akkumulering av abstrakt bytteverdi. Og derfor er det riktig å betrakte Sismondi som den første økonomen som vitenskapelig har oppdaget kapitalismen; det er hans udødelige berømmelse innen økonomisk vitenskap.