Den oppmerksomme leser vil ha lagt merke til at et bestemt ord ikke har vært å finne på vår nettside. Som denne artikkelens overskrift antyder, er ordet «nyliberalisme». Likevel er det umulig å forestille seg en venstreorientert debatt uten dette begrepet. Fra fagforeningsfolk og sosialdemokrater av den gamle skolen til livlige unge sosialister og tradisjonelle kommunister i 1900-tallets ånd – samtlige beklager seg hele tiden over «nyliberalismen». Det er ikke overraskende, for i deres beskrivelser er den vanligvis skyldig i alle – utvilsomt beklagelige – dårlige forhold i dagens verden: arbeidsledighet og fattigdom, (hyper)individualisering og innstramningspolitikk. Hvis vi følger de nevnte kritikerne, er det den «nyliberale vendingen» eller kort og enkelt «nyliberalismen», som har skylden.

En presis definisjon av «nyliberalisme» er imidlertid neppe mulig, da den ser ut til å være for mangefasettert. Økonomisk sett handler det enten om å presse tilbake de en gang sterke velferdsstatene i det globale nord, om en antatt utvidelse av finanssektoren og aksjemarkedets overherredømme, eller noen ganger rett og slett om at prinsippene for markedet og konkurransen blir mer omfangsrike og intense, og at alt blir en vare. I noen teorier medregnes bare én av de ovennevnte karakteristikkene, i andre to, og noen steder alle tre, som i David Harveys «Brief History of Neoliberalism» (2007), som vi skal granske nærmere nedenfor.

Politisk sett er «nyliberalisme» vanligvis enda mer tvetydig. For noen var det først og fremst verdiene fra 1968 som tilførte kapitalismen en «ny ånd» (jf. for eksempel Luc Boltanski og Ève Chiapello). I følge dem har ideene om individuell frihet og selvrealisering i det minste delvis skyld i den utbredte individualiseringen av samfunnet. Mye er nå mulig når det gjelder individuell eller relasjonell seksuell frigjøring og myndiggjøring, det mye omtalte «alt går» eller «alt er mulig» (Toyota). Under kapitalistisk, eller som de fleste vil si «nyliberal» regi, har disse frihetsidealene blitt en tvang til å stadig gjenoppfinne seg selv i nye prosjekter og å hele tiden realisere seg selv, optimalisere seg selv og, hvis det skule slå feil, være eneansvarlig for seg selv. At det finnes slike samfunnsmessige trender skal på ingen måte bestrides her. Vi tviler bare på at det er spesielt imponerende å beskrive det med begrepet «nyliberal». Det er heller tvilsomt, for ved neste anledning blir det hevdet at det var nettopp erkekonservative ånder som stod vakt over «nyliberalismen». Det vises gang på gang til Ronald Reagan og Magret Thatcher, samt til «nyliberalismens» allianser med reaksjonære evangelikere, og Pinochets Chile som det første testområdet for nyliberal politikk. Men hvis «nyliberalisme» skal forklare både drivkraften til den seksuelle frigjøringsånden i 1968 og Pinochets fascistiske kupp i Chile, så er det neppe et analytisk begrep. Og det er nettopp det første store problemet. «Nyliberalisme» er et moralsk ladet kampbegrep uten analytisk skarphet.

Vår kritikk blir imidlertid enda mer grunnleggende når det gjelder begrepets politiske implikasjoner. For å vise dette, må vi gå bort fra begrepets helt fleksible – for ikke å si vilkårlige – omfang, og velge oss en teoretiker vi kan illustrere vår kritikk på. Her skal vi ta utgangspunkt i den allerede nevnte David Harvey, som med sin «Brief History of Neoliberalism» har skapt et oversiktsverk som har oppnådd betydelig popularitet og svært ofte siteres og refereres i venstreorienterte kretser. Som allerede nevnt er «finansinstitusjoners økende betydning» viktig for Harvey fordi «det i den kapitalistiske verden i alminnelighet har funnet sted en rask vekst i omfanget av utenlandske direkteinvesteringer, såvel som i porteføljeinvesteringer» (Harvey 2007, s. 116). Han ser dette som «en tydelig maktforskyvning fra den produktive til den finansielle sektoren» (ibid., s. 45). «Det andre momentet er kapitalens stadig økende mobilitet, som de raskt fallende transport- og kommunikasjonskostnader bidro avgjørende til» (Harvey 2007, s. 116).

På 1990-tallet, som Harvey skriver om her, burde praktisk talt alle investeringer ha økt dramatisk. Hvis du tar i betraktning hvor mange milliarder (!) mennesker som plutselig ble trukket inn i verdensmarkedet gjennom inkluderingen av den tidligere østblokken og Kina, kan ikke dette komme som noen overraskelse. Den totale produksjonen gjennomgikk en utrolig ekspansjon i denne perioden og med det ekspanderte selvsagt også finanssektoren. Dette betyr imidlertid ikke nødvendigvis at det har funnet sted et «maktskifte fra produksjonssektoren til finanssektoren», slik Harvey hevder. Ideen om «finanskapitalens herredømme» er populær og utbredt i venstreorienterte kretser, men i motsetning til det mange tror,  har den lite å gjøre med Karl Marx’ analyse av kapitalismen. Selv begrepet «finanskapital» kan ikke gjenfinnes i Marx’ analyse. Hvorfor det derimot er så populært blant både sosialdemokrater og leninister skal forklares mot slutten av artikkelen. Her skal vi først slå fast, med Marx og i motsetning til teoriene om «finanskapital», at kapitalen er enheten av produksjons- og sirkulasjonsprosessen. I denne forbindelse «er kreditt og konkurranse på verdensmarkedet […] grunnlaget og livsatmosfæren til den kapitalistiske produksjonsmåten» (B.d 3, MEW 25, s. 120). Finanskapitalens eller bankenes dominans over industrikapitalen er dermed fullstendig meningsløs.

La oss gå videre til Harveys andre punkt, nemlig kapitalens økende mobilitet og fallende transport- og kommunikasjonskostnadene. Begge deler er selvsagt et faktum, og de fikk enorm fart spesielt på 1990-tallet, som Harvey konsentrerer seg om. Men igjen melder spørsmålet seg om hva det er i dette som gjør at begrepet «nyliberalisme» plutselig blir anvendelig. Som vist av sitatet ovenfor var konkurranse på verdensmarkedet for Marx «grunnlaget og livsatmosfæren til den kapitalistiske produksjonsmåten». Enda mer: «Tendensen til å skape et verdensmarked er direkte gitt i selve kapitalbegrepet. Hver grense fremstår som en hindring som må overvinnes» (Marx, Grundrisse, MEW 42, s. 311). I Marx har denne tankegangen en veldig analytisk skarphet. Kapital er et samfunnsforhold i konstant bevegelse og utvikling. Dens utvikling fører til at kapitalforholdet blir mer og mer intensivt og omfattende. Nettopp derfor inneholdes skapelsen av verdensmarkedet i «kapitalbegrepet» og derfor er verdensmarkedet dets «grunnlag og livsatmosfære». At «tendensen til å skape et verdensmarked» fikk enorm fart etter 1989 kan selvsagt ikke benektes. Men alle som har lest Marx må i det minste spørre seg selv hvorfor «større kapialmobilitet og fallende transport- og kommunikasjonskostnader» (Harvey) nå selges som en nyliberalistisk nyhet?

Og slik fortsetter det. «Den høyeste verdien er prinsippet om konkurranse, og det på alle nivåer […]. Markedskonkurransens grunnleggende regler må selvsagt følges med strenghet» (Harvey 2007, s. 84). Eller: «Antakelsen om at alle allokeringsbeslutninger tas best av markeder og markedssignaler innebærer at alt i prinsippet kan behandles som en vare» (Ibid., s. 205). Eller: «Å leve under nyliberale forhold er å adlyde eller underkaste seg lovene som er nødvendige for kapitalakkumulasjon» (Ibid., s. 225). Og som et siste eksempel: «Hvis du aksepterer denne rettsorden, aksepterer du faktisk å leve under et urokkelig regime av endeløs kapitalakkumulasjon og økonomisk vekst (uavhengig av de sosiale, økologiske og politiske konsekvensene). Og endeløs kapitalakkumulasjon antyder videre at den nyliberale rettsorden må omfatte hele jordkloden (…)» (Ibid., s. 226). Alt dette er selvsagt helt korrekt og faller inn under den – viktige og riktige – overskriften «kommodifisering, eller: alt blir en vare». Det man imidlertid fortsatt kan kritisere hos Harvey er at alle fenomener som blir beskrevet her kan tilskrives kapitalen som samfunnsforhold og ikke, som han hevder gjentatte ganger, nyliberalismen.

I andre kapittel i vår bok «Farvel til kapitalen» har vi med egne ord oppsummert den marxianske analysen av hvordan verdi og vare oppsto i de gamle samfunnenes avkroker og ble stadig mer intensive og omfattende. Selv om penger allerede eksisterte i antikken, er det bare under kapitalforholdet at deres umettelige tendens gjør seg gjeldende. I kapitalismen blir økningen av penger et mål i seg selv, som alt annet er underordnet. Og det er nettopp derfor «alt blir en vare».

Når det gjelder de to siste hovedpunktene, verdensmarkedet og varehandelen, kan enkelte lesere anklage oss for å være smålige eller kverulerende. Det er greit nok, tenker de kanskje, at Marx hadde beskrevet fenomenene som Harvey beskriver 140 år tidligere, og muligens på en bedre og mer analytisk måte. Men det trenger ikke å avlede fra selve saken? Begrepet «nyliberalisme» har nå blitt akseptert, og det er til syvende og sist irrelevant om begrepet er en smule skjevt eller ikke. Men det er det dessverre ikke. For det avgjørende er ikke hvem som først beskrev disse fenomenene og hvem som var best, men hvor årsakene ligger.

For Harvey er «nyliberalisme» til syvende og sist et bevisst politisk prosjekt fra overklassen(e), det var deres vilje å introdusere det: «Hvis overklassene ønsket å beskytte seg mot deres politiske og økonomiske undergang, måtte de handle målrettet» (Harvey 2007, s. 25) og «sikte mot å bevare, gjenopprette og restaurere elitenes klassemakt» (Ibid., s. 233). «Nyliberalismen som et potensielt forsvar mot truslene mot den kapitalistiske orden og som en oppskrift på gjenoppretting av en kriserammet kapitalisme hadde lenge lurt bak den politiske scenens kulisser og ventet på sin mulighet» (Ibid., s. 29).

For Marx er imidlertid ikke kapitalen som samfunnsforhold et spørsmål om vilje. Han uttalte ganske utvetydig på en kongress i Den internasjonale arbeiderforening: «Det er utvilsomt kapitalistens vilje å ta det som skal tas. Det viktige for oss er ikke å snakke om hans vilje, men å undersøke hans makt, grensene til denne makten og karakteren til disse grensene.» (Marx, MEW 16, s. 105).

Men dette er bare en del av problemet. Ikke bare får Harvey verdensmarkedet eller kommodifiseringen til å fremstå som den slette viljen til grådige kapitalister og korrupte eller inkompetente politikere, men også konsekvensene som følger av disse. Til slutt mener Harvey – og det er nettopp på dette kritiske punktet at de fleste kritikere av «nyliberalismen» er enige – at «nyliberalismen» er et angrep på velferdsstatens gode gamle dager og på den temmede kapitalismen i det globale nord: «Disse ulike politiske systemene hadde én ting til felles: Staten fikk hovedoppgaven om å sikre full sysselsetting, økonomisk vekst og innbyggernes velferd. For å nå disse målene måtte staten kunne bruke sine maktmidler uten restriksjoner, i prinsippet i samspill med markedsaktiviteter, men hvis nødvendig måtte staten gripe inn i markedet eller til og med ta dets plass [… og] regulere konjunkturene […]» (Harvey 2007, s. 19). Men det er nettopp dette som er avgjørende. Begrepet «nyliberalisme» kritiserer alltid fenomener som først begynte på 1970- eller 1980-tallet, og vekker minnet om tiårene som gikk forut for dem. Dette vokabularet innebærer alltid en påstand om at kapitalismen også kan fungere annerledes enn vi har vært vant til siden den gang. Og det er nettopp her det finnes ulike oppfatninger.

1950- og 1960-tallet var absolutt spesielle i visse land i den nordlige verden. Etter to verdenskriger og den store depresjonen var det utrolige vekstrater og en eksplosjon av rikdom (radio, kjøleskap og biler til massene, osv.). Det er absolutt verdt å se nærmere på de økonomiske kjennetegnene og de høye vekstratene i denne uvanlige perioden. For kapitalismekritikere kan dette imidlertid ikke bety at disse to tiårene skal glorifiseres. Også i disse tiårene var det ikke bare vinnere, men også tapere. Og det grunnleggende problemet […] var også gyldig her, nemlig at: «Den kapitalistiske produksjonen bare kan utvikle teknikken, og kombinasjonen av de samfunnsmessige produksjonsprosessene, idet den samtidig undergraver de kildene som all rikdom opprinnelig springer ut av: jorda og arbeideren.» (Marx, Kapitalen I, MEW 23, s. 530). A fortiori bestod 1950- og 1960-tallet ikke av et magisk triks som kunne styre den kapitalistiske produksjonen på en vellykket måte. Selv Harvey, en stor fan av disse to tiårene, innrømmer:

«Mot slutten av 1960-tallet begynte denne ’innkapslede liberalismen’ å gå i oppløsning, både internasjonalt og i enkeltland. Symptomene på en alvorlig krise i kapitalakkumulasjonen ble synlige overalt. Arbeidsledighet og inflasjon steg  og resulterte i en global «stagflasjon» som nesten varte til slutten av 1970-tallet. Fallende skatteinntekter og skyhøye sosiale utgifter førte til en krise i offentlige budsjetter i enkelte land, Storbritannia måtte til og med omstruktureres ved hjelp av IMF-lån i 1975/76» (Harvey 2007, s. 20).

Likevel kan ikke Harvey forestille seg noe bedre politisk program enn å «reversere statens tilbaketrekning fra trygdeordninger […og] å motstå finanskapitalens undertrykkende makt». Dette ville ikke bare skape mer «økonomisk rettferdighet», «men også sikre at man kan unngå de ødeleggende periodiske krisene, som er en del av kapitalismen» (Ibid., s. 232). Og her kommer vi endelig til den store problematiske konsekvensen som alltid gir seg til kjenne når det er snakk om «nyliberalisme». For hvis «den nyliberale vendingen» som årsak til alt ondt fant sted på 1970- og 1980-tallet, er det klart at det var bedre i tiårene før. Men dermed innebærer kritikken av «nyliberalismen» alltid behovet for en tilbakevending til de gode gamle dager før «nyliberalismen». En retur til en antatt bedre, mer rettferdig og mer stabil kapitalisme. Men det er simpelthen ikke et alternativ!

I stedet for å bygge illusjoner om systemet med profittmaksimering, må vi i dag slå oss sammen for å endelig overvinne det, fordi det ikke er i stand til å løse de alvorlige sosiale og økologiske problemer menneskeheten står overfor.

Det siste å avklare er hvorfor teorien om «nyliberalisme» er så populær hos både sosialdemokrater og leninister. Svaret ligger i dens fiksering på staten. Kontrasten mellom disse to politiske trendene ligger utelukkende i spørsmålet om hvordan statsmakten skal erobres (reform eller revolusjon). I seg selv drømmer de imidlertid begge om å få statsapparatet i hendene, for så å styre økonomien. Teorien om «nyliberalisme» antyder, som beskrevet ovenfor, at den til syvende og sist avhenger av makthavernes vilje. Men hvis vi, i samsvar med Marx’ diktum, forlater disse allmaktsfantasiene og i stedet undersøker kapitalens makt, «grensene for denne makten og karakteren til disse grensene», kommer vi til den konklusjon at et samfunn basert på verdiloven ikke kan styres i det hele tatt.

«I det lange løp aksepterer verdien ingen barrierer i det hele tatt, men overvinner dem alltid på nytt. I kapittel 2 [av vår bok, Adjø til kapitalen] viste vi hvordan verdier videreutviklet seg fra kimer og ansatser i det gamle samfunnet, og i denne utviklingen fikk en stadig mer intensiv og omfattende betydning. En stat kan ikke gjøre stort mot denne tendensen – uansett hvor mektig den er. Når verdiloven gjelder, fungerer den like uunngåelig og objektivt som en naturlov. Hvis samfunnet ønsker å frigjøre seg fra verdien, kan det ikke unngå å først overvinne vareproduksjonen og pengene. Den eksisterende staten vil være mer et hinder enn en hjelp for den i denne forbindelse; beskyttelse av privateiendom er tross alt en av dens kjerneoppgaver» (Broistedt/Hofmann 2019, s. 121).

Derfor oppfordrer vi til å droppe alt snakk om «nyliberalisme». Det nærer til syvende og sist alltid illusjoner om en kapitalisme som kan temmes og kontrolleres. I dag må vi imidlertid være opptatt av å overvinne kapitalismen, enten den er «temmet» eller ikke.