En del av problemet som nok en gang har fått en så akutt rolle i vår oppmerksomhet, er motsetningen mellom de intellektuelle og proletariatet.

De fleste av mine kolleger vil bli rasende over min innrømmelse av denne motsetningen. Men den eksisterer, og som i andre tilfeller ville det være en svært upassende taktikk å prøve å håndtere dette faktum ved å ignorere det.

Denne motsetningen er samfunnsmessig, den vedrører klasser og ikke enkeltpersoner. En enkelt intellektuell, på samme måte som en enkelt kapitalist, kan slutte seg til proletariatet i dets klassekamp. Når han gjør det, endrer han også karakter. Det er ikke denne typen intellektuelle, som fortsatt er et unntak blant sine medmennesker, vi skal forholde oss til i de følgende linjer. Med mindre noe annet er angitt sikter jeg med ordet intellektuell bare til den alminnelige strømmen av intellektuelle og deres karakteristiske kjennetegn, nemlig at de inntar det borgerlige samfunnets standpunkt og står i en viss motsetning til proletariatet.

Denne motsetningen skiller seg imidlertid fra motsetningen mellom arbeid og kapital. En intellektuell er ikke en kapitalist. Riktignok er hans levemåte borgerlig, og den må han opprettholde hvis han ikke skal bli fattig, men samtidig må han selge sitt arbeidsprodukt og ofte sin arbeidskraft, og selv blir han ofte utnyttet og ydmyket av kapitalistene. Derfor står ikke den intellektuelle i noen økonomisk opposisjon til proletariatet. Men hans status og arbeidsforhold er ikke proletariske, og dette gir opphav til en viss motsetning i følelser og ideer.

Som et isolert individ er proletaren ingen. Hans styrke, fremgang, håp og forventninger stammer utelukkende fra organisering, fra systematisk handling i samarbeid med sine medmennesker. Han føler seg stor og sterk når han er en del av en stor og sterk organisme. Organismen er det viktigste for ham, og sammenliknet med dette betyr individet svært lite. Proletaren kjemper med den ytterste hengivenhet som en del av den anonyme massen, uten noen utsikt til personlig vinning eller personlig ære, og gjør sin plikt i enhver stilling som er tildelt ham med en frivillig disiplin som gjennomsyrer alle hans følelser og tanker.

Det er helt annerledes for den intellektuelle. Han kjemper ikke med makt, men med argumenter. Hans våpen er hans personlige kunnskap, hans personlige evner og hans personlige oppfatninger. Han kan bare oppnå en posisjon gjennom sine personlige egenskaper. Derfor er den viktigste forutsetningen for å lykkes, for ham, at disse får et friest mulig spillerom. Det er bare med store vanskeligheter at han aksepterer å tjene som en del underordnet helheten, og da bare av nødvendighet, og ikke av lyst. Han anerkjenner behovet for disiplin bare for massene, ikke for de få utvalgte. Og selvfølgelig regner han seg selv blant de siste.

I tillegg til denne motsetningen mellom den intellektuelle og den proletariske følelsen, finnes det en annen motsetning. Den intellektuelle, bevæpnet med vår tids allmenndannelse, tenker på seg selv som langt overlegen proletaren. Til og med Engels skriver om den lærde mystifiseringen han tilnærmet seg arbeiderne med i sin ungdom. Det er veldig lett for den intellektuelle å overse proletaren som en likeverdig medkjemper, ved hvis side han må ta sin plass i kampen. I stedet ser han i proletaren dennes lave intellektuelle utviklingsnivå, som det er den intellektuelles oppgave å heve. Han ser i arbeideren ikke en kamerat, men en elev. Den intellektuelle klamrer seg til Ferdinand Lassalles aforisme om båndet mellom vitenskapen og proletariatet, et bånd som skulle løfte samfunnet til et høyere plan. Som vitenskapens talsmann kommer den intellektuelle til arbeiderne, ikke for å samarbeide med dem som kamerater, men som en spesielt vennlig ytre samfunnsmakt, og tilbyr dem hjelp.

For Lassalle, som fant opp aforismen om vitenskapen og proletariatet, er vitenskapen, i likhet med staten, hevet over klassekampen. I dag vet vi at dette er feil. For staten er den herskende klassens redskap. Videre er selve vitenskapen hevet over klassene bare når den ikke omhandler klasser, dvs. bare når den er naturvitenskap og ikke samfunnsvitenskap. En vitenskapelig studie av samfunnet fører til en helt annen konklusjon når samfunnet betraktes fra et klassesynspunkt, særlig fra synspunktet til en klasse som er antagonistisk til dette samfunnet. Når vitenskapen bringes til proletariatet fra kapitalistklassen, tilpasses den alltid for å passe med kapitalistiske interesser. Det proletariatet trenger er en vitenskapelig forståelse av sin egen posisjon i samfunnet. Denne typen vitenskap kan ikke en arbeider oppnå på den offisielle og samfunnsmessig godkjente måten.  Proletaren må utvikle sin egen teori. Derfor må han være fullstendig selvlært, uavhengig av om hans egen bakgrunn er akademisk eller proletarisk. Studieobjektet er proletariatets egen virksomhet, dets rolle i produksjonsprosessen, dets rolle i klassekampen. Bare utfra denne virksomheten kan teorien, proletariatets selvbevissthet, oppstå.

Vitenskapens allianse med arbeidet og dens mål om å redde menneskeheten må derfor ikke bli forstått slik at akademikere overfører kunnskapen de tilegner seg i borgerlige klasserom til folket, men snarere slik at alle våre medkjempere, akademikere så vel som proletarer, som er i stand til å delta i proletarisk virksomhet, drar nytte av denne felles kampen eller i det minste undersøker den for å oppnå ny vitenskapelig kunnskap, som igjen kan være fruktbar for videre proletarisk virksomhet. Når dette er tilfellet, er det umulig å forestille seg en overlevering av vitenskap til proletariatet eller en allianse mellom dem som to uavhengige makter. Vitenskapen som kan bidra til proletariatets frigjøring kan bare utvikles av proletariatet og gjennom proletariatet. Det de liberale tar med seg fra borgerlige vitenskapelige miljøer kan ikke bidra til å få fremskynde frigjøringskampen, men ofte bare til å forsinke den.

Følgende bemerkninger er en avstikker fra vårt hovedtema. Men i dag, når spørsmålet om de intellektuelle er av så stor betydning, er avviket kanskje ikke uten verdi.

Nietzsches filosofi, med dens dyrkelse av overmennesket, for hvem oppfyllelsen av dets egen individualitet er alt, og hvor individets underordning under et stort samfunnsmessig mål er like vulgært som det er foraktelig, denne filosofien er den virkelige filosofien til den intellektuelle, og den gjør ham fullstendig uegnet til å delta i proletariatets klassekamp.

Etter Nietzsche er Ibsen den mest fremtredende eksponenten for en filosofi basert på den intellektuelles følelser. Hans doktor Stockmann (En folkefiende) er ikke sosialist, som så mange tror, men snarere en intellektuell type som nødvendigvis kommer i konflikt med den proletariske bevegelsen, og med enhver folkelig bevegelse i det hele tatt, så snart han prøver å arbeide i den. For grunnlaget for den proletariske bevegelsen, som for enhver demokratisk bevegelse, er respekt for flertallet av ens medmennesker. En typisk intellektuell a la Stockmann ser på «den kompakte majoritet» som et monster som skal styrtes.

På grunn av følelsesforskjellen mellom den proletariske og den intellektuelle, som vi har bemerket ovenfor, kan det lett oppstå en konflikt mellom den intellektuelle og partiet etter at den intellektuelle har meldt seg inn. Dette gjelder også når hans inntreden i partiet ikke fører til økonomiske vanskeligheter for den intellektuelle, og selv om hans teoretiske forståelse av bevegelsen er tilstrekkelig. Det er ikke bare de verste elementene, men ofte menn av utmerket karakter, som er hengivne til sine overbevisninger, som har forlist i partiet på grunn av dette.

Derfor må enhver intellektuell undersøke seg selv samvittighetsfullt før han slutter seg til partiet. Og derfor må partiet undersøke ham for å se om han kan integrere seg i proletariatets klassekamp og fordype seg i den som en enkel soldat uten å føle seg tvunget eller undertrykt. Den som er i stand til dette, kan yte verdifulle tjenester til proletariatet med sine talenter og oppnå stor tilfredsstillelse gjennom sin partivirksomhet. Den som ikke klarer det kan forvente gnisninger, skuffelser og konflikter, som verken er til nytte for ham eller partiet.

Et ideelt eksempel på en intellektuell som grundig har tilegnet seg følelsene til proletarene, og som, selv om han er en utmerket forfatter, fullstendig har mistet sin spesielle måte å være intellektuell på, som marsjerer muntert med de menige, som jobber på hver post som blir tildelt med en helhjertet vielse til vår store sak og forakter den ynkelige sutringen over undertrykkelsen av ens individualitet som personer opplært i Nietzsches og Ibsens filosofi er tilbøyelige til, når de tilfeldigvis er i mindretall – et ideelt eksempel på en intellektuell den sosialistiske bevegelsen trenger, var Wilhelm Liebknecht. Vi kan også nevne Marx, som aldri presset seg fremst i rekken, og hvis oppriktige disiplin i Internasjonalen, der han ofte var i mindretall, var eksemplarisk.

Die Neue Zeit XXII, no. 4, 1903.