Følgende artikkel er oversatt fra engelsk og ble skrevet av den japanske marxisten Masaru Machida, medlem av «Marxist Comrades Group».
Redaksjonen.
Den japanske regjeringen har nylig besluttet å gå fra en politikk med «minimumsadgang» for risimport til en politikk med tollsatser. Det ble bestemt at siden importkvotene økte hvert år, ville bruk av høye tollsatser være en mer effektiv politikk enn importrestriksjoner. Ettersom overgangen til toll gradvis fører til en generell handelsliberalisering, har den imidlertid vekket indignasjon blant tilhengerne av jordbruksproteksjonisme, i første omgang Det japanske kommunistpartiet (JKP). Hvordan bør så arbeiderklassen vurdere spørsmålet om jordbruksimport? Vi har her til hensikt å ta opp dette problemet ved å undersøke historien til kornlovene i England på 1800-tallet.
1. Kjernen for den politiske kampen tidlig på 1800-tallet: fra opprettelsen til opphevelsen av kornlovene
Vi vil begynne med å se på hva de engelske kornlovene er, og gi en oversikt over deres historie, fra de ble opprettet til de ble opphevet. Kornlovene («Corn Laws») var en lov som forsøkte å fremme eksport av jordbruksprodukter ved å forby eller begrense import av produkter som hvete, rug, havre og korn. Lovenes opprinnelse kan spores tilbake til midten av 1400-tallet. Siden slutten av 1600-tallet utgjorde kornlovene sammen med navigasjonslovene (lover som krevde at engelske skip skulle brukes i kolonihandelen), en viktig bærebjelke i merkantilismens proteksjonistiske politikk.
Men med konsolideringen av kapitalismen i siste halvdel av 1700-tallet begynte industriborgerskapet å heve banneret for fri konkurranse og frihandel, og å kritisere merkantilismen. Den første personen som teoretisk uttrykte dette synet var Adam Smith. I The Wealth of Nations kritiserte Smith eksportsubsidiene som baserte seg på kornlovene, og la fram en teori om frihandel. På slutten av 1700-tallet ble imidlertid England, som hadde vært en stor jordbrukseksportør, en importør av jordbruksprodukter, i takt med den «industrielle revolusjonen» og befolkningsveksten. Med denne endringen flyttet kornlovene fokus og gikk fra en politikk for å fremme eksport til en politikk for å begrense import.
Men med utbruddet av den franske revolusjonen og den 25-årige perioden med revolusjon og krig som oversvømmet Europa, ble handelen mellom England og kontinentet avbrutt, symbolisert av blokaden av territoriene som ble holdt av Napoleon. Som et resultat økte prisen på korn raskt i denne perioden (fra 52 shilling per quarter[1] i 1789 til 126 shilling per quarter i 1812), selv uten bruk av kornlover for å begrense importen, og renta økte også to eller tre ganger, hvilket ga store overskudd til det jordeiende aristokratiet og forpakterne (jordbrukskapitalistene). Men alt dette endret seg med avslutningen av Napoleonskrigene, som Engels påpeker:
Da freden i 1814 fjernet hindringene for import, falt prisen på korn, og grunnet de høye rentene kunne ikke forpakterne lenger dekke kostnadene for å produsere sitt korn. Det fantes bare to veier ut: enten senket grunneierne renten, eller så ble det innført en reell vernetoll i stedet for den nominelle. Grunneierne, som ikke bare dominerte Overhuset og ministeriet, men også (før reformloven) hadde nokså ubegrenset makt i underhuset, valgte naturlig nok sistnevnte vei og innførte i 1815 kornlovene, til rasende opprop fra middelklassen og folket, og under beskyttelse av bajonetter.
Engels: Kornlovens historie
Kornlovene, innført i 1815, forbød import av korn helt og holdent dersom prisen i England holdt seg under 80 shilling per quarter. På denne måten ble fallet i kornprisene bremset opp, noe som beskyttet grunneiernes og de kapitalistiske forpakternes interesser. Ettersom prisen på korn ikke oversteg 80 shilling i hele landet, var det i realiteten ensbetydende med et fullstendig forbud mot import av korn.
Det gikk en berømt debatt om kornlovene mellom Thomas Malthus, som representerte grunneierne og forsvarte lovene, og David Ricardo, som var imot kornlovene fra industrikapitalistenes synspunkt. Vi vil undersøke denne debatten i neste avsnitt og påpeke at Malthus’ argumenter danner det teoretiske grunnlaget for JKPs reaksjonære jordbruksproteksjonisme.
Etter at det ble gjort noen endringer i kornlovene i 1822, ble et system med importavgifter basert på den glidende skalaen til Huskisson og Canning introdusert i 1828. I følge dette systemet ville en kornpris på 66 shilling medføre importavgifter på 20 shilling og 8 pence, og avgiften ville stige med 1 schilling for hvert fall på 1 schilling i kornprisen. Dersom kornprisen eksempelvis var 52 schillings, ville avgiften bli 34 schillings og 8 pence. Derfor var dette i utgangspunktet et forbud mot import.
I mellomtiden dannet borgerskapet, som hadde gjort fremskritt i parlamentet takket være endringer i valglovene med reformloven av 1832, Anti-Corn Law League på slutten av 1830-tallet. Ligaen ble først og fremst ledet av Richard Cobden og utviklet seg til en mektig bevegelse. Borgerskapet lyktes i å vinne klagesaken mot kornlovene i 1846, men vi skal undersøke denne perioden senere.
Fordi borgerskapet forsøkte å vinne de arbeidende massene over på sin side med anti-kornlovbevegelsen og forsøkte å alliere seg med chartistene, undersøkte Marx og Engels denne bevegelsen ved flere anledninger, helt siden begynnelsen av 1840-tallet. Selv i dag er det mange viktige lærdommer å lære av kritikken deres.
2. Prototypen på nåværende teorier om «matsikkerhet»: Malthus’ forsvar av kornlovene
I forrige avsnitt så vi at grunneierne i England var livredde for at gjenopplivingen av handelen med kontinentet etter Napoleonskrigene skulle resultere i en strøm av billig korn. Som svar foreslo den engelske regjeringen, som var dominert av denne klassen av grunneiere, en endring av kornlovene allerede i 1813, og i 1815 ble kornlovene endret for å innføre forbud mot utenlandsk korn dersom den innenlandske kornprisen falt under 80 schillings pr. quarter.
Naturligvis møtte denne loven, som skulle redde godseiernes stilling ved å hindre import, hard motstand fra borgerskapet og arbeiderklassen. Midt i denne stormfulle situasjonen reiste Thomas Malthus, forfatteren av An Essay on the Principle of Population og «elskingen» til den herskende klassen, seg til forsvar for kornlovene. Fra 1814 til 1815 publiserte Malthus tre hefter i rask rekkefølge: «Observasjoner om virkningene av kornlovene, og av økning eller fall i prisen på korn for jordbruket og landets generelle rikdom», «Grunnlag for en mening om begrensningen av import av utenlandsk korn», og «En undersøkelse av rentens natur og utvikling, og prinsippene den reguleres av».
Malthus’ teori har ulike sider, men kjernen i den er den såkalte teorien om «matsikkerhet» og «selvforsyning av mat». Malthus ble tvunget til å generelt erkjenne viktigheten av frihandelsteorien som var blitt formulert på Adam Smiths tid, og han innrømmet at «frihandel med korn i alle ordinære tilfeller ikke bare ville sikre en billigere, men også en mer stabil tilførsel av korn». (Observasjoner.) Imidlertid avviser han raskt det samme synet:
For det første hevdes det at sikkerhet er enda viktigere enn rikdom, og at et stort land som kan vekke andres sjalusi dersom det blir avhengig av fremmed korn for å forsørge en betydelig del av befolkningen, utsetter seg selv for risikoen for at dets viktigste forsyninger plutselig svikter på det tidspunktet der behovet er størst.
Engels: Kornlovens historie
Han legger til:
Men det er ikke i noen enkelt nasjons makt å sikre fri utenrikshandel med korn. For å oppnå dette er det nødvendig med mange andres medvirking, og denne medvirkning blir nesten alltid forhindret av frykten og sjalusien som er så universelt utbredt når det angår livsmidler … (Grunnlag.)
Korn (jordbruksprodukter) regnes med andre ord som noe atskilt fra «frihandel», og det sies at dersom konflikten mellom stater forverres og krig bryter ut, vil det oppstå problemer som følge av at importen plutselig opphører. Slik sett kan det ikke være fri handel med jordbruksprodukter, fordi det i alle land finnes «frykt og sjalusi» som er «universelt tilstede» når det gjelder «livsmidler».
For oss er det selvfølgelig ikke noe nytt i Malthus’ logikk, som introduserer ideen om jordbrukets (matens) «unike natur» for å advare mot faren ved å være avhengig av fremmed korn og motsette seg jordbruksimport. Dette er i hovedsak identisk med de hysteriske argumentene vi ofte hører fra reaksjonære og JKP om «hva som kan skje hvis fremmede land får kontroll over magen vår!» Denne typen syn fører til konklusjonen om at det er viktig å være «selvforsynt med mat», og dette er også konklusjonen Malthus kom til:
Et system med restriksjoner som er designet for å holde oss nesten uavhengige av utenlandske kornforsyninger i gjennomsnittsårene, vil mer effektivt bidra til landets rikdom og rikdommen til det store flertallet av dets innbyggere enn at våre havner, i dagens situasjon i Europa, åpnes for fri tilgang til fremmed korn.
For å bevise ulempene ved frihandel med jordbruksprodukter for alle unntatt visse sektorer (sektorer involvert i for eksempel import og finans), måtte Malthus konstruere et omfattende dogme. For eksempel hevdet han at «høye kornpriser» ikke var til skade for arbeiderne, men snarere i deres interesse. Han forklarte dette på grunnlag av dogmet om at «prisen på korn bestemmer lønnen», i det han fremla følgende spissfindigheter:
Men hvis [arbeiderne] er i stand til å få samme mengde nødvendige varer og motta en pengepris for arbeidet sitt, som står i forhold til den [avanserte] prisen på [kornet], er det ingen tvil om at deres situasjon vil forbedre seg på avgjørende når det gjelder alle komfort- og bekvemmelighetsgjenstander som ikke øker sammenlignet med korn (og det er mange slike som konsumeres av de fattige). (En undersøkelse.)
Videre snakker han om grunneiernes rente som «den mest stabile innenlandske etterspørselen etter landets produkter, det mest effektive fondet for dets finansielle støtte, og den største disponible styrke for dets hær og marine» (Grunnlag), hvorved han nøkternt glorifiserer denne klassens uproduktive utgifter og argumenterer for at det er viktig for staten å sikre høye renter gjennom importrestriksjoner.
Malthus er i hovedsak identisk med JKP når det gjelder å ensidig fremheve ustabiliteten og «risikoen» forbundet med handel mellom kapitalistiske stater, og å benekte kapitalismens historiske progressivitet ved å drive produksjon og utveksling utover nasjonalstatens rammer og utvikle avhengighetsforhold dem imellom, og i oppofrelsen av de allmenne samfunnsmessige interesser for å opprettholde særinteressene til en klasse. Den eneste forskjellen er den særlige klasse som forsvares: Malthus forsvarer grunneierklassen, mens JKP forsvarer småbøndene.
Vi kan se at teorien om «mattrygghet» som er på moten for øyeblikket, i hovedsak ikke er noe mer enn en oppfriskning av en teori hvis opprinnelse kan spores godt over hundre år tilbake til den reaksjonære Thomas Malthus.
3. Forsvaret av industrikapitalens interesser: Ricardos kritikk av proteksjonismen
Konfrontert med Malthus’ teori om jordbruksproteksjonisme og forsvar av kornlovene fra grunneiernes synspunkt, argumenterte Ricardo for den motsatte leiren, som representerte det industrielle borgerskapets synspunkt. Som svar på de tre heftene Malthus skrev mellom 1814-15 for å forsvare kornlovene, skrev Ricardo i 1815 en brosjyre med tittelen «Essay on the Influence of a Low Price of Corn on the Profits of Stock», som tilbakeviste Malthus’ argumenter.
Ricardo tok opp emnet igjen i 1822 i sitt essay «On Protection to Agriculture», og før det, i 1817, hadde han publisert den første utgaven av Principles of Political Economy and Taxation, som inneholdt et kapittel som omhandlet renteteorien i Malthus’ brosjyrer. På denne måten representerer debatten om kornlovene et viktig moment i etableringen av det såkalte ricardianske systemet.
Kritikk av proteksjonistisk jordbrukspolitikk dukker opp i et stort antall av Ricardos skrifter, inkludert hans diskusjon om profitt, renter og økonomisk politikk, men hovedpoenget han gjør er at begrensning av importen av utenlandske jordbruksprodukter holder prisene høye og dermed driver opp lønnsomkostningene, som de utgjør den viktigste del av.
Ettersom lønnsøkning betyr fall i profitten, var dette ikke bare i direkte konflikt med borgerskapets interesser, men det hindret også kapitalens akkumulasjon og hemmet kapitalismens utvikling – og for Ricardo og hans samtidige var dette det samme som en allmenn hindring av samfunnets utvikling og fremgang.
På grunnlag av hans egen teori om differensialrenter (i henhold til hvilken renten er den omdannede delen av merproduksjonen som finner sted på bedre jord, sammenlignet med dårligere jordsmonn) og hans lov om fallende avkastning på jorda (dogmet om at den økte etterspørselen etter korn som ledsager kapitalens- og befolkningens vekst vil tvinge ethvert land til å dyrke opp stadig dårligere jordsmonn, hvilket vil resultere i kraftig økende kornpriser og lønninger, og fallende profitter), understreket Ricardo følgende:
Ved å suksessivt oppdyrke jord som er av dårligere kvalitet eller med en mindre gunstig beliggenhet, ville renten stige på den tidligere dyrkede jorden, og i nøyaktig samme grad ville profitten falle; og hvis profittens spinkle omfang ikke bremser akkumulasjonen, er det knapt noen grense for økningen i rentene og fallet i profitten. («Essay on the Influence»)
Ricardos politikk for å forhindre fall i profitten hadde følgende to punkter: (1) forbedringer i jordbruket (redusere kornets verdi gjennom økt produktivitet) og (2) import av korn til lavere priser. Med andre ord frihandel med jordbruksprodukter. Fra dette synspunktet fordømte Ricardo innføringen av restriksjoner på jordbruksprodukter.
Det er ingen annen måte å holde profitten oppe enn ved å holde lønningene nede. I denne oppfatningen av profittloven vil man umiddelbart se hvor viktig det er at en så vesentlig nødvendighet som korn, som så sterkt påvirker lønningene, skal foreligge til en lav pris; og hvor skadelig det må være for samfunnet generelt at vi blir tvunget av importforbud til å dyrke våre dårligere jordsmonn for å brødfø vår voksende befolkning. («On Protection to Agriculture»)
På denne måten uttalte Ricardo åpent at frihandel i jordbruket først og fremst var i industriborgerskapets interesse, og han hevdet at dette også ville fremme akkumuleringen av kapital, og stemme overens med arbeidernes interesser ved å øke etterspørselen etter arbeidskraft. Slik var det i harmoni med samfunnets generelle framskritt. Samtidig uttalte Ricardo åpent at «grunneierens interesser alltid er i strid med interessene til alle andre klasser i samfunnet» (ibid.), og at restriksjoner på jordbruksimport ville ofre samfunnets overordnede interesser til fordel for grunneierklassens interesser.
Ricardo avviste også Malthus’ vulgære teori om «mattrygghet» som følger:
Hvis vi ble et regelmessig importerende land og utlendingene trygt kunne stole på etterspørselen i vårt marked, ville mye mer land bli dyrket i kornlandene med henblikk på eksport. Når vi vurderer verdien av selv noen få ukers forbruk av korn i England, kunne det ikke finne sted noe avbrudd i eksporthandelen uten den mest ødeleggende kommersielle nød, en nød som ingen suveren eller sammenslutning av suerener ville være villig til å påføre sitt folk, og hvis de var villige, ville dette sannsynligvis være et tiltak som intet folk ville underkaste seg.
For å illustrere dette nevner Ricardo Napoleons manglende evne til å hindre Russlands eksport av avlinger. Dessuten, mens Malthus sa at flommen av billige varer gjennom frihandel ville ødelegge den allerede investerte jordbrukskapitalen, påpekte Ricardo at dette var like reaksjonært som å være imot innførselen av nye maskiner, fordi det ville ødelegge verdien av de gamle maskinene. Slike argumenter signaliserer en motstand mot produksjonens framskritt og utvikling, og avslører deres reaksjonære karakter.
Som vi kan se er mye av kritikken som Ricardo framsatte mot proteksjonismen stadig overbevisende i dag. Likevel er hans logikk preget av en del forvirring og feil. Grunnleggende kommer ikke Ricardo hinsides grensene til den borgerlige rasjonalisme og liberalisme. Arbeidere kan derfor ikke absoluttere Ricardos teori om frihandel. Vi skal undersøke dette poenget senere når vi introduserer Marx og Engels’ vurdering av kornlovene, inkludert deres synspunkter på Ricardos berømte teori om «komparative kostnader».
4. Opprettelsen av Anti-Corn Law League: En overdådig finansiert kampanje
Fra 1815 var det bevegelser mot kornlovene i regioner over hele England, spesielt i perioder da dårlige avlinger førte til økte priser, og dette var til tider preget av folkelige opptøyer. Som et resultat ble tory-regjeringen tvunget til å innta en forsonende holdning, reformere lovene i 1822 og gå over til en «glidende skala» i 1828. Dette var imidlertid ikke et enkelt problem der opposisjonen kunne bli beroliget og behersket av slike kosmetiske reformer.
Siden opposisjonen opprinnelig var fordelt over et stort område, opplevde bevegelsen i utgangspunktet liten framgang. Vendepunktet kom i 1838, da det samtidig inntraff en jordbruksnedgang og en industrikrise. Krisen, som begynte i bomullsfabrikkene, fortsatte til 1842 og markerte en av de verste depresjonene på 1800-tallet. Samtidig steg prisen på en quarter korn, som i 1835 hadde ligget på 40 schillings, til 65 schillings i 1838 og 70 schillings året etter. Denne situasjonen, der utbredt arbeidsledighet ble forverret av økningen i kornprisen, utløste den raske veksten til bevegelsen mot kornlovene.
Våren 1839 ble det dannet en gruppe for å forene alle organisasjonene i hele landet som var imot kornlovene, og det ble til Anti-Corn Laws League. Grunnleggerne og lederne av ligaen var Richard Cobden og Joe Bright, som var bomullsspinnere og industrimenn i Manchester, hjertet av tekstilindustrien. De to mennene klaget over at den kraftige økningen i kornprisene hadde medført at 20 millioner pund ble flyttet fra kjøp av klær til kjøp av mat.
I sin bok Manchesutaa ha keizai shiso kenkyu [Et studium av den økonomiske tenkningen til Manchesterskolen], skriver Kumagai Jiro:
Bomullsspinnerne i Manchester mente at økingen av kornprisene og fallet i etterspørselen etter klær ikke ville ha skjedd, eller ville ha skjedd i en mildere form, hvis fri import av korn hadde vært tillatt, og at begrensningen av utenlandsk kornimport krympet Englands oversjøiske markeder fordi landene som ikke fritt kunne selge korn til England dermed hadde mindre evne til å kjøpe engelske varer. De mente dette også ville resultere i en økning av industriell produksjon i utlandet og dermed fremme rivaler til engelsk industri. Midt i denne alvorlige perioden med økonomisk depresjon og dårlige avlinger, vant argumentet om at kornlovenes begrensning av fri import av korn var den primære faktor som hindret spredningen av industriell produksjon. Argumentet spredte seg, med sentrum i Manchester, og dette utviklet seg til den ovennevnte bevegelsen mot kornlovene. (s. 7)
Etter å ha fått en landsdekkende organisasjon og ledelse, gikk borgerskapet til et generelt angrep på kornlovene, som de kalte «the great tree of Monopoly». Borgerskapet opphøyet «frihandel» som den nye trosartikkelen og finansierte sjenerøst bevegelsen mot kornlovene. I 1843 samlet ligaen inn bidrag på 50 000 pund, og året etter ble en enorm sum på 100 000 pund samlet inn. Senere betrodde Cobden i et brev:
Storkapitalistene dannet det solide grunnlaget for bevegelsen mot kornlovene. Det var fordi de hadde ubegrensede økonomiske ressurser. De åpnet imidlertid lommeboken ikke bare for sine egne økonomiske interesser, men fordi de var involvert i en krise som satte deres pris som ‘klasse’ på spill. (Brev fra 1857)
Med dette vell av ressurser lanserte ligaen en enorm kampanje, «lanserte et abonnementsfond, grunnla et magasin (Anti-Bread-Tax Circular), sendte betalte foredragsholdere fra sted til sted og benyttet alle agitasjonsmidler som var vanlige i England, for å nå målet sitt.» (Engels, «Kornlovenes historie»). Når det gjelder omfang, ble det bare i 1843 delt ut over ni millioner eksemplarer av ulike hefter, og det ble holdt 650 folkemøter over hele landet. Agitasjonsmetoden var dessuten full av vittigheter.
På folkemøtene viste foredragsholderne fra Anti-Corn Laws League tre brød av forskjellige størrelser som kostet samme pris i tre land: Frankrike, England og Russland. England var landet med det minste brødet, hvilket betød at det engelske folket var mest berøvet.
Andre Maurois, Histoire D’Angleterre
Selv om politiske kampanjer med omfattende litteraturdistribusjon og folkemøter er en selvfølge i dag, var de et nytt fenomen på den tiden. Bevegelsen til Anti-Corn Laws League etablerte en ny form for politisk kamp og kan derfor betraktes som banebrytende.
Med reformen av valgloven i 1832 fikk borgerskapet et visst fotfeste i parlamentet, men de konservative, som representerte grunneierne, hadde fortsatt en overveldende makt, og whig-partiet gikk på sin side ikke lenger enn til et opplyst standpunkt i forhold til den gamle regjering. For å nå sitt mål om total avskaffelse av kornlovene var det derfor nødvendig for borgerskapet å vinne arbeiderklassen over på sin side og legge et massepress på den gamle regjeringen.
Fra begynnelsen forsøkte Cobden og Bright å få de arbeidende massene inn i leiren deres, men året før dannelsen av Anti-Corn Laws League i 1837 dukket chartistbevegelsen opp, nesten som bebudet, som den første uavhengige politiske bevegelse for arbeiderklassen i verden. Derfor, i deres forsøk på å vinne arbeiderklassen for seg selv, understreket Cobden og Bright behovet for å nærme seg chartistbevegelsen, og vi vil se på dette i neste avsnitt.
5. Pipen spiller melodien, men arbeiderne vil ikke danse etter den: avsløringen av bedraget til Anti-Corn Laws League
Ettersom borgerskapet var tvunget til å involvere arbeiderklassen i bevegelsen mot kornlovene, var det nødvendig for dem å vise at opphevelsen av disse lovene var i arbeiderklassens interesse. Dette medførte imidlertid at Ricardos skjema, som viste at liberalisering av kornimport førte til lavere kornpriser og lavere lønninger, med økt profitt, ikke var hensiktsmessig, da det tydelig viste at opphevelsen av kornlovene til syvende og sist tjente kapitalens interesser.
Som svar erklærte Cobden og andre Ricardos lov om en omvendt relasjon mellom lønn og profitt som en «feil», og de kjempet for å dekke over denne «akilleshælen» ved Anti-Corn Laws Leagues propaganda. De foreslo et nytt skjema for å erstatte Ricardos, der liberalisering av kornimport medførte økt etterspørsel etter engelskproduserte varer i utlandet, økte varepriser og økt profitt, såvel som økt etterspørsel etter arbeid og dermed lønnsvekst. (For øvrig tilegnet grunneierklassen seg Ricardos skjema for å prøve å overbevise arbeiderne om nytteløsheten i å oppheve kornlovene).
Det nye skjemaet var basert på Adam Smiths «teori om tilbud og etterspørsel», som Marx kalte en vulgær teori, men «ved å gjenta denne teorien dag etter dag og år etter år, lyktes det de offisielle representantene for Ligaen – overfladiske økonomer som de var – til syvende og sist å fremme den forbløffende påstanden om at lønningene steg og falt i omvendt proporsjon, ikke med profitten, men med matprisen; at dyrt brød betydde lave lønninger og billig brød høy lønn.» (Engels, «The Wages Theory of the Anti-Corn Law League»)
På denne måten fikk Anti-Corn Law League, basert på det som senere ble kalt Manchester School of (Vulgar) Economics, det til å se ut som om avskaffelsen av kornloven utelukkende var i arbeiderklassens interesse, og forsøkte å trekke inn chartistbevegelsen. Arbeiderne gikk imidlertid ikke med på borgerskapets svindlerske oppfordring. Dette fordi at selv om chartismen brakte kravet om allmenn stemmerett som var inneholdt i de «seks punkter» (hemmelige valg, betaling for parlamentsmedlemmer, etc.), var det ikke bare en bevegelse som krevde politisk demokrati, men en bevegelse «av betydelig sosial karakter». (Engels). Det vil si at for arbeiderklassen bestod den egentlige oppgaven av såkalt «brødpolitikk».
I sin innledende fase blandet chartistbevegelsen seg med det radikale borgerskapet, som i tråd med Anti-Corn Laws League forsøkte å gjøre avskaffelsen av kornlovene og kampen for frihandel til bevegelsens hovedoppgaver. Men som Engels skrev:
Chartistarbeiderne sluttet seg tvert imot med dobbel iver til alle proletariatets kamper mot borgerskapet. Fri konkurranse har forvoldet arbeiderne nok lidelse til å bli hatet av dem; dens apostler, borgerskapet, er deres erklærte fiender. Arbeideren har bare ulemper å forvente av den fullstendige frie konkurransen. Kravene arbeideren så langt har stilt – titimersloven, beskyttelse av arbeiderne mot kapitalistene, gode lønninger, garanterte stillinger, opphevelse av «New Poor Law», som alle tilhører chartismen like mye som de «seks punktene» – er i direkte motsetning til fri konkurranse og frihandel. Det er derfor ikke overraskende at arbeiderne ikke ønsker å høre om frihandel og avskaffelsen av kornlovene (en kjensgjerning som er uforståelig for hele det engelske borgerskap), og mens de i beste fall er likegyldige til kornlovspørsmålet, er de dypt bitre mot dets tilhengere. Dette spørsmålet er nettopp det punktet hvor proletariatet skiller seg fra borgerskapet, chartismen fra radikalismen, og den borgerlige forståelsen kan ikke begripe dette, fordi den ikke kan begripe proletariatet.
Engels: Arbeiderklassens vilkår i England
Dette betyr selvsagt ikke at arbeiderne er imot frihandel og en opphevelse av kornlovene, eller at dette vil være berettiget. Snarere kan vi låne Engels’ sene ord når han snakket om «Chartist-opposisjonen ikke mot frihandel, men mot transformasjonen av frihandel til det ene vitale nasjonale spørsmålet». («England i 1845 og 1885», MECW vol. 26, s. 297) Engels hevdet at det var riktig å ikke begrave arbeidernes uavhengige klassekamper mot kapitalen under borgerskapets anti-kornlovbevegelse. Selv om arbeiderne ikke er motstandere av frihandel generelt, betyr ikke dette at de aktivt støtter bevegelsen til det liberale borgerskapet og blir dets vedheng eller hale. Dette var det konsekvente synet til Marx og Engels, og vi skal se på dette senere.
Midt i denne utviklingen forsøkte statsminister Peel (Tory) å redde situasjonen ved å delvis reformere kornlovene i 1841. Oppmuntret av dette brukte borgerskapet en villedende taktikk for å oppfordre arbeiderne til å gjøre opprør året etter, men det lyktes dem ikke.
På dette tidspunktet feilberegnet Anti-Corn Laws League. Massene som ble drevet til opptøyer av ligaen, i håp om å tvinge frem en opphevelse av kornlovene, tenkte ikke på kornlovene i det hele tatt. Massene kjempet for en retur til lønnsnivået av 1840, før depresjonen, og for de seks krav i People’s Charter. Da ligaen ble klar over dette, ble deres tidligere venner til deres fiender. Medlemmene av ligaen sverget troskap til beredskapspolitiet, og for å undertrykke opprørerne hjalp de regjeringen, som de var så fiendtlig til, med å organisere en spesialmilits.
Kumagai Jiro: Et studium av den økonomiske tenkningen til Manchesterskolen
Med denne hendelsen ble konflikten mellom chartistene og og Anti-Corn Law League avgjørende. Borgerskapets forsøk på å vinne arbeiderne for sin sak endte i fiasko.
6. Kornlovene avskaffes til sist: industrikapitalistenes seier over jordaristokratiet
I den siste delen så vi hvordan opptøyene i 1842 sørget for at Anti-Corn Laws League og chartist-bevegelsen skilte ad. Ligaen, som hadde vunnet arbeidernes hat, var ikke engang i stand til å holde folkemøter i fabrikkdistriktene. Derfor ble de tvunget til å begrense innsatsen hovedsakelig til rurale områder, hvor de hevdet at «deres eneste bedrift» var «å frigjøre leilendingene fra jordaristokratiets åndelige innflytelse».
Inntil nå har ingen vært like likegyldige til politiske spørsmål som de engelske forpaktere, dvs. hele landets jordbrukssektor. Som en selvfølge var godseieren tory og kastet ut enhver forpakter som stemte mot toryene ved parlamentsvalget. Resultatet var at av de 252 parlamentsmedlemmene som skulle velges av jordbruksdistriktene i Storbritannia, så var vanligvis var nesten alle tories. Men nå har forpakterens politiske bevissthet blitt vekket som følge av kornlovene og ligaens publikasjoner, som har blitt distribuert i hundretusenvis av eksemplarer. Han har innsett at hans interesser ikke er identiske med interessene til grunneieren, men direkte i motsetning til dem, og at kornlovene ikke har vært mer ugunstige for noen andre enn ham selv. Derfor har det skjedd en betydelig endring blant forpakterne. Flertallet av dem er nå whigs.
Engels: Kornlovene
På grunn av de overdådige avlingene i 1842 og året etter ble det midlertidig stillstand i situasjonen. Det kritiske øyeblikket kom i 1845. Året markerte en sammenbruddstilstand med enorm nedgang i engelsk kornproduksjon på grunn av kraftig regn og utbrudd av potetsyke i Irland. Av disse grunner ble England tvunget til å importere store mengder korn. Irland ble på sin side rammet av forferdelige ødeleggelser, med massesult og omfattende migrasjon til USA, hvilket resulterte i en halvering av befolkningen på 4 millioner mennesker.
Stemmene som krevde «liberalisering av kornimporten» spredte seg og Anti-Corn Law League presset regjeringen til å implementere dette umiddelbart. I lys av denne situasjonen bestemte statsminister Peel i oktober 1845 å oppheve kornlovene, og lovene ble opphevet av parlamentet i juni året etter.
Etter noen midlertidige tiltak ble engelsk kornimport fra og med 1849 pålagt en nominell toll, mens tollsatsene på ca. 1150 produkter ble fjernet. I 1849 ble navigasjonslovene, merkantilismens andre store søyle, opphevet. Avskaffelsen av kornlovene markerte dermed Englands overgang til et frihandelssystem.
Den voldsomme kampen om kornlovene mellom grunneiere og industriborgerskapet siden tiden for debatten mellom Malthus og Ricardo, endte dermed med industriborgerskapets seier. Og dette «var produksjonskapitalistenes seier ikke bare over jordaristokratiet, men også over de deler av kapitalistene hvis interesser var mer eller mindre knyttet til jordaristokratiets interesser: bankfolk, aksjehandlere, aksjeeiere osv.» .(«England i 1845 og 1885», s. 296).
Den grunnleggende årsaken som førte til industriborgerskapets seier i denne klassekonflikten, som strakte seg over et kvart århundre, var selvsagt kapitalismens raske utvikling siden den industrielle revolusjonen og industriborgerskapets økte makt. Reformen av valgloven av 1832 var det oppvoksende borgerskapets første seier, og allerede på dette tidspunkt kunne ingen makt stoppe denne historiske strømningen.
Det faktum at en regjering ledet av tory-partiet, som var grunneierklassens høyborg, ble tvunget til å ta det avgjørende tiltaket for å oppheve kornlovene, taler for seg selv i denne forbindelse. Som vi allerede har sett ble toryenes støttebase rystet da forpakterne stilte seg på whigenes side og splittelsene i partiet ble forverret. Selv partilederen Peel, om enn han var en voldsom tory, hadde et klasseopphav fra industriborgerskapet (faren hans var en storvever i Lancaster). Han uttalte åpent at «jordbrukets velstand begrenser velstanden til industrien, og at jordbruket er mer avhengig av industriens velstand enn av kornlovene» (Et studium av den økonomiske tenkningen til Manchesterskolen), og han var sikker på at jordbruket (godseierne) ikke hadde noen fremtid uten å tilpasse seg kapitalens herredømme.
Derfor advarte medlemmer av toryenes gamle garde, som Disraeli, om «forræderi» fra Peel, og tro til deres frykt allierte Peel seg med whigene med mål om å få gjennomslag for opphevelsen av kornlovene i parlamentet. Umiddelbart etter dette sluttet den gamle garde (= godseierne) seg til whigene for å styrte Peel-regjeringen, og året etter, i 1847, innførte de en lov om 10-timers arbeidsdag til tross for motstand fra borgerskapet, for å «hevne» opphevelsen av kornlovene, selv om de ikke hadde noe håp om å restaurere disse lovene.
Betydningen av opphevelsen av kornlovene var selvsagt ikke begrenset til liberalisering av importen. Det var også innføringen av frihandel og fri konkurranse, den frie utviklingen av kapitalismen og fjerningen av alle hindringer for disse mål, som resulterte i en transformasjon av hele samfunnssystemet. Dette symboliserte industriborgerskapets endelige seier over jordaristokratiet, og det faktum at det hadde hevet seg til den herskende klasse både i navn og i virkeligheten. Engels påpekte faktisk at kapitalen erklærte seg selv som den ultimate makten i England, og deri ligger den historiske betydningen av opphevelsen av kornlovene.
7. Frihandel eller proteksjonisme? Det grunnleggende perspektivet hos Marx og Engels
I dette avsnittet vil jeg introdusere Marx’ og Engels’ synspunkter på de engelske kornlover og på det mer generelle spørsmålet om frihandel versus proteksjonisme.
Som vi allerede har sett fra forskjellige kilder som er sitert, tok Marx og Engels opp dette emnet ved en rekke anledninger fra tidlig på 1840-tallet til slutten av deres liv, der de adresserte dets vesentligste aspekter.
I denne korte artikkelen vil jeg imidlertid ikke kunne presentere alle disse skriftene, men i stedet først og fremst se på Marx’ berømte «Forelesninger om frihandelsspørsmålet» og Engels’ forord til den amerikanske utgaven av «Om skatter og frihandel», som behandler dette temaet på en omfattende måte.
I det siste kapittelet av sitt tidlige verk «En karakteristikk av de økonomiske romantikere», ser Lenin på Marx’ «Forelesninger om frihandelsspørsmålet» og kontrasterer den marxistiske tilnærmingen til dette problemet med tilnærmingen til de småborgerlige romantikerne, hvilket gjør den til en utmerket kilde for å utdype forståelsen av Marx’ synspunkt. Lenin tar for seg synspunktene til Sismondi og narodnikerne, men synspunktene de uttrykker er den samme typen reaksjonær romantikk som i dag sees i JKP-posisjonen. Derfor er dette verket til Lenin enda mer interessant for oss, og jeg vil også presentere det senere.
Vi må først forstå fra hvilken vinkel Marx og Engels reiste dette spørsmålet, hvordan de diskuterte det og definerte deres mest grunnleggende posisjon. I sitt forord til Marx’ foredrag skisserer Engels de politiske endringene i Europa og Nord-Amerika i denne saken gjennom 40 år etter opphevelsen av kornlovene, og han karakteriserer de nye trendene som følger:
Spørsmålet om frihandel eller proteksjonisme beveger seg helt innenfor rammen av det nåværende kapitalistiske produksjonssystem og har derfor ingen direkte interesse for oss sosialister som ønsker å avskaffe dette systemet. Indirekte interesserer det oss imidlertid, i den grad vi ønsker at det nåværende produksjonssystem må utvikles og utvides så fritt og raskt som mulig, fordi dette også vil utvikle de økonomiske fenomenene som er dets nødvendige konsekvenser og som må ødelegge hele systemet: elendighet for den store masse av befolkningen, som følge av overproduksjon. Denne overproduksjon fører enten til periodiske overskudd og oppblomstringer, ledsaget av panikk, eller en kronisk handelsstagnasjon; deler opp samfunnet i en liten klasse av store kapitalister og en stor klasse av praktisk talt arvelige lønnsslaver, proletarer, mens deres antall stadig stiger, og samtidig hele tiden blir erstattet av nytt arbeidsbesparende maskineri; kort sagt, samfunnet bringes i en blindvei det ikke kan komme ut av uten en fullstendig ombygging av den økonomiske struktur som danner dets basis. Fra dette synspunkt talte Marx for 40 år siden i prinsippet for frihandel som den mest progressive planen, og derfor den planen som raskest ville bringe det kapitalistiske samfunnet inn i denne blindveien.
Beskyttelse og frihandel, MECW vol. 26, s. 535
Dette er det uforanderlige, grunnleggende perspektivet som dannet utgangspunktet for Marx og Engels’ diskusjoner av spørsmålet. Engels sa at problemet var av «indirekte interesse» for arbeiderklassen, men ikke av «direkte interesse», fordi valget mellom «frihandel eller proteksjonisme» er et problem som «beveger seg helt innenfor rammen av det nåværende kapitalistiske produksjonssystemet.» Det vil si at valget mellom frihandel eller proteksjonisme bestemmes av det spesielle utviklingsstadiet til kapitalismen i det landet, så vel som den globale utviklingen av kapitalismen, og i begge tilfeller er det ikke annet enn en metode eller politikk som føres av et lands borgerskap for å utvide produksjon og markeder på den måten som best tjener deres interesser, i samsvar med tidens spesielle betingelser og styrkeforhold. Sånn sett er det ingen forskjell mellom de to. Uansett avhenger implementeringen av begge politikkene av kapitalens klasseinteresser, og selv om valget mellom frihandel eller proteksjonisme er et avgjørende spørsmål som påvirker borgerskapets interesser, gjelder ikke det samme for arbeiderklassen.
Engels understreker imidlertid samtidig at dette spørsmålet ikke er likegyldig for arbeiderklassen. Han sier at dette er fordi spørsmålet har stor innflytelse på utviklingen av kapitalistisk produksjon og dermed også på utviklingen av de spesielle motsetningene knyttet til den, og fordi frigjøringen av arbeiderne gjennom en fundamental transformasjon av kapitalismen og kapitalismens «skjebne» – som er spørsmålet av «direkte interesse» for arbeiderklassen – avhenger av utviklingen av produktivkraften, skjerpingen av de iboende motsetningene og av den samtidige utviklingen av klassekampen. Når arbeiderklassen undersøker «spørsmålet om frihandel eller proteksjonisme», må den derfor ta dette perspektivet, vurdere spørsmålet ut fra dets innvirkning på utviklingen av den kapitalistiske produksjonen og på arbeidernes klassekamp mot kapitalen. Her ligger Marx’ og Engels’ konsekvente og grunnleggende posisjon i dette spørsmålet.
8. Proteksjonismen er allerede reaksjonær: Marx’ kritikk av proteksjonismen
I september 1847 ble det holdt en «frihandelskongress» i Brussel, som samlet lærde, politikere og industrifolk fra hele Europa. Konferansen ble holdt fordi det britiske borgerskapet, som hadde vunnet opphevelsen av kornlovene året før, krevde at europeiske markeder skulle åpnes for engelske industrivarer mot at det engelske markedet ble åpnet for utenlandsk korn, og dette var en del av den «strategiske manøvreren «(Engels) til frihandelsbevegelsen de fremmet.
På kongressen ble spørsmålet om hvorvidt frihandel er i verdens (og spesielt arbeiderklassens) interesse debattert av deltakerne fra hvert land over en periode på tre dager. Marx’ navn var også på listen over kongresstalere, men av frykt for hans ødeleggende kritikk avsluttet frihandelsforkjemperne konferansen før han fikk anledning til å tale. Konferansen ble avsluttet med vedtaket av en erklæring om at «frihandel er ekstremt fordelaktig for det arbeidende folket og vil frigjøre dem fra all elendighet og nød».
Derfor holdt Marx talen han hadde planlagt å holde på denne kongressen i januar året etter i Den demokratiske forening i Brussel. Den demokratiske forening i Brussel var en internasjonal organisasjon av revolusjonære demokrater, hovedsakelig bestående av tyske eksiler, og Marx var en av visepresidentene.
I sin tale ble Marx hovedsakelig tvunget til å kritisere frihandel, ettersom den på den tiden var gjenstand for slike latterlige fantasier, men hans korte, enkle referanser til proteksjonismen avslører på en briljant måte dens vesentlige karakter. [Denne kritikken er ikke inneholdt i Marx’ «tale», men heller i utkastet til talen med tittelen «Proteksjonistene, frihandlerne og arbeiderklassen», og det vises også til en tale av Marx inkludert i Engels’ «Frihandelskonferansen i Brussel». Sitatene nedenfor fra disse verkene].
Marx ser på Tysklands eksempel i sin kritikk av proteksjonismen, men han sier også at det er to ulike strømninger av proteksjonismen, og han skiller mellom de to.
Den første strømningen involverer borgerskapet, som baserer seg på ideologen Friedrich List, som Marx karakteriserer som følger:
Proteksjonistene har aldri beskyttet småindustrien, det egentlige håndverket … når de krevde vernetoll, gjorde de det kun for å fortrenge håndverksproduksjon med maskiner og patriarkalsk industri med moderne industri. De ønsker kort sagt å utvide borgerskapets herredømme, og særlig herredømmet til de store industrikapitalistene. De gikk så langt som til å høylytt erklærte undergangen til både småindustrien og småborgerskapet, småbruket og småbøndene, som en trist, men uunngåelig begivenhet som hva Tyskland angår er nødvendig for dets industrielle utvikling.
Marx: Frihandelskonferansen i Brussel
Den andre proteksjonistiske strømningen besto av småborgerskapet. Denne mente at «i Lists system er arbeiderklassens velferd kun et skuespill og et påskudd». Marx karakteriserte denne strømningen som følger:
Den andre skolen av proteksjonister, krevde ikke bare beskyttelse, men absolutt forbud. De foreslo å beskytte manuelt arbeid mot invasjonen av maskiner, såvel som fra utenlandske konkurrenter. De foreslo å beskytte ikke bare innenlandsk produksjon, men også innenlandsk jordbruk og produksjonen av råvarer i hjemlandet gjennom høye tollsatser.
Som vi kan se, svarer synspunktene til denne andre tendensen en gjennomgripende proteksjonisme av typen som fremmes av JKP.
Marx sa at konklusjonene av denne trenden til syvende og sist fører til «ikke bare forhindring av import av utenlandske industriprodukter, men også hindring av fremgangen til nasjonal industri» (ibid.). Og etter å ha referert til denne typen lukket nasjonalpolitikk som en «illusjon», vender han tilbake til kritikken av den førstnevnte proteksjonistiske skolen.
Marx påpeker sarkastisk at denne første skolens syn om at «det er bedre å bli utnyttet av sine landsmenn enn av utlendinger», «riktignok er veldig patriotisk», men «litt for asketisk og åndelig» for arbeiderne, «mennesker hvis eneste yrke er å produsere rikdom, materiell velstand.»
Men proteksjonistene vil si: ’Så når alt kommer til alt, opprettholder vi i det minste den nåværende tilstanden i samfunnet. Godt eller dårlig, vi garanterer arbeideren arbeid for hendene hans og hindrer ham i å bli kastet på gaten av utenlandsk konkurranse.’ Jeg skal ikke bestride denne påstanden, jeg aksepterer den. Bevaring, konservering av den nåværende tilstand er følgelig det beste resultat proteksjonistene kan oppnå, selv under de mest fordelaktige omstendigheter. Godt, men problemet for arbeiderklassen er ikke å bevare den nåværende tilstand, men å forvandle den til sin motsetning.
Marx: Proteksjonistene, frihandlerne og arbeiderklassen
Marx trekker deretter følgende konklusjon:
Fra øyeblikket hvor proteksjonistene innrømmer at sosiale reformer ikke hører hjemme i deres system og ikke er et resultat av det, at det utgjør et adskilt spørsmål … fra det øyeblikk har de allerede gitt opp det sosiale spørsmålet.
Perspektivet Marx benytter for å kritisere proteksjonismen er tydelig. Det er det grunnleggende perspektivet til Marx og Engels som vi undersøkte i forrige avsnitt om «frihandel eller proteksjonisme». Marx utvikler med andre ord sin kritikk på grunnlag av kriteriet om hvorvidt kapitalismens utvikling og klassekampen fremmes eller ikke, og dermed fremskynder den sosiale revolusjonen.
I avsnittet om primitiv akkumulasjon i Kapitalen gir Marx oss en historisk definisjon av «beskyttelsessystemet» som «et kunstgrep for å lage fabrikanter, ekspropriere uavhengige arbeidere, kapitalisere de nasjonale produksjons- og livsmidlene, og med makt å forkorte overgangsperioden fra gammeldags til moderne produksjonsmåte.».
Selv om Marx erkjente at det proteksjonistiske systemet i Tyskland på den tiden (1847) bare spilte en begrenset rolle (den tyske tollunionen som ble etablert i Preussen i 1834 eksisterte fortsatt), uttalte han at dette systemet, sammenliknet med det globale utviklingsstadiet av kapitalismen, allerede var blitt konservativt og reaksjonært, og at arbeiderne i prinsippet ikke kunne støtte det.
9. Avsløring av frihandelsforkjempernes hykleri: Marx’ tale om frihandel (1)
«Opphevelsen av kornlovene i England er frihandelens største triumf på 1800-tallet.» (Dette og følgende sitater er hentet fra «Om frihandelsspørsmålet»)
Slik begynte Marx sin tale om frihandelsspørsmålet, som han holdt til Den demokratiske forening i Brussel på et folkemøte i januar 1848. Mens Marx dermed anerkjente den historiske betydningen av opphevelsen av kornlovene, avslørte han grundig hykleriet i de dogmer som The Corn Law League og andre frihandelsforkjempere spredte for å vinne støtte fra arbeiderne – som ideen om at opphevelsen av kornlovene og frihandel ville være i arbeidernes interesse fordi det ville føre til billig mat og høye lønninger – og han klargjorde hvilken innflytelse frihandel ville ha på arbeiderklassens situasjon
Marx sier at ingen arbeidere kunne stole på borgerskapet da de «på den ene siden gnager på arbeiderens lønn på den småligste måte, ved hjelp av fabrikkforskrifter», mens de på den andre siden hevder å «ta på seg de største ofrene for å heve disse lønningene igjen ved hjelp av Anti-Corn Law League.» Marx legger til at:
De engelske arbeiderne har godt forstått betydningen av kampen mellom jordeiere og industrikapitalister. De vet godt at brødprisen måtte senkes for å redusere lønningene, og at industriprofitten ville stige like mye som renta falt.
Marx nevner deretter det en arbeider sa på et møte i Anti-Corn Law League som et eksempel på arbeiderklassens fiendtlighet mot borgerskapet:
Hvis jordeierne solgte beinene våre, ville dere fabrikanter være de første til å kjøpe dem, for å kjøre dem gjennom en dampmølle og lage mel av dem.
Som vi allerede har sett, satte ligaen Ricardos syn på motsetningen mellom lønn og profitt i bakgrunnen, som de erstattet med et annet «argument», som Marx, på vegne av «økonomene», oppsummerer som følger:
Ja, vi innrømmer at konkurransen mellom arbeiderne, som absolutt ikke ville ha blitt mindre under frihandel, veldig snart vil sette lønningene i fare. Men på den andre siden vil den lave vareprisen øke forbruket, det økte forbruket vil kreve økt produksjon, som så vil bli fulgt av en større etterspørsel etter hender, og denne større etterspørsel vil bli etterfulgt av en økning i lønn.
Som svar kommer Marx med følgende kritikk. Passasjen er ganske lang, men da dette er et syn som er viktig for vår forståelse av arbeiderbevegelsen generelt, vil jeg sitere det i sin helhet:
Hele argumentet går på dette: Frihandel øker produktivkreftene. Hvis industrien fortsetter å vokse, hvis velstanden, hvis produktivkraften, hvis kort sagt den produktive kapital øker, så øker etterspørselen etter arbeid, arbeidets pris, og følgelig også lønnsnivået.
Den mest gunstige situasjonen for arbeideren er kapitalvekst. Dette må innrømmes. Hvis kapitalen forblir stasjonær, vil industrien ikke bare forbli stasjonær, men gå tilbake, og i dette tilfellet vil arbeideren være det første offeret. Han går på veggen før kapitalisten gjør det. Og i tilfelle hvor kapitalen fortsetter å vokse, under de omstendigheter som vi har sagt er best for arbeideren, hva blir da hans lodd? Han vil gå på veggen på samme måte. Den produktive kapitalens vekst innebærer akkumulasjon og konsentrasjon av kapital. Sentraliseringen av kapital innebærer en større arbeidsdeling og større bruk av maskineri. Den større arbeidsdelingen ødelegger arbeiderens spesielle ferdigheter, og ved å erstatte dette dyktige arbeidet med arbeid som alle kan utføre, øker det konkurransen mellom arbeiderne.
Marx legger så til:
Veksten til den produktive kapitalen, som tvinger industrielle kapitalister til å arbeide med stadig større midler, ødelegger den lille industrikapitalisten og kaster ham inn i proletariatet … Til slutt, jo mer den produktive kapitalen vokser, jo mer blir den tvunget til å produsere for et marked hvis behov det ikke kjenner, jo mer går produksjon foran forbruk, jo mer prøver tilbudet og tvinge fram etterspørselen, og konsumpsjonen øker i frekvens og intensitet. Men hver krise akselererer i sin tur sentraliseringen av kapitalen og øker proletariatet.
Marx konkluderer med at:
Når den produktive kapitalen vokser, øker også konkurransen mellom arbeidere i mye større grad. Arbeidsbelønningen avtar for alle, og arbeidsbyrden øker for noen.
Dette er faktisk skjebnen til arbeiderklassen under kapitalismen. Selv om man antar skjemaet til frihandlerne, ifølge hvilken «iberaliseringen av markedet fører til prisfall, økt konsumpsjon, utvidet produksjon og økt etterspørsel etter arbeid», så forblir dette arbeidernes skjebne. Hykleriet i argumentene til frihandlerne burde være tydelig.
Slike synspunkter er imidlertid ikke den eksklusive eiendommen til frihandlere på Marx’ tid, men gjentas snarere av borgerlige fagforeningsfolk i dag. Synspunktet om at arbeiderne må samarbeide med ledelsen av hensyn til produksjonsutvidelsen og kapitalens velstand, som igjen vil føre til deres egen lykke, er i utgangspunktet det samme som ovennevnte ordning fra frihandlerne. En titt på situasjonen arbeiderne står overfor i Japan viser oss hvor slike ideer fører, og det er akkurat slik Marx forestilte seg at det ville gå.
10. Hvorfor «støtte i prinsippet»: Marx’ tale om frihandel (2)
La oss undersøke Marx’ tale om frihandel videre.
Marx kritiserte et annet hyklersk argument som frihandlerne gikk rundt med, som forsøkte å «berolige» arbeiderne ved å fortelle dem at selv om det er sant at utviklingen av arbeidsdelingen og maskineriet vil fortrenge mange eldre mannlige arbeidere fra fabrikkene til fordel for ufaglærte kvinnelige arbeidere og barnearbeidere, så vil de som mister jobben sannsynligvis finne andre jobber. Marx sier at hele denne «hele doktrinen om kompensasjon» er basert på følgende:
Dere tusenvis av arbeidere som går til grunne, fortvil ikke! Dere kan dø med god samvittighet. Deres klasse vil ikke gå til grunne. Den vil alltid være tallrik nok til at kapitalistklassen kan desimere den uten frykt for å utslette den. Dessuten, hvordan skulle kapitalen nyttiggjøres hvis den ikke alltid sørget for å opprettholde sitt utbyttbare materiale, det vil si: arbeiderne, for å utbytte dem igjen og igjen? («Om frihandelsspørsmålet»)
På denne måten avslørte Marx grundig hykleriet til frihandelsforkjemperne som sa at frihandel ville føre til en dramatisk forbedring av arbeiderklassens forhold.
I de påfølgende årene avfeide Marx og Engels ofte de som anså frihandel for å være et universalmiddel, og i sin «Inaguraladresse for den første internasjonale» fra 1864 avslørte Marx det faktum at det til syvende og sist handlet om å akkumulasjonen av kapital på den ene siden og elendiggjørelsen av arbeidet på den andre. I sin 1848-tale om frihandelsspørsmålet gjør Marx det klart at kapitalismens lov, ifølge hvilken «arbeiderklassen vil ha bevart seg selv som klasse etter å ha utholdt en hvilken som helst mengde elendighet og ulykke, og etter å ha etterlatt mange lik på den industrielle slagmarken», blir enda sikrere med realiseringen av frihandel. Han avslutter sin tale slik:
For å oppsummere, hva er frihandel, hva er frihandel under dagens samfunnstilstand? Det er kapitalens frihet. Når du har styrtet de få nasjonale barrierene som fortsatt begrenser kapitalens fremgang, har du bare gitt den fullstendig handlingsfrihet. Så lenge du lar relasjonen mellom arbeid og kapital eksistere, uansett hvor gunstige forhold vareutvekslingen skjer under, vil det alltid være en klasse som utbytter og en klasse som blir utbyttet. Det er virkelig vanskelig å forstå påstanden til frihandlerne som tenker seg at en mer fordelaktig bruk av kapital vil oppheve antagonismen mellom industrikapitalister og lønnsarbeidere. Tvert imot vil det eneste resultatet være at antagonismen mellom disse to klassene fremstår enda klarere.
Marx sier at når det gjelder frihandel og fri konkurranse, betyr «frihet» ikke noe mer enn «kapitalens frihet til å knuse arbeideren,» og ideen om at frihandel og internasjonal arbeidsdeling tillater «hvert land den produksjon som er mest i samsvar med dens naturlige fortrinn», er faktisk ensbetydende med å kalle «kosmopolitisk utbytting for universelt brorskap». Marx advarer arbeiderne: «Ikke la dere lure av det abstrakte ordet frihet!» Samtidig understreker Marx at opphevelsen av kornlovene betyr å fjerne de andre elementene som borgerskapet overfor arbeiderklassen kan skylde på for deres elendige tilstand, slik at konflikten mellom kapital og lønnsarbeid antar en renere og mer åpen form. Og det er nettopp frihandelens betydning, ifølge Marx. Marx understreker dette poenget ved å si: «Dere må ikke tro, mine herrer, at vi ved å kritisere frihandel har den minste intensjon om å forsvare det proteksjonistiske systemet». Han avslutter talen med følgende:
Dessuten er det proteksjonistiske systemet ikke annet enn et middel for å etablere storindustri i et gitt land, det vil si å gjøre det avhengig av verdensmarkedet, og fra det øyeblikket avhengigheten av verdensmarkedet er etablert, er det allerede mer eller mindre avhengig av frihandel. I tillegg til dette bidrar det proteksjonistiske systemet til utviklingen av frihandelskonkurranse innad i et land. Derfor ser vi i land hvor borgerskapet begynner å etablere seg som en klasse, for eksempel i Tyskland, at de gjør store anstrengelser for å oppnå beskyttende tollsatser. De tjener borgerskapet som et våpen mot føydalismen og eneveldet, som et middel til å konsentrere deres egen makt og for realiseringen av frihandel i landet.
Men generelt er vår tids proteksjonistiske system konservativt, mens frihandelssystemet er destruktivt. Det oppløser gamle nasjonaliteter og presser antagonismen mellom proletariatet og borgerskapet til det ytterste. Med et ord, frihandelssystemet akselererer den sosiale revolusjon. Det er bare i denne revolusjonære forstand, mine herrer, at jeg stemmer for frihandel.
Som vi har sett, er ikke Marx mekanisk eller absolutt imot frihandel og proteksjonisme, men forstår deres gjensidige relasjoner på en dialektisk historisk måte, og fremhever det faktum at proteksjonisme allerede var blitt «konservativ» og frihandel uunngåelig på det daværende verdenshistoriske stadium av kapitalismen, og det var blitt klart at med kapitalismens utvikling og fremveksten av en enorm produktivkraft ville frihandel ytterligere fremme kapitalismens utvikling, fremme enorme produktivkrefter og kapitalismens spesielle motsetninger, og intensivere klassekampen. Marx hevder at den eneste mulige løsningen på disse motsetningene er den sosiale revolusjonen, og uttrykker kun av denne «revolusjonære» grunnen sin støtte til frihandel, eller med Engels’ ord fordi «frihandel er den naturlige, normale atmosfæren i denne historiske utviklingen, det økonomiske mediet der betingelsene for den uunngåelige sosiale revolusjonen raskest vil bli skapt.» (Engels’ forord fra 1888 til»Om frihandelsspørsmålet»).
I neste avsnitt vil betydningen av Marx’ tilnærming til spørsmålet om frihandel bli klarere når vi undersøker et verk av Lenin som kontrasterer denne med tilnærmingen til Sismondi og narodnikerne.
11. Marxisme og romantikk: Lenins syn på kornlovene (1)
I det siste kapittelet av Lenins bok En karakteristikk av den økonomiske romantisisme, der han kritiserer de økonomiske teoriene til narodnikerne, som tok til orde for synspunktene til Sismondi (småborgerlig sveitsisk økonom fra 1700-tallet og opphavsmann til teorien om «underkonsumpsjon»), tar Lenin opp spørsmålet om kornlover og avskaffelsen av dem, og setter Marx og Sismondis fundamentalt forskjellige tilnærming til dette «praktiske problemet», som også er «et av kapitalismens største, mest grunnleggende problemer», i sterk relieff.
I de to siste delene av denne artikkelen vil jeg introdusere Lenins bok, som klargjør metoden og de distinktive kjennetegnene til marxistisk teori angående spørsmålet om frihandel.
I sitt verk Nouveaux Principes d’Economie Politique, publisert i 1827, viser Sismondi til de engelske kornlovene. Lenin sier at Sismondi, i likhet med Marx, erkjenner at spørsmålet om kornlovene «på ingen måte viste til et spesielt problem som hadde å gjøre med tollpolitikk, men til det generelle problemet representert ved frihandelen, den frie konkurranse og ’kapitalismens skjebne’.» (Lenin).
Sismondi «overser imidlertid den generelle trenden i den kapitalistiske utviklingen av jordbruket og den uunngåelige framskyndelsen av denne prosessen med avskaffelsen av kornlovene,» og han sidestiller nedgangen til den lille forpakter forårsaket av liberaliseringen av jordbruksimporten med den generelle tilbakegang for jordbruket i England. Hans argumentasjon er som følger:
Hva vil skje med de 540 000 familiene som vil bli nektet arbeid? Selv om man antar at de vil være egnet til en eller annen form for industriarbeid, finnes det i dag noen industri som er i stand til å absorbere dem? … Kan man finne en regjering som frivillig vil lede halvparten av nasjonen den styrer inn i en slik krise? … Vil jordbrukerne som ofres dra nytte av det i noen grad? Tross alt er jordbrukerne de nærmeste og mest pålitelige forbrukere av engelske produkter. Slutten på deres forbruk ville gi industrien et mer fatalt slag enn stengingen av et av de største utenlandske markedene.
På denne måten noterer Sismondi sin bekymring for at opphevelsen av kornlovene ville føre til «krymping av hjemmemarkedet», han roper ut om «farene» ved det kapitalistiske jordbrukssystemet og om at det er «farlig å underordne hele jordbruket under et spekulativt system», han «benytter seg av alle mulige argumenter», herunder «den truende konkurransen fra russisk og polsk korn» og teorien om matsikkerhet (han bekymrer seg over hva som ville skje med «Englands ære», hvis den russiske keiseren var i stand til å avskjære korneksporten for å oppnå innrømmelser), hevder at opphevelsen av kornlovene attpåtil skadet industrikapitalistenes interesser, kaller veien som følges av det «engelske fedrelandet» for «feil», oppfordrer til tiltak for å «øke småbrukenes betydning» og understreker viktigheten av en selvforsynt livsstil.
Men «da [Sismondi] falt fra sin fantasiverdenen og ned i malstrømmen av det virkelige liv og interessekonflikter, hadde han ikke engang et kriterium for hvordan han skulle løse konkrete problemer», og til slutt er han ikke i stand til å tilby noen reell løsning. Lenin karakteriserer impotensen til Sismondis «romantikk» som følger:
Husk hvor lett og enkelt romantikken ’løste’ alle problemer i ’teorien’! Beskyttelse er uklokt, kapitalismen er en fatal feiltakelse, veien England har valgt er feil og farlig, produksjonen må holde tritt med forbruket, mens industri og handel må holde seg i takt med jordbruket, maskiner er kun fordelaktige når de fører til lønnsøkning eller arbeidsdagsforkortelse, produksjonsmidler må ikke fremmedgjøres fra produsenten, handel skal ikke gå foran produksjon, må ikke føre til spekulasjoner, osv. osv. Romantikken imøtegikk enhver motsigelse med en passende sentimental setning, besvarte ethvert spørsmål med et passende uskyldig ønske, og kalte det å sette disse merkelappene på alle fakta i hverdagslivet for en ’løsning’ på problemene.
Det er selvfølgelig stor forskjell på forpakterne (kapitalistiske jordbrukere) som var dominerende i England på Sismondis tid og familiebøndene som er dominerende i Japan i dag, men likevel er det slående hvor mye JKPs syn ligner på Sismondis. Hvis Sismondis tilhengere i Russland var narodnikere, er de i det moderne Japan utvilsomt medlemmer av JKP.
I likhet med narodnikerne er JKP imot liberalisering av jordbruksimport fordi det vil ødelegge den småbrukende familien, og de vurderer at dette er ensbetydende med undergangen for jordbruket i Japan generelt. De erklærer at liberaliseringspolitikken til den borgerlige regjeringen er «feil», mobiliserer alle slags argumenter, i første omgang begrepet «matsikkerhet», for å støtte denne posisjonen, og ber deretter energisk om tiltak for å beskytte småbønder og oppnå selvforsyning av mat som gjør Sismondi til skamme, og krever generelt en tilbakeskuende, reaksjonær politikk som til slutt ikke vil redde arbeiderne eller til og med bøndene (og som kun har som mål å vinne støtte fra sistnevnte). Når det gjelder å behandle denne politikken som et slags vilkårlig «valg» som ikke har noe å gjøre med kapitalismens utviklingsstadium og dens virkelige forhold, er JKP virkelig småborgerlige romantikere. Kort sagt kan den foraktelige kritikken som er blitt rettet mot nardonikerne også rettes mot det japanske kommunistparti når det gjelder de mest grunnleggende spørsmål.
12. Kjernen i den marxistiske metoden: Lenins syn på kornlovspørsmålet (2)
I sin gjennomgang av Sismondis synspunkter trekker Lenin på Marx’ «Tale om frihandel» og sammenligner Sismondis metode med Marx’ tilnærming til problemet.
Lenin påpeker for det første at allerede Marx’ «framstilling av problemet er ganske annerledes enn Sismodis». Oppgaven som ble foreslått av Marx var «for det første å forklare de ulike klasses holdning til problemet med utgangspunkt i deres interesser, og for det andre å belyse reformens betydning for den engelske samfunnsøkonomiens generelle utvikling». I motsetning til Sismondi, som abstrakt stilte problemet med tanke på hvilken vei England skulle velge, sier Lenin at Marx «umiddelbart presenterer spørsmålet på grunnlag av det nåværende sosiale og økonomiske systemet» og spør seg selv «hva må være neste steg i utviklingen av dette systemet etter opphevelsen av kornlovene?»
Marx’ svar på spørsmålet han stiller her er forskjellig fra Sismondi ved at han forventet at avskaffelsen av kornlovene ikke ville medføre nedgang for engelsk jordbruk, men snarere fremme dets kapitalistiske utvikling, og Lenin sier at «historien har bekreftet hans prediksjon». Lenin påpeker så at Marx, i likhet med Sismondi, også «innrømmer at bøndenes ruin og utarmingen av arbeiderne i industri og jordbruk vil være de uunngåelige konsekvensene av frihandel», så det ser umiddelbart ut til at Marx har sklidd inn i det samme «håpløse dilemma» som Sismondi. I realiteten er dette imidlertid ikke tilfelle, og Lenin understreker at det er her «den radikale forskjellen mellom den nye teorien og romantikken begynner». Det vil si: «Romantikeren vender seg bort fra de konkrete problemene ved den faktiske utviklingen og over til drømmer, mens realisten tar de etablerte fakta som sine kriterier for den endelige løsningen av det konkrete problemet.»
Lenin gir deretter en detaljert gjennomgang av passasjen i Marx’ tale vi allerede har introdusert, angående frihandelens innflytelse på kapitalismens utvikling og arbeiderklassens vilkår, og etter å ha sitert konklusjonen om at «frihandel ikke betyr annet enn frihet for kapitalens utvikling», sier han at Marx, ved hjelp av denne typen vitenskapelig analyse av den kapitalistiske virkeligheten, «var i stand til å finne et kriterium for løsningen av problemet.»
Kriteriet er utviklingen av produktivkreftene. Det var umiddelbart klart at problemet ble behandlet fra et historisk synspunkt: i stedet for å sammenligne kapitalismen med et abstrakt samfunn slik det burde være (dvs. i bunn og grunn med en utopi), sammenlignet forfatteren det med de foregående stadiene av samfunnsøkonomien, sammenlignet de ulike stadiene av kapitalismen, slik de suksessivt etterfulgte hverandre, og etablerte det faktum at samfunnets produktivkrefter utvikler seg takket være kapitalismens utvikling. Ved å anvende en vitenskapelig kritikk av frihandlernes argumenter var han i stand til å unngå feiltakelsen som vanligvis gjøres av romantikerne som benekter at argumentene har noen betydning og «kaster barnet ut med badevannet»; han kunne peke på deres sunne kjerne, dvs. det utvilsomme faktum av enorme tekniske fremskritt.
Her har vi det som kan kalles kjernen i Marx’ metode for å nærme seg spørsmålet om frihandel: «utviklingen av samfunnets produktivkrefter gjennom kapitalismens utvikling» – på grunnlag av dette vitenskapelige kriteriet kan man innenfor den nødvendige historiske prosessen av forsterkede kapitalistiske motsetninger, klassekampens utvikling og den sosiale revolusjonens uunngåelige ankomst, avdekke den grunnleggende løsningen på frihandelsspørsmålet.
Romantikere som mangler dette perspektivet (som Sismondi, nardonikerne og JKP-medlemmer) kunne selvfølgelig bare konkludere, for å låne Lenins ord, at Marx «åpent tok parti for storkapitalen mot den lille produsenten» og ikke var noe mer enn «en apologet for pengemakt.» De er fullstendig ute av stand til å forstå at «å innrømme at storbedrifter er progressive i forhold til småproduksjon er veldig, veldig langt fra å være ’apologetikk’» og at Marx «beskrev motsetningene som ledsager storkapitalens utvikling mye mer nøyaktig, fullstendig, rett frem og ærlig enn romantikerne noen gang gjorde». I motsetning til romantikerne, «har Marx aldri henfalt til å uttale en eneste sentimental setning som angret på denne utviklingen» og «aldri ytret et ord noe sted om muligheter for ‘avvik fra veien’.» Her ligger den avgjørende forskjellen mellom Marx og romantikerne.
Lenin avslutter denne diskusjonen med å si at «det ovennevnte fullt vitenskapelige kriteriet gjorde [Marx] i stand til å løse dette problemet, mens han forble en konsekvent realist,» og han gir følgende forklaring på den avsluttende delen av Marx’ tale (sitert i avsnitt 10 ovenfor):
Ikke forestill dere, mine herrer,» sa taleren, «at vi ved å kritisere frihandel har den minste intensjon om å forsvare det proteksjonistiske systemet.» Og han fortsatte med å påpeke at under det moderne sosioøkonomiske systemet hviler både frihandel og proteksjonisme på samme grunnlag, refererte kort til ‘oppløsningsprosessen’ av det gamle økonomiske liv og av de gamle semi-patriarkalske forholdene i de vesteuropeiske landene som kapitalismen i England og på kontinentet har gjennomført, og pekte på det sosiale faktum at frihandel under visse forhold akselererer dette «oppbruddet.» Og han avsluttet med ordene: «Det er bare i denne forstand, mine herrer, at jeg stemmer for frihandel.
I denne serien har vi fulgt de engelske kornlovene i deres historie og vurdert arbeidernes holdning til proteksjonisme og frihandel. Det er klart at arbeiderne generelt ikke kan støtte proteksjonisme, men på den annen side, selv om arbeiderne i prinsippet støtter frihandel, betyr ikke dette at arbeiderne skal utgjøre en hale til borgerskapets økonomiske liberalisering og rasjonalisering. For å unngå å gli inn i denne trenden eller avviket, er det avgjørende å ha en solid forståelse av det marxistiske perspektivet på spørsmålet om frihandel.
[1]Quarter = britisk vektenhet som tilsvarer 12,7 kg.
Les også:
marxistisksenter.no 