Den italienske økonomen Mariana Mazzucato har siden utgivelsen av boka The Entrepreneurial State i 2013 blitt en av verdens mest framtredende økonomer, med regelmessige innslag i nyhetskanaler som CNN, PBS, og BBC, i tillegg til faste spalter i Financial Times og The Guardian. Etter koronautbruddet ble hun engasjert av myndighetene i Sør-Afrika, Italia og Vatikanet for å gi råd om pandemihåndteringen. Hun var også en av arkitektene bak Horizon Europe, EUs nye syvårige rammeprogram for vitenskapelig forskning.
I Norge ble Mazzucato engasjert som innleder og rapportskribent av Grønn Industri 21, et initiativ fra Manifest tankesmie med mål om å danne «en allianse som strekker seg fra Aker Solutions og Kværner, LO-tillitsvalgte og NITO til Natur og Ungdom og Framtiden i våre hender».[i] Boka En ny økonomi (2021) er utgitt av Res Publica, forlaget til landets største venstreorienterte tenketank. Dens overordnede argument er at staten kan og bør involvere seg aktivt i økonomien, et synspunkt som også går som en rød tråd i Mazzucatos øvrige arbeider. Før vi ser nærmere på argumentasjonen i En ny økonomi, er det verdt å antyde noen av hovedpoengene i hennes tidligere bøker.
Mazzucato har erklært at hennes overordnede målsetning er å forsvare statens «eksistens og størrelse, på en proaktiv måte».[ii] I The Entrepreneurial State forsøker hun å gjennomføre dette ved å vise at det framfor alt er staten som i virkeligheten er den schumpeterianske entreprenøren, altså økonomiens visjonære pådriver for dynamisme og innovasjon, nye produkter og nye metoder. I motsetning til karikaturen av staten som en grå, byråkratisk og treg mastodont, maler Mazzucato et bilde der den heller framstår som en hipp og smidig risikokapitalist «på lag med framtida».
Hun tar blant annet for seg Apple, ofte benyttet som kroneksempelet på innovasjonsevnen til private entreprenører. Det viser seg likevel at forutsetningen for iPhonen ikke bare var offentlig grunnforskning, men også flere tiår med offentlig finansierte forskningsprogrammer på litiumbatterier, LCD-skjermer, internett, mobilteknologi, gps-systemer og multi-touch-skjermer. Amerikanske myndigheter har i tillegg gitt Apple rikelig med pengestøtte for produktutvikling, i tillegg til sjenerøse skatteordninger, og så videre. Selskapet benytter seg likevel av myten om private entreprenørers unike innovasjonsevne til å unndra seg skatt, og hadde i 2015 plassert over 215 milliarder dollar i skatteparadiser.
Målet om å forsvare både staten og dens utvidede virkeområde er også tydelig i Mazzucatos neste bok, The Value of Everything. Making and Taking in the Global Economy.[iii] Der vil hun rehabilitere det økonomiske verdibegrepet, ikke minst for å framheve statens evne til å skape verdi, men også for å diagnostisere en faretruende utviklingstrend de siste fire tiårene, med framveksten av en stadig større monopolsektor som er rentetilkarrende og ikke verdiskapende. Som det står å lese på bokas omslag:
"I moderne kapitalisme blir verditilkarring belønnet høyere enn verdiskapning: den produktive prosessen som er drivkraften bak en sunn økonomi og et sunt samfunn. Fra virksomheter som utelukket er drevet av å maksimere aksjeverdien til de astronomisk høye priser på legemidler som rettferdiggjøres gjennom Big Pharma’s «value pricing», identifiserer vi feilaktig å ta med å skape og har mistet av synet hva verdi egentlig betyr."For å erstatte «det nåværende parasittiske systemet med en type kapitalisme som er mer bærekraftig, mer symbiotisk – som arbeider for oss alle» – trengs ikke bare rehabilitering av staten, men stater utrustet med et program eller en misjon, nemlig å aktivt forme markedene slik at det er skapning og ikke tilkarring av verdi som blir belønnet.[iv]
Interessant nok kommer Mazzucatos forsvarsbøker for staten samtidig med at både stater, internasjonale organisasjoner og regionale investeringsbanker nå i stor grad promoterer og annonserer sine egne kampanjer for en langt mer statlig og politisk assistert industri- og teknologiutvikling. President for Europakommisjonen Jean-Claude Juncker uttalte i 2017 at «reindustrialiseringen» av EU er et spørsmål med overordnet prioritet. Målet er at mengden produktive investeringer skal økes, og at industriens andel av EUs samlede BNP skyves fra 15 til 20 prosent. I Storbritannia lanserte Boris Johnson i 2020 planer for å realisere en «grønn industrirevolusjon» som blant annet inneholdt en investeringsplan for å skape 60 000 nye arbeidsplasser innen havvind. Joe Bidens infrastrukturplan i USA var opprinnelig foreslått til 2,3 billioner dollar, fordelt over åtte år, blant annet for å skape «den sterkeste, mest motstandsdyktige, innovative økonomien i verden».[v] Liknende initiativer har i Norge blitt fremmet av henholdsvis Agenda og Manifest tankesmie, som begge har latt seg inspirere av den italienske økonomen til å utarbeide mer eller mindre konkrete investerings- og reguleringsplaner for en aktiv næringspolitikk. Det var muligens som ventet at utspillene ble møtt med kritikk fra en liberalistisk økonom som Ola Kvaløy og Civita-leder Kristin Clemet, men oppsiktsvekkende at økonomihistoriker Einar Lie i Aftenposten antydet at det var «noe totalitært» ved Mazzucatos teorier.[vi]
Paul Cammack, professor i global politisk økonomi, bemerker at strategiene til internasjonale organisasjoner som Verdensbanken, OECD, WHO, så vel som Den afrikanske utviklingsbanken, Den asiatiske utviklingsbanken og Den interamerikanske utviklingsbanken, så vel som et stort flertall av verdens regjeringer, nå konvergerer rundt nettopp «promotering av industripolitikk», i tillegg til «utvidelse av globale verdikjeder», «lavere handelsbarrierer» og «formalisering av arbeid».[vii] Nevnte regjeringer og organisasjoner engasjerer seg med å oppfordre regjeringer overalt til å reformere «forretningsklimaet» for å fremme investering, nasjonalt entreprenørskap og stimulere konkurranse.[viii] Cammack oppsummerer dette som en global politisk satsning på økt produktivitet og konkurransekraft.
Det virker tydelig at Mazzucatos nyvunne status som stjerneøkonom har å gjøre med at hun «fanger tidsånden», i den forstand at hun legitimerer og gir en teoretisk ramme til en pågående industripolitisk vending ved myndigheter, investeringsbanker og overnasjonale organisasjoner. Men ikke minst fordi hun gjør dette på en måte som ikke utfordrer noen illusjoner om den nye og mer statliggjorte kapitalismens evner til å både redde klimaet og miljøet, og samtidig i likt monn sørge for både fattig og rik, kapitalist og arbeider, så vel i Vesten som i det globale Sør.
*
En ny økonomi er langt på vei en popularisering av Mazzucatos to ovenfornevnte bøker. Igjen handler det om å «rekonstruere kapitalismen fundamentalt og gjøre den inkluderende og bærekraftig», ikke minst på grunn av en mengde økonomiske problemer som nå gjør at «bedrifter, samfunn og myndigheter må samle seg om et felles mål».[ix] Hun bruker den pågående pandemien som et springbrett for å etablere poengene som går som en rød tråd gjennom bokas resterende kapitler. For det første dreier det seg om behovet for «et mer omfattende samarbeid mellom nasjoner, innbyggere, myndigheter og privat sektor enn noen gang før», og for det andre for «statlig kapasitet og effektivt styresett» (s. 15). USAs og Storbritannias problemer sammenliknet med den kapable håndteringen til for eksempel Kerala og Vietnam, «skyldes 40 år med svekkelse av det offentliges styringsevne og handlekraft – drevet av ideologien om at statens rolle er å holde seg i bakgrunnen og ordne opp i problemer når de oppstår» (s. 17). Vi står overfor en rekke alvorlige problemer som har å gjøre med alt fra helse og klima til global fattigdom og personvernets endelikt i en digital tidsalder. Bokas premiss er at vår manglende evne til å håndtere disse har sin årsak i 40 års svekkelse av staten.
"For å komme tilbake på rett spor er vi nødt til å stille oss spørsmålet på nytt om hvilken rolle staten skal spille i økonomien, og følgelig også hvilke verktøy, strukturer og kapasiteter den trenger – innad i offentlig sektor, naturligvis, men også med tanke på å styrke samarbeidet mellom offentlige og private aktører som arbeider symbiotisk sammen – og deler både risiko og gevinster – for å løse vår tids mest presserende problemer. I denne betydningen dreier det seg om å tenke nytt om kapitalismen." (s. 21)Ved hjelp av en ny økonomisk modell kan stater koordinere samfunnets ressurser og legge til rette for brede, nasjonale samarbeid for å realisere felles mål som gir «konkrete fordeler for innbyggerne», slik at økonomien drives «av hensynet til det felles beste, ikke privat profitt» (s. 28). Imidlertid burde ikke bare staten, men også private selskaper gjøre denne målsetningen til kjernen av sine styringsmetoder, «slik at de tar hensyn til behovene til alle interessenter, ikke bare aksjonærene, men også ansatte og lokalsamfunn» (s. 29).
"[Oppdragsorientering] innebærer nytenkning i en slik målestokk at vi trenger en ny fortelling og et nytt språk for den politiske økonomien, med tanken om fellesskapets mål eller det felles beste [uthevet i originalen] som veiledende for politikk og næringsliv. Dette forutsetter ambisjoner – at vi sørger for at kontrakter, relasjoner og budskapene som formidles, fører til et mer bærekraftig og rettferdig samfunn. Og det forutsetter en prosess som er så inkluderende som mulig og trekker inn mange verdiskapere. Det felles beste må stå i sentrum for hvordan rikdom skapes kollektivt, slik at det blir sterkere sammenheng mellom verdiskaping og verdifordeling." (s. 29–30)Bokas titteleksempel på oppdragsorientering er det amerikanske romfartsprogrammet, der «nasjonen satte alle krefter inn på å nå et mål – en vellykket månelanding – og på investeringene og de teknologiske nyvinningene det krevde» (s. 26). Her fungerte staten som en effektiv, samordnende instans som ga retning til de ulike prosjektene, en «katalysator i hele samfunnet», og var også «en bedre partner for næringslivet» som påtok seg risikoen næringslivet kviet seg mot. For dette ble den «anerkjent som en aktiv investor», og fikk del i gevinstene (s. 88).
Staten som kjempet fram månelandingen, betraktet ikke sine evner på den beskjedne og mistroiske måten som ble typisk med nyliberalismen til Reagan og Thatcher, nemlig som en simpel reparatør av ødelagte markeder. Derimot skal den ha svart mer til Mazzucatos visjon om en stat med evne og selvtillit til å aktivt forme markeder, i tråd med de visjoner og planer som den selv setter på dagsorden.
Månelandingen ble drevet fram av den kalde krigen, men det som sørget for at programmet lyktes, «var lederskap fra en regjering som hadde en visjon, tok risiko for å realisere den, fulgte opp ideene med penger og samarbeidet bredt med organisasjoner og bedrifter som ville bidra» (s. 89). Det brede og samlende engasjementet på tvers av befolkningen som var nødvendig for å gjennomføre denne storstilte oppgaven, krevde imidlertid også «ledere med utstråling», en leder som John F. Kennedy, for eksempel (s. 92). Resultatet ble en storstilt mobilisering av både menneskelige og materielle ressurser for å løse en rekke komplekse problemer, og det fikk igjen uforutsette bieffekter som la grunnlaget for en mengde banebrytende innovasjoner og produkter, fra CT-skanning og teflon til dempede joggesko, men ikke minst mange av teknologiene som drev fram IT-revolusjonen.
Det er interessant at Mazzucato hevder romfartsprosjektet lot seg gjennomføre fordi «nasjonen satte alle krefter inn på å nå et mål – en vellykket månelanding – og på investeringene og de teknologiske nyvinningene det krevde» (s. 26). Partiske stridigheter ble lagt på hylla og nasjonen samlet seg rundt ett oppdrag, til felles gavn, hvilket Mazzucato også gjør til en viktig bestanddel av sin egen økonomiske oppdragsmodell:
"Som jeg nevnte […] var Kennedy åpen om at Apollo-prosjektet ville koste mye penger – og det gjorde det. Og som om han og NASA hele tiden måtte forsvare ressursbruken, var presset og ønsket om å «slå russerne» nok til å holde pengekrana åpen. Ønsket om å vinne er rett og slett grunnen til at det alltid finnes penger til krigsoppdrag, enten det er en av verdenskrigene, Vietnam eller Irak." (s. 219)Dessverre reflekteres det ikke særlig kritisk over at den karismatiske utstrålingen til Kennedy ikke var tilstrekkelig for å sørge for den nødvendige samlingen, som om noe kom i stand gjennom utenrikspolitiske fiendebilder og militære spenninger, fortrinnsvis rettet mot Sovjetunionen og forbundet med et apokalyptisk atomvåpenkappløp. Hun påpeker selv ved flere anledninger at det som regel bare er «i krigstid» at staten fungerer i samsvar med hennes modell (s. 157).[x]
Siden Donald Trumps proklamasjon i sin innsettelsestale om at «Fra denne dag vil det bare være ‘Amerika først’, ‘Amerika først’», har en nasjonal enhetspolitikk tuftet på fiendtlighet mot utenlandske trusler, i denne omgang fra Kina, blitt tydelig rehabilitert. Mazzucato unnlater dette i sin forklaring og antar heller at fellesskapsfølelsen er det normale, før hun skylder på ytre faktorer som kommersialisme og finansialisering for å forklare hvorfor den forvitret:
"På 1960-tallet, da Apollo-programmet fant sted, hadde samfunnet fortsatt mye av den fellesskapsfølelsen som preget gjenoppbyggingen av Europa og USA etter andre verdenskrig. I tillegg hadde de fleste et ønske om avspenning i den kalde krigen. Fra midten av 1970-årene begynte Nord-Amerika – og i betydelig grad Storbritannia – å bevege seg fra en kultur preget av plikter overfor fellesskapet til individuelle rettigheter. Det var flere grunner til dette. Etterkrigsgenerasjonen hadde bare andrehånds kjennskap til den store depresjonen og krigsårene. Utviklingen av finansbransjen som følge av deregulering oppmuntret til personlig grådighet. Og økende velstand og forbrukermentalitet førte til svekkelse av kollektivet til fordel for den enkeltes interesser." (s. 164)Mazzucatos tvilsomme forklaring her er en konsekvens av at hennes teoriunivers utelukkende dreier seg rundt to aktører: næringslivet og staten, uten at det kan innrømme en selvstendig plass verken til arbeiderklassen eller til sosiale motsetninger overhodet. Det er «næringslivet og staten – et partnerskap med et felles mål» som blir viet seriøs teoretisk oppmerksomhet (s. 123). Hun tar tilsynelatende for gitt at «fellesskapets mål» eller det «felles beste» tilsvarer en politikk som fremmer produktiviteten til den nasjonale kapitalen, altså den kapitalen som til enhver tid befinner seg innenfor landets grenser (om den opprinnelig stammer fra landet eller ikke). Hvorvidt denne forutsetningen er mulig å svelge eller ikke, blir det springende punktet som avgjør den eventuelle overbevisningsevnen til Mazzucatos økonomiske modell, ikke minst for denne leseren.
For bare å antyde et mulig problem ved forutsetningen er det verdt å vise til EUs pågående «industrielle renessanse», nevnt innledningsvis. Det overordnede perspektivet er samlende nok: «Fra et europeisk ståsted må vi trakte etter å være så konkurransedyktige at vi ikke bare forblir rike, men blir enda rikere», for å sitere Angela Merkel.[xi] Den industrielle renessansen krever imidlertid at man kan «gjøre EU til et mer attraktivt område for produksjonen av varer og tjenester», forklarer Europakommisjonen.[xii] Foruten ulike fond, slik som Det europeiske fondet for strategiske investeringer (EFSI) og EUs program for små og mellomstore selskaper (COSME), skal EUs attraktivitet garanteres ved hjelp av «depresiering av reallønnen, satsning på ytterligere arbeidsmarkedsreformer», så vel som «en reduksjon av den overordnede skattleggingen av selskaper».[xiii] Med andre ord: attraktivitet vunnet ved lønnsreduksjon, fleksibilisering av arbeidslivet og lavere selskapsskatt, alt for å oppnå det upartiske, fellesskaplige målet om å bygge industri og gjøre Europa rikt igjen. Det dreier seg åpenbart om et oppdrag som stiller et felles mål i fokus, selv om – som alltid i et klassedelt samfunn – én klasse må bære større byrder enn en annen.
Bokas framstilling av romfartsprogrammet og den epokegjørende IT-revolusjonen som fulgte i dets farvann, gir heller ikke uten videre et godt argument for Mazzucatos påstander om oppdragsøkonomiens evner og muligheter. Det er eksempelvis interessant at alle de mest banebrytende resultatene av dette oppdraget inntraff på et tidspunkt hvor etterkrigstidens gylne periode med skyhøy økonomisk vekst og produktivitetsvekst definitivt var blitt erstattet av en langt tregere økonomi, uten at IT-revolusjonen kunne gjøre opp med dette. Robert Solow bemerket i 1987 at du «kan se dataalderen overalt, bortsett fra i produktivitetsstatistikkene», et fenomen nå kjent som Solows produktivitetsparadoks. Disse trendene har også vært forbundet med fallende investeringsrater, i USA særlig siden 1980-tallet, og i enda større grad fra og med 2000-tallet.[xiv] Med krisa i 2008 ble ikke situasjonen bedre, ifølge Bank of England ble tiåret som fulgte tvert imot det verste tiåret for gjennomsnittlig produktivitetsvekst «siden slutten av 1700-tallet».[xv]
Slik Mazzucato framstiller det, er kildene til vår tids problemer dypest sett forankret i nyliberalismens begrensende syn på staten som en tilskuer til de innovative private entreprenørene og som en etterpåklok reparatør av markeder, riktignok supplert av finanssektorens og kommersialismens nedbrytning av folks sunne fellesskapsfølelse. Men dersom det var dette som var årsaken til fallende økonomisk vekst, så er det vanskelig å forstå hvorfor ikke engang bokas bærende eksempel på både visjonært statlig oppdragsarbeid og samfunnsmessig fellesskapsfølelse (Apollo-programmet) klarte å forhindre trendene som var underveis. Det antyder at boka har feilframstilt det virkelige hierarkiet mellom de ulike årsakene til dagens problemer, og dermed også at de foreslåtte løsningene ikke vil kunne innfri sine løfter. Forsøket på å frelse økonomien ved å gjøre staten til en visjonær oppdragsgiver framstår som en lettvint og voluntaristisk løsning på problemer som har dypere og mer strukturelle årsaker.
I det hele tatt er det noe voluntaristisk ved selve teorien om oppdrag, idet den ser for seg en lys framtid (og fortid!) hvor politikernes visjonære og fellesskapsorienterte planer blir retningsgiveren i økonomien, i stedet for den kaotiske økonomiske utviklingen som følger når kursen bestemmes av det enøyde mål om maksimal tilegnelse og reinvestering av profitt. Tilegnelsen av profitt skal bli en av mange underordnede sideaktiviteter sammenliknet med jakten etter å realisere oppdragene, ifølge boka. Det faller til politikerne å utforme stadig nye oppdrag for å mobilisere både menneskelige og monetære ressurser til å – én etter én – løse alle de problemene som FN har oppgitt som de mest akutte i verden (fra sosial ulikhet, til klimautslipp, forsøpling av verdenshavene, HIV-epidemien og så videre).
«Først og fremst må et oppdrag sikte høyt og være inspirerende, samtidig som det har bred relevans for samfunnet. Det må gi klart uttrykk for et mål om å utvikle ambisiøse løsninger som direkte vil gjøre folks hverdag bedre, og det bør tale til fantasien.» (s. 155) Målet må være klart og tidsbegrenset, og kan formuleres som et enten/eller (en mann lander på månen og vender tilbake), eller som et tall (20 prosent industriandel av BNP innen 10 år, 30 prosent kutt i CO2-utslipp på fem år).
Når det gjelder fallende produktivitetsvekst og investeringer, og den uproduktive, «finansialiserte» oppførselen ved private selskaper som er forbundet med disse trendene (eksempelvis deres tydelige preferanse for tilbakekjøp av aksjer for å øke aksjekursen i stedet for produktive investeringer), bemerker Mazzucato at selskapene ofte oppgir som begrunnelse at de mangler investeringsmuligheter. Argumentet blir raskt møtt med en sarkastisk innvending: «Finnes det virkelig ingen muligheter for innovasjon i antibiotika eller behandling av tropiske sykdommer, som for det meste rammer fattige mennesker i utviklingsland, for ikke å snake om vaksiner?» (s. 41) Det kommer så fram at hovedsynderen som ligger bak denne oppførselen, «er et styringsprinsipp for selskaper som er besatt av å ‘skape maksimale verdier for aksjonærene’», før hun gjengir et sitat som slår fast at dette er «‘verdens dummeste idé’» (s. 41–42).
Som Marx en gang bemerket til økonomenes oppfatning om at uvettig spekulasjon er skyld i økonomiske kriser, så svarer den til en nå utdødd skole av naturfilosofer og deres læresetning om at feber var den ultimate årsak bak alle sykdommer. I virkeligheten er det ikke spekulasjonen som stenger for profitabel innovasjon i realøkonomien, men mangelen på profitable innovasjoner i realøkonomien som tvinger pengene inn i uvettige, spekulative kanaler. At profittvangen springer ut av aksjeloven, er også en gjengs politisk overtro. I virkeligheten har den sitt opphav i de samfunnsforholdene som gjør at samfunnets løsrevne produsenter nå bare kan koordinere det samfunnsmessige stoffskiftet ved å selge deres produkter som varer. Dermed framstår produksjonen av en gitt vare som bortkastet om den ikke munner ut i en større pengesum enn det kostet å frambringe den. Tilstanden blir så omdannet til en ufravikelig tvangslov av konkurransen mellom kapitaler, før den blir kodifisert i aksjeloven og gjort til et livsmotto av Gordon Gekko-typer.
*
Mazzucato hevder innstendig behovet for en overgang til en ny og oppdragsorientert kapitalisme der det er politikernes visjonære planer for det felles beste, og ikke maksimale aksjonærverdier, som styrer oppførselen til både selskaper og offentlige byråkrater. Hun bidrar positivt i den forstand at hun rokker ved den teologiske mystikken som omgir både private entreprenører og markedet. Men til syvende og sist fremmer hun et naivt syn, hvor økonomiske prosesser blir forstått på en slik måte at målet om profittmaksimering eller maksimal økning av aksjeverdien, simpelthen utgjør en «dårlig idé», mens det derimot er en bedre idé at samlende oppdrag ved visjonære og karismatiske politikere, for eksempel å rense verdenshavet eller gjennomføre det grønne energiskiftet, heller får bestemme. Oppdrag, ikke profitt! Men med dette blir de konkrete resultatene av bedrifters og staters økonomiske aktiviteter løsrevet fra de foreliggende samfunnsforhold, «de betingelser som samfunnet har satt opp og […] de midler som samfunnet har gitt», gjennom hvilke realiseringen av ethvert oppdrag må finne sted.[xvi]
At bedrifter preges av et monomant mål om maksimal tilegnelse og reinvestering av profitt, vitner ikke om at bedriftslederne står i mangel av en misjon eller et samfunnsoppbyggelig oppdrag annet enn plussmakeri. Men selvsagt bare om at de realiserer sine mål under og gjennom bestemte forhold – med visse betingelser og midler – som gjør dette til en eksistensbetingelse for enhver bedriftsleder, mest åpenbart på grunn av den ubarmhjertige alles krig mot alle som hersker mellom bedriftene selv. Dette poenget er knapt teoretisk revolusjonerende, men det illustrerer den uholdbare naiviteten som ligger til grunn for Mazzucatos modell. Som Theodor Adorno påpeker: I et samfunn som er spaltet mellom de som disponerer og de som er blitt adskilt fra produksjonsmidler «blir menneskelige behov, tilfredstillelsen av menneskene selv, alltid bare et sidespill og i stor grad en ideologi».[xvii]
Artikkelen er en omskrevet utgave av en anmeldelse som har stått på trykk i Agora, Vol. 39., utg. 3.
[i] https://manifesttankesmie.no/framtidens-industrinaeringer/
[ii] Mariana Mazzucato, The Entrepreneurial State. New York: PublicAffairs [2013] 2018, 15.
[iii] Mariana Mazzucato, The Value of Everything. Making and Taking in the Global Economy. London: Allen Lane 2017.
[iv] Igjen fra bokas bakside.
[v] https://www.whitehouse.gov/briefing-room/speeches-remarks/2021/03/31/remarks-by-president-biden-on-the-american-jobs-plan/ (besøkt 09.06.2021).
[vi] Aftenposten 5. juni 2021.
[vii] Paul Cammack, «Capitalist development in the twenty-first century: states and global competitiveness,» i Asia after the Developmental State: Disembedding Autonomy. Cambridge: Cambridge University Press 2017.
[viii] Paul Cammack, «What International Organizations Do, and Why They Do It», i Spectrum. Journal of Global Studies, 7:1, 2015.
[ix] Fra bokas bakside. Sidehenvisninger i parentes i det følgende viser til denne boka.
[x] Mazzucato nevner eksempelvis at oppdragets nødvendige tiltrekningskraft må komme «fra et sterkt retningsgivende formål, som å vinne en krig eller gjennomføre en grønn new deal» (s. 156). Et annet spørsmål er hvorvidt 1960-tallets sterke fellesskapsfølelse er nostalgisk projisering eller historisk sannhet, med tanke på at dette er en periode av USAs historie preget av særdeles harde kamper, blant annet foranlediget av den svarte bevegelsens framvekst ved slutten av 1950-tallet, ledsaget som den ble av attentater på radikale aktivister.
[xi] https://archiv.bundesregierung.de/archiv-en/articles/speech-by-federal-chancellor-merkel-at-the-world-economic-forum-annual-meeting-2013-601166 (besøkt 09.06.2021).
[xii] For a European Industrial Renaissance. Brussels: 2014, 3.
[xiii] Angela Wigger, «The EU’s competitiveness fetish: Industrial renaissance through internal devaluation, really?» i The Pedagogy of Economic, Political and Social Crises. Dynamics, Construals and Lessons. London: Routledge 2019, 169. Se også Angela Wigger, «The new EU industrial policy: authoritarian neoliberal structural adjustment and the case for alternatives», i Globalizations, 16:3, 2019.
[xiv] Se henholdsvis Aaron Benanavs og Jason E. Smiths nylige bøker om produktivitetsvekst og teknologi. Jf. Aaron Benanav, Automation and the Future of Work. London: Verso 2020; Jason E. Smith, Smart Machines and Service Work. Automation in an Age of Stagnation. New York: Reaktion Books 2020.
[xv] Sitert i Smith, Smart Machines and Service Work, 9.
[xvi] Karl Marx, Grundrids til kritikken af den politiske økonomi. Bind 1. Aarhus 1974, 68. Jf. også: «Vitsen med det borgerlige samfunn består nettopp i at det ikke på forhånd finnes noen bevisst samfunnsmessig regulering av produksjonen. Det fornuftige og naturnødvendige gjør seg bare gjeldende som et blindt virkende gjennomsnitt.» Marx til Kugelmann, i Marx Engels Werke 32. Dietz-Verlag 1954, 552.
[xvii] Theodor Adorno, Zur Lehre von der Geschichte und von der Freiheit (1964/1965). Frankfurt: Suhrkamp Verlag 2006, 76.
Les også:
marxistisksenter.no 