Motestrømninger har sin egen rytme: de starter forsiktig, sprer seg deretter spektakulært og når sitt høydepunkt, før de forsvinner ut i intetheten. Globaliseringsdebatten er en av disse. Den har nå nådd siste stadium av sin motesyklus:

Antallet publikasjoner er fallende, forelesningssalene er tomme, og mediene skriver sjelden om det forventede «historiske omslaget» som globaliseringen skulle føre med seg. Hvor stammer nedgangen fra, og hvordan bør den vurderes?

Aksjemarkedsboomen på 1990-tallet, som nådde sitt høydepunkt i år 2000, og ble ledsaget og delvis understøttet av nye kommunikasjonsteknologier, var globaliseringsdebattens viktigste referansepunkt. Den fokuserte på børsens spektakulære begivenheter, på den såkalte finanskapitalen, altså aksjene, obligasjonene og derivatene som blir omsatt der, og som ved hjelp av moderne kommunikasjonsteknologi kan kjøpes og selges i løpet av få sekunder, på tvers av landegrenser og fra alle steder i verden. Det så ut til å være åpenbart at børsen var kapitalens hovedarena, og at porteføljeforvalterne, børshandlerne og bankene var de dens virkelige aktører. Derimot tok man bare i liten grad hensyn til den virkelige reproduksjonen i samfunnet, med dens faste industriområder, infrastruktur osv.

Finanskapitalen, som er kommet i forgrunnen, har verken nasjonale eller bransjemessige særpreg. I globaliseringsdebatteb har den blitt karakterisert som en stort sett homogen enhet, som en «globalisert finansblokk» (Biermann/Klönne), som et «kapitalistisk verdenssystem» uten territoriale bånd (Soros, Hardt/Negri). Peter Martin og Harald Schumann har i deres populære bok Globaliseringsfallet. Angrepet på demokratiet og velstanden oppsummert den finanskapitalistiske globaliseringen i en enkel formel: «verden er én».

Globaliseringsteorien er en nødvendig konsekvens av begrepet finanskapital. Ifølge dette er det i ferd med å oppstå en «ny internasjonale» for kapitalister, med finanskapitalen som «globaliseringens maktsentrum» (Martin/Schumann). «Den simulerende spøkelsesakkumulasjonen til den spekulative kapitalen regulerer ikke bare vareflommer i samsvar med dens spøkelsesaktige behov; den er også logisk sett kjernen av globaliseringen fordi den kan være global i en mer direkte forstand enn den virkelige vareproduksjonen.» (Robert Kurz, Kapitalismens svartebok, s. 753.) De globaliserte finansmarkedene ville med dette bli dommere og meglere over enhver økonomisk politikk, og en særegen vei ville ikke lengre være mulig. Nasjonalstaten tenderer til å gå i oppløsning eller har kanskje sluttet å eksistere. (Toni Negri, Le Monde diplomatique, tysk utgave, Jan. 2001). De konkurrerende imperialiststatene blir erstattet av det «sentraliserende Imperiet», det abstrakte maktmonopolet som svarer til den globaliserte verdenen. «I Imperiets glatte rom finnes det ikke et sted for makten – den er på en og samme tid overalt og ingen steder. Imperiet er et ou-topiea, eller mer presist: et ikke-sted.» (Hardt/Negri, Imperiet, s. 202)

Det er skremmende å se hvilke teoretiske konsekvenser som kan trekkes ut av dette. Igjen har det blitt proklamert en ny fase av kapitalismen, i denne omgang som en slags «ultra-imperialisme» som støttes av en globalt virksom og ensartet finanskapital. Dermed analyseres ikke de faktiske utviklingstendensene systematisk, og de settes heller ikke inn i en historisk sammenheng. Det gjøres ikke noe forsøk på å tydeliggjøre betingelsene. Tendenser som bare har en midlertidig betydning, blir ikke bare forlenget ubrutt inn i fremtiden, men mottendensene blir også neglisjert, slik at debatten nødvendigvis vikles inn i motsetninger og fører til alvorlige feilvurderinger. Jeg har forklart noe av dette et annet sted. (Se Guenther Sandleben, Nasjonaløkonomi og stat. En kritikk av teorien om finanskapital, VSA-Verlag 2003)

At selv «drevne» forfattere kan bli bærere av en så vulgær globaliseringsdebatt beviser deres manglende orientering. De mangler innsikt i moderne kapitalistiske forhold. De unnlater å grundig analysere samfunnsmessige former, især kapitalens former. Kapitalen oppfattes enten som en ting, som et produsert produksjonsmiddel, som så på mystisk vis «deterritorialiseres» i et eller annet nettverk og dermed blir globalt, eller så oppfattes kapitalen overfladisk i den forvrengte form av finanskapital. Denne begrepsløsheten åpner dørene på vidt gap for alle mulige motestrømninger, som normalt stammer fra borgerlig, anglo-saksisk debatt, før det ivrig blir absorbert her og modifisert gjennom mer eller mindre tilfeldige innfall.

Man har såvidt rukket å proklamere de suverene nasjonalstatenes endelikt, før nettopp nasjonalstatene, som man trodde var døde, spektakulært beviser deres suverene eksistens, på samme måte som de gjorde for 100 år siden. Tesen om «imperiets glatte rom» viser seg å være en direkte pinlig feilvurdering med invasjonen av Irak og de derav følgende spenninger mellom USA og «det gamle Europa». Statene drives av deres respektive «nasjonale kapitaler», og de stilles på spissen, når det dreier seg om å fordele oljekilder, milliardkontrakter eller politiske innflytelsessfærer i Midt-Østen. Den amerikanske staten blander seg enda sterkere inn i sin økonomi ved hjelp av økonomiske stimuleringsprogrammer, praktiserer en håndgripelig nasjonaløkonomisk politikk i keynesiansk stil, i strid med den «nyliberale globaliseringen», forhindrer utenlandsk konkurranse, avskaffer demokratiske rettigheter for bedre den nasjonale sikkerheten, oppildner til nasjonalisme, styrker sine etterretningstjenester og forbereder seg til krig med enorme våpenprogrammer. De europeiske nasjonalstatene føler seg utfordret, og et kappløp for å innhente krigsproduksjonen er under oppseiling.

Det er denne nye tidsånden som i dag virker imot globaliseringsteorien, og som har innledet og fremmet siste fase av en ufruktbar debatt. For å gjøre tingene enda verre for globalismetesen har tidsånden dessuten smeltet bort verktøyene som gjorde dens mentale krumspring mulige. Børsen for aksjemarkedet førte dermed til at finanskapitalen smeltet til mindre enn halvparten av sin gamle verdi. Den «simulerende spøkelsesakkumulasjonen til den spekulative kapitalen», som f.eks Robert Kurz har framhevet, har ganske enkelt oppgitt spøkelset, globaliseringens påståtte kjerne blir allerede gjennom børsbegivenheter vist som en illusjon. Siden man neppe kan regne med noen selvkritikk, blir det spennende å se hvilke merkverdigheter neste motesyklus vil bringe med seg.