Det kan virke intuitivt at kapitalen blir stadig mer global og dermed truer den stedbundne nasjonalstaten. Historien viser likevel at den kapitalistiske produksjonen har promotert og styrket nasjonalstaten, altså at nasjonalstaten ikke er kapitalens absolutte motsats, men dens nødvendige supplement.
Redaksjonen

***

Ordet «kapitalisme» brukes generelt om et bredt og variert spekter av fenomener — fra USA til Japan, Russland, Brasil eller Sør-Afrika. Vi bruker ordet på denne måten ut fra premisset at alle disse tilfellene, til tross for alle forskjellene, har til felles visse grunnleggende samfunnsmessige former og økonomiske bevegelseslover, inkludert en felles tendens til krise. Og vi snakker om «global» kapitalisme ut fra premisset at nasjonale kapitalistiske økonomier er knyttet til hverandre, at de er integrert i et globalt system som styres av de samme kapitalistiske bevegelseslovene, og at økonomiske kriser og langvarige nedgangsperioder som den vi opplever i dag, opprinnelig er nasjonale, men er rotfestet i den generelle dynamikken som styrer hele den globale økonomien og i relasjonene som knytter alle kapitalistiske økonomier sammen.

Kapitalisme er dermed et system med visse generelle bevegelseslover som fungerer uten hensyn til nasjonale forskjeller, og den er også et system som er enestående ekspansivt og internasjonalt, et system som har hatt en tendens til å være «globalt» fra starten av og som nå er mer globalt integrert enn noen gang. […] Men en analyse av den globale kapitalismen må ivareta den vanskelige balansen mellom to like vesentlige kjensgjerninger: På den ene side at enhver kapitalistisk økonomi utelukkende eksisterer i forhold til andre; på den annen side at det ikke finnes noen «global økonomi» abstrahert fra de enkelte lokale, nasjonale og regionale økonomiene som konstituerer den, eller fra relasjonene mellom dem.

I det følgende vil jeg, i generelle vendinger, undersøke noen av forbindelsene mellom kapitalismen og nasjonalstaten og skissere deres utvikling fra begynnelsen frem til i dag. For å forstå dagens relasjoner mellom kapitalisme og nasjonalstat, må vi vite noe om de tidligere forbindelsene mellom dem.

Fremveksten av kapitalisme var nært knyttet til nasjonalstatens fødsel, og denne nære tilknytningen formet kapitalismens senere ekspansjon og utvikling. Jeg vil derfor starte med å ta leserne med på en kort historisk ekskursjon, før vi vurderer hvor vi befinner oss i dag.

Min hensikt er ikke å benekte at dagens kapitalisme har en «global» karakter. Jeg vil tvert imot bringe forestillingen om en «global økonomi» ned på jorda, ved å ta hensyn til dens konkrete former i ulike inter-nasjonale relasjoner (jeg bruker bindestreken for å understreke at vi snakker om relasjoner mellom nasjonale entiteter), fra relasjoner mellom store kapitalistiske makter til relasjoner mellom imperialistiske makter og underordnede stater.

Forent fra fødselen av?

Det er overhodet ikke uvanlig å understreke forbindelsene mellom kapitalismens fremvekst og nasjonalstatens fødsel, eller til og med å definere kapitalisme som et system av nasjonalstater. Det er vanlig å betrakte forbindelsene gjennom prismet i en eller annen «modernitets-» eller «rasjonaliseringsteori», som hevder at visse «moderne» eller «rasjonelle» økonomiske, politiske og kulturelle former har utviklet seg mer eller mindre samtidig. En mer nyansert forklaring går ut på at den europeiske nasjonalstaten, i skarp kontrast til for eksempel asiatiske imperier, la grunnlaget for kapitalisme fordi Europa var organisert i flere politiske enheter i stedet for ett altomfattende imperium. Dette ga rom for utviklingen av en handelsbasert arbeidsfordeling, uten byrden av massiv tilegnelse i regi av et imperium, som ville lede vekk overskudd som ellers kunne vært investert.

La meg foreslå en litt annerledes fremstilling av forholdet mellom kapitalismens og nasjonalstatens fremvekst. Denne fremstillingen vil være basert på visse forutsetninger som her bare kan fremsettes på en forenklet måte, uten å utdypes, men som er drøftet mer inngående andre steder. De viktigste forutsetningene er disse: at kapitalismen ikke bare var det naturlige resultatet av visse transhistoriske prosesser som teknologisk framskritt, urbanisering, eller mer utbredt handel; at dens fremvekst krevde mer enn at hindre for økt handel og voksende markeder eller for utøvelsen av «borgerlig» rasjonalitet ble fjernet; at mens visse europeiske, eller vest-europeiske forhold, ikke minst Europas inntreden i et større og ikke-europeisk nettverk av internasjonal handel, var nødvendige for fremveksten av den, ga disse samme betingelsene ulike resultater i ulike europeiske, og til og med vest-europeiske, tilfeller; og at de nødvendige betingelsene for den «spontane» eller opprinnelige utviklingen av et kapitalistisk system, med gjensidig forsterkende landbruks- og industrisektorer, bare fantes i England.

Hvordan virker så disse forutsetningene inn på forholdet mellom kapitalismens og nasjonalstatens fremvekst? Vi kan selvsagt akseptere at den tidlig moderne europeiske nasjonalstaten var en nødvendig betingelse for kapitalisme. Men ikke alle europeiske, eller for den saks skyld vest-europeiske, nasjonalstater utviklet seg på samme måte. Eksempelvis hadde den franske eneveldige staten en økonomisk logikk som helt klart skilte seg fra kapitalistiske former for utbytting eller kapitalistiske bevegelseslover. Til tross for Frankrikes «borgerlige revolusjon» kan vi ikke (som jeg har hevdet annetsteds) ta for gitt at den ville utviklet seg «spontant» til kapitalisme i fravær av ytre press fra en allerede eksisterende engelsk kapitalisme.

Kapitalismens og nasjonalstatens fremvekst grep inn i hverandre i England mer enn noe annet sted. Men det å fremheve det spesielle i dette engelske forholdet er overhodet ikke det samme som å benekte den nære forbindelsen mellom kapitalismen og nasjonalstaten generelt sett. Tvert imot, det spesielle ved det engelske forholdet tjener bare til å understreke denne nære forbindelsen. Poenget er ikke bare at kapitalismen hadde sitt utspring i England, men også at England skapte en karakteristisk forent og suveren nasjonalstat. Med andre ord: De samfunnsmessige omveltningene som frembrakte kapitalismen var de samme som fremmet nasjonalstatens utvikling.

Som Marx påpekte for lenge siden, var førkapitalistiske produksjonsmåter kjennetegnet ved en slags enhet av økonomisk og politisk makt, spesifikt i den betydning at utbytting ble gjennomført med «utenom-økonomiske» midler, det vil si ved hjelp av politisk, juridisk og/eller militær makt. Denne enheten eksisterte i svært mange ulike former. For eksempel brukte mange gamle imperier statsmakt for å samle inn skatt fra undersåttene, inkludert deres egne landarbeidere, og den viktigste veien til stor rikdom gikk gjennom keiserlige embeter.

Det bemerkelsesverdige ved de førkapitalistiske formene i Europa var fremveksten av en fragmentert statsmakt, den vestlige føydalismens «oppdelte suverenitet», som skapte en egen type «utenom-økonomisk» makt, den føydale adelsmakten. De fragmenterte militære, politiske og juridiske maktinstansene innenfor staten ble til midler som individuelle føydalherrer brukte for å trekke ut overskudd fra bøndene. På samme tid ble den politiske oppdelingen ledsaget av økonomisk fragmentering. For eksempel liknet innenrikshandelen mindre på moderne kapitalistiske former for handel i et integrert konkurransemarked enn på tradisjonelle former for internasjonal handel, en rekke separate lokalmarkeder knyttet sammen gjennom fjernhandel forestått av handelsmenn som «kjøpte billig» i ett marked og «solgte dyrt» i et annet.

Den føydale herskerklassen ble etter hvert tvunget til å konsolidere sin fragmenterte politiske makt, på grunn av motstand fra bøndene, og den oppdelte suvereniteten vek plassen for mer sentraliserte monarkier i noen deler av Europa. Et resultat var at enheten av politisk og økonomisk makt ble reprodusert på sentralstatens nivå, mens oppdelingen fra føydalismen aldri ble fullstendig fjernet. Det klareste eksempelet er den eneveldige staten i Frankrike, av mange ansett som prototypen på den fremvoksende «moderne» nasjonalstaten. Det franske eneveldet var skapt i en stats-sentraliseringsprosess som førte til at mange føydalmakter fikk monarkisk dominans, og forble på mange måter rotfestet i sin føydale fortid.

På den ene side representerte byråkratiet, som anses som symbolet på den franske statens modernitet, en struktur av embeter som ble brukt av embetsinnehaverne som en slags privat eiendom, et middel til å tilegne seg overskudd produsert av bøndene, det som er blitt kalt en type sentralisert føydal inntekt, i form av skattlegging. Dette var en type tilegnelse som skilte seg klart, både mht midler og bevegelseslover, fra kapitalistisk utbytting — og som for eksempel var avhengig av direkte tvang for å presse mer overskudd ut av de direkte produsentene, i stedet for av intensivert utbytting ved å øke arbeidsproduktiviteten.

På den annen side fjernet den eneveldige staten aldri andre former for «politisk konstituert eiendom» fullstendig. Den eksisterte alltid ved siden av, og i spenningsforhold til andre, mer fragmenterte former, levningene av føydal oppdelt suverenitet. Aristokrater, kirken og de lokale selvstyrene klamret seg til sine gamle autonome maktmidler: militære, politiske eller juridiske. I konkurransen om det samme overskuddet produsert av bøndene var det vanlig at sentralstaten ufarliggjorde mange potensielle konkurrenter ved å gi dem statlige embeter, og dermed byttet en type politisk konstituert eiendom med en annen. Men levningene av aristokratiske privilegier og lokalstyrt jurisdiksjon, sammen med spenningene mellom ulike former for politisk konstituert eiendom, var helt til slutten like mye en del av det franske eneveldet som det sentraliserte monarkiet var.

Disse fragmenterte formene for politisk konstituert eiendom stod, som i den sentraliserte versjonen, i motsetning til kapitalistisk tilegnelse. De var også til hinder for kapitalisme i en annen betydning: de fragmenterte ikke bare staten, men også økonomien. I stedet for et nasjonalt marked fantes en rekke lokale markeder (for ikke å nevne interne handelsbarrierer) som var kjennetegnet, ikke av kapitalistisk konkurranse, men av de gamle formene for fjernhandel, ikke tilegnelse av merverdi som var skapt gjennom produksjon, men av kommersiell profitt i sirkulasjonssfæren. For å si det på en annen måte: Oppdelingen av suverenitet og oppdelingen av markeder var to sider av samme sak, med grunnlag i de samme eiendomsforholdene.

Fragmenteringen av både økonomi og politikk ble avskaffet først og mest fullstendig i England. Fra begynnelsen — unektelig fra normannernes erobring var den engelske staten (med trykk på England, ikke andre deler av det som skulle bli «Storbritannia») sterkere forent enn andre stater i Europa, uten den samme «oppdelte suvereniteten». For eksempel hadde Frankrike fortsatt sine regionale «stenderforsamlinger» da England hadde et enhetlig nasjonalt parlament, og da Frankrike (helt fram til revolusjonen) hadde rundt 360 lokale lovkodekser, hadde England ett dominerende lovsystem i sin common law. Men denne enheten skyldtes ikke utelukkende dannelsen av et enhetlig politisk og juridisk system. Konsekvensen av den var en grad av økonomisk enhet som aldri før hadde eksistert, noe i retning av en nasjonal økonomi — et integrert, og stadig mer konkurransepreget, nasjonalt marked — allerede i det syttende århundre.

Både den politiske og den økonomiske enheten kan spores tilbake til samme kilde. Sentraliseringen av staten i England var ikke basert på en føydal enhet av økonomisk og politisk makt. Staten representerte ikke en privat ressurs for embetsinnehavere på den måten og i den grad som den gjorde i Frankrike, staten måtte heller ikke i det store og hele konkurrere med andre former for politisk konstituert eiendom. I stedet tok statsdannelsen form av en slags arbeidsdeling mellom politisk og økonomisk makt, mellom den monarkiske staten og den aristokratiske herskerklassen, mellom en sentral politisk makt som nøt godt av et faktisk monopol på tvangsmakt lenge før andre i Europa (for eksempel ble det engelske aristokratiet demilitarisert før noe annet i Europa), og en økonomisk makt basert på privat eiendom til jord som var mye mer konsentrert enn andre steder i Europa (i for eksempel Frankrike var den absolutt største delen av landet fortsatt eid av bønder).

Engelske godseiere ble da stadig mer avhengig av «økonomiske» former for utbytting, mens staten opprettholdt orden. I stedet for å utvikle sin egen tvangsmakt for å skvise mer ut av bøndene, stolte de på statens tvingende makt til å støtte hele eiendomssystemet, mens de anvendte sin rent økonomiske makt, sine konsentrerte landeiendommer, for å intensivere utbyttingen av arbeidet ved å øke dets produktivitet. Den politisk konstituerte eiendommens svake stilling i England innebar, med andre ord, både kapitalismens fremvekst og utviklingen av en virkelig suveren og enhetlig nasjonalstat.

Kapitalisme og inter-nasjonale relasjoner

For dem som ser på kapitalisme som en konsekvens av kommersiell ekspansjon da den nådde en kritisk masse, er det noe paradoksalt ved utviklingen av engelsk kapitalisme. Visst var England en del av et enormt handelsnettverk. Men andre europeiske nasjonalstater i den tidlige moderne perioden var også sterkt involvert i det internasjonale handelssystemet, og ikke-europeiske sivilisasjoner i Asia og den islamske verden hadde også høyt utviklede og omfattende handelsnettverk. Det som særmerket England — og det som var spesifikt kapitalistisk ved landet — var ikke først og fremst dets overmakt som handelsnasjon eller noe bestemt ved måten utenrikshandelen ble håndtert på. Det særegne ved England var ikke landets rolle i et kommersielt system som bredte seg utover, men, tvert imot, utviklingen innad, dannelsen av en unik innenlandsk økonomi.

Det som skilte Englands handelssystem fra andres var eksistensen av ett enkelt stort og integrert nasjonalt marked, som i stadig sterkere grad forente landet i en økonomisk enhet (som etter hvert omfattet de britiske øyene som et hele), med en spesiell arbeidsdeling mellom gjensidig avhengige regioner og en økende, og gjensidig styrkende, interaksjon mellom landbruks- og industrisektoren. Dette markedet var også enestående i det at handelen ikke bare dreide seg om luksusvarer, men om billige dagligvarer — det som trengs for å overleve – for et massemarked.

Så mens England konkurrerte med andre i et voksende internasjonalt handelssystem, oppsto en ny type handelssystem hjemme — som snart skulle gi landet et fortrinn også på internasjonalt plan. I motsetning til tradisjonelle handelssystemer var dette ikke bare avhengig av profitt hentet fra transportvesenet eller en «uendelig rekke av arbitrasjeforretninger mellom separate,

atskilte og diskrete markeder.» Dette systemet var unikt i sin avhengighet av intensiv, i kontrast til ekstensiv, ekspansjon, av å hente ut merverdi skapt i produksjonen i kontrast til profitt i sirkulasjonssfæren, av økonomisk vekst basert på økt produktivitet og konkurranse i ett enkelt marked — med andre ord, av kapitalisme.

Så samtidig som kapitalismen utvilsomt utviklet seg innenfor — og ikke kunne utviklet seg uten — et internasjonalt handelssystem, var den et innenlandsk produkt. Men det var ikke i kapitalismens natur å holde seg hjemme særlig lenge. Behovet for endeløs akkumulasjon, som den var helt avhengig av for å overleve, skapte nye og særegne imperativer for ekspansjon. Disse imperativene fungerte på ulike nivåer. Det mest åpenbare var selvsagt den imperialistiske drivkraften. Det var absolutt ikke noe nytt med kolonialisme, og Englands viktigste europeiske rivaler var akkurat like sterkt involvert i å legge koloniserte territorier under seg, i å undertrykke innbyggere i koloniene og i slavehandelen. Men også her virket kapitalismen omformende. Kapitalismens nye krav skapte nye behov for imperialistene, og det var den britiske kapitalismen som skapte en imperialisme som oppfylte de spesifikke kravene til kapitalistisk akkumulasjon, dekket dens spesielle behov for ressurser, arbeid og markeder.

Kapitalismen spredte seg også ut fra Storbritannia i en annen og mer komplisert forstand. Den unike produktiviteten som fulgte av kapitalismen, særlig i dens industrielle form, ga Storbritannia nye fordeler ikke bare i de gamle handelsmessige rivaliseringsforholdene til andre europeiske stater, men også i militære konflikter med dem. Fra slutten av det attende århundre og særlig i det nittende, var Storbritannias viktigste europeiske rivaler under press for å utvikle økonomiene sine slik at de kunne takle denne nye utfordringen. Staten selv ble en viktig aktør. Dette var særlig tydelig i Tyskland med den statsstyrte industrialiseringen som i starten utvilsomt ble mer drevet fram av eldre geopolitiske og militære hensyn enn av kapitalistisk motivasjon.

I disse tilfellene lå drivkraften bak den kapitalistiske utviklingen ikke i interne eiendomsforhold som dem som hadde tilskyndet kapitalismens utvikling i England innenfra. Der det, som i Frankrike og Tyskland, var en tilstrekkelig konsentrasjon av produktivkrefter, kunne kapitalismen utvikle seg som respons på ytre press fra et allerede eksisterende kapitalistisk system andre steder. Stater som fremdeles fulgte en førkapitalistisk logikk kunne være effektive pådrivere for kapitalistisk utvikling. Poenget her er imidlertid ikke bare at i disse senere formene for kapitalistisk utvikling, som i mange andre etter dem, spilte staten en hovedrolle. Det som er enda mer slående er hvordan det tradisjonelle, førkapitalistiske statssystemet, sammen med det gamle handelsnettverket, ble en drivreim for kapitalistiske imperativer.

Det europeiske statssystemet var altså en kanal for kapitalismens første bevegelse utover. Deretter spredte kapitalismen seg utover fra Europa både ved hjelp av imperialisme og i stadig økende grad ved hjelp av «markeds-imperativer». Statens rolle i imperiale foretagender er åpenbar, men selv overfor rent økonomiske bevegelseslover fortsatte staten å være et uunngåelig medium.

Kapitalismen hadde først oppstått i ett land. Etter dette kunne den aldri oppstå for andre gang på samme måte. Hver utvidelse av dens bevegelseslover endret betingelsene for den påfølgende utviklingen, og hver enkelt lokale kontekst formet endringsprosessene. Men kapitalismen begynte først i en enkelt nasjonalstat, og ble fulgt av andre nasjonalt organiserte økonomiske utviklingsprosesser, og har spredt seg — ikke ved å utviske nasjonale grenser, men ved å reprodusere sin nasjonale organisering og dermed skape et økende antall nasjonale økonomier og nasjonalstater. Den uunngåelig ujevne utviklingen av separate, gjensidig tilknyttede, nasjonale entiteter har nær sagt garantert at nasjonale former vedvarer.

Dagens universelle kapitalisme

I dag er kapitalismen langt på vei universell. Kapitalistiske bevegelseslover, kapitalismens logikk, har grepet enda dypere inn i samfunnene med utviklet kapitalisme, og geografisk utover hele verden. Alle menneskelige gjøremål, alle sosiale forbindelser og det naturlige miljøet er underlagt kravene om profittmaksimering, kapitalakkumulasjon, kapitalens konstante selvforøkning. På den ene side innebærer dette, i avanserte kapitalistiske land, at kapitalistiske prinsipper trenger inn i sosiale, institusjonelle og kulturelle rom som de ikke hadde nådd for bare noen få år siden. På den annen side innebærer det marginalisering og økende utarming av hele regioner utenfor de utviklede kapitalistiske landene. […] På en måte reproduseres kapitalismens klassepolariseringer i nord-sør-skillet, for ikke å nevne utarmingen av såkalte «underklasser» innenfor avanserte kapitalistiske land.

Men å si at kapitalismen er universell, er ikke det samme som å si at all kapital, eller til og med det meste av kapitalen, er overnasjonal. Målestokken for universalisering er ikke hvorvidt, eller i hvilken grad, kapital har overskredet nasjonalstatens grenser. Vi har fortsatt nasjonale økonomier, nasjonalstater, nasjonalt basert kapital, til og med nasjonalt baserte overnasjonale organisasjoner. Det er knapt behov for å tilføye at kapitalens internasjonale aktører, som IMF eller Verdensbanken, fremfor alt er aktører for spesifikt nasjonale kapitaler, og henter den utøvende makten de har fra nasjonalstater — både de imperialistiske statene som styrer dem, og de underordnede statene som utfører deres ordre.

Det er ikke bare det at nasjonalstater hardnakket har overlevd gjennom kapitalismens universaliseringsprosess. Om noe, har universaliseringen av kapitalismen også medført, eller i det minste vært ledsaget av, en universalisering av nasjonalstaten. Global kapitalisme er mer enn noensinne et globalt system av nasjonalstater, og universaliseringen av kapitalismen ledes av nasjonalstater, særlig en hegemonisk supermakt.

Dette er et poeng det er verdt å understreke. Det konvensjonelle synet på «globalisering» ser ut til å bygge på antakelsen om at den naturlige tendensen i kapitalistisk utvikling, og særlig dens universalisering, er å undergrave nasjonalstaten, selv om prosessen riktignok langt fra er over. Internasjonaliseringen av kapitalen står med andre ord tilsynelatende i et omvendt forhold til utviklingen av nasjonalstaten: dess mer internasjonalisering, dess mindre nasjonalstat.

Men historien tyder på noe annet. Internasjonaliseringen av kapitalen har vært ledsaget av en mangfoldiggjøring av kapitalens opprinnelige politiske form. Da kapitalismen oppsto, var verden langt fra en verden av nasjonalstater. I dag er det nettopp det den er. Og mens nye, multinasjonale institusjoner utvilsomt har dukket opp, har de ikke så mye fjernet nasjonalstaten som gitt den nye roller og faktisk, i noen tilfeller, nye instrumenter og maktmuligheter.

Hva så med tapet av nasjonal suverenitet som folk forbinder med globaliseringen? Selvfølgelig er den globale økonomien i høy grad integrert, og selvfølgelig er massive og hurtige kapitalbevegelser over nasjonale grenser, særlig i form av finansspekulasjoner, et dominerende trekk i verdensøkonomien — som artiklene som følger her vil vise. Men de samme artiklene vil vise at alle overnasjonale prosesser ikke bare er formet av spesifikt lokale betingelser, men at staten er deres uunnværlige instrument. Hvis «globalisering» innebærer en svekkelse av nasjonale kapitalistklasser og av nasjonalstaten, overføring av suvereniteten fra staten til en slags forent overnasjonal kapital, har det i hvert fall ikke skjedd ennå, og det virker usannsynlig at det noen gang vil skje. Det er vanskelig å se for seg dagen da kapitalen ikke lenger vil være organisert etter nasjonale prinsipper.

Faktisk er globaliseringen selv et nasjonaløkonomisk og nasjonalstatlig fenomen. Det er umulig å forstå den uten å ta i betraktning konkurransen mellom nasjonale økonomier, og nasjonalstater som følger politiske strategier for å fremme internasjonal «konkurransedyktighet», for å opprettholde eller gjenopprette lønnsomhet for innenlandsk kapital, for å fremme den frie bevegelsen av kapital mens arbeid holdes innenfor nasjonale grenser og underlegges den disiplinen som staten pålegger, for å skape og opprettholde globale markeder for ikke å nevne nasjonale politiske strategier som bevisst er utformet for å oppgi nasjonal suverenitet. Det må også legges til at globaliseringen i høy grad har tatt form av en regionalisering […], og skapt blokker av ujevnt utviklede og hierarkisk organiserte nasjonale økonomier og nasjonalstater.

Å hevde alt dette er absolutt ikke det samme som å benekte at relasjonene mellom kapital og nasjonalstat opptrer i mange ulike former. Relasjonene blant utviklede kapitalistiske økonomier, og blant deres nasjonalstater, er åpenbart svært forskjellige fra relasjonene mellom disse og svakere nasjonale enheter og handlingsrommet for nasjonalstaten varierer tilsvarende. Men det er ikke et ubetydelig faktum at alle disse ulike relasjonene, på en eller annen måte, er inter-nasjonale relasjoner.

[…] De viktigste økonomiske aktørene og klassene [er] fortsatt først og fremst organisert på nasjonal basis. Hver enkelt nasjons arbeiderklasse har sine egne klassedannelser, handlemåter og tradisjoner. Og mens ingen vil benekte at kapital er langt mer mobil og mindre stedbundet enn arbeid […], er vi fortsatt svært langt unna den globale kapitalistiske klassen som skildres i «globaliseringstesen». Ingen vil sannsynligvis ha særlige problemer med å skille mellom amerikansk og japansk kapital, og hver av disse fra russisk eller brasiliansk. Faktisk har den globale integrasjonen selv, hva den enn måtte bety ellers, betydd intensivert konkurranse mellom nasjonale kapitaler. Det ville være svært vanskelig å forstå de nylige krisene og den langvarige nedgangsperioden uten å erkjenne dette faktumet.

Å si, som Marx gjorde, at kapitalister ikke har noen nasjon, innebærer utvilsomt å si at de ikke har noen nasjonal lojalitet og vil flytte dit profittmaksimeringsimperativer fører dem, men det betyr på ingen måte at de ikke har noen røtter i, eller noe behov for, staten eller for sin egen nasjonalstat. Behovet for å maksimere profitt har alltid innebåret visse krav om organisering og tvang (blant annet for å holde arbeiderklassen på plass) som hittil er blitt, og i overskuelig fremtid fortsatt ser ut til å bli, oppfylt fremfor alt av nasjonalstater.

Det faktum at kapitalismen er et globalt system som organiseres nasjonalt innebærer to ting, […] på den ene side at dens systematiske svakheter og innebygde motsetninger, dens endemiske kriser, ikke har et nasjonalt opphav. De er globale, og de er iboende i systemet, forankret i kapitalismens grunnleggende bevegelseslover. Dette betyr at ingen spesifikk nasjonal politikk har forårsaket dem, heller ikke kan en spesifikk nasjonal strategi løse dem. På den annen side kan nasjonale økonomier og nasjonalstater, fordi kapitalismen er nasjonalt organisert og uavvendelig avhengig av nasjonalstater, fortsatt være den viktigste arenaen for antikapitalistisk kamp. Samtidig kan virkelig effektiv opposisjonell kamp ikke være rettet mot å løse kapitalismens innebygde motsetninger, som ikke har et nasjonalt opphav, men den må ta sikte på å løsrive samfunnslivet fullstendig fra den kapitalistiske logikken.

Artikkelen har tidligere vært trykt i Agora nr. 3/4/1999, s. 355-370. Oversatt av Svanhild Solløs.