Det følgende er et utdrag fra boka Gesellschaft nach dem Geld: Arbeitszeitrechnung als Alternative (2022), der Guenther Sandleben utproderer arbeidstidsberegningens betydning for framtidas kostnadsregnskap. Boka griper inn i diskusjonen om sosialismens påståtte umulighet, og om det sosialistiske samfunnets kjennetegn. 

Redaksjonen.

***

«En sosialistisk planøkonomi er ikke særlig effektiv fordi den ødelegger prismekanismen. Dens undergang er derfor gitt på forhånd.»

Ludwig von Mises

Fremdeles er det kanskje denne oppfatningen som råder, men den er i ferd med å falle fra hverandre. I en tid med Big Data og kunstig intelligens virker mange ting mulige som tidligere var utenkelige. Planlegging har lenge foregått innenfor organisasjoner, bedrifter og statlige etater. I produksjonen er produksjonskjedene organisert ned til minste detalj for å utelukke vilkårlighet og tilfeldighet og for å unngå akkurat det som normalt forbindes med markeder. Kan slike planleggingsteknikker overføres til makroøkonomiske produksjonskjeder? Er det like mulig å planlegge den samfunnsmessige arbeidsdelingen som den interne arbeidsdelingen?

Markedsøkonomer ønsker å kvele slike tanker med sin tese om «sosialismens umulighet»: «Der det ikke er noe fritt marked, finnes ingen prismekanisme; uten en prismekanisme finnes ingen økonomisk kalkulering», sa den liberale markedsøkonomen Ludwig von Mises (1922: 106) for 100 år siden, da han profeterte – og ønsket seg – den nært forestående undergangen til den unge sovjetrepublikken. «Uten økonomisk kalkulering er det ingen økonomi. I det sosialistiske samfunnet kan det ikke være noen økonomi i det hele tatt i vår forstand, da det er umulig å gjennomføre økonomisk kalkulering.» Bare under enkle forhold, innenfor rammen av en lukket nasjonaløkonomi, ville økonomien fungere uten monetær kalkulering, men ikke under den moderne storproduksjonens betingelser. På tross av enkelte økonomiske og tekniske suksesser i de østeuropeiske planøkonomiske landene var senere kommentatorer stort sett enig i denne fatale vurderingen[i], og man følte seg rettferdiggjort da det profeterte sammenbruddet endelig ankom.

Mises hadde illustrert prisenes nødvendighet som den eneste økonomisk gjennomførbare regneenhet gjennom eksempelet med investeringsbeslutninger vedrørende jernbanebygging. «Tenk på byggingen av en ny jernbanelinje. Bør den i det hele tatt bygges, og i så fall: hvilken av flere mulige linjer bør bygges? I en fri handels- og pengeøkonomi kan beregningen gjøres i penger. Den nye linjen vil gjøre enkelte godsforsendelser billigere og det er nå mulig å beregne hvorvidt denne reduksjonen er så stor at den overstiger kostnadene som er nødvendig for å bygge og drifte den nye linjen. Dette kan bare beregnes i penger. Ved å sammenligne ulike typer utgifter in natura og besparelser in natura, er det ikke mulig å nå målet …. Økonomisk beregning er bare mulig hvis alle de aktuelle godene kan tilbakeføres til penger. Vitterlig har pengeberegningen sine ufullkommenheter og alvorlige mangler, men vi har ikke noe bedre å erstatte det med …. Hvis vi unngår det, vil enhver økonomisk kalkulering bli helt umulig.» (Mises 1922: 108) Har vi virkelig ikke noe bedre?

En planøkonomi ser ut til å bevege seg i en selvmotsigelse: For å være økonomisk effektiv har den angivelig et absolutt behov for fritt bevegelige priser som en sammenliknende regnestørrelse, men den må utelukke slike priser som regneenhet hvis den ikke ønsker at dens overordnede økonomiske planlegging skal bli undergravet av markedsprosesser. Finnes det en vei ut av dette dilemmaet?

Etter kontroversielle debatter kom økonomer og politikere i de statssosialistiske landene opp med ideen om å pragmatisk opprettholde «vare-penger-forholdet», men fylle det med «et nytt, sosialistisk innhold». (Forfatterkollektivet 1973: 159ff). De skulle «organiseres planmessig». Det innebar først og fremst at den «frie prisdannelsen» som Mises forutsatte som helt nødvendig ble erstattet av en planlagt prissetting. Verdiloven bak prisbevegelsene, dvs. bestemmelsen av verdien til en vare og forholdsmessigheten mellom ulike økonomiske bransjer,  skulle «bevisst utnyttes i systemet av sosialismens økonomiske lover» og dermed fortsette å eksistere. Penger ble fortsatt brukt som regneenhet. Priser, kostpriser og fortjeneste forble uunnværlige bestanddeler av den økonomiske regnskapsføringen.

Dette pragmatiske forsøket på å få til en planøkonomi basert på vareproduksjon og priser løste ikke dilemmaet. På den ene siden fantes fortsatt pengeberegningens «imperfeksjoner og alvorlige mangler» (Mises), på den andre siden inneholdt de vedvarende «vare-penge-forhold» sterke tendenser til å undergrave den ønskede planlagte utviklingen.[ii] I stedet for å tjene på kombinasjonen av gamle og nye økonomiske prinsipper, ser det ut til at kompromisset bare forsterket manglene.

Det er imidlertid viktig at muligheten for å erstatte pengeberegningen med en arbeidstidsberegning også ble vurdert i prisdebattene. Det samfunnsmessige gjennomsnittsarbeidet ville vært en alternativ regneenhet som kunne brukes som grunnlag for økonomisk beregning uten penger. Den kunne kvantifiseres ved å bruke arbeidstimer, målt i timer, minutter osv. Med denne regneenheten ville de faktiske arbeidsutgifter bli registrert enhetlig og ikke også kostnadene som bare er oppgitt som sådan, men som i virkeligheten tjener mer for egen berikelse enn for produksjon.

Det økonomiske prinsippet som økonomer anser for å være absolutt nødvendig, som består i å produsere ønsket mengde goder med minst mulig innsats eller flest mulig slike goder med samme innsats, kunne anvendes nøyaktig med utgangspunkt i en arbeidstidsberegning. Alternative beregninger og sammenligninger, som Mises illustrerte med eksempelet om jernbanebygging, ville vært mulig uten problemer, bortsett fra at arbeidstidsenhetene nå ville erstatte pris- eller kostnadsenhetene. Mises’ dogme om mangelen på alternativer til prisberegning – «det det ikke er noe fritt marked, finnes ingen prismekanisme; uten en prismekanisme, finnes ingen økonomisk kalkulering» – ville mistet sin betydning.

Boken handler om hva et arbeidstidsregnskap egentlig innebærer, hvilke forutsetninger og vanskeligheter det har, hvordan det allerede praktiseres, og hvordan det forholder seg til dagens kostnadsregnskap. Dette er i bunn og grunn spørsmålet Mises svarte negativt på: Er en effektiv planøkonomi mulig uten penger?

I første kapittel inviterer vi leseren inn i et lite all-inclusive-fellesskap som han eller hun kanskje allerede har blitt kjent med under et ferieopphold. Som leseren vet spiller penger en nøkkelrolle når man bestiller et all-inclusive-opphold. Etterpå nyter man, uten separat betaling: Rom, servicefasiliteter og arbeidsresultater fra storkjøkkenet stilles til disposisjon uten ytterligere penger. Alle tar fra buffeten etter behov. Etterspørsel, tilbud og priser spiller ingen rolle. Det samme gjelder produksjonen av mat og drikke. Arbeidet er delt opp etter en plan, men delproduktene som produseres utveksles ikke langs deres produksjonskjeder. Beregningen av arbeidstid er langt fra noen utopi, men spiller allerede en praktisk rolle når det gjelder å oppnå en hensiktsmessig balansering av de ulike delarbeidene. Hvis arbeidstidsregnskap allerede praktiseres i noen grad, hvorfor er det ikke dette, men prisregnskap og påfølgende kostnadsregnskap som definerer det økonomiske regnskapet i dag? Hva ligger bak priser og prismekanismer?

Andre kapittel gir et svar på dette ved å prøve å synliggjøre «markedets usynlige hånd» (A. Smith). Et viktig referansepunkt er arbeidsverditeorien, som etter flere forsøk endelig har avdekket sammenhengen mellom penger, priser, verdier og arbeidstider. Gåten som skal løses er hvorfor samfunnsmessig arbeid, dvs. arbeid som brukes på andre under den samfunnsmessige arbeidsdelingens betingelser, fremstår som pris og ikke registreres direkte, ikke engang i form av de «arbeidspenger» som tidvis har blitt foreslått. Det var nettopp om dette poenget at det for ca. 200 år siden oppstod en teoretisk debatt, som nå stort sett er glemt, selv om den ga viktig innsikt i muligheten for en pengeløs økonomi. Den ble først lansert av noen tidlige sosialister, som argumenterte på grunnlag av David Ricardos arbeidsverditeori. Senere tok Karl Marx og Friedrich Engels kritisk opp denne debatten, rettet feil, korrigerte mangler og introduserte ny innsikt, spesielt i den indre forbindelsen mellom vareproduserende arbeid, privateiendom, penger og kapital. Deres kritikk av den politiske økonomien har gjort seg merket til den dag i dag. Det er nettopp disse debattene som er viktige i teorihistorien, og som vi i grove trekk følger i tredje kapittel, som gir et dypere innblikk i hvordan markedene og de kapitalistiske produksjonsformene fungerer, såvel som i de generelle forutsetningene for et direkte arbeidstidsregnskap. Hovedresultatet av denne debatten er oppsummert i tesen om at under den direkte samfunnsmessige produksjonens betingelser, der arbeidet ikke lengre er en en privatsak for uavhengige vareprodusenter, blir en arbeidstidsberegning mulig, og også nødvendig, fordi pengeberegningen ikke lenger er tilgjengelig.

Det mangler imidlertid en konkretisering av arbeidstidsberegningen, som stadig i beste fall betraktes som en teoretisk mulighet, som regel kombinert med tvil om hvorvidt det overhodet er teknisk mulig å gjennomføre den i en svært kompleks økonomi. Dermed overses det at pris- og kostnadsregnskapet i dag allerede inneholder alle tekniske forutsetninger for et arbeidstidsregnskap, og at arbeidstidsregnskapet lenge har blitt brukt i den faktiske form av priser og kostnader. Det mangler en analyse av pris- og kostnadsregnskapet med hensyn til arbeidstiden som er skjult i disse. Denne teoretiske mangelen er delvis ansvarlig for at Mises’ tese om markedets uunnværlighet og ugjennomførbarheten av et arbeidstidsbasert økonomisk regnskap fortsatt vinner terreng i dag.

I fjerde kapittel analyseres regneenheten som kan danne grunnlag for et arbeidstidsregnskap som et alternativ til pengeregnskapet. Kvantifisering av arbeidstidsenheter forutsetter at arbeidet som skal kvantifiseres er av samme kvalitet. Det enkle gjennomsnittsarbeidet kommer inn i bildet som en slik måleenhet, hvis størrelse er gitt av tidens varighet, målt i dager, timer osv.

Det femte kapittelet fokuserer på et spørsmål som bare ved første øyekast virker mer teknisk: Er det overhodet mulig å registrere arbeidstimer for millioner av økonomiske varer? Hvis dette ikke var mulig i det hele tatt eller bare i svært liten grad, ville en økonomi uten penger sløse med ressurser og muligens være dårligere enn en kapitalistisk økonomi. Den ville «famle i mørket», som Mises (1922: 103) spådde for en kommunistisk økonomi. Ethvert forsøk på å frigjøre seg fra den nåværende kapitalistiske økonomien ville være dømt til å mislykkes i det lange løp.

Vi undersøker dette angivelig såre punktet i arbeidstidsregnskapet nærmere. På den ene siden tar vi opp de argumentene som særlig Mises reiste mot arbeidstidsregnskapet, og på den andre siden undersøker vi i hvilken grad arbeidstidsregnskap allerede praktiseres i og innenfor dagens kostnads- og bedriftsregnskaper, og hvilke fordeler som tilkommmer arbeidstidsregnskapet. Etter å ha analysert kostnads- og bedriftsregnskapet mener vi å ha funnet ut at arbeidstidsregnskapet verken er en utopi eller fortidslevning. Det har lenge vært en del av forretningspraksis og er stort sett skjult i kostnadsregnskapet.

Imidlertid gjenspeiler ikke kostnadsregnskapet i første omgang det arbeidstidsregnskapet som i stor grad er inneholdt i det, da det også omfatter rente-, grunnrente- og leieutgifter til eiendomsbesittere som ikke har arbeidet i det hele tatt, såvel som kostnader som stammer fra arbeidsytelser som betales godt, men ikke er nødvendige for produksjonen, deriblant mange ledelsesaktiviteter. Ved kun å registrere de faktiske og nødvendige bidrag til produksjonen er arbeidstidsregnskapet en bedre økonomisk beregning enn kostnadsregnskapet. Den avslører former for kleptokrati, og bryter med den typiske måten å se tingene på: De som tjener mye, bidrar mye til produksjonen.

Under alle omstendigheter er det påfallende at cybersosialistiske teorier, som til tider henviser til tidlige sosialistiske planleggingsdebatter, ikke reiser det åpenbare spørsmålet om et arbeidstidsregnskap. Kan Amazon, Walmart eller Alibaba være jordmødre for en digital sosialisme? Bare hvis man finner veien ut av pris- og pengekategoriene og går over til en overlegen arbeidstidsberegning, vil det være mulig å skape et nytt samfunn. Skepsis er likevel berettiget, som vår skisse av den sosialistiske planleggingsdebatten vil vise.

Selv om kostnadsregnskapet er et [berikende regnskap], har det gjennom sin egen tekniske utvikling samtidig utviklet arbeidstidsregnskapet som er inneholdt i det. Under samtidig press fra kapitalvaloriseringen og konkurransetvangen har kostnadsregnskapsførere utrettelig forfinet deres metoder og teknikker for å registrere kostnader og fordele de påløpende kostnader på de produserte produkter så nøyaktig som mulig. Slike metoder er nå tilgjengelige for arbeidstidsregnskaper, men det kan først anvendes når det samfunnsmessige arbeidet ikke lenger utøves som uavhengig privatarbeid, men som direkte samfunnsmessig arbeid. Forutsetningen for dette er en revolusjonering av eiendomsforholdene.

I sjette kapittel diskuterer vi forholdet mellom makroøkonomisk organisering og planlegging på den ene siden og arbeidstidsregnskap på den andre. Begge deler hører sammen, de er hverandres forutsetninger og blir mulige først med etableringen av felleseiendommen og avskaffelsen av det selvstendige og innbyrdes uavhengige privatarbeidet. Under denne forutsetning, med en pengeløs økonomi, kan det nye, som allerede har utviklet seg under de gamle økonomiske forholdene, utfolde seg fullstendig. Dette gjelder ikke bare for arbeidstidsregnskapet, som blir utviklet i form av kostnadsregnskaper, men også for de nødvendige planleggings- og organisasjonsteknikker som allerede eksisterer i våre institusjoner og bedrifter, eller som en rikdom av erfaringer fra store prosjekter som har blitt gjennomført tidligere. De skal bare overføres til fellesskapsøkonomien og på visse punkter tilpasses til de nye betingelsene.

Fordelingen av forbruksgoder nevnes ofte som et særlig sensitivt punkt for et post-monetært samfunn, og det er en utbredt oppfatning at den individuelle fordelingen av forbruksgoder nødvendigvis må finne sted gjennom markedsmekanismer. Hvordan fordelingen av forbruksgoder skal finne sted uten vareutveksling og uten penger, vil bli illustrert i syvende kapittel ved hjelp av en fordelingsoversikt.

I det åttende og siste kapittelet belyser vi muligheten for en økonomi som er befridd fra markeds- og profittvang, og på grunnlag av arbeidstidsregnskapet beskriver vi i to scenarier hvilken grad av frihet et slikt samfunn vil ha til å forvalte sine økonomiske, økonomiske og sosiale oppgaver.

Grunnleggende samfunnsendring finner ikke sted fra en dag til en annen. Elementene i et nytt samfunn utvikles, ofte i det skjulte, før mennesker anerkjenner og frigjør dem gjennom deres egne revolusjonære handlinger. Formålet med dette skriftet er å vekke oppmerksomheten om det nye i det gamle.

---

[i] Blant disse inngikk særlig representanter for et kritisk markedssyn: «Det finnes områder», skrev den tsjekkoslovakiske reformøkonomen Jiří Kosta, «der markedsbaserte kontrollformer ikke fungerer og derfor mister betydning (infrastruktur, inntektsfordeling, sosial fordeler osv.) På den annen side, med den økende kompleksiteten til de utviklede økonomiene … har det blitt stadig vanskeligere å planlegge økonomiske prosesser …. Planlegging av ressursforbruket (arbeid, materialer, investeringsfond) og resultatet som skal produseres (produksjonsvolum og -sortiment, tjenesteytelser) er umulig uten en sammenlignbar regne størrelse.» Den nødvendige aggregering av ulike varer og deres sammenlignbarhet viser at «verdikvotienter» uttrykt i penger er uunnværlige. (Kosta 1984: 26f) Alice Nove (1980: 215) sier i sin analyse av den sovjetiske planøkonomien at «priser er ikke den eneste informasjonen man trenger for å handle i et økonomisk system. Men de er rett og slett uunngåelige.» Noen reformatorer har den oppfatning, som han også deler, «at mikroøkonomisk rasjonalitet krever priser som balanserer tilbud og etterspørsel». (s. 218) For den polske økonomen Wlodzimierz Brus innebærer enhver sosialistisk økonomi en viss desentralisert beslutningstaking, som han nærmest naturlig forbinder med markedsmekanismer. «Desentraliseringen av beslutningene som individer tar i sin rolle som arbeidere og forbrukere krever bruk av markedsformer, i hvert fall på dette området … Derfor er uttrykket ’en funksjonell planøkonomisk modell med en innebygget markedsmekanisme’ mer presist enn det ganske vage uttrykket ’desentralisert modell’» (Brus 1964: 14,20).

[ii] Kritikken ved «reformistene», som på den ene siden var skeptiske til en «ren markedsøkonomi» og på den andre siden ønsket å holde makroøkonomisk planlegging på et minimum, ble også fanget i dette dilemmaet. Deres kompromiss om å forene marked og plan innebar å forene motstridende prinsipper. Jo mer uavhengighet selskapene fikk, og jo mer de orienterte sine beslutninger mot sine egne fordeler i markedet, desto mer ble den planlagte balansering av de økonomiske bransjer forstyrret av de utvidede vare-pengeforhold. Verdiloven, som ble mer og mer effektiv i denne forbindelse, undergravde den sentraldirigerte forhåndsstyringen og virket oppløsende på statens eierskap. «Til syvende og sist førte det til betydelige disproporsjonaliteter i nasjonaløkonomien og til en restaurering av kapitalistiske forhold», er vurderingen til Gerfried Tschinkel (2017: 48).