I dagens økonomiske system finnes det monopoler – og det finnes konkurranse. Hvordan henger de sammen? Hva er å foretrekke? Mange hevder at kapitalistisk konkurranse nå er utradert, fordi økonomien domineres av store monopolister som kan sette sine egne priser. Den britiske sosialisten og økonomen Grace Blakeley, medlem av National Policy Forum i Labor, skriver for eksempel om vår tids økonomiske system:

«Adam Smiths ’usynlige hånd’ er blitt erstattet av det moderne monopolets jernneve, støttet av den kapitalistiske stat, … . Når markedene domineres av noen få store bedrifter, og når statlig inngripen er det eneste som står mellom en bedrift og konkurs, er det vanskelig å hevde at ressursforvaltningen fremdeles er styrt av den frie markedskonkurranse. I stedet treffes beslutninger rundt produksjon og ressursallokering i virkeligheten av et lite antall personer i toppen av verdens største virksomheter. … Den frie markeds- og konkurransekapitalismen – hvis den overhodet har eksistert – er død.»

og dessuten:

[D]en globale kapitalismen styres av en liten kabal som ikke bruker deres makt til å fremme markedseffektivitet eller konkurranse, men til å fremme deres egne snevre egeninteresser.[i]

Budskapet er altså: i gamle dager var det anonyme konkurranselover som styrte økonomiens gang og retning, men nå er det mektige monopolister, deres representanter og bedriftsstyrer, som gjør det. Blakeley mer enn antyder at dette ikke bare har forandret kapitalismen, men også forpurret den. Vår tids kapitalisme styres av en «liten kabal» som bare er opptatt av sine «snevre egeninteresser», i motsetning til kapitalister i den gode gamle frihandelskapitalismen, med deres markedseffektivitet og konkurranse.

Dette kan virke overraskende for en uttalt marxist, men vokser ut av det som lenge ble regnet for å være marxistisk «ortodoksi», nemlig teorien om «monopol-» eller «statsmonopolkapitalisme», opprinnelig utviklet av den østerrikske marxisten Rudolf Hilferding. Teorien hevdet at frihandelskapitalismen bare var et midlertidig stadium for den kapitalistiske økonomien, som siden forvandlet seg til monopolkapitalisme. I gamle dager var det mange mindre selskaper som konkurrerte, men så ble det noen få store selskaper, som selger sine varer til monopolpriser og tjener store monopolprofitter. Den sosialistiske vrien til til Hilferding var at siden monopolistene allerede hadde satt konkurransen til side og planla det økonomiske livet, betydde det at den sosialistiske planøkonomien allerede var en realitet, men for øyeblikket ble misbrukt av elitene. Dersom vi nå bare kunne erstatte elitene med demokratisk valgte og kontrollerte representanter!

Teorien om monopolkapitalisme drar veksler på utbredte antakelser om hva konkurranse egentlig innebærer. For eksempel blir det antatt at nivået på konkurransen i en bransje er proporsjonal med antallet av bedrifter i bransjen. Når det blir hevdet at norsk dagligvarehandel er et monopolistisk system uten konkurranse, er det gjerne antallet som står i fokus. «I dag er det tre store aktører – NorgesGruppen, Coop og Rema 1000 – som dominerer det norske dagligvaremarkedet. Til sammen kontrollerte disse aktørene 96,6 % av markedet i 2020», skriver Norsk bonde- og småbrukarlag. På grunnlag av dette, trekker de følgende konklusjon: «I dag er det de tre aktørene i dagligvarehandelen som bestemmer hva forbrukerne skal tilbys, ikke etterspørsel og konkurranse.»[ii]  I virkeligheten er dette en helt urimelig antakelse. Konkurransen mellom noen få bedrifter i en bransje, kan være langt større og mer intens enn 1000 småprodusenter som driver under noenlunde like vilkår. Det er med andre ord behov for en grundig gjennomgang av hva konkurranse egentlig er.

Det følgende er et foredrag, holdt av tyske Ansgar Knolle-Grothusen, som tar for seg premissene til teorien om monopolkapitalismen og som får fram dens misforståelser av monopolet som økonomisk fenomen. Her stilles det opp et enkelt, antitetisk forhold mellom monopol og konkurranse: vi har enten det ene eller det andre. I virkeligheten er monopol og konkurranse fenomener som forutsetter hverandre, viser Knolle-Grothusen.

For mer om monopoler, hør på podkasten Hensynsløs kritikk og episoden «En hyllest til monopolkapitalen».

Redaksjonen.

***

I mitt foredrag vil jeg ta utgangspunkt i teorien om imperialismen slik den har blitt popularisert av Lenins brosjyre Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Ifølge denne var det en utvikling som startet på 1860- og 1870-tallet som førte til et nytt stadium av kapitalismen tidlig på 1900-tallet, eller som Lenin sier: «kapitalismen har blitt imperialisme». For Lenin var grunnlaget for utviklingen den konsentrasjon og sentralisering av kapital som går hånd i hånd med kapitalakkumulasjonen, og som i de enkelte industribransjer i de nasjonale økonomiene, særlig i tungindustrien og til dels også utenfor, fører til at noen få store kapitalistiske selskaper konsentrerer hovedvekten av produksjonen i seg selv og på monopolistisk vis underlegger seg resten i form av karteller eller truster.

Denne konsentrasjonen skjer også i banksektoren, sa Lenin, og de store bankene gjør industrien avhengige av dem ved å monopolisere all lånekapital. De blir i økende grad interesserte i den langsiktige utviklingen til sine låntakere gjennom utstedelsen av lån også til fast kapital, og presser fram en enda sterkere monopolisering av industrien gjennom lån til konkurrerende selskaper, og gjennom eierskap av store aksjeposter såvel som gjennom personlige forbindelser i styrer og representantskap: Banker og industri smelter sammen til finanskapital.

«Finanskapitalen, som er konsentrert på få hender og de facto er monopolinnehaver, trekker ut en kolossal og stadig voksende profitt ved oppstart av nye selskaper, emisjonsforretninger, statslån osv. Den konsoliderer finansoligarkiets herredømme og gjør hele samfunnet tributt-pliktig til monopolistene.»  Og videre: «Finanskapitalens overvekt over alle andre former for kapital innebærer en dominerende stilling for rentieren og finansoligarkiet. Det betyr at noen få finanssterke stater skiller seg ut fra de øvrige.»

England, USA, Frankrike og Tyskland eide nesten 80% av verdens finanskapital i 1910. Nesten hele resten av verden spilte rollen som debitor eller bidragsyter til disse landene. Kapitaleksporten spiller en spesiell rolle i etableringen av et nettverk av internasjonale avhengighetsbånd. «For den gamle kapitalisme med fri-konkurransens fulle herredømme var vareeksporten karakteristisk. For den nye kapitalisme med monopolenes herredømme er kapitaleksport blitt karakteristisk.»

Dette er nødvendig fordi kapitalismen i de høyt utviklede kapitalistiske landene har blitt «overmoden» og fordi kapitalen i eget land mangler muligheter for lønnsom aktivitet. Kapitaleksporten skulle danne et solid grunnlag for den imperialistiske undertrykkelsen og utnyttelsen av de fleste av verdens nasjoner og land, og ville samtidig i stor grad akselerere den kapitalistiske utviklingen i landene den strømmer inn i. Det ville føre til en direkte og indirekte oppdeling av hele verden mellom kapitalistenes monopolforeninger. Parallelt og i forbindelse med dette ville det også følge en territoriell oppdeling av verden mellom de politiske foreningene – statene – som følge av «kampen om det økonomiske territoriet».

Etter at verden for første gang hadde vist seg å være delt, ville det nødvendigvis oppstå kamper for en ny oppdeling av verden på grunn av kapitalismens ulike utvikling i de ulike metropolene. Lenin beskriver dermed imperialismen som et monopolistisk stadium av kapitalismen, der regelen om fri konkurranse i stor grad er erstattet av monopol- og finanskapitalens styre. Det virkelige grunnlaget for kapitalismen og vareproduksjonen – konkurransen – ville bli erstattet eller i det minste underlagt den direkte dominansen til de allmektige monopolene og finanskapitalen vis-à-vis resten av samfunnet, med volden som ledsager den; den omfattende sosialisering av produksjonen, samtidig som den private tilegnelsen opprettholdes, karakteriserer imperialismen som kapitalismens høyeste stadium, en overgangskapitalisme som danner overgangen fra fri konkurranse til fullstendig sosialisering. Dessuten har imperialismen en tendens til forfall og stagnasjon, da monopolet til en viss grad vil fjerne impulsen bak teknisk og dermed for all annen fremgang, nemlig konkurransen. Monopolprofittene ville gjøre det mulig for monopolborgerskapet å bestikke proletariatets øvre sjikt og dermed fremme opportunisme. Den eskalerende omdannelsen av kapitalistene til en ren rentierklasse demonstrerte deres parasittisme. Imperialismen manifesterer seg altså som en døende kapitalisme.

Selv om Lenin polemiserer mot Kautskys teori om ultraimperialisme i sine skrifter, er Lenin og Kautsky neppe uenige i de grunnleggende økonomiske premissene – overgangen fra fri konkurranse til monopol og til finanskapitalens styre. Her beveger de seg begge på bakgrunn av det daværende sosialdemokratiets behandling av kapitalismens nyutvikling, slik den ble oppsummert paradigmatisk i Hilferdings verk Finanskapitalen. Denne boken er etter min mening en viktig tekst for å forstå utviklingen av sosialdemokratisk og kommunistisk politikk og teoridannelse på 1900-tallet.

Jeg har veldig sterke forbehold mot en teori som deler kapitalismen inn i en fase med fri konkurranse og en monopolistisk fase. Derfor vil jeg først spørre hva konkurranse er, hva monopol er, og se hvordan Marx og Engels definerer disse begrepene.

Det tidligste forsøket på å definere forholdet mellom konkurranse og monopol finnes i «Omriss av en kritikk av nasjonaløkonomien», som Engels skrev allerede i 1843.[iii] Selv om dette verket fortsatt har en idealistisk og moraliserende undertone, framkommer likevel det grunnleggende dialektiske forholdet mellom konkurranse og monopol. La meg vise til et utdrag:

«Vi har sett at alt til syvende og sist koker ned til konkurranse så lenge det eksisterer privateiendom. Det er økonomens hovedkategori, hans kjæreste datter, som han hele tiden kjærtegner og omfavner – og se hvilket Medusa-ansikt som kommer ut av det.

Privateiendommens neste konsekvens var oppdelingen av produksjonen i to motsatte sider, den naturlige og den menneskelige; jorden … og menneskelig aktivitet … Vi så videre hvordan menneskelig aktivitet igjen ble oppløst i arbeid og kapital, og hvordan disse sidene igjen sto i fiendtlig opposisjon til hverandre. Så vi hadde allerede kampen mellom de tre elementene mot hverandre, i stedet for deres gjensidige støtte; nå kommer det faktum at privateiendom fører til en fragmentering av hver av disse elementene. Et stykke land er motsatt et annet, en kapital er motsatt en annen, en arbeidskraft er motsatt en annen. Med andre ord: Fordi privateiendom isolerer hver enkelt i sin egen brutale særegenhet, og fordi hver enkelt likevel har samme interesse som sin nabo, er den ene grunneieren fiendtlig mot den andre, den ene kapitalisten mot den andre, den ene arbeider mot den andre. I dette fiendskapet mellom like interesser, nettopp på grunn av deres likhet, er umoralen til menneskehetens nåværende tilstand oppfylt, og denne oppfyllelsen er konkurransen.

Det motsatte av konkurranse er monopol. Monopolet var merkantilistenes kamprop, konkurransen var de liberale økonomenes kamprop. Det er lett å se at denne opposisjonen igjen er ganske hul. Enhver konkurrent må ønske å oppnå monopolet, enten han er arbeider, kapitalist eller grunneier. Enhver liten gruppe av konkurrenter må ønske monopolet for seg selv mot alle andre. Konkurranse er basert på interesse, og interessen skaper igjen monopolet; kort sagt, konkurransen går over i monopol. På den annen side kan et monopol ikke stoppe konkurransen, men skaper selv konkurranse, akkurat som f.eks. et forbud mot import eller høye tollsatser i praksis skaper konkurranse i form av smugling. Konkurransens motsigelse er akkurat den samme som selve privat eiendommens motsigelse. Det er i individets interesse å eie alt, men det er i helhetens interesse at alle eier likt. Den allmenne og den enkelte interesse står altså diametralt mot hverandre. Konkurransens motsigelse er at hver enkelt må ønske monopolet, mens helheten som sådan må tape på monopolet og derfor må fjerne det. Ja, konkurransen forutsetter allerede monopolet, nemlig eiendomsretten – og her dukker liberalistenes hykleri opp igjen – og så lenge eiendomsretten eksisterer, så lenge er monopolets eiendom like berettiget, for selv det gitte monopolet er en eiendom. Det er et elendig halv-tiltak å angripe de små monopolene og la det grunnleggende monopolet bestå. Og hvis vi legger til økonomens nevnte påstand om at ingenting har verdi som ikke kan monopoliseres, og at ingenting som ikke tillater denne monopoliseringen kan gå inn i denne konkurransekampen, er vår påstand om at konkurranse forutsetter monopol fullstendig berettiget.»[iv]

Og et annet sted:

«Sett deg selv på hvilken side av spørsmålet du ønsker, det ene er like vanskelig som det andre. Monopol produserer fri konkurranse, og dette produserer monopol igjen; derfor må begge falle, og disse vanskeligheter kan bare fjernes ved å avskaffe det som produserer dem.»[v]

La oss nå gå over til en mer detaljert analyse av hva konkurranse egentlig er og hvilken rolle den spiller i kapitalismen.

Marx kritiserer økonomene for aldri å utvikle konkurransen og for å ha en ensidig forståelse av fri konkurranse, på tross av hvor mye de slarver om den. De forstår konkurransen bare negativt, som fraværet eller overvinnelsen av dens begrensninger i monopoler, statlige reguleringer, korporasjoner og den føydale produksjonsmåten. Men det forklarer ingenting. Konkurransen må også oppfattes positivt. Positivt definert er konkurransen «kapitalens indre natur, dens essensielle bestemmelse, som manifesterer seg og realiseres som samspillet til de mange kapitaler med hverandre, den indre tendens som en ytre nødvendighet».

Hvordan skal dette forstås? La meg prøve å avklare med et eksempel: La oss ta den allmenne profittraten. Den allmenne profittraten er kvalitativt og kvantitativt bestemt og er helt uavhengig av konkurransen. Den bestemmes som den totale merverdien skapt i et samfunn, satt i forhold til samfunnets totale realkapital. Denne allmenne profittraten, som legges på varens kapitalistiske kostpris, resulterer i produksjonsprisen.

Den enkelte kapital vet ingenting om dette. Den enkelte kapitalist ser først ut til å handle fullstendig uavhengig og suverent. Han streber ikke bare etter å selge varene til produksjonsprisen eller til bare å tjene samme fortjeneste som alle andre, men han prøver med de midler han har til rådighet å selge så dyrt som mulig, å kjøpe så billig som mulig og å oppnå størst mulig fortjeneste. Selv når han bestemmer seg for hva eller hvor mye han skal produsere, «ser det ut til at han bare er styrt av sin egen vilkårlighet».[vi]

I denne regelløshet, hvor produksjonen er overlatt til den enkelte kapitalist, gjelder de indre lovene i form av kapitalenes gjensidige press på hverandre, som for den enkelte fremstår som en ytre tvang fra andre kapitalister. Den enkelte kapitalist ledes av bestrebelser etter å valorisere sin kapital best mulig for å oppnå høyest mulig individuell profittrate. Grensene han møter er markedsprisene, på den ene siden for nødvendige produksjonsmidler og arbeidskraft, og på den andre siden, for varen han har produsert. Markedspriser kan ikke bestemmes av den enkelte kapital, men reguleres av tilbud og etterspørsel, dvs. av konkurransen. For eksempel konkurranse i form av at kapital flytter ut av bedrifter der profittraten er lavere enn gjennomsnittet og inn i bedrifter der den er høyere enn gjennomsnittet. Dette reduserer tilbudet i anlegg der profittraten er under gjennomsnittet, og øker tilbudet i anlegg der den er over gjennomsnittet. Som et resultat stiger markedsprisene i det ene og så synker de i det andre, slik at markedsprisene har en tendens til å utjevnes med nivået på produksjonsprisene og dermed likestilles profittraten med den allmenne profittraten.

Dannelsen av den allmenne profittrate, i likhet med dannelsen av en allmenn merverdirate, bestemmelsen av verdi og merverdi, er immanente lover for kapitalen og den kapitalistiske produksjonsmåten. Men gjennom konkurranse blir de indre lovene pålagt de enkelte kapitaler som en ekstern kraft. «De enkelte kapitalers virkning på hverandre sørger nettopp for at de må oppføre seg som kapitaler; de enkelte individers tilsynelatende uavhengige handlinger og deres regelløse sammenstøt er nettopp rammen for deres allmenne lov… og avskaffelsen av individenes tilsynelatende uavhengighet og selvstendige eksistens.» Det som i teorien er formulert som kapitalismens allmenne lov uavhengig av konkurranse, realiseres i praksis gjennom konkurranse. Men kapitalismens allmenne lover kan ikke utledes av konkurranse. Det er bare måten kapitalens indre lover blir pålagt den enkelte kapital som en ekstern kraft.

Marx: «Konkurransen kan bare få produsenter innenfor samme produksjonssfære til å selge sine varer til samme priser og innenfor forskjellige produksjonssfærer til å selge sine varer til priser som gir dem samme fortjeneste, det samme proporsjonale tillegg på en varepris som allerede delvis er bestemt av arbeidslønnen. Konkurransen kan derfor bare oppveie ulikheter i profittraten. For å utlikne ulike profittprosenter må profitten allerede eksistere som et element i vareprisen. Konkurransen skaper den ikke. Den hever eller senker den, men skaper ikke nivået som oppstår så snart utjevningen har funnet sted. Og når vi snakker om en nødvendig profittrate, ønsker vi å vite profittraten uavhengig av konkurransens bevegelser, som igjen regulerer konkurransen. Den gjennomsnittlige profittrate oppstår med likevekten mellom kreftene til konkurrerende kapitalister mot hverandre. Konkurransen kan skape denne likevekt, men ikke profittraten som oppstår ved denne likevekten. Når denne likevekten er etablert, hvorfor er så den totale profittraten 10, 20 eller 100%? På grunn av konkurransen. Men omvendt har konkurransen eliminert årsakene som har forårsaket avvik fra 10 eller 20 eller 100%. Det har skapt en varepris der hver kapital i forhold til sin størrelse gir samme profitt. Men størrelsen på denne profitten i seg selv er uavhengig av den. Den reduserer bare igjen og igjen alle avvik til denne størrelsen.» [MEW vol. 25, s. 872f]

Hva med hindringer som beskyttelsestoll, subsidier, karteller og monopoler, som står i veien for og hindrer fri konkurranse mellom kapitaler? For det første, i lys av disse hindringer ser det ut til at den frie konkurranse er bundet til ytre forhold som kanskje eller kanskje ikke eksisterer uavhengig av kapitalen, men hvorpå det avhenger hvorvidt lovene for den kapitalistiske produksjonsmåten kan håndheves gjennom konkurranse eller ikke. Fri konkurranse ser ut til å avhenge av en mer eller mindre tilfeldig omstendighet – at det ikke finnes noen hindringer. Hvis det ikke finnes hindringer, kan konkurransen utvikle seg fritt og lovene kan realiseres. Dersom det finnes hindringer, begrenses konkurransen og lovene kan bare realiseres i begrenset omfang. Dersom hindringene øker, avtar konkurransen, og dermed forsvinner virkelighetsinnholdet i loven. Slik ser det ut fra en rent negativ konkurranseforståelse.

Hvis man begrunner frikonkurransens eksistens med fraværet av hindringer, virker Marx’ syn om at lovene for den kapitalistiske produksjonsmåten uunngåelig setter seg gjennom som nødvendige tendenser, ganske vilkårlig. Hvis fri konkurranse kun er en konsekvens av fraværet av barrierer, stilles det spørsmål ved selve nødvendigheten av lovene. Selve lovene fremstår snarere som en konsekvens av fri konkurranse, som avgjort av hvorvidt konkurransen er ubegrenset eller ikke.

Etter min mening er løsningen på problemet at konkurransehindringene i seg selv er gjenstand for og bestanddel av konkurransen.

Den fulle eksistens av ubegrenset konkurranse er ganske riktig en betingelse for realiseringen av kapitalens indre natur, men kapitalens immanente lover ville ikke vært lover i det hele tatt – tendenser som realiserer seg selv med nødvendighet – hvis de ikke også selv skapte vilkårene for deres realisering. Uinnskrenket konkurranse hører derfor til «kapitalens realiseringsbetingelser, som den selv må produsere mer og mer».[vii] Det er derfor «ikke forutsetningen for de økonomiske lovenes sannhet, men konsekvensen – manifestasjonen i hvilken deres nødvendighet blir realisert.»[viii] Fri konkurranse innebærer derfor ikke bare en abstraksjon fra barrierer eller et fravær av monopoler, som innbilte eller tilfeldig gitte forutsetninger for lovenes virkelighet, men inneholder tendensen til å overvinne gitte barrierer og til å frigjøre hindringer. Som sådan uttrykker den i virkeligheten den indre nødvendighet, som er teoretisk formulert i kapitalens lover, som en ytre nødvendighet. I denne forstand sier Marx om loven om den allmenne profittraten: «Det er kapitalens konstante tendens gjennom konkurranse å skape denne utjevningen i fordelingen av merverdien produsert av den totale kapitalen, og å overvinne alle hindringer mot denne utjevningen.»[ix]

La oss nå, etter disse betraktningene over konkurransens natur, vende oss til hindringene mot konkurransen, til monopolet. Jeg skal prøve å oppsummere de viktigste formene for monopol, som Marx nevner i Kapitalen, systematisk i seks grupper.

1. Det grunnleggende klassemonopolet

Det grunnleggende monopolet i klassesamfunnet er en gruppe menneskers monopol over produksjonsmidlene og produksjonsforholdene. Det danner klassene. Det er nettopp i og gjennom konkurranse at kapitalistklassens monopol på arbeids- og levekår, såvel som den kapitalistiske produksjonsmåtens monopol, oppstår og realiseres. Gjennom konkurransen blir kapitalistene virkelige aksjonærer av kapitalen og deltar i utbyttingen av arbeiderklassen i forhold til størrelsen på deres kapital. Konkurransen er måten kapitalen trenger inn i andre produksjonsmåter og påtvinger sin egen produksjonsmåte. På dette nivået er konkurranse på den ene siden måten monopolet realiseres på, mens dette grunnleggende monopolet på den andre siden er den indre betingelsen for konkurransens utvikling. Samtidig setter dette fundamentale monopolet – eller disse fundamentale monopolene, hvis man betrakter grunneiendomsmonopolet separat – de barrierer som den kapitalistiske produksjonsmåten selv ikke kan overvinne, men som er absolutte barrierer for den.

2. Det samfunnsmessige monopolet til pengevaren som allmenn ekvivalent.

Ved siden av det grunnleggende klassemonopolet er dette det viktigste monopolet, som er en forutsetning for den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette monopolet, som igjen ikke bare er en forutsetning, men også en barriere for kapitalismens utvikling, kan ikke avskaffes med utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten, men bare begrenses og relativiseres. Hindringen kan flyttes, f.eks. ved å opprette kredittpenger. Eller, som Marx sier et annet sted: «med utviklingen av kredittsystemet streber kapitalistisk produksjon hele tiden etter å fjerne denne metalliske barrieren, den samtidig materielle og fantastiske barrieren for rikdommen og dens bevegelse, men møter denne barrieren stadig på ny». Til disse monopolene, som er nødvendige for den kapitalistiske produksjonsmåten, kunne man muligens legge andre, som f.eks. den borgerlige statens voldsmonopol.

3. Monopolet til den nødvendige kapitalstørrelse

En kapital må ha en viss minstestørrelse for å kunne virke produktivt i et bestemt anlegg. Denne minstestørrelsen vil allment øke med utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten. Dette hindrer mindre pengesummer i å valorisere seg som kapital på egenhånd. Kapitalens samfunnsmessiggjøring, f.eks. gjennom kredittsystemet og dannelsen av kapitalselskaper, er formen i hvilken kapitalen overvinner disse barrierene, som den selv setter opp for seg selv.

*

Monopoler i snevrere forstand er former for maktbalanse i konkurransen som gjør det mulig for de enkelte kapitaler å selge sine varer mer eller mindre permanent over produksjonsprisen, eller med andre ord oppnå en profitt som er over den allmenne profittraten. Marx regner de midlertidige, naturlige og kunstige monopoler blant disse.

4. Midlertidige monopoler

a) Det tilfeldige monopolet

Med tilfeldig monopol mener Marx monopolet som oppstår for kjøper eller selger som følge av et tilfeldig nivå på tilbud og etterspørsel. Det tilfeldige monopolet er en midlertidig affære, en midlertidig maktbalanse i konkurransen, og gir igjen opphav til konkurranse, gjennom hvilken den igjen blir opphevet. Som en tilfeldig konfrontasjon i et marked mellom en enkelt leverandør og mange etterspørre – eller omvendt – er det tilfeldige monopolet et særtilfelle. Men som et felles monopol for enten leverandørene eller etterspørrerne av et produkt, er det et vanlig utfall av den rådende konkurransesituasjonen. Dermed når vi:

b) Fellesmonopolet

«Når det gjelder tilbud og etterspørsel er derimot tilbudet lik summen av selgere eller produsenter av en bestemt varetype, og etterspørselen lik summen av kjøpere eller konsumenter (individuelle eller produktive) av samme varetype. Og disse summene virker på hverandre som enheter, som aggregatkrefter. Den enkelte virker her bare som en del av en samfunnsmessig makt, som et atom i massen, og det er i denne form konkurransen gjør produksjonens og konsumpsjonens samfunnsmessige karakter gjeldende.

Den side i konkurransen som for øyeblikket er den svakeste er samtidig den side der den enkelte handler uavhengig av, og ofte i motsetning til, massen av hans konkurrenter, og nettopp på denne måten er den enes avhengighet av den andre følbar for dem. Men den sterke siden står overfor motparten som en mer eller mindre sluttet enhet. Hvis etterspørselen er større enn tilbudet for denne bestemte varetypen, overbyr – innen visse grenser – den ene kjøperen den andre og driver dermed for alle varens pris over dens markedsverdi, mens på den andre siden selgerne i fellesskap forsøker å selge til en høy markedspris. Hvis omvendt tilbudet er større enn etterspørselen, er det en som begynner å selge ut billigere, og de andre må slå følge, mens kjøperne i fellesskap går inn for å presse markedsprisen så langt under markedsverdien som mulig. Den felles side interesserer den enkelte bare så lenge han sammen med den kan vinne mer enn om han står mot den. Og fellesskapet slutter så snart denne siden som sådan blir svakere, da hver enkelt på egenhånd prøver å vri seg av det på best mulig måte. Videre, om den enkelte produserer billigere og er i stand til å selge mer, til å skaffe seg en større andel av markedet ved å selge under den gjeldende markedspris eller markedsverdi, så gjør han det, og da begynner en prosess som etterhvert tvinger de andre til å innføre den billigere produksjonsmåten som reduserer det samfunnsmessig nødvendige arbeid til et nytt og lavere plan. Når den ene side har overtaket, vinner alle som tilhører den – det er som om de hadde opprettet et felles monopol. Når den ene side er svakere, kan hver enkelt på egen hånd forsøke å være den sterkere (feks den som arbeider med lavere produksjonskostnader) eller i det minste prøve å komme best mulig ut av det, og her er han likegyldig til sidemannen, til tross for at hans handlemåte ikke bare berører ham, men også alle hans kumpaner.»[x]

Fellesmonopolet viser veldig tydelig at monopolet ikke bare er konkurransens negasjon og begrensning, men samtidig konkurransens element og prinsipp. (På samme måte kan det vises fra monopolets side at konkurransen ikke bare er monopolets negasjon og grense, men også dets element og prinsipp. Klaus Winter utdyper dette på en livlig måte i skriftet Monopolkapitalismus und Finanzkapital – Zur Problematik beider Begriffe in Lenins Imperialismus-Schrift, ved å bruke beskrivelsen av kartellenes oppførsel i Fritz Kestners bok Der Organisationszwang.) Mellom konkurranse og monopol er det et forhold av identitet og ikke-identitet, der begge som deres gjensidige formative elementer setter barrierer for hverandre og går over i hverandre i forsøkene på å overvinne disse barrierene.

De naturlige og kunstige monopolene er mer permanente enn de midlertidige monopolene, som bare er et uttrykk for den rådende konkurransesituasjonen.

5. Naturlige monopoler

Marx betegner som naturlige de monopoler som springer ut av selve den kapitalistiske produksjonsmåten. De omfatter:

a) Monopolprofitt i en bransje der den kapitalistiske produksjonsmåten er mindre utviklet

«Det konkurransen i utgangspunktet oppnår i en sfære, er frambringelsen av en lik markedsverdi og markedspris for varenes ulike individuelle verdier. Kapitalenes konkurranse i ulike sfærer frambringer imidlertid, for det første, produksjonsprisen som utjevner profittraten mellom ulike sfærer. For det sistnevnte kreves en adskillig høyere utvikling av den kapitalistiske produksjonsmåten enn for det førstnevnte.» [MEW 25, s. 189-190]

Monopolprofitt hos en sfære kan altså på den ene siden oppstå naturlig, fordi den kapitalistiske produksjonsmåten ennå ikke er utviklet nok til å inkludere denne sfæren i utjevningen av profittratene (og den aktuelle sfæren har en organisk sammensetning under gjennomsnittet) eller på en kunstig måte, når kapitaltilførselen til denne sfæren er kunstig hemmet, men dette kommer vi til med gjennomgangen av de kunstige monopolene. Med videreutviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten eller med inkluderingen av en ny sfære, som opprinnelig hadde oppstått som nisjeproduksjon, i kapitalenes konkurranseområde, forsvinner dette monopolet.

Marx:

«Hvis varene … selges til sin verdi, så … oppstår det svært forskjellige profittrater i de ulike produksjonssfærene, avhengig av den ulike organiske sammensetningen til kapitalmassene som er investert i dem. Men kapitalen trekker seg tilbake fra en sfære med lav profittrate og kaster seg over den andre, noe som gir høyere profitt. Gjennom denne permanente ut- og innvandring, med et ord: dens fordeling mellom ulike sfærer, alt ettersom profittraten faller der og stiger her, bevirkes en relasjon mellom tilbud og etterspørsel som er slik at gjennomsnittsprofitten i de ulike produksjonssfærer blir de samme og dermed at verdier forvandles til produksjonspriser. Denne utlikning lykkes i større eller mindre grad for kapitalen, jo høyere den kapitalistiske utviklingen er i et gitt nasjonalt samfunn, dvs jo mer det gitte landets betingelser er tilpasset den kapitalistiske produksjonsmåten. Med den kapitalistiske produksjonens framskritt utvikler også dens betingelser seg, den underkaster alle de samfunnsmessige betingelser under hvilke produksjonsprosessen foregår til dens særlige karakter og immanente lover.

Den konstante utjevningen av de konstante ulikheter skjer desto raskere, 1. jo mer mobil kapitalen er, dvs. jo lettere den kan flyttes fra en sfære og fra ett sted til et annet; 2. jo raskere arbeidskraften kan kastes fra en sfære til en annen og fra et lokalt produksjonssted til et annet. Nr. 1 forutsetter fullstendig handelsfrihet innad i samfunnet og avskaffelse av alle monopoler unntatt de naturlige, nemlig de som oppstår som følge av selve den kapitalistiske produksjonsmåten. Videre, utviklingen av kredittsystemet, som konsentrerer den uorganiske massen av tilgjengelig samfunnsmessig kapital i forhold til de enkelte kapitalistene, og til slutt underordningen av de ulike produksjonssfærene under kapitalistene. Sistnevnte er allerede inkludert i premisset, forutsatt at det er et spørsmål om å transformere verdier til produksjonspriser for alle kapitalistisk utnyttede produksjonssfærer; men selve denne utjevningen møter større hindringer når tallrike og masseproduserende produksjonssfærer som ikke er kapitalistisk drevet (f.eks. småbøndenes jordbruk) plasserer seg mellom de kapitalistiske bedriftene og er knyttet til dem. Til slutt, en høy befolkningstetthet. Nr. 2 forutsetter at alle lovene som hindrer arbeidstakere i å flytte fra et produksjonsområde til et annet eller fra et lokalt produksjonssted til et annet, oppheves. Arbeiderens likegyldighet til innholdet i arbeidet hans. Reduksjon av arbeidet i alle produksjonssfærer så langt som mulig til enkelt arbeid. Eliminering av alle faglige fordommer blant arbeiderne. Til slutt og spesielt, underkastelsen av arbeideren under den kapitalistiske produksjonsmåten.»

b) Monopol på høyere produktivkraft enn gjennomsnittet og på en forbedret produksjonsmåte

Produksjon med produktivkraft over gjennomsnittet, f.eks. ved å bruke nye maskiner som ennå ikke anvendes av konkurrentene, reduserer arbeidstiden som kreves i denne virksomheten for å produsere produktet til et lavere nivå enn det som er samfunnsmessig nødvendig. Den individuelle verdien til produktet som er produsert av eieren av de nye maskinene faller under deres samfunnsmessige verdi, og dens kostpris er lavere enn prisen som ellers er vanlig for produksjonen av dette produktet. Han kan dermed få en ekstra fortjeneste i overgangsperioden, hvor selskapet fortsatt har et slags monopol på de nye maskinene. Med alminneliggjøringen av maskinene i samme produksjonsgren, som konkurransen medfører, faller den samfunnsmessige verdien av maskinproduktet til dens individuelle verdi, og monopolet og ekstraprofitten er over. Med samme virkning og begrensninger fungerer monopolet på den forbedrede produksjonsmåten, hvorved kapitalens omslagstid presses under gjennomsnittet.

Monopolet på en produktivkraft som er over gjennomsnittet kan ikke bare gjelde en enkelt kapital, men også for en nasjons kapital. På verdensmarkedet teller det mer produktive nasjonale arbeidet som mer intensivt, så lenge den mer produktive nasjonen ikke tvinges av konkurransen til å senke salgsprisen på sine varer til deres verdi. (MEW 23.584) Slik snakker Marx om at de engelske fabrikkeierne i 1770-1815 hadde monopol på maskinene og verdensmarkedet. [MEW 23, s. 429; MEW 25, s. 325.]

c) Monopoliserte naturkrefter

Marx utdyper ved å ta som eksempel fossefall som kan brukes som drivkraft for møller, turbiner osv.: «Den andel av fabrikantene som har fossefall utelukker den delen som ikke har dem fra å utnytte denne naturkraften, fordi jorden, og enda mer jorden utstyrt med vannkraft, er begrenset … Besittelsen av denne naturkraften utgjør et monopol i eierens hender, en betingelse for den høye produktivkraften til den investerte kapitalen, som ikke kan produseres av kapitalens egen produksjonsprosess; denne naturkraft henger alltid fast i jorda og kan derfor monopoliseres. En slik naturkraft hører ikke til de allmenne betingelser for den gjeldende produksjonssfære og hører heller ikke til de vilkår som generelt kan framstilles.

Hvis vi nå tenker på fossefallene, med jorda de tilhører, i hendene på undersåtter som regnes som eiere av disse stykker av jordkloden, grunneiere, utelukker de investering av kapital i fossen og dens bruk ved kapitalen. De kan tillate eller nekte bruken. Men kapitalen kan ikke i seg selv skape en foss. Merverdien som oppstår ved denne bruken av fossen kommer derfor ikke fra kapitalen, men fra kapitalens bruk av en monopoliserbar og monopolisert naturkraft. Under disse omstendighetene omgjøres ekstraprofitten til grunnrente, dvs. tilfaller eieren av fossen.»[MEW 25, s. 658-659]

Monopoliserte naturkrefter utgjør altså et monopol på en produktivkraft over gjennomsnittet som ikke kan produseres og alminneliggjøres, og danner derfor et mer permanent monopol enn monopolet på en produktivkraft over gjennomsnittet som grunner seg på teknologiske fordeler. Men selv disse monopolene er relative: «Selv om mengden naturlige fossefall i et land er begrenset utelukker ikke dette en økning av mengden vannkraft som kan brukes til industri. Fossen kan kunstig avledes slik at dens drivkraft blir fullt utnyttet, med en gitt foss kan vannhjulet forbedres slik at det utnytter mest mulig av vannkraften, der det ordinære hjulet ikke egner seg for vannforsyning kan man bruke turbiner osv.». Det betyr at det i takt med utviklingen av produktivkraften utvikles måter å omgå dette monopolet på. Vindkraft og solenergi erstatter mangelen på vannkraft; for mineralressursene kan f.eks. forekomster med lavere produktivitet utnyttes, syntetiske substitutter utvikles osv. På samme måte som monopoliserte naturkrefter virker som et mer permanent monopol på en produktivkraft over gjennomsnittet, har kunnskap som monopoliseres gjennom patenter etc. også en virkning.

6. Kunstige monopoler

Marx regner blant disse:

a) Monopoler som er rester av førkapitalistiske produksjonsformer

Dette inkluderer alle privilegiesystemer, stapelrettigheter, toll, laugsystemet, handelsmonopolene, ågermonopolet osv. De brukes først av kapitalen, men i det omfang de utgjør en hindring for utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten, blir de oppløst av konkurransen.

b) Monopolene som ble kunstig opprettet for å utvikle kapitalismen på visse områder

Disse inkluderer lovfestede monopoler for drift av visse industri- og handelsbransjer, beskyttelsestoll og subsidier som sikrer en forsinket utvikling av innenlandsk industri mot utenlandsk konkurranse, eller sikrer monopolfortjeneste i hjemlandet på et senere stadium av denne industrien, eller sikrer overlevelse av ikke-konkurransedyktig kapital. Disse monopolene blir alle, ved visse tider i samfunnsutviklingen, hindringer for kapitalens utvikling og overvinnes av konkurransen. Her blir det nok en gang klart at monopolet kun er en form for konkurranse: For å bryte det engelske monopolet på den mer avanserte produktivkraft omringet Tyskland og USA seg med beskyttelsestoll, bak hvis beskyttelse de bygde opp basisindustrier, som kunne tilegne seg monopolprofitter og dermed bli konkurransedyktige med det engelske monopolet.

*

Alt dette viser at monopolene har svært begrenset levetid.

Grunnlaget for deres varighet er at de hindrer innstrømning av kapital til de monopoliserte områdene, noe som permanent sørger for et tilbud som ikke dekker etterspørselen.

Men det begrenser også monopolisten selv. Han kan bare i svært begrenset grad akkumulere sin monopolgevinst i den monopoliserte sfæren, for ved å gjøre dette ville han konkurrere med seg selv. For å opprettholde sin monopolprofitt i en sfære, må han dermed akkumulere i andre sfærer der det ikke kan realiseres monopolprofitt, men bare en gjennomsnittsprofitt, en profitt som på sin side reduseres med nøyaktig den profittmengde i forhold til gjennomsnittsprofitten som monopolprofitten øker over gjennomsnittsprofittraten. Det betyr at jo mer monopolkapitalen akkumuleres, desto mer blir den igjen en kapital som bare oppnår gjennomsnittsprofitt.

La oss se nærmere på monopolprofitter generelt. De monopoliserte bransjer inngår ikke i utjevningen av den allmenne profittraten. Ekstraprofitten monopolene får, må trekkes fra profitten til resten av kapitalen. Dermed faller den samlede profittraten i den ikke-monopoliserte sektoren. Hvis monopolene – som antatt i teoriene om imperialismen – blir et permanent og kvantitativt betydningsfullt fenomen, kan dette ikke ignoreres. Den oppnåelige monopolprofitten er absolutt begrenset i masse og størrelse, da den ikke-monopoliserte kapitalen i det minste fortsatt må kunne betale renter og oppsynslønn. Dette viser at selv den såkalte monopolkapitalen ikke er unntatt kapitalenes gjensidige påvirkning, dvs. fra konkurransen.

Ifølge Hilferding og Lenin fører konsentrasjonen av produksjonen til kartellisering av investeringssfærer, noe som fører til ytterligere konsentrasjon og dessuten – som reaksjon – kartellisering av ytterligere sfærer. Imidlertid vil den økende kartelliseringen og tendensen til fall i profittraten på sikt føre til et punkt hvor et profittfall i de ikke-kartelliserte områdene ikke lenger er mulig og en ytterligere utvidelse av kartelldannelsen i de monopoliserte områdene vil resultere i et fall i monopolprofittene. Hvis monopolene hadde beslaglagt hele den kapitalistiske produksjonen ville de ikke lenger være monopoler. De kunne bare realisere gjennomsnittsprofitt, fordi det ikke lenger ville være noen kapital som de – ved hjelp av omfordeling av profitt – kunne hente monopolprofitten fra. Dette hensynet viser at monopolene i prinsippet, dvs. uavhengig av konkurransen, er underlagt den kapitalistiske produksjonsmåtens lover og på ingen måte kan overstyre verdiloven eller engang tendensielt avskaffe den i generalkartellet, slik Hilferding mente (se Das Finanzkapital, s. 318f).

I virkeligheten, med konkurransen monopolene fører med hverandre og med kapitalen i de ikke-monopoliserte sfærene, i monopolenes maktesløshet overfor kapitalismens allmenne lover, inntrer skrankene mot monopolprofitten mye tidligere.

*

I tillegg til disse allmenne betraktninger kan vi vurdere de empiriske fakta som Hilferding og Lenin baserte seg på da de karakteriserte samtidens kapitalisme som monopolkapitalisme, og spørre om dette er en riktig og tillatt generalisering.

Klaus Winter undersøker dette i sitt meget interessante verk Monopolkapitalismus und Finanzkapital – Zur Problematik beider Begriffe in Lenins Imperialismus-Schrift. Avslutningsvis følger et eksemplarisk utdrag:

«Lenin baserer tesen om undermineringen av vareproduksjonen, av verdilovens utskifting med monopolenes dominans over resten av samfunnet, på studiet av kartellene i Tyskland i Fritz Kestners bok Der Organisationszwang.»

Ifølge Winter viser Kestner i denne boken hvordan kartellene med sine tvangsmidler fører en forsvarskamp mot konkurransen, både internt og eksternt, som imidlertid nettopp på grunn av dette til stadighet provoseres fram igjen. «Så det første Kestner presenterer er ikke metodene kartellet bruker – det er utelukkende dette som siteres av Lenin – Kestner spør seg først hvorfor kartellet i det hele tatt må bruke visse tvangsmidler. Han ser årsaken i konkurransen, som motsetter seg kartellets politikk, og søker å fastslå mer presist «hvilke forhold motsetningenes fremvekst avhenger av».[xi] Det allmenne grunnlaget for fremveksten av motsetningen er, ifølge Kestners beskrivelse, at kapitaler i og utenfor kartellet opptrer iht. deres «lønnsomhet», dvs. i samsvar med deres valoriseringsmuligheter. De oppfører seg egentlig som kapitalister: de følger sitt iboende valoriseringsinstinkt, hvilket nødvendigvis fører til konkurranse, som igjen blir en fare for kartellet. Selve kartellkontrakten kan – langt fra eliminere, avskaffe eller erstatte konkurransen – midlertidig holde den latent, men på sikt aktivere og fremme den. Kun på med bakgrunn i disse kapitalistiske forhold blir det Kestner kaller «organisatorisk tvang» – kartellets defensive tiltak mot den spontant oppståtte konkurransen – forståelig. Denne organisatoriske tvang har allerede i utgangspunktet en defensiv karakter.

Når det gjelder effektiviteten til den organisatoriske tvangen, konkluderer Kestner: «Dersom man generelt bare betrakter kartellene i deres virksomhet for å forhindre nye konkurrenter i å oppstå, er muligheten for en slik permanent monopolisering relativt begrenset. I de aller fleste industrielle og kommersielle bransjer, er midlertidig monopolisering mulig, men uten statsstøtte er permanent monopolisering det ikke.» Med dette benekter ikke Kestner omfanget av kartelldannelse som hadde funnet sted i Tyskland. Han understreker imidlertid «den grunnleggende forskjellen mellom muligheten for kartelldannelse og monopolisering av en næring». Etter dagens erfaring er antallet næringer der foreninger kan opprettes nærmest ubegrenset. Monopolisering er derimot bare mulig i et svært lite antall bransjer, fordi – bortsett fra statlig inngripen – det vanligvis er nødvendig å lykkes med å avsperre et av produksjonsmidlene fra enhver ny konkurranse.» Det kan være kartellets subjektive mål å etablere et monopol, men det er objektive grenser for realiseringen. Dette er den grunnleggende forskjellen som Kestner påpeker.

Winter:

«La oss på dette punkt sammenlikne Kestners bemerkninger med bildet Lenin tegner av ’organisatorisk tvang’. Foruten årsakene til den ’organisatoriske tvangen’, den spontant utviklende konkurransen, nevnte ikke Lenin den ’interne kartelltvang’, de defensive tiltakene mot sentrifugaltendensene til de uavhengige kartellmedlemmene. Disse interne motsetningene er imidlertid grunnlaget for kartellenes ustabilitet i første omgang. Lenin tok heller ikke opp begrensningene som kartellenes tiltak mot utenforstående er underlagt – helt bortsett fra de begrensede muligheter for forebygging. Kestner kunne ikke, slik Lenin pleide å gjøre, beskrive kartellene som ’monopolistiske assosiasjoner’, da han mente at monopolistiske intensjoner var for begrensede i deres gjennomførbarhet. På begge sider – hva gjelder årsaker og effektivitet – framstår kartellenes tvang for Kestner som et avhengig fenomen, betinget og begrenset av kapitalistiske forhold. Den er en reaksjon på den spontane kapitalistiske konkurransen, og den bekjemper den vanligvis forgjeves. Lenin på sin side beskriver kartellenes tvang som en ’tvang til å underkaste seg monopolforeninger’, hvis årsak må søkes i selve monopolet, for dominans utøvet med voldelige midler er det ’som uunngåelig måtte oppstå og har oppstått gjennom dannelsen av allmektige økonomiske monopoler’. Dette viser at monopolet ikke hviler på noe dypere grunnlag det er underordnet og som begrenser dets virkninger. Dermed monopolets ’allmakt’ og autokratiske ’vilkårlighet’, hvis tvangsmidler er i stand til å bryte ned enhver motstand: ’Monopoleierne kveler alle dem som ikke underordner seg monopolet, dets press, dets vilkårlighet.’ Så mye for mine bemerkninger, som gir opphav til betydelig tvil om man i det hele tatt kan snakke om et monopolistisk stadium av kapitalismen.»

---

[i] The Corona Crash: How the Pandemic Will Change Capitalism, Verso 2020.

[ii] https://www.smabrukarlaget.no/politikk/mat-og-produksjon/dagligvarehandelen/

[iii] MEW 1, s. 499-524

[iv] MEW vol. 1, s. 513-514

[v] 522f

[vi] S. 887

[vii] S. 454

[viii] S. 450

[ix] MEW 25, S, 769

[x] MEW. 25, s. 203-204] Marx tilføyer her følgende fotnote: «Hvis hvert individ i en klasse aldri kunne motta mer enn en viss andel eller alikvote del av overskuddet og eiendommen til hele klassen, ville han gjerne gå sammen for å drive opp profitten» (han gjør det så snart tilbuds- etterspørselsforholdet tillater det): «Det er et monopol. Men når hver enkelt tror at han på en eller annen måte kan øke den absolutte summen av sin egen andel, selv om det skjer gjennom en prosess som reduserer totalsummen, vil han ofte gjøre det: det er konkurranse.» (Samuel Bailey, An Inquiry into these principles respecting the nature of demand etc., London 1821, s. 105.

[xi](s.7)