I Norge som i EU er budskapet det samme: prisveksten anerkjennes som et problem, men fagforeningene oppfordres til moderasjon, for ikke å gjøre vondt verre. I virkeligheten handler det om å diskreditere arbeidskamper og beskytte profitten.

Sjefsøkonom i Spekter erklærte under lønnsforhandlingene tidligere i år ut at det var svært viktig å hindre en høy lønnsvekst, fordi dette ville øke inflasjonen. Derimot hadde han lit til at den norske modellen og samarbeidet mellom «partene i arbeidslivet» kunne sørge for «ansvarlige lønnsoppgjør» slik at «prisveksten vi har sett det siste halvåret etter hvert vil avta»:

«Dersom prisveksten skal kompenseres gjennom økte lønninger, vil det i neste omgang slå ut i enda høyere priser. Hvor høy lønnsveksten blir i år og de neste årene vil derfor i stor grad avgjøre hvor sterk prisveksten vil bli. Her vil partene i arbeidslivet ha en betydelig oppgave med å bidra med lønnsoppgjør som ikke setter i gang en lønns- og prisspiral. Den viktigste garantien mot økende inflasjon og et høyt rentenivå vil derfor være den sterke sentrale lønnsdannelsen som vi har i Norge gjennom frontfagsmodellen. Men skal det være oppslutning om en slik modell vil det ikke være rom for at enkeltgrupper særbehandles, det være seg lærere, flymekanikere eller andre profesjoner som mener at nettopp deres gruppe skal ha en høyere lønnsvekst enn alle andre.»[i]

Det synes høvelig å videreformidle dette klargjørende utspillet fra Marxistische Abendschule i Hamburg, Tyskland, vedrørende nettopp lønn- og prisspiralen.

Redaksjonen.

Galopperende priser på varme, elektrisitet og næringsmidler er et hardt slag, særlig for de av oss med lave lønninger, små pensjoner eller arbeidsledighetstrygd, som allerede lider mest under koronatiltakene. Tarifflønningene har steget med 1.7% i 2021, men prisene steg med 3.1%. Altså et reallønnstap på 1.4%. I mellomtiden (mars 2022) har prisene allerede steget med langt over 7%.

Men Den europeiske sentralbank oppfordrer til ro: Inflasjonen vil falle, «fordi det neppe kan forventes høyere lønninger». Med andre ord, ettersom arbeiderne og fagforeningene sannsynligvis holder seg fornuftige og tilbakeholdne, vil prisstigningene snart gå over. Dersom lønningene mot forventning stiger, vil lønn- og prisspiralen slå ut.

Hva er «fortellingen» om lønn- og prisspiralen?

Navnet «lønn- og prisspiralen» viser at det er noe galt med den. Hvorfor heter det ikke «pris-lønn-spiral», selv om arbeiderne i 99 av 100 tilfeller, som i dag, bare med store vanskeligheter halter etter prisstigningene?

Og hvorfor skulle det være grunn til ytterliggere prisstigninger dersom arbeiderne fikk tilbake de samme 7% i lønn som de tidligere mistet til selgerne av varene de produserer, gjennom en prisstigning på 7%? Det sikrer faktisk bare reallønnen – og dermed er vi kvitt.

Men vi er ikke kvitt ennå, fordi arbeidsproduktiviteten ikke inngår i beregningen. Arbeidsproduktiviteten, dvs. den varemengde som produseres pr. arbeidstime, stiger med ca. 2% i året i «produksjonssektoren».  Arbeidsproduktiviteten er 2% høyere og inflasjonen er 7%, hvilket innebærer at sjefen nå kan selge ikke bare 100, men 102 artikler til en 7% høyere pris. Hans inntekter øker altså med drøyt 9%. Med en lønnsvekst på 9% ville vi bare ha opprettholdt forholdet mellom lønninger og omsetning. Vi ville ennå ikke ha forårsaket noen prisstigning.

Det er noe grunnleggende galt med lønn- og prisspiralen

Vi nærmer oss dette med to overveielser: lønn- og prisspiralen inneholder antakelsen om at høyere lønninger til enhver tid kan veltes over på salgsprisene. Men dersom slike prisstigninger alltid kunne gjennomføres på markedet, hvorfor skulle bedriftsledelsen vente på lønnsstigninger for så å heve prisene? Det ville være tåpelig av bedrifter å ikke utnytte spillerommet som markedet gir for prisstigninger, uansett hvordan omkostningene ser ut.

Hvorfor motsetter arbeidsgiverne seg så innstendig lønnskrav, når de uansett kan holde seg uskadde ved å heve prisene? Ved å gjøre motstand beviser de praktisk talt at de ikke kan gjøre dette, og at de ser lønnskrav som et angrep på deres profittnivå.

Dette bringer oss til det sentrale spørsmålet. Teorien om en lønn- og prisspiral ignorerer både konkurransen mellom arbeidsgiverne og motsetningen mellom lønnsarbeid og kapital:

Lønningene er i det store og hele basert på det som trengs for å leve, og i en dårlig arbeidsmarkedssituasjon er den kanskje såvidt tilstrekkelig for å overleve. Hvilken verdi arbeidskraften som kjøpes for disse lønningene så tilfører arbeidsgjenstandene per time, er en helt annen sak. La oss anta at en times arbeid i sluttmonteringen gir bilen en verdi på 100 euro. Dersom arbeiderne får en timelønn (inklusive ekstrakostnader) på 25 euro, er bedriftens gevinst per arbeidstime 75 euro, iblant høyere og iblant lavere, alt etter konkurransen på bilmarkedet.

La oss så anta at kollegene som utfører sluttmonteringen ikke lengre tror på fortellingene om at prisene snart kommer til å synke igjen. I stedet for å vente på at inflasjonen skal ødelegge dem innfører de derfor en brutto-lønnsstigning på hele 10%, Dermed stiger deres lønninger til 27,50 euro, samtidig som den gjennomsnittlige gevinsten synker til 72.5 euro per arbeidstime. Karl Marx uttrykte denne motsetning mellom lønnsarbeid og kapital på følgende måte: «Når arbeidslønnen synker, stiger profitten, og når arbeidslønnen stiger, synker profitten.»[ii]

Med andre ord innebærer lønnsøkninger som overstiger prisveksten og produktivitetsveksten en omfordeling av rikdommen arbeiderne produserer til fordel for lønnsarbeidet og på bekostning av profitten. Hvem – selvsagt utover kapitalistene og aksjonærene – skulle protestere mot dette?

Men en kjerne av sannhet? – Overskuddsetterspørsel som følge av høyere lønninger?

Faktisk fører de økte lønningene til en større etterspørsel etter forbruksvarene som arbeiderne har bruk for. Dersom produksjonen av disse varene ikke øker raskt nok, er det midlertidig et spillerom for prisstigninger i markedet for forbruksvarer. Ekstrafortjenesten dette medfører vil imidlertid raskt tilpasse tilbudet til den økte etterspørselen, slik at prisene faller igjen. Videre, siden den økte etterspørselen stammer fra høyere lønninger, må omvendt den etterspørsel som drives av fortjenesten minske tilsvarende. Det som vinnes i kjøpekraft på lønnsarbeidersiden gå altså tapt på kapitalsiden. Ettersom den totale etterspørselen forblir konstant kan den imidlertid ikke gi opphav til noen allmenn prisvekst.[iii]

Formålet med myten og hvordan man håndterer den

Ved å motsette seg lønnskrav forsvarer kapitalen bare deres profitt. Fortellingen om lønn- og prisspiralen som økonomer og pressen sprer, tjener simpelthen samme formål. Deres falske budskap er: lønnskamper er nytteløse. Prisstigninger opphever alle seire. Derfor, våre kjære sosialpartnere i fagforeningen, hold dere i ro, det hjelper oss alle ….

Karl Marx, den mest berømte tenker som talte lønnsmottakernes sak, mente tvert imot at arbeiderne måtte utnytte «de sporadiske muligheter for en midlertidig forbedring av deres situasjon». Hvis ikke ville de raskt bli en «masse av ruinerte, arme djevler». Samtidig bør de likevel søke en vei ut av et system, som igjen og igjen tvinger dem ut i «uungåelige småkriger» «mot kapitalens voldshandlinger» og «markedets svingninger». Han ser sammenhengen mellom den nødvendige småkrigen og veien ut, som følger: «Hvis de feigt gir etter under deres daglige sammenstøt med kapitalen, vil de unngåelig frata seg selv muligheten for å sette i gang en mer omfattende bevegelse.»

Av Ansgar Knolle-Grothusen, Frank Lotzkat, Guenther Sandleben, Inge und Harald Humburg, Manfred Klingele

---

[i]https://www.spekter.no/nyhetsarkiv/det-er-na-vi-skal-vise-hva-den-norske-modellen-er-god-for

[ii]Marx, Lønn, pris og profitt.

[iii]Dette argumentet handler om hvilken innflytelse arbeidslønningene har på etterspørselen og prisene. Virkelige grunner for prisdrevet økt etterspørsel ignoreres her. En slik grunn er eksempelvis: staten (f.eks for opprustning) og, privatpersoner som går til innkjøp etter at statlige overføringer har rustet dem med store mengder nytrykte papirpenger. Denne økte samlede etterspørselen, som ikke er forårsaket av den forutgående vareproduksjonen, har ganske visst inflasjonære tendenser. Men det har ingenting å gjøre med noen lønn- og prisspiral.