Spørsmålet om monopol og konkurranse får stor oppmerksomhet både blant sosialister og øvrig offentlig debatt. Den marxistiske økonomen Michael Roberts påpeker i denne teksten at klassiske økonomer allerede på 17- og 1800-tallet brukte monopoler og manglende konkurranse som en syndebukk for å forklare bort fattidom, økonomiske kriser og andre problemer i samtiden. Liknende fraser gjentas i dag av politikere og det konvensjonelle økonomifaget, der alt fra prisvekst til lønnsstagnasjon og problemer med folkehelsen finner en ensartet og elegant forklaring: mangelen på konkurranse. Økt konkurranse kan dermed framstå som en universell løsning på alle samfunnets onder. Den evige drømmen om et bedre samfunn, forvandles til drømmen om en kapitalisme som endelig er kompetitiv, og hvis økonomiske liv ikke domineres av gigantiske monopolister, men har plass til driftige entreprenører og mellomstore bedrifter.

I Norge er det en utbredt tanke at samfunnets hovedproblemer springer ut av manglende konkurranse. Venstre og Sosialistisk Venstreparti har i nyere tid gått hardt ut mot de store matvarekjedene, fordi de skal ha utradert konkurransen – og fordi de dominerer sine leverandører. Den foreslåtte løsningen er at konkurransen må styrkes, i første omgang gjennom forbud mot kjedenes egne merkevarer (som First Price og Xtra), men enkelte drømmer også om at matvarekjedene brytes opp.

For mer om monopoler, hør på podkasten Hensynsløs kritikk og episoden «En hyllest til monopolkapitalen».

Redaksjonen.

***

«La meg si det klart og tydelig: Kapitalisme uten konkurranse er ikke kapitalisme. Det er utbytting,» twitret USAs president Biden da han signerte et dekret om å utvide konkurransen over hele økonomien og slå ned på monopolistisk praksis, og beskrev et 40-årig «eksperiment» med å la selskaper i USA konsolidere seg uten regulering, som han sa skadet vanlige amerikanere. «Kjernen i amerikansk kapitalisme er en enkel idé: åpen og rettferdig konkurranse,» sa Biden i en tale før han signerte tiltaket. Han kalte seg selv en «stolt kapitalist», men sa at han ønsket å «sikre at økonomien vår ikke handler om mennesker som jobber for kapitalismen, men om kapitalismen som jobber for mennesker».

Bidens bemerkninger støttet ideen om at: 1) kapitalisme ikke er en produksjonsmåte som er utbyttende så lenge det er «fri konkurranse» i handel, kreditt og vareproduksjon (og presumptivt også i lønnsarbeid); og 2) det er monopol- og monopolpraksiser som er årsaken til det som kan kalles «utbytting», for bare da er det «urettferdig konkurranse» og blokkeringer av den rettferdige produksjons- og distribusjonsprosessen gjennom «konkurransedyktige» markeder, altså av den egentlige kapitalismen.

Her gjentar Biden ikke bare synspunktene til moderne nyklassisk mainstream-økonomi, men også synspunktene til tidlige klassiske økonomer som Adam Smith og David Ricardo. Smith mente at det som var galt med samfunnet og økonomien på slutten av 1700-tallet var monopolet og mangelen på fri konkurranse og handel. Han var mot monopolkontroll (inkludert føydale statsmonopol) innen handel og jordbruk. Ricardo så også problemet i grunneiernes monopolkontroll over grunneiendom, jordbruksproduksjon og handel. Hvis dette ble brutt, ville industribedrifter i konkurranseutsatte markeder sørge for økt produktivitet og velstand for alle. Som Biden sa, «kapitalismen ville fungere for folket.»

Men det er ikke bare kapitalismens apologeter som godtar denne analysen. Mange moderne marxister og post-keynesianere fokuserer på det de kaller «monopolkapitalisme», «monopolfinanskapital» eller «statsmonopolkapitalisme» som fienden til folkets velstand, i stedet for kapitalismen som sådan.

Ta for eksempel ståstedet til Michael Hudson. Han regner seg for å være en «klassisk» økonom som Smith og Ricardo (også Marx er en klassisk økonom, sier han). Hudson hevder at kapitalismen startet som en progressiv kraft for utviklingen av produktivkreftene under den industrielle kapitalismen. Men siden 1980-tallet har «finanskapitalismen» erstattet industrikapitalismen. Dette var faktisk en retur til «føydalismen», hvor økonomiens profitter ble hentet ut av «monopolistiske» grunneiere (grunnrente) og finansfolk (renter og kapitalgevinster), og ikke skapt gjennom utbytting av arbeidskraft (profitt).

Grace Blakeley, en britisk venstreorientert økonom og forfatter, hevder i sine nylige framføringer at den moderne kapitalismen har utviklet seg til «statsmonopolkapitalisme». Hun bringer på banen liknende poenger som Biden benyttet seg av i sin argumentasjon for «konkurranse»: «I mai 2020 nådde den totale markedsverdien til de fire største amerikanske teknologiselskapene en femtedel av hele S&P 500 [aksjeindeks over de 500 største amerikanske bedriftene, o.a.]. Fire selskaper – Microsoft, Apple, Amazon og Facebook – står nå for 20 prosent av den totale verdien til de 500 største amerikanske selskapene – et enestående nivå av markedskonsentrasjon. For 40 år siden var disse selskapene enten knapt nok puslete oppstartsselskaper eller så eksisterte de ikke i det hele tatt. Monopolistiske tendenser er ikke begrenset til teknologisektoren. I 1975 sto de 100 største amerikanske selskapene for nesten halvparten av inntjeningen til alle børsnoterte selskaper; i 2015 nådde deres andel 84 prosent.

Tilsvarende viser en studie fra Brookings Institution at de 50 største selskapene over hele verden målt i verdi vil tilføye 4500 milliarder dollar i børsverdi innen 2020, og bringe deres totale verdi opp til rundt 28% av det globale bruttonasjonalproduktet. For tre tiår siden var det tilsvarende tallet under 5 %.

Men er denne statsmonopolistiske og «føydale» finanskapitalismen nå arbeiderklassens fiende, mens den fritt konkurrerende industrikapitalismen er en alliert? Er det ingen utbytting av arbeidskraft under konkurransedyktig kapitalisme, slik Biden hevder? Hele poenget med Marx’ og Engels’ kritikk av kapitalismen var at det er et system for utbytting av arbeidskraft for å hente ut merverdi i produksjonen, enten det fantes monopol eller ikke. Faktisk har Marx’ Kapitalen en undertittel: «kritikk av den politiske økonomien», nettopp for å angripe ideen om at en – «konkurransedyktig kapitalisme» – når monopolene endelig har blitt dempet eller fjernet, ikke utbytter arbeidet, og at arbeiderne endelig får en rettferdig dagslønn for en rettferdig arbeidsdag, mens kapitalistene bli belønnet med profitt for sin konkurransedyktige «dyreånd».

Det er absolutt sant at konsentrasjonen og sentraliseringen av kapital i de store økonomiene har intensivert de siste tiårene. Fremveksten av de store sosiale medie- og teknologiselskapene de siste to tiårene bekrefter Marx’ syn for over 150 år siden om at kapitalistisk akkumulering fører til økt konsentrasjon og sentralisering av kapital, ettersom virksomheten til bedriftene vokser i omfang og store selskaper spiser opp de små. Og det er klart at denne prosessen de siste tiårene har blitt oppmuntret og hjulpet av statlige innsprøytninger av enkel kreditt og deregulering av bedriftens aktiviteter og ledelse.

Brookings Institution har funnet ut at multinasjonale selskaper bidrar sterkt til den amerikanske økonomien. USA-baserte multinasjonale selskaper utgjorde 20.1 prosent av all sysselsetting i privat sektor i USA i 2017, og selskaper med hovedkontor i utlandet sto for ytterligere 6.4 prosent. Multinasjonale selskaper spiller en spesielt stor rolle i produksjonsindustrien: mer enn 70 % av all amerikansk sysselsetting i produksjonsindustrien er i multinasjonale selskaper. Multinasjonale selskaper sto for mer enn halvparten av alle ikke-boliginvesteringer i 2017 og for mer enn 80% av all industriell FoU [forskning og utvikling, oa.] i USA. Og multinasjonale selskaper står for mer enn halvparten av USAs eksport og import av varer og tjenester.

Som Hadas Thier påpeker i sin bok A People’s Guide to Capitalism: «Staten spiller også en rolle i å beskytte monopolistiske selskaper som anses for å være ‘for store til å gå konkurs’ mot herjingene i et kompetitivt, ‘fritt’ marked. Etter den økonomiske krisen i 2008 ble megabanker i USA, hver og en i besittelse av aktiva tilsvarende milliarder av dollar, reddet med en enorm skattebetalerfinansiert redningspakke. Som Petrino DiLeo forklarte: ‘Finansministeriet og Federal Reserve Bank har utdelt utrolige 16 000 milliarder dollar i støtte til finansielle institusjoner og virksomheter i USA og rundt om i verden … Gjennom ulike mekanismer har Citigroup lånt 25 000 milliarder dollar, Morgan Stanley mottok 2 000 milliarder dollar, Merrill Lynch 19 000 milliarder dollar og Bank of America 13 000 milliarder dollar.» (s134).

Thier fortsetter: «sentralisering supplerer akkumulasjonens virkning ved å gjøre det mulig for industrikapitalister å utvide omfanget av deres aktiviteter. Uansett om sistnevnte resultat er en konsekvens av akkumulasjon eller sentralisering, og enten sentraliseringen skjer gjennom den voldelige annekteringsmetoden – der visse kapitaler blir så overveiende attraksjonssentra vis-a-vis de andre at de knuser de sistnevntes samhørighet og deretter trekker fragmentene til seg selv – eller om fusjonen av et antall kapitaler som er dannet eller er i ferd med å dannes finner sted på mykere vis, gjennom organiseringen av aksjeselskaper – så blir den økonomiske virkningen den samme.»

«Konkurransekampen kjempes ut gjennom billiggjørelsen av varer … og dette avhenger igjen av produksjonens omfang. Derfor vil større kapitaler slå de mindre. Det må også huskes på at med utviklingen av den kapitalistiske produksjonsmåten, øker minimumsnivået på den individuelle kapitalen som er nødvendig for å drive en forretning under normale betingelser… [Konkurransen] ender med ruineringen av små kapitalister, hvis kapitaler delvis går over i hendene til deres erobrere, og delvis fullstendig forsvinner.»

Men betyr denne langsiktige utviklingen i den kapitalistiske akkumulasjonen at «kompetitiv kapitalisme» nå er erstattet av «statsmonopolkapitalisme»? Slik at sistnevnte ikke lenger virker gjennom konkurransekamp for profitt gjennom utbytting av arbeid, som i verdiloven, men i stedet gjennom makt til å heve prisene over kostnadene etter eget ønske, med støtte av staten?

Dette er grunnlaget for «monopolkapitalskolen», som opprinnelig ble utviklet av Paul Sweezy og Paul Baran på slutten av 1960-tallet. Denne skolen hevdet at store selskaper hadde avskaffet priskonkurransen og i stedet gitt opphav til overskuddsproduksjonskapasitet og stagnasjon. Kriser var ikke lenger forårsaket av fallende lønnsomhet (hvis de noen gang var det) som et resultat av kampen mellom kapitaler om en andel av profitten som ble utbyttet av arbeiderne, men var nå forårsaket av en utvidelse av kapasiteten uten tilstrekkelig «effektiv etterspørsel».

I deres bok Monopoly Capital sa Baran og Sweezy det slik: «Vi kan ikke være fornøyde med å lappe opp og modifisere konkurransemodellen som ligger til grunn for hans [Marx’] økonomiske teori. Vi må anerkjenne at konkurransen, som var den dominerende formen for markedsforhold i Storbritannia på 1800-tallet, har sluttet å innta denne posisjonen, ikke bare i Storbritannia, men overalt i den kapitalistiske verden. I dag er den typiske økonomiske enheten i den kapitalistiske verden ikke den lille bedriften som produserer en ubetydelig brøkdel av et homogent produkt for et anonymt marked, men et stort selskap som produserer en betydelig del av produktet i én bransje, eller til og med flere bransjer, og er i stand til å kontrollere sine priser, sitt produksjonsvolum og investeringenes art og omfang. Den typiske økonomiske enheten har med andre ord egenskaper man tidligere regnet med at kun fantes i monopoler. Det er derfor utillatelig å ignorere monopolet i konstruksjonen av vår modell av økonomien og å fortsette å behandle konkurransen som om den var det typiske tilfellet.» (Baran & Sweezy 1968, 5-6)

Baran og Sweezy konkluderer: «Hele motivasjonen bak kostnadsreduksjon er å øke profitten, og den monopolistiske strukturen i markedene lar bedrifter høste hoveddelen av fruktene til økende produktivitet direkte i form av høyere profitt. Dette betyr at fallende kostnader, under monopolkapitalismen, innebærer stadig økende profittmarginer. Og stadig økende profittmarginer innebærer igjen en totalprofitt som øker ikke bare i absolutte tall, men også som andel av nasjonalproduktet. Hvis vi provisorisk identifiserer samlet profitt med samfunnets økonomiske overskudd, kan vi formulere det som en lov for monopolkapitalismen at overskuddet har en tendens til å stige både absolutt og relativt etter hvert som systemet utvikler seg.» (Baran & Sweezy 1968, 71-72)

«Ved å erstatte loven om synkende profitt med loven om stigende overskudd, avviser eller reviderer vi ikke et veletablert teorem i politisk økonomi: vi tar bare i betraktning det utvilsomme faktum at strukturen til den kapitalistiske økonomien har gjennomgått en grunnleggende endring siden dette teoremet ble formulert. Det viktigste ved strukturendringen fra kompetitiv kapitalisme til monopolkapitalisme finner sitt teoretiske uttrykk i denne substitusjonen.» (Baran & Sweezy 1968, 72)

Men betyr virkelig den økte sentraliseringen og konsentrasjonen av kapital at det har skjedd en «fundamental endring» i kapitalismens natur, fra den kompetitive kampen om profitt til en kamp om monopolmakt, og fra verdiproduksjon og fordeling av profitt til monopolistisk overpris?

Anwar Shaikh mener ikke det. «Hvis man tror at systemet er basert på monopol – hvilket har blitt et hellig nostrum i den marxistiske økonomien – så handler det hele om statens makt og kapitalens makt over arbeidet.» Men: «Fra mitt ståsted har ingenting – ikke engang kapitalistene selv – den slags makt, fordi reglene som er pålagt arbeid og kapital stammer fra skapelsen av profitt og kapitalenes konkurranse, som Marx uttrykkelig forbinder med hverandre. En stat kan gripe inn for å omfordele inntekt og motsette seg både arbeid og kapital. Utfordret av arbeidernes kamper kan den også intervenere for å bygge et velferdssystem. Men disse intervensjoner er fremdeles grunnleggende begrenset av deres innvirkning på bedriftenes lønnsomhet».

Shaikh argumenterer for at monopolkapitalskolen baserer deres teori om en «fundamental endring» på en falsk oppfatning om at kapitalismen tilbake på midten av 1800-tallet, da Marx skrev Kapitalen, fungerte i «fullstendig kompetitive markeder» som ikke lengre eksisterer og siden har blitt erstattet av statsstøttede monopoler. Men slik har det aldri vært. Som Shaikh uttrykker det: «Den kapitalistiske økonomien bør ikke betraktes som en ‘perfekt’ markedsøkonomi med tilhørende ‘imperfeksjoner’, men som individuelle kapitaler i konkurranse om profitt og markedsandeler. Monopol bør ikke settes opp mot konkurranse, slik nyklassiske, ortodokse og til og med noen marxistiske økonomer gjør det. Virkelig konkurranse er en kamp for å senke kostnaden per produktenhet for å oppnå større fortjeneste og markedsandeler. I den virkelige verden er det kapitaler med ulik grad av monopolmakt som konkurrerer og stadig forandres etter hvert som monopolmakten går tapt med framtredelsen av nye aktører i markedet og nye teknologier som reduserer kostnadene. Den virkelige konkurransen er en endeløs kamp om monopolmakt (dominerende markedsandel), som aldri lykkes totalt eller permanent: ‘hver enkelt kapital opererer under dette imperativet … det er den virkelige konkurransen som er antagonistisk av natur og turbulent i sin virksomhet. Det er like forskjellig fra såkalt perfekt konkurranse som krig er fra ballett.» Så kapitalismen har kanskje skiftet flekker, men er fremdeles den samme leoparden.

Som Thier påpeker: «kapitalismen opprettholder fremdeles dens dynamisme ved at store og små selskaper stadig kjemper om markedsposisjoner. I noen tilfeller kan et nyere selskap som ikke er så dypt forankret i utdaterte metoder komme til å vinne. For et dusin år siden kunne Bill Ford (fra det ‘familieeide selskapet’ Ford Motor Company) si om det nye bilselskapet Tesla at det hadde liten sjanse til å overleve. Som Financial Times forklarte, antok Ford at ‘kompleksiteten til den globale forsyningskjeden og de internasjonale reguleringskravene gjorde det nær sagt umulig å lansere en framtredende ny bilprodusent fra bunnen av’.

Et tiår senere sitter de ‘tre store’ amerikanske bilprodusentene fast i overforsynte markeder og gammel teknologi. Det er ennå ikke avgjort hvilken langsiktig suksess Tesla skal ha, men det er ingen tvil om at den etablerte bilindustrien er nervøs. Andre ‘disruptive’ selskaper finnes på alle områder, fra Uber og Airbnb, til internettbaserte hjemmetjenestebyråer og møbelbutikker som utfordrer dominansen til tradisjonelle fysiske virksomheter. Hvis dette ikke var tilfelle, ville vi se økonomien bli mer og mer dominert av færre og færre selskaper, helt til vi en dag befant oss i et enkelt McGoogleAzon Corporation som kontrollerte alt fra oppvaskmaskinene våre til morgenpendlingen. I stedet fortsetter konkurransen, men innenfor en kontekst av stadig voksende økonomiske aktører, noe som gjør forskyvninger, rivaliseringer og konkurser enda mer ustabile.»

Lenin skulle være en av de store tilhengerne av synet om at kapitalismen var blitt «statsmonopolkapitalisme», jevnlig sitert av lederne i det stalinistiske Russland som det 20. århundres kapitalismemodell. Men Lenin hadde i virkeligheten et mer presist syn: «Monopolet, som har vokst ut av fri konkurranse, avskaffer samtidig ikke sistnevnte, men eksisterer over og ved siden av det, og gir derved opphav til en rekke svært skarpe og intense antagonismer, gnisninger og konflikter.»

Og når vi ser på empirien, virker «monopolmakten» mindre overbevisende. Mainstream-økonomene Jan De Loecker og Jan Eeckhout argumenterer for at pristillegg over marginalkostnadene ved børsnoterte selskaper i USA har økt jevnt siden 1960 og spesielt etter 1980. De antyder at nedgangen i andelen til både arbeid og kapital, samt nedgangen i lønn for lavt kvalifisert arbeid og andre økonomiske trender, har blitt hjulpet på vei av en betydelig økning i profitt og markedsmakt – med andre ord av fremveksten av monopolkapital i form av «superstjerneselskaper» som Apple, Amazon, Google osv., som nå dominerer salg, profitt og produksjon, og hvor anvendelsen av arbeid er lav sammenlignet med andre bedrifter og bransjer. Disse monopolene vil ikke investere fordi de ikke trenger å konkurrere, og derfor avtar produktivitetsveksten.

Det er imidlertid to ting som taler mot dette «markedsmakt»-argumentet, i hvert fall som eneste eller viktigste forklaring på økningen i profittandel og profitt pr. produksjonsenhet. For det første, som De Loecker og Eeckhout viser, er det – tatt i betraktning hele økonomien – hovedsakelig de mindre selskapene som har de høyere marginene, hvilket neppe er en indikator på monopolmakt. Og som Shaikh påpeker trenger økende fortjenestemarginer ikke skyldes monopolmakt, men rett og slett høyere fortjeneste på grunn av kostnadsbesparelser i store selskaper. Når konsentrasjonsfaktoren isoleres i dataene, «i den omfattende litteraturen som er oppstått gjennom undersøkelsen av slike påstander», blir «forskjellen mellom de regnskapsmessige avkastningsratene for liten til å rettferdiggjøre påstander om monopolmakt». (Shaikh).

Dessuten, selv om amerikanske multinasjonale selskaper har tatt større markedsandeler de siste 40 årene, så har ikke dette betydd en reduksjon i deres kapitalutgifter – i motsetning til monopolskolens «stagnasjonistiske» konklusjoner. De amerikanske multinasjonale moderselskapene sysselsatte 24 prosent av arbeidsstyrken i privat sektor i USA i 1982 og 22 prosent i 2017. Deres andel av investeringene holdt seg på rundt 30-35 prosent gjennom hele perioden.

Og de står stadig for størstedelen av utgiftene til forskning og utvikling.

Det finnes forøvrig svært få reelle monopoler. Det konsentrasjonen og sentraliseringen av kapital har skapt er oligopoler, ikke monopoler, i ulike sektorer av den kapitalistiske økonomien – og det utgjør en stor forskjell. Faktisk har monopoler ofte blitt til oligopoler. I 1911 ble Standard Oil delt inn i 34 selskaper av den amerikanske kongressen. I 1984 var AT&T det største «monopolet» innen telekommunikasjon og ble delt opp i syv regionale selskaper.

Kapitalismen, basert på «mange kapitaler» i konkurranse, kan etter sin natur ikke tolerere noe «evig» monopol, en «permanent» ekstraprofitt trukket fra den totale profitten som fordeles mellom kapitalistklassen som helhet. Den endeløse kampen for å øke profitten og markedsandelen gjør at monopolene stadig trues av nye rivaler, ny teknologi og internasjonale konkurrenter. Profitt er ikke en virkning av graden av monopol eller rentetilkarring, slik de nyklassisistiske og keynesianske / Kalecki-teoriene hevder, men et resultat av utbytting av arbeidet. Marx’ profitabilitetslov er fortsatt sentral i den kapitalistiske økonomien.

Rett før COVID-19-pandemien rammet verdensøkonomien, var de store kapitalistiske økonomiene allerede på vei inn i en ny resesjon, den første siden den store resesjonen i 2008-9. Kapitalavkastningen var nær det laveste nivået noensinne; opptil 20 % av amerikanske og europeiske selskaper hadde bare overskudd nok til å dekke rentene på gjelden, og det var ingenting igjen til nye investeringer. Reell BNP-vekst hadde falt til de laveste nivåene siden 2009, og næringsinvesteringene stagnerte. En global resesjon var på vei, og det hadde lite å gjøre med «markedsmakten» til FAANG-ene, som absorberte all profitten, men mye mer med kapitalens manglende evne til å utbytte arbeidet i et omfang som var tilstrekkelig til å forhindre at lønnsomheten falt i alle sektorer.

Kapitalismens historie er en der konsentrasjonen og sentraliseringen av kapital øker, mens konkurransen fortsetter å sørge for at merverdi fordeles mellom kapitaler (innenfor en nasjonal økonomi og globalt). Utskifting av gamle produkter med nye produkter vil på sikt redusere eller eliminere monopolfordelene. Den monopolistiske verdenen til GE og motorprodusentene i etterkrigstiden varte ikke ettersom ny teknologi skapte nye sektorer for kapitalakkumulering. Oljegigantene er nå også truet av den nye teknologien. Apples verden vil ikke vare evig.