I sin kritikk av Gotha-programmet skjelner Marx, etter «den revolusjonære omdannelsesperiode», mellom første fase av det kommunistiske samfunn, som stadig ville ha noen «fødselsmerker fra det gamle samfunn», og hvor fordelingen av de enkelte forbruksgoder ville være basert på arbeidstiden, og en «høyere fase av det kommunistiske samfunn», hvor arbeidet har blitt «livets fremste behov» og fordelingen skjer i henhold til behovene. Det er først og fremst viktig å bemerke at begge faser verken kjenner til varer eller penger, dvs. at de dypeste røtter til kapitalisme og krise er blitt fjernet sammen med verdiloven.
«Innenfor det kollektive samfunn, som er grunnet på felleseie til produksjonsmidlene, bytter ikke produsentene sine produkter innbyrdes, og like lite viser det arbeidet som er anvendt på produktene seg her som disse produktenes verdi.»[i]
En slik «sammenslutning av frie mennesker», som Marx også kalte et slikt kommunistisk samfunn, ville arbeide med felles produksjonsmidler. Arbeidskraften ville ikke lenger være lønnsarbeid. Den ville ikke lenger være oppsplittet i et stort antall selvstendige og innbyrdes uavhengige kapitalistiske virksomheter. I stedet ville den bestå av produsenter som allerede i utgangspunktet var assosierte, som planla deres arbeide kollektivt, og som ikke lenger var underlagt markedets lover.
- Om sosialismens forutsetninger
Dette nye samfunn var for Marx ikke en ønskedrøm, ikke et dogme som ble uttenkt på et tidspunkt og siden har tiltrukket folk på magisk vis; dets elementer utvikler seg sammen med det borgerlige samfunn. Enhver reell videreutvikling her forbedrer betingelsene til det samfunnsmessige alternativet. Marx uttrykket dette som at arbeiderklassen «ikke har noen idealer å realisere, den skal bare frigjøre de elementer av det nye samfunn som allerede er utviklet i det sammenstyrtende borgerlige samfunnets skjød».[ii] Marx relaterte dette til Pariserkommunen, som oppstod under en alvorlig politisk-militær krise som et «strålende forvarsel om et nytt samfunn» (Marx), og som få uker senere druknet i blod under en fellesaksjon ved den seirende prøyssiske hær og den militært beseirede franske hær.
Hvis Pariserkommuen bare var et kort intermezzo og dessuten var begrenset til Paris, så hadde de senere forsøk på frigjøring allerede nasjonale og i noen tilfeller nesten kontinentale dimensjoner. Disse frigjøringsforsøk, som ble større og kraftigere med den historiske utviklingen, er intet annet enn de stadig mer voldsomme slag mot det nye samfunn, som stadig sitter fast i det borgerlige skjød, men som blir mer og mer utviklet.
- Borgerlig sosialisme og statssosialisme[iii]
Både statssosialismen, som i mellomtiden er forsvunnet, og de sosialdemokratiske sosialismebegreper, som i bunn og grunn er borgerlige (representert bl.a av partiet Die Linke) viser at ikke alt som kaller seg sosialisme er et virkelig omfattende alternativ til den kapitalistiske kriseøkonomien. Det er den herskende klasse selv som historisk sett har iført seg sosialismens kappe, især i kritiske tider, for å narre den brede befolkning.
Statssosialismen forble fastlåst i den borgerlige verden, hvilket framgår av det faktum at det fortsatt eksisterte vare-pengeforhold, lønnsformer, stat og liknende. Arbeidet forble i en viss forstand fremmedgjort lønnsarbeid. I stedet for den umiddelbare tilegnelse av produktivkreftene kom statseiendom av produksjonsmidlene. I stedet for å revolusjonere selve arbeidsformen holdt statssosialismen fast ved den borgerlige arbeidsdelingen og den deri inneholdte motsetning mellom åndelig og manuelt arbeid. Den begrenset seg til en fordelingssosialisme, som imidlertid ikke bare grep inntektene, men også produksjonsmidlene og gjorde dem til statseie.
Om statssosialismen
«Hva gjorde så sosialismen galt? Hvis realsosialismen tapte ‘konkurransen’ med kapitalismen i produksjonen av rikdom, var det kun fordi den ikke bare utvidet begrensningene av produksjonen og produsentene, men også lettet skrankene mot å overvinne dem. Arbeidet var fortsatt en byrde, men tvangen til å arbeide holdt seg innenfor forholdsvis moderate grenser.
Forestill deg for eksempel at man i DDR faktisk var begynt å bygge kommunismen i 1949. Ikke bare ville de private eiere av produksjonsbetingelsene bli ekspropriert, men produksjonsbetingelsene ville ha blitt sosialisert, og begrensningsmidlene omdannet til midler for individuell bevegelsesfrihet. Det samfunnsmessig nødvendige arbeid ville ha blitt fastlagt kvalitativt og kvantitativt, og det ville ha blitt innført en tvang til å arbeide for alle. Ikke en eneste arbeider ville ha stått imot det. …
Alle mennesker ville ha blitt produsenter, og det nødvendige arbeid for den enkelte ville derfor ha blitt redusert til et minimum. Produktiviteten for hver enkelt arbeider ville allerede ha steget enormt som følge av dette, da den er omvendt proporsjonal med tiden som den enkelte har vært i virksomhet. De ville alle ha fått mer disponibel tid og de nødvendige, gjenstandsmessige midler til å danne deres individualitet, til fritid, til utdannelse eller selv til arbeid, dvs. til ytterligere forøkelse av arbeidets samfunnsmessige produktivkraft. Og hver stigning i denne arbeidsproduktivitet ville øke deres disponible tid. Med muligheten til å skape rikdom ville de også hatt motiv til å gjøre det i massevis. De ville ikke, som deres motstykker i de vestlige naboland, være nødt til å frykte produktivkraftens utvikling, men omvendt ha interesse av denne.
Tenk om alle DDR-folk hadde hatt den best mulige frie tilgang til alle produksjonssteder, altså fritt valg av aktiviteter med rike muligheter til å skifte disse aktiviteter. Enkeltpersonenes universelle utdannelse og virksomhet ville ha blitt satt i bevegelse, og dermed ville ikke noe ha blitt gjort som ikke for lengst var blitt et behov for moderne produksjon. Folket ville uten tvil ikke bare ha oppfylt et planlagt mål, de ville regelmessig ha overoppfylt det; de ville ha frembrakt ytterligere midler til produksjon og forbruk. De ville snart ikke ha en mangel å klage over, men en overflod å regulere. … Hvem ville ønske å opprettholde ekteskapets trelldom og kvinneundertrykkelse, hvis begrensningene i tilgangen til kildene til produksjon og rikdom var forsvunnet for alle? Hva ville det borgerlige ekteskap som et tvangsforhold lenger være verdt, hvis det frie valg av aktiviteter var forutsetningen for det frie valg av partnerskaper? …
Diktere og romanforfattere som ikke lenger skriver dikt og romaner, men er aktivt forbundet med den samfunnsmessige produksjonen av det virkelige liv. Hvilke verker de kunne skrive! … Endelig er det prestene. Hvem kunne tvinge dem til å lære vers hele dagen lang, hvis deres eksistens ikke lenger var avhengig av kirken og de troendes fellesskap? Hvordan ville de ha hilst sosialismen velkommen i stedet for å arbeide for å avskaffe den? Og deres troende, som ikke lenger ville gå i kirken for å behage Gud og for å beskytte seg mot Stasi. De kunne ha tjent deres Herre dag ut og dag inn med gode gjerninger: de kunne ha skrudd rullestoler til de lamme og gamle om morgenen, bygget sykehus til de syke under middagstiden, kritisert hedningenes dumme ritualer om aftenen, og de kunne ha arbeidet i livsmiddelsfabrikker og bakt brød til verden, så snart de hadde lyst til det.
En sosialisme som forbyr eller undertrykker religion, mens den uttrykkelig tillater profesjonelle politikere, profesjonelle diktere og professorer, må ha misforstått noe grunnleggende.»[iv]
- Hjørnestenene i et sosialistisk samfunn
Utfra analysen av alle de reelle eller bare tilsynelatende forsøk på sosialisme og ut fra Marx’ kritikk av den politiske økonomi, hvori det sosialistiske alternativ er inneholdt (i form av kritikk), kan man formulere noen hjørnestener i et framtidig sosialistisk samfunn.
- Eiendom og tilegnelsesmåte
En virkelig frigjøring som overskrider den borgerlige horisont, må revolusjonere menneskets forhold til produksjonen. I forgrunnen for en virkelig sosialistisk frigjøring står avskaffelsen av den kapitalistiske privateiendom. Sosialistene blir beskyldt for å ville ta folks egen tilegnede rikdom fra dem. Det motsatte er tilfellet.
Det som står på spil er den kapitalistiske privateiendom, som historisk sett er oppstått gjennom tyveri, røveri, plyndring og fordrivelse. I dag er tilegnelsen av merverdien dens kilde, selv om den opprinnelig ble skapt gjennom ens eget arbeid.[v] I uttrykket «eiendom er tyveri» oppsummerte franskmannen Pierre-Joseph Proudhon kjernen i den borgerlige eiendomsforfatning ved midten av det 19. århundret. Den kapitalistiske privateiendom står i motsetning til den individuelle privateiendom som er basert på eget arbeid, eller som Marx uttrykte det så utgjør den dens «første negasjon».[vi]
I den kapitalistiske privateiendoms epoke skapte produsentene, stemplet som lønnsarbeidere, kolossale produksjonsmidler, som på grunn av deres omfang deretter bare kan brukes i fellesskap. Den kapitalistiske privateiendom kunne ikke lengre være individets eiendom; den hadde bruk for en samfunnsmessig form, som den fant i aksjeselskapet og i kreditten.[vii] Begge fremskyndet utviklingen av de materielle produktivkrefter, som samtidig utgjorde de materielle elementer i den nye økonomiske orden.
Som samfunnsmessig kapital har den kapitalistiske privateiendom således allerede en samfunnsmessig form, som bare skal omdannes og gis form av de assosierte produsenters felles eiendom. Dette er, som Marx bemerket, «ekspropriasjon av noen få usurpatorer av folkemassene.»[viii] Dette er en rask og enkel omdannelsesprosess i motsetning til den vanskelige og langvarige omdannelse av privat eiendom basert på eget arbeid til kapitalistisk eiendom.
Avskaffelsen av kapitalistisk privateiendom basert på «tyveri» er en forutsetning for at menneskene virkelig og sanselig kan tilegne seg deres produktivkrefter, som de er adskilt og fremmedgjort fra av den kapitalistiske eiendom. Allerede på grunn av deres omfang kan produktivkreftene bare tilegnes kollektivt, og denne tilegnelse innebærer at produsentene utvikler de individuelle evner, som følger med dem.[ix] Tilegnelsen av en totalitet av produksjonsinstrumenter krever at produsentene utvikler deres evner på en likeså omfattende måte.
- Fritt assosierte produsenter
Det moderne arbeidsliv med dets kolossale produktivkrefter består av et samspill mellom et større antall mennesker. I dag er arbeidsdelingen oppsplittet av den private eiendomsrett. De uavhengige deler konkurrerer med hverandre som individuelle kapitaler og forhindrer folk i å samarbeide bevisst med hverandre på en mer omfattende måte, for eksempel på samfunnsnivå. De produktivkrefter som foreligger i et sånt omfattende samarbeid kommer overhodet ikke i spill. Markedets anonyme lover regulerer det samfunnsmessige samkvem og forårsaker masseødeleggelse av produkter og produktivkrefter i form av periodiske kriser. Dessuten arbeider de mennesker som er forent i produksjonen under fremmede betingelser og til fremmede formål. Deres egen samfunnsmessige kontekst er ekstern og fremmed for dem. De føler seg utilpass, flykter fra arbeidet så vidt det er mulig, er frustrerte, kjeder seg, blir syke. Med avskaffelsen av den private eiendom kan folk omdanne deres produktive liv til et selvbestemt liv. I første bind av Kapitalen skisserte Marx den samfunnsmessige sammenheng på følgende måte:
«Totalproduktet til denne sammenslutningen av frie mennesker er et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir derfor samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor bli fordelt blant dem. Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Bare som en parallell til vareproduksjonen forutsetter vi at hver produsents andel av livsmidlene er bestemt gjennom hans arbeidstid. Arbeidstida vil altså spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstida regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjoner og de forskjellige behovene. På den andre sida tjener arbeidstida samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes samfunnsmessige forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og distribusjonen.»[x]
I motsetning til dette er den samfunnsmessige arbeidsdeling i vareproduksjonen formidlet av kjøp og salg av kapitalistisk produserte varer. Det kompliserer og ødelegger saken. I motsetning til det rene produkt, som kan leveres med det samme og derfor ikke har noen pris, skal varen overføres gjennom en utveksling (kjøp og salg). Det er her produktene får deres mystiske karakter. Så snart produktene produseres som varer og derfor utveksles på markedene, kan de framstå som en fremmed makt. For menneskene har deres «egne samfunnsmessige bevegelse» dermed, som Marx utrykte det helt presist i kapitlet om fetisjene i første bind av Kapitalen, «form av bevegelser av ting, ting de blir kontrollert av, i stedet for å kontrollere tingene.»[xi]
Det gigantiske ødeleggelsesarbeid som enhver periodisk krise utfører, er således allerede inneholdt som en mulighet i vareformen. Denne vareform er den kommersielle krimform til krisenes ødeleggelser. Den omfatter eksistensen av penger og markedene som dens ytre bevegelsesform, der hvor varenes forvandling nødvendigvis må finne sted.
Det er markedets usynlige hånd, som de liberale lovpriser, som er særlig skjebnesvanger for mennesker i krise. Mennesker er ofre for en markedskontekst hvor produktene av deres arbeid dominerer dem.
Kriser kan kun unngås ved å trekke ut deres dypereliggende røtter. Og det betyr intet annet enn avskaffelsen av vareformen, hvilket omfatter avskaffelsen av penger og markeder.[xii] Manipulasjon av penger eller statlige inngrep forhindrer ikke en krise, i beste fall utsetter de den, forlenger den i tid for å minske dens dybde. Slike har alltid blitt forsøkt, så lenge det har eksistert kriser, og de har til i dag ikke kunnet forhindre krisene. Varer og penger er kapitalens dypere røtter. Hvis de blir revet ut, mister kapitalismen sine forutsetninger. Verdiloven, som har vare- og dermed pengeformen som forutsetning, opphører å eksistere i et virkelig sosialistisk samfunn. Den felles produksjon av goder, som er bevisst organisert, trer i stedet for vareproduksjonen.
- Delarbeid og delarbeider
At de rådende industrielle tvangsfellesskap som er fragmentert av privateiendom og satt i en fiendtlig, innbyrdes konkurranse, oppløses og erstattes av innbyrdes forbundne arbeiderforeninger, muliggjør en helt ny måte å håndtere de materielle produktivkrefter på. Kapitalismen har med storindustrien skapt de tekniske forutsetninger for dette. Så lenge håndverket utgjorde produksjonens generelle grunnlag, var det en teknisk nødvendighet å underordne produsenten til en eksklusiv produksjonsgren på grunn av den nødvendige spesialkunnskap. Mennesket var lenket til et delarbeid som han skulle lære i løpet av flere år, og som hele livet stemplet ham som en delarbeider. Det moderne fabrikksystem har teknisk omstyrtet det gamle system med arbeidsdeling. Den tekniske utvikling endrer arbeidsdelingen hele tiden. Det fører til en tilsvarende endring av arbeidskraften og til en allsidig mobilitet for produsenten. Den skaper et «fleksibelt menneske». Men kapitalistisk organisert, er produsenten underlagt en eksklusiv bransje. Tekniske framskritt og økonomiske kriser tvinger ham – hvis han ikke går ned i permanent arbeidsløshet – til å gå den brutale vei av midlertidig arbeidsløshet og omskolering til en annen bransje for igjen å bli redusert til en delfunksjon.
Med den reelle tilegnelse av rikdommens verden ved individer som er forbundet med hverandre, er den smertefulle lenke som lenker produsenten til delarbeidet, brutt. I stedet for det delvise indivd som er blitt sløvet av delarbeidet, kan det, som Marx kritisk bemerket om den kapitalistiske arbeidsorganisasjon, komme «det totalt utviklede individ, for hvem de ulike samfunnsmessige funksjoner er gjensidig avløsende aktivitetsformer».[xiii] En person kan montere lokomotivhjul på morgenen, programmere på formiddagen, male fabrikken på ettermiddagen og kritisere på kvelden, uten å for den skyld være verken montør, programmerer, maler eller kritiker på livstid. Den totalitet av produksjonsredskaper som her blir tilegnet individuelt-sanselig, fører med seg en tilsvarende totalitet av evner i individet.
Om arbeidets karakter i sosialismen
At arbeid ikke trenger å bety strev og slit, som for eksempel under lønnssystemet, men at det kan være befriet fra fremmedgjøring, ble igjen og igjen understreket av Marx. Dette krever en variert organisering av arbeidet – en idé som særlig ble framhevet av den tidlige franske sosialist Charles Fourier. I det spontane [naturwüchsigen] borgerlige samfunn, skrev Marx og Engels i Den tyske ideologi, er alle «jegere, fiskere, hyrder eller kritiske kritikere og må forbli det, hvis de ikke vil miste deres levebrød, mens i det kommunistiske samfunn, hvor ingen har et eksklusivt virkeområde, regulerer samfunnet den allmenne produksjonen og gjør det nettopp derved mulig for meg å gjøre dette i dag, dette i morgen; jage om morgenen, fiske om ettermiddagen, vokte kveg om aftenen, kritisere etter middagen, slik det passer meg, uten at jeg noensinne blir jeger, fisker, kvegavler eller kritiker». (MEW 3, s. 33)
Det som er mindre kjent er at Marx tok denne ideen opp igjen i forbindelse med storindustrien. «Maskineriet misbrukes, skrev han i første bind av Kapitalen, «til å forvandle arbeideren selv fra barnsben av til en dellmaskin». Dette skjer, selv om «storindustriens natur […] krever vekslende arbeid, skiftende funksjoner, arbeiderens allsidige mobilitet». Det «delvise individ» som bare var bærer av en detaljert samfunnsmessig funksjon, skulle erstattes «av det totalt utviklede individ, for hvem de ulike samfunnsmessige funksjoner er gjensidig avløsende aktivitetsformer». (MEW 23, S. 512)
- Forkortelse av arbeidstiden
Kapitalistisk privateiendom gir opphav til enorm sløsing:
For det første tvinger den en stor del av befolkningen til produktiv inaktivitet. Arbeidsledige, pensjonister og deltidsansatte har ingen eller helt utilstrekkelig tilgang til produksjon og må underholdes, distraheres og skjules av offentlige arrangementer, TV, aviser, sport, etc. De som har råd til det gjennom sin rikdom, unngår det slitsomme arbeidet og lever et luksuriøst, sløsende og unødvendig liv utenfor den samfunnsmessige produksjonen. Tomheten i deres liv fyller lommene til underholdere, psykologer og leger som bruker det overflødige behovet til å gjøre forretninger. Ideologer som går inn for privat eierskap behandler ukritisk denne skandalen under overskriften «inntektssamfunnet».
Likevel tilbyr samfunnet enorme muligheter: Hvis en femtedel av befolkningen allerede er tilstrekkelig for å mate samtlige, hvorfor skulle det ikke være mulig å radikalt redusere arbeidstiden ved å fordele arbeid til alle hender? Rent aritmetisk kan forrige 40 -timers uke forkortes til noen få timer i uken gjennom en slik generalisering av arbeidet – med samme mengde produksjon av forbruksvarer.
Generelt sett, jo mer jevnt arbeidet er fordelt på alle funksjonsfriske i samfunnet, jo kortere er arbeidstiden for hver enkelt.
For det andre gir privateiendommens verden opphav til mange yrker, hvorav noen er spesielt ekle, bare tjener den kapitalistiske private eiendommen eller arbeider med dens skadelige konsekvenser. Blant de direkte eller indirekte tjenerne av privateiendom er et stort antall advokater, fullmektige, dommere, fengselsbetjenter, kontorister, politifolk, soldater, informanter, finansanalytikere, kapitalforvaltere, forsikringsagenter, selgere, reklameledere, kasserere, ideologer osv., der private eiendommer beskyttes, overføres og deres reproduksjon fremmes, bruken håndheves og noen av deres skadelige konsekvenser utbedres. Hvis disse jobbene, som er overflødige for folks velvære, og noen av dem spesielt usle, ble innspart, så ville en ytterligere radikal reduksjon i arbeidstiden være mulig.
Privateiendom ødelegger selv i fredelige og «krisefrie» tider enorme produktivkrefter og hemmer deres utvikling. Den har blitt et hinder for produktivkreftene, som arbeiderne, som er den bevisste delen av disse produktive kreftene, stadig motsetter seg. Å bryte denne hindringen mot produksjonen av rikdom er sosialismens økonomiske innhold.
- Arbeid og livsglede
I vår verden av privateiendom er arbeid og livsnytelse en grunnleggende motsetning: arbeid er lønnet arbeid. Som regel foregår det som lønnet arbeid under fremmede forhold og til fremmede formål. Ved å redusere individet til en delvis funksjon, ødelegges kroppen og sinnet. Når folk jobber, tilhører de ikke seg selv, men andre. Under den kapitalistiske privateierens overlegenhet har han ingen sjanse til å nyte sin produktive livsaktivitet. Fritiden er like gammel og tom og tillater bare barnslige, slitsomme eller brutale gleder. Fra den produktive aktiviteten og dens faktiske innhold adskilt, streber man da etter å i det minste gi en illusjon av innhold til aktiviteter som i seg selv mangler innhold.
Under selvvalgte forhold og formål er det ikke lenger noen grunn til at motsetningen mellom arbeid og livsglede vedvarer. Storindustrien skaper de tekniske betingelsene for produsentens allsidighet. Avskaffelsen av fremmed dominans i arbeidslivet gjennom etableringen av en sammenslutning av produsenter, skaper de nødvendige forutsetningene for at folk faktisk kan dra nytte av slike muligheter i moderne produktivkrefter for seg selv. I et virkelig sosialistisk eller kommunistisk samfunn står arbeidet ikke lenger imot nytelse, ikke heller som en makt som deformerer den, men fullender gleden ved å oppløse den i seg selv.[xiv] I denne nye produktive formen for nytelse forsvinner motsetningen mellom sosialt og individuelt liv som vi kjenner det fra det private eiendomsregimet. Mennesket trenger ikke lenger å misbruke samfunnet som et middel for å nå sine mål. Hans personlige livsuttrykk – enten det er samfunnsmessig eller individuelt – blir en bevisst aktivitet i hans sosiale liv. De andre fremstår ikke lenger, som i privateiendommen, som ytre begrensninger, som konkurrenter og dermed som motstandere, men som forutsetninger og betingelser for utviklingen av en rik individualitet. Dette åpner for nye dimensjoner av nytelsen: ikke bare nytes individets livsuttrykk i produksjonen og gleden ved det skapte produktet, men også andres glede, kan oppleves når privateierskapets innkapsling av menneskene forsvinner.[xv]
Med sitt individuelle livsuttrykk har hvert individ skapt den andres livsuttrykk, dvs. han eller hun har begge vært aktivt og samtidig realisert seg selv som et individuelt fellesvesen.
[i] Marx, MEW 19, S. 19f
[ii] Marx, Klassenkämpfe in Frankreich, MEW 17, S. 343
[iii] For en grundigere gjennomgang: Guenther Sandleben, «’Sozialismus des 21. Jahrhunderts’: Mehr Schein als Sein – Über den bürgerlichen Gehalt in der aktuellen Sozialismusdebatte». April 2007 (på hjemmesiden: http://www.Guenther-Sandleben.de).
[iv] David Tiger / Horst Schulz: «Kapitalismus – Kommunismus: Ein ignorierter Gegensatz», http://www.proletarische-briefe.de/?cat=3. Først publisert i Kalaschnikow – Das Politmagazin, Bind 14, nummer 1/00
[v] Den kapitalistiske eiendom forvandler varesirkulasjonens tilegnelseslov (byttet av ekvivalenter) til dens rake motsats så snart vareproduksjonen blir innbefattet. Gjennom det stadige kjøp og salg av arbeidskraft forekommer den stadige tilegnelse av legemliggjort, fremmed arbeid. «Men i produksjonens strøm blir enhver opprinnelig forskuttert kapital en forsvinnende størrelse sammenliknet med den direkte akkumulerte kapitalen, dvs. den merverdi som forvandles tilbake til kapital.» Marx, Kapitalet I, MEW 23, s. 613f.
[vi] Marx, Kapital I, MEW 23, S. 791.
[vii] For en mer utførlig gjennomgang, se Marx’ Kapital III, MEW 25, S. 452ff.
[viii] Marx, Kapital I, MEW 23, S. 791.
[ix] Jf. Marx, Deutsche Ideologie, MEW 3, S. 66 – 69.
[x] Marx, Kapital I, MEW 23, S. 93.
[xi] Marx, Kapital 1, MEW 23, S. 89.
[xii] Arbeidsproduktets vareform er, som Marx konstaterte, «den mest abstrakte, men også den mest allmenne formen for den borgerlige produksjonsmåten», hvis videre utvikling er penge- og kapitalformen. Marx, Kapital I, MEW 23, S. 95.
[xiii] Marx, Kapital I, MEW 23, S. 512.
[xiv] Dette gjelder for det Marx kalte «det kommunistiske samfunnets høyere fase», når «individenes underkastelse under arbeidsdelingen og dermed motsetningen mellom det åndelige og kroppslige arbeidet er forsvunnet». (MEW 19, s. 21.) Nå er arbeidet «ikke bare et middel for livet, men selve livets fremste behov», hvilket kun kan innebære at arbeidet er blitt en behagelig selvaktivering. Så snart dette er oppnådd, gjelder en annen fordeling, nemlig: «Fra enhver etter evne og til enhver etter behov!» I Den tyske ideologi skriver Marx om «arbeidets omdannelse til egenaktivitet [Selbstbetätigung] og om arbeidets avskaffelse (MEW 3, S. 68, 70), når han sikter til produktiv virksomhet i det virkelig frigjorte samfunn, som produserer mennesket i hele dets rikholdige vesen. Likeså enda tidligere i utdragene fra James Mills bok Éléments d’économie politique: «Mitt arbeid skal være et fritt uttrykk for livet og dermed en fri nytelse av livet. Under privateiendommens vilkår er den et uttrykk for livet, for jeg arbeider for å leve, for å skaffe meg en måte å leve. Mitt arbeid er ikke livet.» (MEW Ergänzungsband I, S. 463)
[xv]Marx antydet også disse dimensjoner av nytelsen i det kommunistiske samfunnet i sin Mill-kommentar (MEW Ergänzungsband I, S. 454).
marxistisksenter.no 