[1]Den enorme betydning og det fulle innhold av Marx’ arbeid kan bare bli forstått om en har klart for seg at Marx ikke var noen stuelærd, men at han i første rekke var en revolusjonær. Marx skapte ikke sin økonomiske teori for en sluttet krets av spesialister, men umiddelbart for arbeiderklassen. «Den forståelse som så raskt ble Kapitalen til del i vide kretser innen den tyske arbeiderklassen, er den beste lønn for mitt arbeid»,[2] skrev han i etterordet til annet opplag av Kapitalens første bind. Og når Marx tilbrakte flere år i biblioteket i British Museum; når han satt bøyd over sitt skrivebord og plukket fra hverandre den foregående politiske økonomis spissfindigheter, så var det fordi han visste at arbeiderklassen hadde bruk for hans arbeid. «Selv om jeg bruker mye tid på forarbeidene til kongressen i Genève (det dreier seg om den første Internasjonales første kongress i september 1866 – V. V.), så kan jeg ikke dra dit og vil det heller ikke, fordi det ikke er mulig med noen lengre avbrytelse av mitt arbeid,» skrev Marx til Kugelmann. «Jeg holder det arbeid jeg gjør for å være langt viktigere for arbeiderklassen enn alt jeg personlig ville kunne utføre på en Congres quelconque.»[3]
På den økonomiske teoris felt skapte Marx arbeiderklassens politiske økonomi. «Det er den arbeidende klasses politiske økonomi, redusert til sitt vitenskapelige uttrykk,»[4] skrev Engels om Kapitalen. Marx er «den mann som Europas og Amerikas samlede arbeiderklasse skylder mer enn noen annen …»[5] «Så lenge det har vært kapitalister og arbeidere her i verden, er det ikke kommet ut noen bok som for arbeiderne har vært av en slik viktighet som den foreliggende.»[6] Med disse ordene karakteriserer Engels Kapitalens betydning for arbeiderbevegelsen.
Med sin økonomiske teori leverte Marx først og fremst det vitenskapelige fundament for den internasjonale arbeiderbevegelsen; han ga proletariatets «sosialistiske bestrebelser» «det vitenskapelige underlag» de før hadde manglet. Marx avdekket mekanismen i den kapitalistiske utbytting og viste dermed «at den samlede kapital hos våre bankierer, kjøpmenn, fabrikanter og store grunneiere ikke er annet enn arbeiderklassens oppsamlede og ubetalte arbeid!»[7] I den anmeldelse av Kapitalens første bind som disse linjene er hentet fra, minner Engels om at Neue Rheinische Zeitung, som han redigerte sammen med Marx, i 1849 i de schlesiske bønders navn hadde krevd at disse skulle tilbakebetales en milliard daler som de store grunneierne urettmessig hadde tilegnet seg ved opphevelsen av livegenskapet og føydalytelsene.[8] Den artikkelserie som Marx’ og Engels’ venn og kampfelle W. Wolff i denne forbindelse offentliggjorde, ble også kalt «Schlesische Milliarde».
«Hva er tusen millioner daler,» skriver Engels, «jevnført med det kolossale erstatningskrav som nå gjøres i hele arbeiderklassens navn – for slik må vi jo forstå det! Om de besittende klassers totale oppsamlede kapital ikke er annet enn ‘ubetalt arbeid’, så synes det å følge direkte av dette at arbeidet vil bli betalt på etterskudd, at altså hele den kapital det er tale om vil bli overført til arbeidet.»[9] «. . . den som har øyne å se med, ser her kravet om en sosial revolusjon klart nok stilt»,[10] skrev Engels i en anmeldelse av Kapitalen.
En av de viktigste erkjennelser som formidles av Marx’ økonomiske teori, består i at den kapitalistiske produksjonsmåte er progressiv i forhold til de førkapitalistiske formene. Bare denne samfunnsformasjonen kunne opphope de rikdommer og sikre den utvikling av produktivkreftene som skapte forutsetningene for overgangen til sosialismen, hvor samfunnsmedlemmene kan utvikle sine evner allsidig. Med dette atskiller Marx’ teori seg helt grunnleggende fra den tidligere sosialismens utopiske oppfatninger, fra den tids småborgerlige teorier. Engels sier: «Det må anerkjennes som Marx’ fortjeneste framfor de vanlige sosialistene at han påviser et framskritt også der hvor de nåværende tilstanders ekstremt ensidige utvikling ledsages av umiddelbart avskrekkende følger. Slik overalt ved framstillingen av de ekstremer av rikdom og fattigdom som følger av storfabrikksystemet, osv.»[11] I instruksjonen for de delegerte til det provisoriske sentralråd for Internasjonalens første kongress skriver Marx om barnearbeidet under kapitalismen: «Den moderne industris tendens til å trekke barn og ungdom av begge kjønn inn i medvirkning i den samfunnsmessige produksjonens store verk, betrakter vi som en progressiv, sunn og berettiget tendens, selv om den under kapitalens herredømme blir virkeliggjort på en avskyelig måte.»[12]
Når kapitalismen har fullført sin historiske misjon og sosialisert arbeidet i alle dets aspekter, så forvandler den seg, som Marx påviser, til et hinder for samfunnets framskritt. Slik tvinger den arbeiderklassen til å ta makten i sine hender for i hele samfunnets interesse å oppheve den form for rikdomstilegnelse som hersker i kapitalismen. Dette er en slutning Marx kommer til etter å ha avdekket det kapitalistiske samfunns økonomiske bevegelseslov.
Til forskjell fra pseudososialistene Lassalle og Proudhon skapte Marx en allsidig begrunnelse for tesen om at den sosialistiske revolusjonen er nødvendig for arbeiderklassens fullstendige befrielse. Andre tiltak kan ikke, om de ikke innebærer et anslag mot monopolet til kapitalistklassen, som er eier av produksjonsmidlene, føre til arbeiderklassens frigjøring fra lønnsslaveriet. Dette betyr på ingen måte at Marx bestrider det hensiktsmessige i slike tiltak. Han mente bare at de er av sekundær betydning så lenge det dreier seg om arbeiderklassens frigjøring fra den kapitalistiske utbyttingen. Her følger et karakteristisk eksempel på dette.
Marx undersøker kooperativbevegelsen under kapitalismen og skriver om den: «Vi anerkjenner kooperativbevegelsen som en av drivkreftene i dannelsen av det nåværende samfunn, som beror på klassemotsetninger. Dens store fortjeneste ligger i at den i praksis viser at det bestående, despotiske og armodsproduserende system av arbeidets underkuelse under kapitalen kan fortrenges av det republikanske og velsignelsesrike system av forbund mellom frie og like produsenter … Vi anbefaler arbeiderne heller å befatte seg med produksjonskooperativer enn med konsumkooperativer. De siste berører bare overflaten av dagens økonomiske system, de første angriper dets grunnvoll.»[13]
I Kapitalens tredje bind og i Teorier om merverdien omtaler Marx gjentatte ganger engelske arbeideres kooperativfabrikker,[14] som bar vitnemål om at kapitalisten som sådan hadde opphørt med å være en nødvendig skikkelse i produksjonsprosessen. I åpningsadressen til den første Internasjonale verdsetter Marx kooperativbevegelsen, særlig kooperativfabrikkene, som en «seier for arbeidets politiske økonomi over kapitalens politiske økonomi … Verdien av disse store eksperimentene kan ikke overvurderes. De beviser ved handling, i stedet for ved argumenter, at produksjonen kan foregå i stor skala, og i pakt med framskrittet i den moderne vitenskapen, uten eksistensen av en klasse av mestre (masters) som anvender en klasse av «hender»; at arbeidsmidlene ikke behøver å være monopolisert som midler til herredømme over og til utbytting av arbeiderklassen selv; og at lønnsarbeidet, likesom slavearbeidet og livegenarbeidet bare er en forbigående og underordnet samfunnsmessig form, bestemt til å forsvinne til fordel for det assosierte arbeid, som forretter sitt verk med en villig hånd, en klar ånd og et lystig hjerte.»[15]
Arbeidernes kooperativbedrifter i England understøtter den viktige konklusjonen som fulgte av Marx’ økonomiske teori – at nemlig viktige forutsetninger for den kommunistiske produksjonsmåten modnes i selve kapitalismens skjød. I kooperativbedriftene har «den innsiktsfulle og planmessige kontrollen av den sosiale produksjon»[16] – slik definerte Marx i den førstnevnte åpningsadressen arbeiderklassens politiske økonomi, og med det mener han det framtidige kommunistiske samfunns økonomi – allerede innen kapitalismen bevist sin overlegenhet over den kapitalistiske økonomikken. Trass i dette gjorde Marx arbeiderne oppmerksom på «at hvor utmerket det enn er i prinsipp og hvor nyttig i praksis, så er kooperativt arbeid, forsåvidt det begrenses til individuelle arbeideres tilfeldige forsøk, ikke i stand til å oppholde monopolets vekst i geometrisk progresjon, til å befri massene, ja heller ikke til bare umerkelig å lette vekten av deres byrder».[17] Bare hvis arbeiderklassen erobrer den politiske makt, kan den utvikle kooperativarbeidet i nasjonal målestokk, altså virkelig befri de arbeidende massene.
«For å utvikle den samfunnsmessige produksjon til et omfattende og harmonisk system av fritt kooperativarbeid, er det påkrevd med allmenne samfunnsmessige forandringer, forandringer av samfunnets allmenne betingelser som bare kan virkeliggjøres ved at samfunnets organiserte vold, dvs. statsmakten, går fra kapitalistenes og jordeiernes hender over i hendene til produsentene selv.»[18]
I sine anmeldelser av Kapitalen ga Engels uttrykk for håpet om at de sosialdemokratiske parlamentsmedlemmer måtte la dette verket bli deres «teoretiske bibel», det «rustkammeret … hvorfra de henter sine mest vesentlige argumenter».[19]
Med henblikk på en forestående debatt om næringslover og reguleringer av fabrikkarbeid i den nordtyske riksdag, skrev Engels: «Vi venter at ingen medlemmer valgt av tyske arbeidere går til debatten om denne loven uten på forhånd å ha gjort seg fullt ut fortrolig med Marx’ bok … Fire eller fem representanter for proletariatet utgjør under disse omstendigheter en makt, om de vet å utnytte sin stilling, og om de først og fremst vet hva det dreier seg om, noe borgerne ikke vet. Og i så måte gir Marx’ bok dem det ferdige materialet opp i hendene.»[20]
Marx brukte ikke lite av sin tid på å utbre den økonomiske teorien i arbeiderklassens rekker. Det krevde han også av sine kampfeller. Om Wilhelm Liebknecht skrev han «at det faktisk er hans plikt i arbeiderforsamlinger å feste oppmerksomheten til min bok. Gjør han ikke det, så tar lassalleanerne seg av saken, og det på en uriktig måte».[21]
På den første Internasjonales generalråds to sesjoner i juni 1865 holdt Marx foredraget Lønn, pris og profitt, hvor han for første gang offentlig la fram grunnlaget for merverditeorien. «… i annen del finnes det mye nytt, i en svært konsentrert, men relativt populær form, som foregriper min bok»,[22] meddelte han Engels. Marx’ bestrebelser på i første rekke å foredra sine vitenskapelige oppdagelser for et arbeiderauditorium, er det beste vitnemål om at han med sin teori hadde skapt arbeiderklassens politiske økonomi. «… vær forvisset om,» skrev Marx til metallarbeideren Carl Klings, «at arbeiderklassen alltid vil finne en trofast forkjemper i meg.»[23] Gjennom hele sitt liv beviste Marx hvor velbegrunnede disse ordene var. Aret 1865 vedrører ikke vårt arbeid, som ender med året 1863. Men i dette kapitlet kan vi gjøre et unntak, først og fremst for arbeidet Lønn, pris og profitt, hvor Marx benytter sine teoretiske prinsipper til å løse konkrete spørsmål i arbeiderbevegelsens kamp. Med analysen av dette arbeidet, med påvisningen av hvordan Marx gikk fra teorien over til praksis, avslutter vi framstillingen av Marx’ metode i formuleringen av de teoretiske grunnsetningene.
Den måten Marx framstiller sin økonomiske teori på i Lønn, pris og profitt, skiller seg vesentlig fra den framstillingen han i 1847 ga i Lønnsarbeid og kapital. Det kunne heller ikke være annerledes, for mellom 1847 og 1865 hadde han utviklet verdi og merverditeorien, teorien om gjennomsnittsprofitten og produksjonsprisen, teorien om grunnrenten, kort sagt hele sin økonomiske teori. Og vi har nå for oss et arbeid hvor den politiske økonomis allmenne prinsipper blir brukt til å løse arbeiderklassens praktiske oppgaver.
Det var i en ganske spesiell anledning at Marx holdt foredraget om lønn, pris og profitt. John Weston, medlem av generalrådet og tømmermann av yrke, søkte i generalrådet å føre bevis for at det ville være nytteløst for arbeiderne å heve det generelle lønnsnivået, fordi dette skulle måtte føre til en generell prisstigning. Weston sluttet at fagforeningene er «skadelige». Det var desto mer nødvendig å gjendrive disse påstandene fra Weston på bakgrunn av at de ble fremmet i en periode da kravet om lønnsøkning var unisont i arbeiderklassen. Dessuten delte proudhonistene og lassalleanerne Westons synspunkter. Lassalles tese om den «jernharde lønningslov» medførte et negativt forhold til fagforeningene og til arbeiderklassens økonomiske kamp overhodet. Dette måtte besvares, og for det overbevisende svars skyld trakk Marx fram alle hovedtesene i sin økonomiske teori.
Han påviste at de nevnte synspunktene faller sammen med vulgærøkonomiens påstand om at verdien blir bestemt av produkjonskostnadene. Også Ricardo hevdet at verdien bestemmes av produksjonskostnadene, men med disse forsto han den arbeidstid som er nødvendig for produksjonen av en vare. Den formel som gjør varens verdi avhengig av varens produksjonskostnader, åpnet imidlertid også for muligheten for å si seg helt fri fra arbeidsverditeorien. Vulgærøkonomene benyttet seg av denne muligheten. Med produksjonskostnader forsto vulgærøkonomene det varen kostet kapitalisten, dvs. verdien av den forskotterte kapital (k + v). Dermed synes merverdien (profitten) å være et tilslag til verdien, altså avhendelsesprofitt. Varens verdi ville da være avhengig av «arbeidets verdi», altså av arbeidslønnens høyde. Andre vulgærøkonomer, for eksempel Say, mente med produksjonskostnader summen av de «tjenester» som kapital, jord og arbeid yter til produksjonen. Disse kostnaders størrelse lot de være avhengig av forholdet mellom tilbud og etterspørsel. Ricardos og vulgærøkonomenes helt forskjellige oppfatninger av produksjonskostnadene førte til at «en mengde senere fysaker post Ricardum, slik som Say selv, kunne holde ‘produksjonskostnadene’ for å være prisenes siste regulativ, uten å ha den fjerneste anelse om verdiens bestemmelse gjennom arbeidstiden – ja, direkte skjulte den sistnevnte mens de gjorde den førstnevnte gjeldende.»[24]
Det må bemerkes at Marx i Lønnsarbeid og kapital holdt fast ved den ricardianske oppfatningen av formelen for vareverdiens avhengighet av produksjonskostnadene. «Vi har nettopp sett,» skrev han der, «hvordan svingningene i tilbud og etterspørsel stadig påny fører varens pris tilbake til produksjonskostnadene.»[25] Marx framstilte deretter sammenhengen mellom produksjonskostnader og verdi: «Prisens avhengighet av produksjonskostnadene er lik prisens avhengighet av den arbeidstid som er påkrevd for framstillingen av en vare; for produksjonskostnadene består 1. av råstoffer og instrumenter, dvs. av industriprodukter, hvis framstilling har kostet en viss sum av arbeidsdager, og som altså framstiller en bestemt sum arbeidstid; og 2. av umiddelbart arbeid, som nettopp har tiden som mål.»[26]
Det er ingen tvil om at Marx i 1847 ikke ville ha kunnet kritisere Weston så grundig som i 1865; for i så måte var det nødvendig å overskride Ricardo i verdi- og merverditeorien. Nå, i Lønn, pris og profitt, henviser Marx til det feilaktige kretsløp Weston sammen med vulgærøkonomene ender opp i når han bestemmer varens verdi gjennom arbeidets verdi: «Her kommer vi til et dødt punkt.»[27]
l verdi- og merverdilæren hadde Marx allerede løst dette problemet. Nå gir han derfor først og fremst en komprimert, og beundringsverdig klar, framstilling av sin økonomiske teori. Han bryter over det nevnte feilaktige kretsløpet og forklarer også de motsigelser som framgår av at tingenes vesen ikke faller sammen med deres framtredelsesform. Han påviser at profitten, selv om den på overflaten framstiller seg som et tilslag til verdien, bare kan begripes om en utgår fra at varene blir solgt til sine verdier. Han avdekker også en annen motsigelse, som er komplementær med den førnevnte. Selv om arbeidslønnen på det borgerlige samfunns overflate faktisk framstiller seg som arbeidets verdi, så er den i virkeligheten bare arbeidskraftens verdi, som innlysende nok er mindre enn arbeidets verdi; eller bedre, enn verdien av det produktet arbeidet skaper. Om dette sier Marx: «Dette synes paradoksalt, og å stå i motsetning til den daglige erfaring. Det er like paradoksalt at jorda kretser om sola og at vannet består av to ytterst lett antennelige gasser. Vitenskapelige sannheter virker alltid paradoksale ut fra dagliglivets erfaring, som bare oppfatter tingenes bedrageriske skinn.»[28]
Vi skal ikke her gå utførlig inn på hvordan Marx framstiller verdi- og merverditeorien i Lønn, pris og profitt. Det er først og fremst de praktiske konklusjoner han trekker av sin teori, som interesserer oss. Først er det imidlertid på sin plass å gjøre en videre sammenlikning mellom dette arbeidet og Lønnsarbeid og kapital. I denne forbindelse skal vi også trekke fram Det kommunistiske partis manifest for å vise at det uten en vitenskapelig politisk økonomi heller ikke kan finnes noen riktig politisk økonomi for arbeiderklassen. I 1840-årene hadde Marx ennå ikke skapt den vitenskapelige politiske økonomi. I Det kommunistiske partis manifest talte han ennå om salg av arbeid, og som Ricardo bestemte han alle varers, altså også arbeidets, pris gjennom deres produksjonskostnader.[29] Vi har nettopp sett at denne formelen er tvetydig og åpner for muligheten for vulgarisering av verditeorien. Og nettopp dette vulgære element var det at småborgerlige sosialister av Proudhons type falt for. Senere skrev Marx at Proudhons versjon av verditeorien «har forvirret hodene fullstendig. De tror at en vare blir … solgt til sin verdi når den blir solgt til sin prix de revient = prisen på de produksjonsmidler som er oppbrukt i den + arbeidslønn. De ser ikke at det ubetalte arbeid som er nedlagt i varen er et like verdiskapende element som det betalte …»[30]
I Lønnsarbeid og kapital anførte Marx et eksempel som skulle forklare profittens kilde i den kapitalistiske utbyttingsmekanismen. «En forpakter gir en daglønner 1 krone pr. dag. For denne kronen arbeider han hele dagen på forpakterens jord og sikrer dermed denne en inntekt på 2 kroner. Forpakteren får ikke bare erstattet de verdier han må avgi til daglønneren; han fordobler den … For den ene kronen har han nettopp kjøpt daglønnerens arbeid og kraft, som framskaffer jordbruksprodukter av dobbelt verdi og gjør to kroner av en.»[31] En innser uten videre at den kapitalistiske utbyttingen her ikke er forklart på basis av verdiloven. For om arbeideren solgte sitt arbeid til kapitalisten, så ville det være ubegripelig hvorfor han bare fikk halvparten av den verdi arbeidet skapte. Det er umiddelbart innlysende at det her er gjort vold på verdiloven. Denne motsigelsen kunne Marx senere bare forklare ved å skille mellom arbeid og arbeidskraft. For problemets kjerne ligger i at arbeidets verdi, det vil si verdien av produktet av dette arbeidet, er større enn arbeidskraftens verdi. I Lønn, pris og profitt anfører Marx et analogt eksempel og utdyper dette: «Arbeidskraftens verdi bestemmes av det arbeidskvantum som er nødvendig for dens opprettholdelse eller reproduksjon; men bruken av denne arbeidskraft er bare begrenset av arbeiderens aktive energier og legemskraft … Ettersom han har solgt sin arbeidskraft til kapitalisten, så eier kapitalisten hele den verdi han har skapt, eller hele produktet …»[32] Ved å skille mellom verdi og bruksverdi innen varen arbeidskraft kunne Marx altså løse dette grunnleggende viktige problemet.
Marx analyserer arbeidskraftens verdi og viser til at den ikke er like stor i de forskjellige produksjonssfærer. Derav trekker han straks den praktiske konklusjonen: «Ropet etter likelønn grunner seg derfor på en feiltakelse, og er et uoppfyllelig, tåpelig krav … Det er ikke spørsmål om hva dere anser for å være rett eller urett. Spørsmålet er: hva er nødvendig og uunngåelig ved et gitt produksjonssystem?»[33] Denne passasjen tydeliggjør hvordan Marx på basis av den vitenskapelige politiske økonomi utvikler arbeiderklassens vitenskapelige økonomiske politikk i kampen mot kapitalistklassen. Videre fører analysen av varen arbeidskraft til den konklusjon at denne varens verdi på overflaten av det borgerlige samfunn uvegerlig framstår som selve arbeidets verdi. Dette skyldes delvis at arbeideren får sin arbeidslønn først etter at han har avsluttet sitt arbeid, og delvis av at han faktisk overlater sitt arbeid til kapitalisten. Derfor framstår også det ubetalte arbeid som om det var betalt, selv om kapitalisten i virkeligheten bare betaler en del av arbeiderens arbeid. Slik avdekker Marx en av de mest fordummende («irrasjonelle», som han sa) kategorier i den kapitalistiske produksjonsmåten: arbeidslønnen. Dette var av enorm betydning for arbeiderklassen og arbeiderbevegelsen. «Med innsikt i sammenhengen,» skrev Marx, «styrtes, før de styrtes i praksis, all teoretisk tro på de bestående tilstanders permanente nødvendighet.»[34] Og derfor tok Marx seg også så mye bry med å gi arbeiderne innsikt i denne sammenhengen. «Vi vil være forståelige for arbeiderne,»[35] skrev han i Lønnsarbeid og kapital. Og han konstaterte med stolthet at «arbeiderne … har forstått min bok og har funnet seg vel til rette i den.»[36]
Men «innsikt i sammenhengen» var ikke mindre viktig når det gjaldt å bestemme den riktige økonomiske politikk for arbeiderklassen. Dette viste seg tydelig i spørsmålet om fagforeningenes kamp for lønnsforhøyelse og lovfestet begrensning av arbeidsdagen. La oss følge Marx’ løsning av dette hovedproblemet for arbeiderbevegelsen i Lønn, pris og profitt, for å sammenlikne den med hans behandling av det samme problem i Lønnsarbeid og kapital og i Det kommunistiske partis manifest.
Først og fremst viser Marx hvorfor det i praktisk hensikt er så viktig å avsondre merverdikategorien i dens rene skikkelse. Naturligvis er det ikke den totale merverdi som i form av industriell profitt flyter inn i lommene til den industrielle kapitalisten. Han må dele den med lånekapitalisten og grunneieren. Men for arbeiderklassen er dette av underordnet betydning. «Umiddelbart er det den industrielle kapitalisten som presser merverdi ut av arbeideren, uansett hvor stor del han enn måtte være i stand til å beholde. Hele lønnssystemet og hele det nåværende produksjonssystemet dreier seg om dette forholdet mellom industriell kapitalist og lønnsarbeider.»[37]
Marx henviser videre til forskjellen mellom profittrate og merverdirate. Merverdiraten kaller han i Lønn, pris og profitt også for profittrate. I denne forbindelse taler han om to måter å uttrykke profittraten på, og understreker at det bare er profittens forhold til den del av kapitalen som er investert i arbeidslønn som anviser det faktiske forhold mellom betalt og ubetalt arbeid. «En allmenn lønnsstigning ville dermed føre til en senkning av den allmenne profittraten (i den andre betydningen, det vil altså si merverdiraten – V.V.), uten imidlertid å berøre verdiene.»[38] Det er den første viktige konsekvens Marx i dette spørsmålet trekker av merverditeorien. I Lønnsarbeid og kapital talte han ennå, som Ricardo før ham, om den omvendte proporsjonalitet mellom arbeidslønn og profitt: «Profitten stiger i samme grad som arbeidslønnen faller; den faller i samme grad som arbeidslønnen stiger.»[39]
Nå utdyper Marx denne tesen ganske vesentlig. Mellom arbeidslønn og merverdi består det et slikt omvendt forhold. Ettersom loven om profittratens tendensielle fall er virksom, så kan profittraten minske selv om arbeidslønnen ikke stiger og merverdiraten følgelig ikke blir mindre. (Tvert om har merverdiraten en tendens til å stige med kapitalismens utvikling, med stigningen i arbeidsproduktiviteten.) «Profittraten faller …, ikke fordi . . . arbeiderne blir mindre utbyttet, men fordi de blir mer utbyttet …»[40]
I Lønn, pris og profitt undersøker Marx arbeidernes viktigste forsøk på å høyne arbeidslønnen eller på å motvirke at den senkes. Om livsmidlene fordyres eller om pengenes verdi synker, så stiger arbeidskraftens verdi, og arbeideren må kjempe for økt arbeidslønn. Om arbeidskraftens verdi synker, så må han motsette seg senket arbeidslønn; for dette ville «bare … være et forsøk på å sikre en viss andel av økningen i hans eget arbeidsproduktivkraft og å hevde sin tidligere relative posisjon på den samfunnsmessige rangskala».[41]
Marx befatter seg utelukkende med arbeidsdagens lengde. Han beskriver kapitalens bestandige tendens til å forlenge arbeidsdagen og til å høyne arbeidsproduktiviteten, og trekker slutningen: «Arbeiderne oppfyller bare en plikt mot seg selv og sine etterkommere når de søker å tilbakeføre arbeidsdagen til dens tidligere, rasjonelle utstrekning, eller når de – såfremt de ikke kan framtvinge lovfestet normalarbeidsdag – søker å tøyle overtidsarbeidet med lønnsstigning, og da en stigning ikke bare i forhold til den overtid som forlanges, men i større forhold. De skyver bare kapitalens tyranniske overgrep tilbake.»[42] Om arbeiderne motsetter seg kapitalens tendens til å heve arbeidets intensitet «ved å kjempe for en lønnsøkning som tilsvarer stigningen i arbeidsintensitet, så motsetter de seg bare verdiforringelsen av sitt eget arbeid og svekkelsen av sin etterslekt».[43]
Det må nevnes at Marx og Engels i førtiårene hadde en noe annen vurdering av fagforeningenes kamp for høyere lønninger og kortere arbeidsdag. Riktignok anerkjente Marx også på dette tidspunkt fagforeningene som et middel til forening av arbeiderklassen. Men han regnet med at de «koster arbeiderne mer enn den vinning de kan gjøre regning med. I lengden kan de ikke motstå konkurransens lover».[44] Mens Marx og Engels i denne perioden fornektet den økonomiske betydning av arbeiderklassens streikekamp, så gjaldt det også i førtiårene at de vurderte denne kampens politiske betydning som et svært viktig middel til å forberede styringen av hele det gamle samfunn.
På denne tiden tok Engels avstand fra arbeiderklassens kamp for titimersloven, og fra streikekampen overhodet. Han skrev i 1850, mens han henviste til loven vedtatt av det engelske parlament i 1847, som begrenset arbeidsdagen til ti timer for kvinner og barn: «Slik var titimersloven i seg selv og som et avsluttende tiltak et avgjort feilaktig skritt, et upolitisk og sågar reaksjonært tiltak som bar i seg kimen til sin egen ødeleggelse.»[45] Da engelske mekanikere i slutten av desember 1851 startet en streik og krevde slutt på overtidsarbeid og forbedring av arbeidsforholdene, antok Engels at denne streiken ville oppholde utviklingen av den økonomiske krisen og dermed også revolusjonens utbrudd. Derfor kalte han den «dum».[46]
At Marx og Engels inntok dette standpunktet, var en direkte følge av de økonomiske synspunktene de dengang hadde. I Lønnsarbeid og kapital bestemte Marx arbeidslønnen som arbeidets verdi eller pris, og skrev: «De samme allmenne lover som regulerer vareprisene i allmennhet, regulerer naturligvis også arbeidslønnen, arbeidets pris.» «Arbeidets pris» er bestemt «av produksjonskostnadene, av den arbeidstid som er nødvendig for å framstille denne varen, arbeidet … Det enkle arbeidets produksjonskostnader beløper seg altså til arbeiderens eksistens- og forplantningskostnader. Prisen på disse eksistens- og forplantningskostnader utgjør arbeidslønnen. Den slik bestemte arbeidslønn er arbeidslønnens minimum.»[47]
I Det kommunistiske partis manifest bemerket Marx og Engels på samme måte at «lønnsarbeidets gjennomsnittspris … er arbeidslønnens minimum».[48] Det må sies at teorien om arbeidslønnens minimum er en rent borgerlig måte å behandle problemet på, en tilnærmingsmåte som går helt tilbake til fysiokratene. «Salærets minimum danner . . . det fysiokratiske systemets akse», skrev Marx senere. Fysiokratene tok feil i og med «at de oppfattet dette minimum som en uforanderlig størrelse, som for dem helt ut er naturbestemt, ikke bestemt av det historiske utviklingsnivå, som selv er en bevegelig størrelse …»[49]
I Lønn, pris og profitt står Marx for en annen oppfatning av dette viktige spørsmålet. Også her bestemmer han arbeidskraftens verdi ved det kvantum arbeid som er nødvendig for å produsere de livsmidler som arbeideren trenger til sitt underhold og til reproduksjonen av arbeidskraften. Men han sier videre: «Men det finnes visse eiendommelige kjennetegn som utmerker arbeidskraftens verdi . . . framfor alle andre varers verdi. Arbeidskraftens verdi dannes av to elementer – ett rent fysisk og ett historisk eller samfunnsmessig»[50] Verdien av de nødvendige livsmidler danner bare den nederste grense for arbeidskraftens verdi. Utover denne blir arbeidskraftens verdi bestemt av den «tradisjonelle levestandard»[51] som har utviklet seg i vedkommende land. Hva er arbeidskraftens maksimale verdi? Den kan like lite bestemmes som merverdiratens minimum. Kapitalisten streber alltid etter profittens maksimum – han er altså interessert i å redusere arbeidslønnen til det fysiske minimum og i å utvide arbeidsdagen til det fysiske maksimum. Fastsettelsen av arbeidslønnens faktiske høyde og av arbeidsdagens faktiske lengde «løses bare av den uopphørlige kamp mellom kapital og arbeid . . . spørsmålet oppløser seg i spørsmålet om forholdet mellom kreftene hos de kjempende.»[52]
Vi kan også merke oss den omstendighet at Marx allerede i 1853, i en artikkel i New-York Tribune, vurderte arbeidernes lønnskamp annerledes enn i førtiårene. «Det finnes en kategori av filantroper og sågar sosialister som anser streiker for å være særs skadelige for interessene til ’arbeiderne selv’, og som ser sin hovedoppgave i å finne en metode som sikrer stabile gjennomsnittslønninger.» I sin argumentasjon gikk Marx ut fra kapitalismens sykliske utvikling, som «umuliggjør alle slike gjennomsnittslønninger» og som medfører «lønningenes uopphørlige stigning og fall og de derav stadig følgende konflikter mellom fabrikanter og arbeidere».[53]
Riktignok blir problemet her stilt annerledes enn i førtiårene. Men først etter at Marx hadde gjort skillet mellom arbeid og arbeidskraft, var han i stand til inngående å analysere varen arbeidskraft, som er grunnleggende forskjellig fra alle andre varer. «Hele vareverdenen kan deles i to store partier,» sier Marx. «For det første arbeidsevnen – for det andre de varer som er forskjellige fra selve arbeidsevnen.»[54] Først etter analysen av varen arbeidskraft var det mulig å oppfatte forholdet mellom kapital og arbeid ikke som de borgerlige økonomene, som et tinglig forhold mellom «opphopet» og «umiddelbart» arbeid – men tvertom som et spesifikt samfunnsmessig forhold, dvs. som et klasseforhold som ikke kan begripes utenfor klassekampen mellom arbeidere og kapitalister. Det fulgte av Marx’ teori at arbeiderklassens kamp for høyere arbeidslønn og kortere arbeidsdag er diktert av direkte økonomiske nødvendigheter, som igjen følger umiddelbart av kapitalens allmenne tendens til å presse arbeidslønnen ned mot det fysiske minimum. (Den kapitalistiske akkumulasjonslov virker i denne retning.) Om «arbeiderklassen avsto fra å gjøre motstand mot kapitalens voldsdåd …, ville den bli degradert til en ensartet masse av ruinerte, arme djevler uten mulighet for befrielse».[55]
Det er dermed på ingen måte forbausende at Marx og Engels i sekstiårene hadde en ganske annen vurdering av titimersloven fra 1847, enn den de hadde i førtiårene. «De store fysiske, moralske og åndelige fordeler som fabrikkarbeiderne har hatt av denne reguleringen, som en finner opptegnet i fabrikkinspektørenes halvårlige rapporter, er nå anerkjent av alle parter,» skrev Marx i Internasjonalens åpningsadresse. «Titimersloven var . . . ikke bare en stor praktisk vinning, den var også seieren for et prinsipp. Det var første gang at middelklassens politiske økonomi i fullt dagslys bukket under for arbeiderklassens politiske økonomi.»[56]
Marx videreførte denne oppfatningen da han i 1866 reiste kravet om lovfestet åttetimersdag. Han skrev i instruksjonen for de delegerte til den første Internasjonales provisoriske sentralråd: «Vi hevder at begrensningen av arbeidsdagen er en absolutt betingelse for gjennomføring av alle andre bestrebelser for forbedring og befrielse … Vi foreslår 8 arbeidstimer som lovbestemt grense for arbeidsdagen.»[57] Dette kravet forvandlet seg til en av hovedparolene for arbeiderklassens kamp hele verden over.
Det er også fullt ut forståelig at Marx i sekstiårene satte fagforeningenes virksomhet så overordentlig høyt: «Om fagforeningene er nødvendige for geriljakrigen mellom kapital og arbeid, så er de enda mye viktigere som en organisert kraft for overvinnelsen av lønnsarbeidssystemet og av selve kapitalherredømmet.»[58]
Marx vurderte arbeiderklassens daglige kamp for økonomiske forbedringer som et viktig aspekt, men ikke som hovedretningen i kampen mot kapitalistene. Han understrekte at arbeiderklassen i den daglige kampen bare «kjemper mot virkninger, … ikke mot disse virkningenes årsaker . . . Den burde begripe at det nåværende system, med all den elendighet det omgir den med, også går svanger med de materielle betingelser og de samfunnsmessige former som er nødvendige for en økonomisk omforming av samfunnet.»[59] Dette er den vitenskapelige begrunnelsen for at den konservative parolen «En rettferdig dagslønn for et rettferdig dagsverk» må erstattes av den revolusjonære «Ned med lønnssystemet!»[60]
Vi har gått utførlig inn på hvordan Marx kritiserte proudhonismen og på hvor betydningsfull denne kritikken har vært for arbeiderbevegelsen. Men Marx kunne ikke avslutte denne kritikken før han hadde utarbeidet sin egen økonomiske teori. Først i slutten av femtiårene gjennomførte han en vitenskapelig kritikk av ideen om rentefri kreditt, som Proudhon hadde forfalt til allerede i begynnelsen av femtiårene. Han kunne nå vise hvorfor en slik ide er udugelig og har sitt utspring i Proudhons manglende forståelse for pengenesnødvendighet i det kapitalistiske samfunn. «Proudhons oppdagelse av den rentefrie kreditt og den ‘folkebank‘ som grunner seg på den, var hans siste økonomiske ‘dåd’,» skrev Marx senere. «I mitt skrift Til kritikken av den politiske økonomi … finner en det bevist, at det teoretiske grunnlag for hans oppfatning utspringer av hans uvitenhet om de primære elementene i den borgerlige ‘politiske økonomi’, nemlig om varenes forhold til pengene …»[61] Marx forstod utmerket godt den betydning hans egen økonomiske teori hadde for kampen mot de forskjellige pseudososialistiske strømninger i arbeiderklassen. Han ofret mye tid til oversettelsen av Kapitalens første bind til fransk, og betonte hvorfor dette var ubetinget nødvendig med hensyn til konfrontasjonen med Proudhon: «Jeg holder det for å være av største viktighet å befri franskmennene fra de feilaktige anskuelser som Proudhon har begravd dem i med sitt idealiserte småborgerskap. På den nylig avholdte kongressen i Genève, likesom i de forbindelser jeg som medlem av den Internasjonale Arbeiderassosiasjons generalråd har med Paris-avdelingen, støter en til stadighet på proudhonismens mest motbydelige konsekvenser.»[62]
En kunne sitere enda mange flere liknende dokumenter, men det er vel knapt nødvendig. «Hodene er alltid forbundet med usynlige tråder til folkets kropp,»[63] skrev Marx. Marx’ økonomiske teori uttrykker arbeiderklassens grunnleggende interesser, avdekker samfunnets objektive utviklingstendenser og er – ikke lenger bare med usynlige tråder – uløselig forbundet med den internasjonale arbeiderbevegelsen; og det har båret rike frukter.
[1]Det følgende er et utdrag fra Vygodskijs bok fra 1965, oversatt til norsk av Jørgen Sandemose i 1974, under tittelen «Hvordan kapitalen ble til».
[2]Kapitalen bd. I (MEW bd. 23), s. 19.
[3]Marx, brev til Kugelmann av 23/8 1866. MEW bd. 31, s. 521.
[4]Engels: Karl Marx. MEW bd. 16, s. 365.
[5]Engels: Forord til Det kommunistiske partis manifest. MEW bd. 21, s. 3.
[6]Engels: Anmeldelse av Kapitalens første bind for «Demokratische Wochenblatt». MEW bd. 16, s. 235.
[7]Engels: Anmeldelse av Kapitalens første bind for «Elberfelder Zeitung». MEW bd. 16, s. 215.
[8]Ibid., s. 214.
[9]Ibid.
[10]Engels: Anmeldelse av Kapitalens første bind for «Diisseldorfer Zeitung». MEW bd. 16, s. 216.
[11]Engels: Anmeldelse av Kapitalens første bind for «Beobachter». MEW bel. 16, s. 227.
[12]Marx: Instruksjon for de delegerte til det provisoriske sentralråd angående enkeltspørsmål. MEW bd. 16, s. 193.
[13]Ibid., s. 195f.
[14]Jfr. Marx: Kapitalen bd. Ill (MEW bd. 25), s. 400f.,s. 456 og Theorien uber den Mehrwert, 3. del (MEW bd. 26.3), s. 351, s. 494 og s. 502.
[15]Marx: Inauguraladresse der Internationalen Arbeiter-Assoziation, MEW bd. 16, s. 11.
[16]Ibid.
[17]Ibid., s. 12.
[18]Marx: Instruksjon for de delegerte til det provisoriske sentralråd angående enkeltspørsmål. MEW bd. 16, s. 195f.
[19]Engels: Anmeldelse av Kapitalens første bind for «Rheinische Zeitung». MEW bd. 16,_s. 210.
[20]Engels: Anmeldelse av Kapitalens første bind for «Demokratische Wochenblatt». MEW bd. 16, s. 240.
[21]Marx, brev til Kugelmann av 30/11 1867. MEW bd. 31, s, 575.
[22]Marx, brev til Engels av 24/6 ,1865. MEW bd. 31, s. 125.
[23]Marx, brev til Klings av 4/10 1864. MEW bd. 31, s. 418.
[24]Theorien uber den Mehrwert, 2. del (MEW bd. 26.2), s. 207.
[25]Lohnarbeit und Kapital, MEW bd. 6, s. 405.
[26]Ibid.
[27]Lohn, Preis und Profit. MEW bd. 16, s. 121.
[28]Ibid., s. 129.
[29]Jfr. Marx/Engels: Manifest der Kornmunistischen Partei. MEW
bd. 4, s. 469.
[30]Marx, brev til Schily av 30/11 1867. MEW bd. 31, s. 573.
[31]Lohnarbeit und-Kapital, MEW bd. 6, s. 410.
[32]Lohn, Preis und Prof t, MEW bd. 16, s. 133.
[33]Ibid., s. 131 f.
[34]Marx, brev til Kugelmann av 11/7 1868. MEW bd. 32, s. 553 f.
[35]Lohnarbeit und Kapital, MEW bd. 6, s. 398.
[36]Marx, brev til Kugelmann av 11/7 1868. MEW bd. 32, s. 554.
[37]Lohn, Preis und Profit, MEW bd. 16, s. 137.
[38]Ibid., s. 140.
[39]Lohnarbeit und Kapital, MEW bd. 6, s. 414.
[40]Theorien uber den Mehrwert 2. del (MEW bd. 26.2), s. 436.
[41]Lohn, Preis und Profit, MEW bd. 16, s. 142.
[42]Ibid., s. 144.
[43]Ibid., s. 145.
[44]Marx: Arbeitslohn. MEW bd. 6, s. 554.
[45]Engels: Die Zehnstundenfrage. MEW bd. 7, s. 228.
[46]Engels, brev til Marx av 2/3 1852. MEW bd. 28, s. 35.
[47]Lohnarbeit und Kapital, MEW bd. 6, s. 406.
[48]Marx/Engels: Manifest der Kommunistischen Partei. MEW bd. 4, s. 476.
[49]Theorien uber den Mehrwert, 1. del (MEW bd. 26.1), s. 11.
[50]Lohn, Preis und Profit, MEW bd. 16, s. 147.
[51]Ibid., s. 148.
[52]Ibid., s. 149.
[53]MEW bd. 8, s. 170.
[54]Theorien uber den Mehrwert, 1. del (MEW bd. 26.1), s. 130.
[55] Lohn, Preis und Profit, MEW bd. 16, s. 151.
[56]Marx: Inauguraladresse der Internationalen Arbeiter-Assoziation. MEW bd. 16, s. 10 f.
[57]Marx: Instruksjon for de delegerte til det provisoriske sentralråd angående enkeltspørsmål. MEW bd. 16, s. 192.
[58]Ibid., s. 197.
[59]Lohn, Preis und Profit, MEW bd. 16, s. 152.
[60]Jf. Ibid.
[61]MEW bd. 16, s. 30.
[62]MEW bd. 31, s. 544 f.
[63]Marx, brev til Meyer av 21/1 1871. MEW bd. 33, s. 173.
[i]Det følgende er et utdrag fra Vygodskijs bok fra 1965, oversatt til norsk av Jørgen Sandemose i 1974, under tittelen «Hvordan kapitalen ble til».
marxistisksenter.no 